«Alt vi sitter igjen med er en illeluktende smoothie av habilitetskonflikter, rolleblanding og ikke minst penger. Masse, masse penger,» skrev den utrettelige Mímir Kristjánsson på Facebook om aksjekjøpene til Sindre Finnes, ektemannen til Høyres leder Erna Solberg. Og Sandra Lillebøs kommentar i Klassekampen 30.9 satte ord på det mange av oss kjenner på i disse dager. «Avsløringen av Finnes aksjehandler fra statsministerboligen, skamløsheten han har vist overfor regelbruddet, og Høyres og Erna Solbergs vilje til å tåkelegge det hele, er nesten ikke til å holde ut,» som hun skriver.

Dette skjer i en tid der matkøene øker, namsmannen reiser rundt for å hente biler og kaste familier ut av husene sine og det i en tid der helt vanlige folk, selv med jobb, ikke får månedsbudsjettet til å gå opp. Det skjer i en tid der habilitetsskandalene følger etter hverandre, og hvor Arbeiderpartiet har minst like mange svin på skogen som Høyre.

For meg er ikke aksjekjøpene i statsministerboligen det verste, men at styringspartier kan leke seg med hundretusener av kroner i aksjer, mens vanlige folk blør. Det er da vi forstår at ingenting vil bli bedre så lenge disse partiene får holde på.

Det er en grådighetskultur i samfunnet som vi ikke har sett på mange år. Det er grådighet som er årsaken til habilitetskonfliktene, skriver ansvarlig redaktør i Telemarksavisa Ove Mellingen.  Det er nemlig det mye av dette handler om, grådighet. Samtidig som vanlige folk blør av en stadig høyere rente, dyrere matpriser, og strømregninger tilsynelatende ute av kontroll på ubestemt tid, og der Sørlandet per i dag betaler det dobbelte av det andre betaler andre steder i landet. Om ikke det er nok mener Norges Bank at bedriftene tar seg ekstra godt betalt, og dermed vil forsinke fallet i inflasjonen. Både bedrifter og banker som setter opp renta selv om de tjener millioner, utviser grådighet. Under lønnsforhandlingene denne våren krevde fagforeningene økning i lønna for å matche dyrtida, og også det handlet om grådighet. Ikke fordi det i seg selv er grådighet å kreve at dyrtida tas inn med økt inntekt, men fordi det er alt for mange som ikke har den muligheten og fordi det forlenger inflasjonen og sånn sett lar man egen vinning gå foran en bedre tid for alle. Fagforeningene tenker på sine, men det forlenger inflasjonen og gjør det vanskelig for mange å holde ut. Poenget er at alle tenker på sitt. Det er snart 90 år siden Sigrid Boo skrev at «alle tenker på seg – men det er bare jeg som tenker på meg», og slik er det dessverre.

Tidligere amerikansk president John F. Kennedy hevdet at «å seire over fattigdommen er like vanskelig som å erobre det ytre rom». Like vanskelig som å utrydde fattigdom er det å utrydde grådighet, og Norge anno 2023 lider av tillatt grådighet, og det er vondt å se på, for det skaper et samfunn med mistrivsel, uro og nød. Forsker Christian Poppe sier til Aftenposten at «vi er i ferd med å få et annet Norge, med større forskjeller og mer nød. I ytterste fall snakker vi om nødstilstander, en sånn type fattigdom som vi vel ikke har sett siden 2. verdenskrig».

De fleste som ropte om nøkternhet og fordeling var fra generasjonen som opplevde krigen, og når de fra den generasjonen er i ferd med å forsvinne helt risikerer vi bare et kaldere og mer selvsentrert samfunn.

Min egen far så at det lille samfunnet han vokste opp i nordpå ble brent av tyskerne, og dermed ble fullstendig utradert. Etter krigen måtte de bo i finlandstelt, mens de bygde opp et nytt hjem og et nytt samfunn. Da han mange år senere også ble skilt mistet han sitt hjem for annen gang sørpå. Man blir nøktern av sånt. Jeg er helt sikker på at han ville mistrivdes sterkt i dagens samfunn. Den lengste reisen han foretok seg i livet var da han flyttet fra nord til sør av helsemessige årsaker.

Faren min var langt fra alene om å vise nøkternhet og medfølelse. 16. desember 1973, for 50 år siden, tok Kong Olav trikken for å gå på ski. Det var oljekrise. Han kunne tatt bil, men tok trikken som en symbolhandling i sympati og til støtte for folket som uansett ikke fikk bruke bilen. Selv om Kongen ikke mistet noe viste han solidaritet med folket, som er noe helt annet enn det dagens politiske ledelse viser i all sin overflod.

I dag krever politikere etterlønn når de går ut av politikken, selv om de går rett på jobb. Det er bare noe få som har en slik mulighet. Vi har hørt om Stortinget som vedtar lønnsøkning for seg selv med jevne mellomrom. Styringspartiene i Norge lukter vondt, og om det de driver med så vidt er innafor når det gjelder korrupsjon, er det i alle fall ikke innafor når det gjelder grådighet.

Men hva kan vi egentlig forvente i en verden som har forandret seg til det ugjenkjennelige. Der de beste fotballspillerne før i tida løp rett på jobb etter kampen, tjener nå Erling Braut Haaland 550 millioner kroner for å spille fotball. Det er ikke hans skyld, men slik har grådigheten tatt over hele samfunnet. Pengesamfunnet er blitt grådighetssamfunnet og det virker ikke som vi er villig til å gjøre noe med det, og det er dessverre altfor menneskelig. Det å gi avkall på godene ligger ikke til det syndefulle mennesket. I helgen så jeg et grelt eksempel i filmen «Speed» fra 1994 på svensk TV, og denne filmen med Keanu Reeves, Dennis Hopper og Sandra Bullock er bare et eksempel på utallige filmer der kjeltringen (Hopper) som er en aldrende tidligere politimann bruker bomber og alle midler for å tilegne seg noen millioner på kontoen sin. Jeg satte igjen med spørsmålet, hva er vitsen, du skal jo snart dø likevel, men vi tenker ikke sånn for det er det grådige mennesket som tenker og det virker å ligge latent i menneskets vesen.

Tidsånden er nesten ikke til å holde ut, men vi må holde ut. Martin Luther Kings ord om at det er de undertrykte som i virkeligheten er de moralsk overlegne, kan kanskje fungere som en trøst.