Om et par uker runder jeg 60 år; det er bare nifst. Man har hatt 40-årskrise, 50-årskrise, osv., men 60 er drøyt. Store deler av livet har jeg båret på langt fremskreden helseangst og vært meg bevisst at livet er kort. Da Elvis Presley døde som 42-åring i 1977, syntes jeg han var gammel og håpet i det minste å kunne oppnå en like høy alder. Ettersom årene har rast forbi i et svimlende tempo har jeg innsett at Elvis døde som en ung mann.

Foto: Pål M. Smørvik

Det som dog uroer meg mest er tidsånden, som ser ut til å lide av atskillig større problemer enn min egen bekymring for alder og helse. Aldri har jeg levd i en verre tid enn denne.

Overgangen til et gudløst samfunn er selve kronen på dette miserable verket. Eller som fransk forfatter og professor emerita i filosofi Chantal Delsol skriver i sin bok om kristendommens slutt: Den kristne æra som har vært dominerende, er nå over. Kristendommen må finne en ny form for eksistens, som det tause vitnet. Som Guds agent – mener hun.

Det danske ekteparet Eva & Rune Selsing setter ord på hva som er galt i boka «Den Borgerlige orden – Om angrepet på det almindelige menneske»: problemet er det vi har mistet; som tapet av Gud, det tapte ekteskapet, manglende omsorg for de svakeste, synet på rettferdighet og tilgivelse, sannhet og samvittighet som samfunnsvesentlig karaktertrekk, og den individuelle synd og dermed det individuelle ansvar, og i stedet fikk vi et åndsfattig credo som handler om at hvis det ikke skader andre er alt greit. Vi drukner i frihet, men som en person skrev på Facebook nylig; vi har alt, men det er også alt vi har.

Man kan få inntrykk av et samfunn spekket med hatprat og tullete konflikter, fremfor å ta del i de avgjørende spørsmål rundt liv og død og meningen med det hele. Dommedagsklokka, som er en metafor på tilstanden i verden, ble nylig stilt fram med ti sekund. Den skal symbolisere hvor utsatt vi er for katastrofer og klimaendringer. Det er første gong klokka har blitt stilt siden Russland invaderte Ukraina. Klokka står nå på 90 sekunder fra midnatt. Det er det nærmeste midnatt den noen gang har vært.

Nok et varsko kunne vi lese i Klassekampen nylig: Svenske Åsa Linderborg som deltok på Protestfestivalen i fjor, kjent som ei av Nordens mest engasjerte samfunnsdebattanter, skrev et følelsesladet innlegg hvor hun meddeler at «jeg vet ikke lenger hvor jeg hører hjemme». Hun tilhører en slekt som alltid har kjempet for et rettferdig samfunn, men nå har hun begynt å trekke seg tilbake.

Jeg kan kjenne meg igjen; som i snart et kvart århundre har kjent på utviklingen gjennom å drive en festival mot avmakt og likegyldighet. Ekteparet Selsing kaller det som skjer i dag for «sjelesykdommer». Det er vondt å miste håpet og med en krig som når som helst kan ende i en utslettelseskrig.

Vi er et nordisk folk etterlatt til oss selv uten mening med tilværelsen, og uten Gud, som i min oppvekst, var et håp vi kunne strekke oss etter når det så håpløst ut.

Når jeg fyller 60 er jeg redd; mest på vegne av mine barn og de unge i dag. Derfor rant tårene da jeg leste om tusenvis av unge mennesker som strømmet til Asbury University i Kentucky for å be, finne håp og å vise ekte kjærlighet overfor hverandre. Det var som å finne et etterlengtet pustehull. For å lette på børa er jeg med på å arrangere Jesusfestivalen i Kristiansand som starter 23. mars; for tro og håp og for livet. For å håpe på omvendelse og vekkelse, men ikke den form for «årvåkenhet», som er Woke. Om det er noe positivt med å melde overgang til de gamle, er det at man slutter å bry seg om hva andre folk – eller tidsånden – mener.

Jeg har også fordypet meg i den franske filosofen Blaise Pascal (1623-1662) som bare ble 39 år, men som levde et asketisk liv og viet seg for de fattige. I en vakker liten bok om Pascal, utgitt i 1922, og skrevet av den finlandssvenske journalisten Agnes Langenskjöld (1887-1965), har jeg oppdaget et menneske som for 350 år siden viet livet sitt til å finne ut hva som er meningen med livet. Han kom som matematiker til at man må veie alternativene om livets utgang mot hverandre og konkluderte med at det er alt å vinne på å tro på Gud.

I en tid med hatprat og retorikk, krig og uro, dyrtid og nød, klimakrise og naturkatastrofer, ser vi at det vi trenger aller mest; er mer ydmykhet. Jeg tror på Pascals ord om at «et menneske er størst når det kneler». Det er for mange besserwissere på «Titanic», i denne jammerdalen. Pascal sa også at: «Mellom oss og himmel eller helvete finnes bare livet, som er det skrøpeligste ting i verden. Uansett hva eller hvem vi tror på, og uavhengig av hva vi går «all in» på eller hvordan vi lapper sammen våre liv er det ingen av oss som vet den fulle og hele sannhet om de store spørsmålene. Og livet går forsvinnende fort. Det vil alltid måtte handle om tro og håp, eller ingen av delene.