Jeg vet at det er klamt. I flere dager har jeg sørget over tapet av Olivia Newton-John. En mann som er voksen og vel så det, har sørget over sin tenåringsforelskelse, men også over en av de vakreste stemmene i vår levetid. Svulstig kanskje, men hun var verdens vakreste kvinne, med verdens vakreste stemme. Samtidig sitter jeg i min mest hektiske periode av året, med alt som skal ordnes, bookes og planlegges foran den 23. Protestfestivalen i begynnelsen av september. Men her finnes faktisk en sammenheng. Da jeg var på kino og så «Grease» høsten 1978, var jeg allerede oppslukt av den vakre blonde sangerinnen fra Australia. Det kriblet, og jeg ble varm som etter to glass vin. Jeg forsto at det er sånn å være forelsket. Det gir en opplevelse av intens lykke og velvære. Hvor ofte opplevde man det senere i livet?

Olivia sto for det vakre uskyldsrene, helt fra hun var ung countrysangerinne til hun møtte John Travolta i filmen. Møtet mellom uskylden og erfaringen, mellom ungdom og voksenliv, var antakelig sterkt medvirkende til at «Grease» ble tidenes mest innbringende filmmusikal og ennå anses som en «kultfilm». Vi har alle vært der, og noen av oss skulle gjerne forblitt der i «uskylden».

Jeg husker hvor skuffet jeg var mot slutten av «Grease» da hun iførte seg skinnbukser, skinnjakke, hadde permanent og sigarett i munnviken. Hun forførte John Travolta, men ikke meg. To år senere kom «Physical» som ble forbudt på radio fordi den handlet om fysisk å elske. Det var ikke den Olivia jeg forelsket meg i, men jeg likte sangen. Gradvis tålte jeg også denne siden av Olivia; samtidig som ungdommens mer uskyldsblå hverdag forble en lun drøm. Det er noe annet med ungdommen også; livet er høyst til stede, men ikke døden. Jeg opplevde døden første gang i 1981 med tapet av kjære besteforeldre. Fremtiden gav nok påfyll til fortsatt å dvele med «gode gamle dager», selv om man nærmer seg 60 år.

Kanskje handler dette romantiske bilde av ungdommens uskyld også om at møte med erfaringen ble så hardt? William Blake (1757-1827) – den engelske poeten og mystikeren gav ut «Uskyldens og erfaringens sanger», som handler om menneskesjelens to motstridende tilstander. Uskylden og erfaringen vil alltid forenes til slutt. Men dette kan filosofene si mer om enn meg.

Når jeg nå enda en gang har tenkt å trekke inn Kris Kristofferson i noe jeg skriver skuffer jeg kameraten min, som ikke skjønner hvorfor jeg alltid må nevne Kris. I sangen «Shadows of Her Mind», som er inspirert av Blake, synger Kris om en kvinne som møter en livserfaren mann. Det er mannen selv som forteller. Dette er fortsatt en av mine favorittsanger. Noen linjer kan oversettes slik:

Jeg møtte henne sorgfull i det stille fallende regnet og hun gråt lavt i sin ensomhet og smerte. Samtidig visste jeg at ingen trengte noen så mye som meg. Hun fortalte meg mens jeg holdt hennes skjelvende hånd, om hvordan hun aldri hadde vært sammen med en mann, men alltid hadde bodd alene ved havet.

Sangen ender ikke godt. De tilbringer natta sammen, tårene hennes forvandles til latter. Om morgenen er hun borte, men han kan følge sporene hennes ut i havet.

Olivia var englestemmen som fikk et brutalt møte med alvorlig brystkreft allerede som relativt ung, Sykdommen dukket opp igjen med jevne mellomrom. Hun levde med døden som livskamerat resten av livet. Samtidig ble hun forlatt av kjærester, derunder han som forsvant på havet, men som ryktene hevdet at levde i skjul med en annen kvinne. Den hendelsen preget henne sterkt, selv om hun de siste årene var lykkelig gift igjen. Selv på eldre dager så hun ung ut og forandret seg aldri nevneverdig, men sykdommen tok henne ut av livet i en alder av 73 år.

Mer enn tjue år etter at jeg klippet ut bilder av Olivia og førte henne opp på førsteplass på «skreppetoppen», inspirert av spalten «Svar oss Søren» i ukebladet Det Nye, startet jeg Protestfestivalen sammen med Kai Erland og Oddlaug Johansen. Sistnevnte døde i 2004. I bakgrunnen, langt bakenfor ideene og engasjementet som bar oss, lå fra min side også arven etter ungdommens møte med Olivia Newton-John. Et nytt årtusen var da på gang, verden var langt fra så uskyldig lenger. Selv hadde jeg opplevd mye sorg og smerte. Samtidig hadde samfunnet på mange måter gått over til større likegyldighet, mer individualisme, ensrettet og stadig mer urettferdighet.

Vi som startet Protestfestivalen drømte oss inn i en bedre hverdag, men også tilbake til mye av det som var fint da vi vokste opp. Alt var ikke bedre før, men i ungdommen hadde vi i det minste en framtid å se frem imot; før brutalitet, død og det gudløse samfunn kom på banen. Vi ønsket oss tilbake til de gode verdiene, til det ærlige og redelige. Man kan gjerne kalle det uskylden, selv om begrepet blir feil. Alle skulle få slippe til, og ingen tema skulle bli stengt ute.

Når vi nå ser hvordan en hel verden sørger over Dame Olivia Newton-John, og operahuset i Sydney gløder i rosa for å minnes henne, forstår vi at det ligger noe dypt symbolsk over henne, selv om det har vært stille rundt henne i mange år. En engel har forlatt oss.