Det er flere tiår siden sist vi kjente på gufset fra «den kalde krigen», men nå har vi igjen en internasjonal situasjon med preg av «kald krig». Selv om bakgrunnen er relasjonen mellom Ukraina og Russland, har også de nordiske land fått kjenne en mer kjølig vind fra øst. Burde vi da i Norden snakke mer sammen, stå tettere sammen og ikke minst øke verdien av oss som enhet?

«Det er ingen som vet hva som rører seg i Putins hode», er det blitt sagt. Det er heller ingen som aner hva utfallet blir i Ukraina. Det vi vet litt om, er hvilke krav Putin stiller til resten av verden: Ukraina må aldri bli medlem av Nato. Alle tanker om utvidelse av Nato østover må droppes. Det rammer også relasjonen mellom Nato og våre naboland Sverige og Finland.

Finlands president Sauli Niinistö sa i sin nyttårstale at hans land vil stå fritt til å søke medlemskap i Nato, om det vil. Sveriges statsminister fulgte opp med lignende budskap. Det gjør situasjonen ytterligere uforutsigbar. Akkurat nå er Sverige og Finland nærmere Nato-medlemskap enn de noensinne har vært. Men disse to landene er uansett Natos bestevenner, selv uten medlemskap.

Nordisk samarbeid var tema på Protestfestivalen i fjor, i forbindelse med at de fem landene hadde fått større avstand til hverandre under koronapandemien. Spesielt hadde «storebror» Sverige gått egne veier. Helsedirektør Bjørn Guldvog sa: «Det har vært vanskelig at vi har valgt så ulike modeller i Norden. Vi er vant til å tenke på Norden som et åpent område, og vært stolte av det, men nå har vi ikke brukt dette fellesskapet på en god måte». Må de nordiske landene erkjenne at samarbeidet i utgangspunktet var for dårlig fundert? Har vi rett og slett for dårlig selvtillit til effektivt å stå sammen?

Norden-entusiast og inntil nylig nestleder i Foreningen Norden, Hilde Sandvik, uttalte i avisa Dagen at vi er tettere knyttet til våre skandinaviske og nordiske naboer enn vi tror. I radioserien «Norsken, svensken og dansken» har hun satt søkelys på tema vi står sammen om. Korona, innvandring og metoo er eksempler på emner som er tatt opp. De nordiske land har tradisjonelt stått sammen kulturelt, religiøst og samfunnspolitisk. Er den tida forbi? Eller kan vi hente oss inn igjen? Og ikke minst, må vi høyne statusen til Norden som enhet?

Foreningen Norden ble stiftet allerede i 1919 for å styrke det nordiske samarbeidet. Samarbeidet i regi av Nordisk råd kom  i gang i 1952. Siden 1971 har vi også hatt Nordisk ministerråd. Målet for dem alle er at man skal lære av hverandre, få de beste erfaringer fra hvert land.

Professor i statskunnskap ved Københavns Universitet Peder Nedergaard skriver i Kristeligt Dagblad at det nordiske samarbeidet ikke er særlig profilert: «I media hører man stadig om EU-møter, NATO-møter og FN-møter. Møter mellom de nordiske land foregår nesten helt usynlig og bortgjemt og har atskillig lavere status.» Han beskriver nordisk samarbeid som «noe hverdagslig, nesten som en dagligstue, mens de andre former for møter finner sted i statens stuer med store biler, røde løpere og utsendte korrespondenter.» Hans poeng er at møtene mellom oss i Norden ikke er mindre viktige enn de som foregår andre steder.

Om statusen på de nordiske møtene oppgraderes, kan Norden kanskje få større gjennomslag overfor større land. Selv Putin kan måtte forholde seg til oss som en egen «stormakt». Pandemien har utfordret «søskenforholdet», men krisen i Ukraina kan binde oss sammen igjen og gi oss en høyere status, om vi vil. Det betinger at de nordiske møtene utvides til å handle om mer enn det som skjer i Norden.

Ifølge den danske professoren er det i dag tross alt stor internasjonal interesse for de nordiske land. Det skyldes «en særegen samfunnsmodell for å få samfunnet til å fungere, hvor man kombinerer betydelig økonomisk vekst med en høy grad av sosial likhet og velferdspolitikk». Det gjør at de nordiske land blir lyttet til. Og det vil skje i enda sterkere grad dersom vi står tettere sammen.

På Åland – som er en selvstendig øy under Finland – spør de seg nå hva som skjer om det blir krig. Åland har valgt demilitarisering. «Men den burde ikke forhindre at man diskuterer at det finnes en agenda for situasjoner når fred ikke råder», sier Gøran Djupsund, professor emeritus i statsvitenskap til Hufvudstadsbladet. For Åland vil et sterkt samlet Norden være en betryggelse.

En nordisk «union» – inkludert Åland – kan utøve diplomatisk virke ute i den store verden. «Dagens Europa behøver første klasses diplomater, men hvor finnes de?» spør journalist og sikkerhetsekspert Elisabeth Braw i den svenske avisa Sändaren. Christian Tybring-Gjedde, som er utenrikspolitisk talsmann i FrP, understreker at man må løse opp i Ukraina-konflikten gjennom diplomatiske kanaler.

Kanskje er det nå på tide at de nordiske land skaper seg litt større selvtillit og intensiverer sine møter, gjerne med pressekorps og røde løpere. Kanskje er det nødvendig både for vår egen del og aller mest for å fortelle all verden at vi har noe å tilføre med vår felles klokskap, vår rikdom og vår infrastruktur.