Mandag startet rettsaken. Ja, den rettsaken. Det finnes mange rettssaker i landet, men fra mandag visste vi bare om en. Vi har visst den skulle komme, selv om landet er delt i to på om den burde vært funnet sted eller ikke. Hanne Nabintu Herland mener vi hadde sluppet dette hvis han var blitt skutt på stedet. Mange andre, inkludert meg selv, tenker at han fort ville kunne fått en martyrrolle om så hadde skjedd. Likevel er det noe som skurrer med denne rettsaken, i motsetning til de fleste rettssaker. De fleste som sitter forhåndsdømt i retten vil helst skjule ansiktet sitt og få saken overstått. Selve offentliggjøringen av seg selv som en alvorlig forbryter er verre for dem enn selve forbrytelsen de har begått. I dette tilfelle er det motsatt, og jeg nevner helt bevisst ikke navnet som står i trykksverte i alle landets aviser den nærmeste tiden og hvis kjølige ansikt vil få oppmerksomhet hver dag en stund fremover.

Alle husker dagen for nesten et år tilbake. Jeg var ikke så langt unna, på vei i bil fra Gardermoen til Halden etter to dager i England. Sirener overalt, en sms som tipset meg om å skru på bilradioen og dermed hadde jeg noe å høre på hele veien til musikkfestivalen jeg skulle på. Han som nå sitter i et tillaget rettslokale med øyne fra hele verden rettet mot seg klarte selvsagt også å få avlyst festivalen etter ankomst Halden. Han klarte å få landets oppmerksomhet, statsministerens oppmerksomhet, Kongens oppmerksomhet og han klarte å få formidlet budskapet sitt, som om alt var en snurret film fra fantasien. Ingenting av det han klarte å få til kunne jo skje, men ved hjelp av internett kunne en manns vannvittige ideer og forkvaklede syn på hvordan uenighet med landets regjering skulle løses, tok han bokstavelig talt sine egne lover i egne hender. I likhet med de fleste som uttalte seg minutter etter at regjeringskvartalet var bombet, tenkte også jeg på det samme miljøet som sto bak terroren i New York ti år tidligere. Men så kom varslene fra Utøya og pratet om en mann som skjøt rundt seg. Alt har en sammenheng, satt vi i regnet og debatterte på den avlyste musikkfestivalen. I en låve sto artister og musikkjournalister og bladde i CD-bunker, mens vi bestemte om det hadde en sammenheng eller om det var to forskjellige hendelser. Jeg var av de få som mente de to hendelsene var nært knyttet sammen og snart fikk vi det bekreftet. Denne ene mannen med en ideologi hinsides all fornuft ønsket mest mulig oppmerksomhet – og det fikk han. Han fikk oppmerksomhet fra ikke bare hele Norge, men fra hele verden. Det ble snakket om et nytt 11. september, men denne gang var det bare en enkel sjel som sto bak. Hvis det går an å snakke om å få maksimalt ut av ønsket sitt, fikk han det.

Nå er det gått nesten et år, og rettsaken er i gang for fullt. Han har sett frem til dette, sett fram til å få maksimal oppmerksomhet igjen og krever selvsagt full frifinnelse fordi han hadde en visjon med det han gjorde. Selvforsvar kaller han det. Landets regjering som angrepene var myntet på har hjulpet han godt, blant annet ved å innkalle noen av de mest profilerte kjendisene som vitner, selv om de ikke var i nærheten av hendelsene. Ikke nok med det, men både TV2, NRK og de fleste nasjonale aviser rydder sider og programtider for rettsaken. Medier fra hele verden har laget en teltby utenfor lokalet der rettsaken skal finne sted. De som overlevde, de som mistet noen og de som slapp unna men sto på mannens dødsliste skal gjenoppleve marerittene de har brukt måneder på å stappe vekk, for å klare å leve videre. Hvis det går an å snakke om suksess i noe så gruelig så har denne mannen opplevd en enestående suksess, i forhold til det som var målet. Og mens han har sittet innesperret har han kunne bruke mer tid enn alle andre, som lever et liv i det fri, med familie, jobb og venner, til å forberede seg på mer oppmerksomhet. Jeg tipper han har telt ned til dette, og tenker at nå er dagen endelig kommet. Nå skal han få fortalt hele verden om hvorfor han gjorde det. Vi andre som setter oss mål og har visjoner, kan bare drømme om lignende oppmerksomhet.

Paradoksalt nok sitter hans egen far i Frankrike og gnages i stykker av spørsmålet han hele tiden stiller seg; hvorfor dette fant sted. Den gamle mannen strever hver eneste time med om han kunne gjort noe annerledes. Kunne han kjempet mer for å få mer omsorg for guttungen? Skulle han blitt i landet? Burde han ringt mer? Kan den oppmerksomheten han nå søker være den oppmerksomheten han hadde ønsket å få fra sin egen far? For denne gamle mannen er alle drømmer og visjoner gått i grus. Han mener han gjorde det han kunne, den gang. Men at lovene den gang aldri støttet opp om en fars kamp. Hans tapte kamp fikk grusomt tragiske følger, tenker han. Han har vurdert å ta sitt eget liv men sitter i stedet igjen med lidelsen, som må være den verste lidelsen noen kan forestille seg. Den lidelsen kan sidestilles med de som mistet sine kjære på Utøya.

