Mandag var det 60 år siden Martin Luther King holdt sin berømte tale «I have a dream» utenfor monumentet Lincoln Memorial i Washington D. C., foran 200 000 mennesker. Datoen var 28. august 1963. Flere borgerrettsorganisasjoner sto sammen om markeringen, og flere sto på talerstolen. Men Dr. Kings tale denne dagen har gått inn i historiebøkene som en av historiens største taler. Den er kåret til tidenes tale mange steder.

Denne uka åpner Protestfestivalen for 24. gang med prolog på Bygland, etterfulgt av Demensløp på lørdag og hele neste uke debattfestival i Kristiansand. Det var legen Esben Esther Pirelli Benestad som sa at Protestfestivalen er en «katastrofe-forebyggende festival». Jeg vil her forsøke å forklare hvorfor, og samtidig si noe om hvorfor Martin Luther King Jr. helt ifra starten i år 2000 har vært vår aller fremste inspirator.

Talen han holdt for seksti år siden var en demonstrasjon for frihet i nasjonens historie. Det var rasediskriminering, og han var opptatt av fattigdommen som preget de svarte på grunn av segregeringen. De fikk ikke like rettigheter, men de dårligst betalte jobbene. Han snakket om at tiden var inne «for at rettferdighet blir virkelighet for alle Guds barn». Og det hastet. Dr. King snakket i bilder, men det var lett å forstå hva han mente. Han advarte mot bitterhet og hat. Og så sa han det som inspirerte så mange av oss: «Vi kan ikke gå alene. Og mens vi går, må vi alltid forplikte oss til å marsjere framover. Vi kan ikke snu». Han ba folket om å ikke «vandre i motløshetens dal». Han snakket om drømmen, om forsoning, om fred og rettferdighet. Og mot slutten av talen sa han: «Jeg har en drøm om at mine fire små barn en dag skal leve i en nasjon der de ikke bedømmes ut fra hudfargen, men ut fra sin karakter og personlighet». Først når alt dette hadde skjedd kunne han avrunde med ordene «Endelig fri! Endelig fri! Takk, allmektige Gud, vi er endelig fri!».

Protestfestivalen er «katastrofe-forebyggende», men burde hatt en mye høyere posisjon i byen, slik den har innenfor kulturelle- akademiske – og mediemiljøer i hovedstaden.

I en krisetid som denne hvor identitetspolitikken trumfer «karakter og personlighet» er det som om King hadde forutsett det som ville komme.  I en krisetid som denne hvor en brutal hersker i et stort naboland vil innta et annet naboland, er det all grunn til bekymring og å mane til fred og rettferdighet. Når det gjelder Vladimir Putin beskriver Vårt Lands kommentator Emil Andre Erstad hvor alvorlig situasjonen er: «Det mest provoserande er kanskje at all drepinga har ein brutal logikk: Den kontrollerer, passiviserer og nøytraliserer. Som maktmetode har den vist seg å fungere for Putin.»

Under årets Protestfestival står også risikoen for 3. verdenskrig på agendaen, med de fremste ekspertene i landet i panelet. Men alvoret i denne tids krise kan like gjerne begynne her i Kristiansand hvor hat, utskjellinger og «en kald krig» har splittet bibelbeltet slik at det mer ligner en åndskamp. Pastor Martin Luther King visste godt hva åndskamp og verdikamp var, og han lot hele sitt engasjement preges av Guds ord.

Blant de som deltar på årets festival er den danske journalisten og tidligere utenrikskorrespondenten Christian Bennike (f. 1986) som i sin ferske bok «Engang troede vi på fremtiden» tegner et dystert bilde av nåtiden. Han bekrefter det jeg har hevdet Protestfestivalen ble grunnlagt på, et skifte rundt den tiden. «På kort tid omkring årtusenskiftet, da optimismens gylne tid toppet, utkom en rekke Hollywood-filmer, som alle handlet om det samme, at det er noe galt med virkeligheten». Han skriver om radikalisering og en ny villskap, «som om vi var i gang med den siste kvelden med gjengen.» Det var da han ringte Francis Fukuyama, som skrev om «Historiens avslutning», og Fukuyama sier på telefonen at «det er begynt å bryte sammen». Krigen i Ukraina er en av mange kriser, etterfulgt av inflasjon, økonomiske kriser og naturkatastrofer. Bennike lengter tilbake til fortiden, for framtiden er så dyster. Tidsånden skriver ikke lenger om muligheter, men om problemer. Men han håper krisen kan innby til håp.

Om ikke dette er nok kan man følge spillet rundt Donald Trump som kan havne i fengsel, men som leder kampen om å bli USAs neste president. Sist han regjerte ble demokratiet satt i krisetilstand. Den kommende krisen i eldreomsorgen der vi på 60 + har fått beskjed om å klare oss selv, høres nesten ut som en mild sommerbris i alt dette. Men alt dette snakker vi om på Protestfestivalen. Vi trenger ikke en gang forlate byen for å finne eskalerende fattigdom og betalingsproblemer for helt vanlige folk i jobb. Martin Luther Kings tale kunne bare blitt finpusset på så gikk den rett inn i denne tid. Men vi sørlendinger ikler oss ikke gule vester, til det er vi for snille. Men det er her vi bør lære av Martin Luther King Jr.: «Urettferdighet hvor som helst er en trussel mot all rettferdighet».

«Vi lever i de verste tider», sa Kris Kristofferson på Protestfestivalen i 2008, men det stemmer ikke. Det er nå vi lever i de verste tider. Det er derfor denne festivalen er så viktig.

Kings ord må hentes fram: Ikke motløshet, bitterhet og hat, men forsoning, fred og rettferdighet. Det gir næring til håp.