Husmødrene er tilbake

Tretten kvinner fra politikken i Kristiansand skriver i kronikken «Demokratiet er for alle» en oppfordring om at flere kvinner bør engasjere seg, stille til valg og ikke minst velges inn i folkevalgte organer». Kronikken står i dagens utgave av Fædrelandsvennen. I bunn og grunn handler kronikken om likestilling, som de også nevner.

Spørsmålet er om flere kvinner vil og kan bidra mer enn de allerede gjør, med full jobb i tillegg?

I Danmark har en motbølge mot kvinner i jobb blitt stadig mer populær.

Det er de av oss som husker husmødrene. Mange av oss vokste opp med ei mor som var hjemmeværende, mens far var på jobb. Men det var den gang, for da kvinnebevegelsen var på frammarsj på 1960- og 1970-tallet, kom forandringen. Den moderne kvinnebevegelsen kunne forstås som kvinnens forsøk på å tilpasse seg og prege det samfunnet som ble et resultat av den industrielle kapitalismens fremvekst. Det internasjonale kvinneåret startet 1. januar 1975, og etter det var det i realiteten ingen vei tilbake.

Kvinnene ville være selvstendige og klare seg uten mannen, de gikk ut i arbeid og i ledende stillinger og uansett årsak – skilsmissene eksploderte. Mannen så ikke ut til å håndtere denne endringen, eller kanskje kvinnen ikke så behovet for å kjempe for ekteskapet mer? Ja, for det var kvinnene som gikk ut av forholdet. Halvor Roll skrev i diktsamlingen «Mannens bok» fra 1976: «Rasende kvinner har sluppet osten og smøret. Nå stormer de gjennom dokumentmappene med skarpslipte sanger og skjærer galet av hanene».

Når så det nyliberale samfunnet kom på slutten av 80-tallet med konservative statsledere som Margaret Thatcher og Ronald Reagan i spissen var kursen definitivt satt. Markedsliberalismen slapp markedet fritt, og siden den gang har det knapt vært økonomisk mulig å velge en annen ordning for en familie enn at både mor og far er i full jobb.

I det siste har denne nyliberale tenkemåten fått sterk motstand, og selv om den fortsatt gjelder, har både pandemien og tilstanden i samfunnet etterpå, med krig i Ukraina og galopperende priser på alt fra matvarer til bensinpriser, skapt en endring. Ikke minst nå som skyhøye strømregninger sør i landet og lave i nord har satt sinnene i kok overalt.

Når denne nye motkulturen har kommet, er det ikke overraskende. Husmødrene er tilbake, selv om man ikke skulle tro det var mulig, nå som det er blitt så dyrt å leve.

Husmødre er nødvendig for produksjonen, og er derfor en maktfaktor. De gjør sosialt nødvendig arbeid. De produserer ikke varer i betydningen døde ting for et marked, men de produserer den spesielle vare som kalles arbeidskraft, nemlig mennesker. Dette gjør de ved å pleie, passe, tilfredsstille menn, skriver Brita Gulli i Kvinnens årbok 1974.

Det vi ofte har sett er at hvis majoriteten blir for dominerende, oppstår motkultur. Vi har sist sett det i debatten om kjønn. I flere land er den tradisjonelle husmoren tilbake. I nabolandet Danmark kalles den nye antifeministiske bevegelse for «traditional housewifes», eller tradisjonelle husmødre, der de på sosiale medier iscenesetter seg selv under «hashtaggen» «tradwife». Husmødrene idealiserer tiden, hvor mannen gikk på arbeid og tjente penger, mens kvinnen kjøpte inn, passet barn og laget mat. I den danske avisen KD forteller Theresa Søndergaard at hun ser seg selv som en del av den nye bevegelsen. «Jeg passer barna og tar meg av det praktiske: støvsuger, vasker tøy og så videre. Min mann og jeg ivaretar det, man vil kalle tradisjonelle kjønnsroller,» sier hun. Det trives de begge med, sier Theresa som har utdannelse som jurist. Ifølge den danske avisen har den nye «tradwife-bølgen» bredt seg i USA, hvor den i særlig grad dyrkes av religiøse familier, som ikke vil vedkjenne seg de verdier og forhold, barna blir utsatt for i daginstitusjonene.

«De hjemmeværende husmødre er et nytt fenomen i historien, sier Christian Groes, lektor og kjønnsforsker ved Roskilde Universitet. Han mener fenomenet er et opprør mot samfunnets ideal om at kvinner skal være selvstendige og frigjøre seg økonomisk fra mannen. Disse kvinnene mener likestillingen har gått for langt.

Det interessante med den nye trenden er at det ofte er kvinner med utdannelse, som kan hvis de vil, gjøre karriere. Disse kvinnene risikerer lite, for om økonomien ikke holder med en inntekt, kan de alltids gå ut i jobb igjen.

Den konservative debattør og filosof Eva Selsing kaller tradwife-bevegelsen for et sympatisk prosjekt. Selv om hun gjerne bruker begrepet «husmor» om seg selv, ønsker hun ikke å betegne seg som «tradwife». «jeg mener ikke, at det å være husmor, sette sine barn først og ta seg av mann hører til en minoritetsidentitet, som skal iscenesettes. Med min måte å leve på bekrefter bare stille og rolig den norm, som jeg mener er den mest givende for mennesker og for samfunnet,» mener hun.

Mange av oss husker det som trygt å komme hjem fra skolen å vite at huset ikke var tomt. Maten ble i større grad mer hjemmelaget, og den usunne og skadelige prosesserte maten tilhørte sjeldenhetene. Uansett hvordan man vrir og vender på det har fortsatt døgnet bare 24 timer, og vi har fått høre at den ideelle tredelingen av døgnet er åtte timer søvn, åtte timer jobb og åtte timer fritid. Hvis da begge parter i et forhold opprettholder dette, kommer hjem fra jobb dødsslitne, vil det ikke da rent matematisk bli vanskelig å holde rent et hus eller lage sunn mat fra bunnen?

Vi var lite eller aldri i barnehagen, men var i stedet ute i naturen på egen hånd og med venner, og lærte tidlig å bli selvstendige individ. Vi levde mer sunt, ikke minst i matveien. Vi hadde bedre tid og fikk mer tid til hverandre. Noen av oss er såpass nostalgiske at vi skulle ønske det var mulig å leve på denne måten i dagen samfunn.

De tretten kvinnene fra Kristiansands-politikken er neppe enig med de danske husmødrene. Det er ikke lett å vite hvordan man skal møte hverandre i dag, få døgnet til å gå opp eller makte utgiftene. De svenske forfatterne og feministene Barbro Wärkmäster og Maud Hägg hadde i kvinnens årbok 1974 sin egen innfallsvinkel på hvordan dette kunne løses:

«Kvinne og mann lever atskilte liv. De møtes i sengen. Det er den seksuelle tråden vi må begynne å nøste på hvis vi skal finne ut hvordan mange ting i dette samfunnet fungerer».

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s