Når en yngre forfatter dør tenker man ofte alkohol, selvmord eller noe i den gata. Det er ikke unaturlig, for i alle tider har forfatteren vært den som har vært nærmest livet – og døden. Enten det var Jens Bjørneboes raseri eller Tor Jonssons fortvilelse beskrev de verden og mennesket, slik det var på godt og vondt – mest på vondt. Deretter koblet de ut.

Når Stig Sæterbakken, en av de store yngre forfatterne, skrev om hvorfor han alltid hørte på trist musikk i essaysamlingen Det Onde Øye svarte han at ”veken skrus gradvis ned, ordene må brenne på laveste bluss for å matche den verden som nå nesten har opphørt å eksistere”. Ordene er milevis unna Petter Stordalens elleville fester eller livet i tenåringens ”boble” med begrunnelsen om å leve livet mens man gjør det. På sett og vis har jo tenåringen rett, men han har ikke levd lenge nok til å forstå hva det handler om. Det har litteraturkritiker Tom Egil Hverven i minneordene etter Sæterbakken. ”Med den avstanden som nå uvilkårlig finnes, vil jeg forsøke å hedre det langvarige minnet bøkene hans vil gi han, ved ikke å tro på det han ikke trodde på, norsk koselighet og falsk harmoni”. Hverven innrømmer at han selv aldri turde å gå inn i forfatterens univers. Jeg husker Stig Sæterbakken da han besøkte oss i Protestfestivalen for ti år siden, etter utgivelsen av Det Onde Øye. Han var en ung forfatter, før han ble veldig kjent. Protestfestivalen var helt i starten av sin tid. Likevel forsto han hva vi drev med, som en av de aller første. Jeg glemte han aldri fordi jeg merket meg engasjementet og synskheten i hans indre. Han så hvor vi ville. Han gikk videre på sin vei, med sitt mørke indre om hva denne verden var for noe. Forfatternes funksjon i samfunnet er undervurdert.

Da Arbeiderpartiveteranen Reiulf Steen holdt tale under en støttekonsert for Kenneth Sivertsen for ti år siden snakket han om fornemmelsesfinhet. Kunstnere har en fornemmelsesfinhet som vi andre ikke har, hevdet han. Kunstnerne blir mer følsomme overfor alt som foregår, ikke minst det tragiske. Kunstnere lever et vanskeligere liv enn vi som er A4, i større eller mindre grad, mente han. Reiulf mente samfunnet hadde et ansvar overfor de som har denne finheten fordi ”de forteller oss alt det vi andre ikke får med oss”. Hverven skriver noe av det samme i minneordene. ”Vi trenger deres tale, deres skrift, for å høre bedre, se klarere”. De er inne på noe vesentlig. Jeg er fristet til å si: Til helvete med positivitetstenkningen vi sluker så rått. Selviskhet og flukt fra virkeligheten gjør at de fleste av oss ikke vil ta innover oss at livet ikke er noen dans på roser. Når vi av våre foreldre er født inn her og vet vi skal bli borte en gang, blir selve dansen i beste fall en rømningsvei. Gleden finnes også, mest i øyeblikk og små ting i hverdagen. Det er en kunst å leve i det, men usunt om man bare lever i det. Livet er ufattelig kort, enten man avslutter det tidlig eller lever det fullt ut. Bør vi ikke anerkjenne lidelsen som en naturlig del av livet, ikke noe sykt? I andre deler av verden dør millioner i fattigdom og nød. Det er krig, drap, vold og voldtekter overalt. I Norge har oljen gjort det lettere for oss, men livet er fortsatt like sårbart. De fleste må streve hver dag for å klare sine forpliktelser. Alle opplever sykdom og dødsfall blant sine nærmeste. De fleste har noen nær som strever med psykiske problemer, rus eller har generelt tilpasningsvansker. En av de farligste frasene er at ”det kommer ikke an på hvordan du har det, men hvordan du tar det”. Hva gjør sånt med realitetssansene? Det er en unnasluntring for å slippe å gå inn i materien, i det som gjør vondt.

Jeg har mer sans for forfatter Barbara Ehrenrichs tanker som motvekt til den positivitetstrenden som florerer. Hun slår et slag for kritisk tenkning og realisme. Hva får et menneske til å selvvalgt avslutte livet, når man vet hva døden betyr? Det gir et nifst bilde på hva livet kan være, under overflaten. Når et menneske i en liten bil styrer seg inn mot en trailer, skyter seg eller triller et tosifret antall piller ned i halsen blir det ofte sagt at det er feigt gjort overfor de som sitter igjen. Men er det ikke vi andre som er feige og ikke tar innover oss menneskets ondskap, selviskhet, ufølsomhet? Vi tramper videre men vi vet at kampen for tilværelsen vil fortsette, til den dagen det er over. Etter det fortsetter våre barn den samme kampen. Vi unnlater å gå inn i det som er vondt. Den jobben tar andre seg av, blant annet de skrivende Messias-skikkelsene som til slutt må bøte med livet. Selvmord må tas på alvor, men ikke som noe sykt. Vi må forstå at det å leve er en lidelse. Det må vi ta på alvor.

Lyrikeren Hans Børli skrev: ”Å være menneske er en sykdom. Helbredelse er umulig, men all vår streben består i å finne et smertestillende middel”. Ofte er det sånn at den som har kjent på lidelsen er best i stand til å erfare størst glede. Det ser vi blant annet hos mennesker som har vært nær døden. Derfor må vi strebe etter ikke bare å holde oss i live, men leve mest mulig den tiden vi er her på jorden.