«Ingen vet hvordan Putin fungerer,» skrev Erna Solberg. Alle har stilt det samme spørsmålet, ifra statsledere verden over til middelklassen i hans eget land som nå tømmer bankkontoene. De fleste av oss misliker å tape, men aller mest Putin. Han har svart belte i judo og bildene av machomannen har figurert på sosiale medier så lenge sosiale medier har eksistert. Like lenge har han vært Russlands ubestridte leder og hatt tid til å bygge opp sitt eget imperium.

Vi har knapt fått trukket pusten etter en trøttende pandemi som har stengt verden mer eller mindre ned de siste to årene, så har Putin satt i gang den farligste krigen siden 2. verdenskrig, en krig ingen av oss aner hvordan ender.

Men denne krigen kunne kanskje ha blitt unngått om vi ikke hadde tirret på oss den russiske bjørnen. I en begrunnelse for krigen ligger nemlig en gammel påstand om at NATO ikke skulle bevege seg østover. Sovjetunionens siste leder, fredsprisvinner Mikhail Gorbatsjov, skal ha inngått en muntlig avtale med USAs daværende utenriksminister om dette for tretti år siden. Det var blitt så trivelig mellom stormaktene at Gorbatsjovs etterfølger Boris Jeltsin snakket om å melde Russland inn i NATO. Men vennskapeligheten skulle ikke vare lenge. Jo Andenæs som var Øst-Europa-korrespondent for Aftenposten på den tida la nylig ut en alvorstynget melding på Facebook som innledes med hvordan Jeltsin noen år senere «som en truet bjørn slynget ut fra talerstolen sine fordømmende ord om NATOs utvidelse mot øst, som i mellomtiden var satt på dagsorden».  Andenæs skriver at USA presset på for å få Ukraina inn i NATO. Ifølge Andenæs var Gorbatsjovs feilgrep den gang at han ikke insisterte på en skriftlig avtale.

Så sent som i januar i år sa Jens Stoltenberg som NATOs generalsekretær at «vi vil hjelpe Ukraina fram mot NATO-medlemskap». Selv de som ikke følger med forstår hvilken provokasjon det vil være mot den russiske presidenten.  Men hva sier den nå 90-årige Gorbatsjov i dag, når krigen er et faktum?

«De ble arrogante og selvsikre,» sa han nylig om Vesten og USA. «Vinnerne» bestemte seg for å bygge et nytt imperium. Derfra kom ideen om Nato-utvidelse østover. I avisa Vårt Land skriver Turid Sylte at «Russland var ikke lenger noen supermakt, og ingen å regne med». Disse provokasjonene har nok terget Putin en god stund. Sylte siterer også New York Times-kommentator Thomas L. Friedman: Dette er Putins krig. Men Amerika og NATO er ikke uskyldige tilskuere.

Uffe Ellemann Jensen som var utenriksminister i Danmark i 1982 har han en annen versjon om hvorfor Putin har gått til krig mot Ukraina. 80-åringen sier i et intervju i danske medier at «Putin går til krig fordi han betrakter Sovjetunionens oppløsning som den største geopolitiske katastrofe i det 20. århundre. Han har en drøm om å gjenskape fortidens sovjetiske, tsariske rike med et stort Russland, som har en rekke lydriker omkring seg.» Vi må innrette oss på en ny virkelighet, mener han.

Er det dit vi er kommet? For nå rasler også Putin med nøklene til atomknappen. For han er det ingen vei tilbake nå som hele verden har gått imot ham. Men atomvåpen har kun tapere, så en ny kald krig er det mest sannsynlige scenariet om krigen som pågår ikke sper seg til våre naboland Finland og Sverige som også vurderer NATO-medlemskap og som har forsynt Ukraina med våpen. Nå stiller også Norge opp med våpen.

Det som nå skjer, har aldri skjedd før. Ifølge folkerettsekspert Cecilie Hellestveit kan Russland nå angripe mål i Norge fordi våpenleveransen gjør oss til «medskyldige». Finland har likevel mest grunn til uro som nærmeste nabo og som vet hva det handler om som et land med flere kriger mot Russland. Nå vurderer den finske presidenten Sauli Niinistö å knytte seg enda nærmere NATO.

De av oss som husker den kalde krigen med gru, levde med trusselen om atomkrig opp gjennom hele vår oppvekst og håpet inderlig at det aldri ville skje igjen.

Den gang var det Leonid Bresjnev vi fryktet, en aldrende iskald kommunist som styrte et lukket Sovjetunionen med jernhånd.

Den fremstående finlandssvenske Russland-eksperten og korrespondent i Moskva Anna-Lena Lauren mener invasjonen av Ukraina er begynnelsen på slutten for Putin, men er det realistisk?

Jeg har et bilde som for alltid knytter sammen oppveksten på Tinnheia med den kalde krigen, selv om det ikke var noen sammenheng. Fotballøkka der vi levde livet lå rett overfor Kolsdalspipa som spydde ut forurensning og vond lukt det meste av døgnet. Alt av skog var dødt, og på en måte vokste vi opp nesten som på bildene fra Tsjernobyl noen år senere. Smogen fra pipa hang noen ganger så svart over banen at vi måtte avslutte treningen. Mange år senere grodde det igjen rundt fotballøkka. Kolsdalspipa var erstattet med strenge miljøtiltak og den kalde krigen var over.

«Nei til atomvåpen» leverte 1. juni 1982 nesten 400 000 underskrifter til Stortinget, med krav om et atomfritt Norden. I dag ville underskrifter være fånyttes, for Putin har allerede satt i gang en krig han aldri vil komme ut av med æren i behold. En krig som dette vil ha ingen vinnere. Her må man bruke vett, ikke retorikk. Ingen vet hva som foregår i Putins hode