Nylig gikk vi til innkjøp av robotstøvsuger. Det har vært en diskusjon lenge, de koster jo noen tusenlapper. Nå som Mumrik, som den heter, har fått kravle litt rundt i huset kan vi alle slå fast en av de beste investeringer vi noensinne har gjort. En evig diskusjon om hvem som skal støvsuge og gjøre rent er over og freden har senket seg i huset. Tid er frigjort til andre oppgaver.

Men hvorfor har det blitt slik? Arbeidslinja er et stadig tilbakevendende irritasjonsmoment. Det er ikke for mennesket ment at i en familie skal alle de voksne gå ut i full jobb. Ikke bare går livet forsvinnende fort, men arbeidslinja har tråkka på alle de arbeidsoppgavene som finnes i en familie og i et hjem. Det å høre Arbeiderpartiet og Høyre fortsatt snakke seg varm om arbeidslinja mens stadig flere mennesker står i matkø gjør bare irritasjonen over dette misfosteret verre. Jeg husker min første jobb som «innesperret» i en kjeller hele dagen, mens livet fløy forbi. Hver ettermiddag når jeg kom opp fra det kunstige lyset og møtte sol eller regn for første gang den dagen var ikke øynene helt forberedt. Gjennom årene har jeg ofte tenkt; er det dette som er meningen med livet? I dag er kontorlandskap kanskje den vanligste arbeidsformen, men det er ikke hakket bedre. Etter årene på lageret oppdaget jeg at man må finne en mening med arbeidet. Det holder ikke å tjene penger. Man må like det man gjør og trives med det.

Den svenske forfatteren Bodil Jönsson skrev om lønnsarbeid og mening i boken «Tio tankar om arbete» og mener vi bør spørre oss selv disse spørsmålene: «Hvorfor skal alle stå opp tidlig på morgenen?» «Hvorfor aksepterer vi ikke at visse mennesker arbeider mer/mindre enn andre? Eller: «hvorfor respekterer vi ikke menneskelige funksjonsvariasjoner?» Svaret er enkelt: «Normen dikterer hvordan det skal være». Normen ble en gang bestemt av mennesker denne formen for liv passet for, men burde for lengst vært utdatert. Ifølge Jönsson kommer denne normen fra en tid da individualismen var i startfasen. Utgangspunktet var arbeidsgiverens perspektiv i kombinasjon med at det skulle være likt for alle (og på den måten innbilt rettferdig). Det skulle også være lettest mulig å administrere. Jeg er enig med forfatteren i at i dag ville vi hatt mye mer å vinne på å tenke at vi er forskjellige og at det trolig ville blitt bedre både arbeidsresultat og livskvalitet gjennom å innføre en ny norm.

Problemet i dag er at det er kun arbeid som gir inntekt som teller, mens arbeid som er «gratis» som å være et medmenneske og gjøre frivillig arbeid har mistet mer og mer verdi. Derfor ser vi også at mange organisasjoner (og også festivaler som jeg driver) sliter med å få frivillige. Nå er det blitt så ille at selv menigheter som tross alt har et felles mål om å spre evangeliet og komme til himmelen nå er blitt store arbeidsplasser hvor de fleste går på lønn. Lønn er blitt viktigere enn Gud, fordi levekostnadene har skutt til himmels. Men levekostnadene er som alt annet drevet fram av etterspørsel. To fulle stillinger har gitt oss bedre råd, men mindre tid til livet.

Jönsson inviterer til diskusjon om et annet aspekt med dagens jobbsystem. Hvordan kan det å gå på arbeid kombineres med små barn eller langtidssyke foreldre, eller med studier og frivillig arbeid. Hvordan vi er forskjellige, der noen er A-mennesker og arbeider best om morgenen og andre som B-mennesker best om kvelden tas heller ikke hensyn til.

Vi lever ikke lenger i industriarbeiderens tidsalder, men det ser vi ut til å ha glemt. Pandemien ble en øyeåpner for hvordan det var å være hjemme på dagtid, og ikke minst at hjemmearbeid kan fungere like godt som en 7 til 4 jobb. Andre igjen fikk smaken av at livet er mer enn jobb.

Et annet spørsmål vi bør stille oss er hvor mye vi skal arbeide. Vi bør overlate dette til hver enkelt fordi vi har forskjellige personligheter og ikke minst omstendigheter i livet. Og hvorfor glemmer vi ofte at tankearbeidet som ofte er på sitt beste og mest kreative i skogen, må skje i et hektisk kontorlandskap innenfor en 7 til 4 tilværelse?

Et annet eksempel Bodil Jönsson nevner er at vi forflytter oss mer hver dag. Samtidig bruker vi færre muskler. Vi er altså kommet langt i å bli et stillesittende folkeslag med både barn, voksne og gamle.  Vi vet at vi må bevege oss mer og har løst det ved å installere oss på kunstige treningssentre, men den treningen og andre former for mosjon må også skje innenfor den snevre tidsrammen som fritiden er. Egenarbeid er blitt en belastning. Det være seg husarbeid, mosjon og matlaging. Mange blir utbrent og faller helt utenfor arbeidsmarkedet og ironisk nok er disse med på å holde oppe fattigdommen fordi Arbeiderpartiet og Høyre er låst på at «det skal lønne seg å jobbe».

Hvordan påvirker lønnsarbeidet vår tid med familien, vennene og oss selv? Svaret finner vi i statistikkene, hvor man kan se en eksplosjon i skilsmisser og smertefulle familieoppløsninger siden husmoren ble feid ut av huset og inn på vanlig lønnsarbeid.

I Protestfestivalen har vi flere ganger tatt diskusjonen om borgerlønn, og det med god grunn. På et tidspunkt om ikke så lenge er vi tvunget å ta den diskusjonen på et bredere plan fordi robotene har tatt over jobbene, om da ikke regjeringens klokketro på markedet fører til at strømregningen sender flesteparten av arbeidsplassene til skifteretten først.