Rettsaken

Mandag startet rettsaken. Ja, den rettsaken. Det finnes mange rettssaker i landet, men fra mandag visste vi bare om en. Vi har visst den skulle komme, selv om landet er delt i to på om den burde vært funnet sted eller ikke. Hanne Nabintu Herland mener vi hadde sluppet dette hvis han var blitt skutt på stedet. Mange andre, inkludert meg selv, tenker at han fort ville kunne fått en martyrrolle om så hadde skjedd. Likevel er det noe som skurrer med denne rettsaken, i motsetning til de fleste rettssaker. De fleste som sitter forhåndsdømt i retten vil helst skjule ansiktet sitt og få saken overstått. Selve offentliggjøringen av seg selv som en alvorlig forbryter er verre for dem enn selve forbrytelsen de har begått. I dette tilfelle er det motsatt, og jeg nevner helt bevisst ikke navnet som står i trykksverte i alle landets aviser den nærmeste tiden og hvis kjølige ansikt vil få oppmerksomhet hver dag en stund fremover.

Alle husker dagen for nesten et år tilbake. Jeg var ikke så langt unna, på vei i bil fra Gardermoen til Halden etter to dager i England. Sirener overalt, en sms som tipset meg om å skru på bilradioen og dermed hadde jeg noe å høre på hele veien til musikkfestivalen jeg skulle på. Han som nå sitter i et tillaget rettslokale med øyne fra hele verden rettet mot seg klarte selvsagt også å få avlyst festivalen etter ankomst Halden. Han klarte å få landets oppmerksomhet, statsministerens oppmerksomhet, Kongens oppmerksomhet og han klarte å få formidlet budskapet sitt, som om alt var en snurret film fra fantasien. Ingenting av det han klarte å få til kunne jo skje, men ved hjelp av internett kunne en manns vannvittige ideer og forkvaklede syn på hvordan uenighet med landets regjering skulle løses, tok han bokstavelig talt sine egne lover i egne hender. I likhet med de fleste som uttalte seg minutter etter at regjeringskvartalet var bombet, tenkte også jeg på det samme miljøet som sto bak terroren i New York ti år tidligere. Men så kom varslene fra Utøya og pratet om en mann som skjøt rundt seg. Alt har en sammenheng, satt vi i regnet og debatterte på den avlyste musikkfestivalen. I en låve sto artister og musikkjournalister og bladde i CD-bunker, mens vi bestemte om det hadde en sammenheng eller om det var to forskjellige hendelser. Jeg var av de få som mente de to hendelsene var nært knyttet sammen og snart fikk vi det bekreftet. Denne ene mannen med en ideologi hinsides all fornuft ønsket mest mulig oppmerksomhet – og det fikk han. Han fikk oppmerksomhet fra ikke bare hele Norge, men fra hele verden. Det ble snakket om et nytt 11. september, men denne gang var det bare en enkel sjel som sto bak. Hvis det går an å snakke om å få maksimalt ut av ønsket sitt, fikk han det.

Nå er det gått nesten et år, og rettsaken er i gang for fullt. Han har sett frem til dette, sett fram til å få maksimal oppmerksomhet igjen og krever selvsagt full frifinnelse fordi han hadde en visjon med det han gjorde. Selvforsvar kaller han det. Landets regjering som angrepene var myntet på har hjulpet han godt, blant annet ved å innkalle noen av de mest profilerte kjendisene som vitner, selv om de ikke var i nærheten av hendelsene. Ikke nok med det, men både TV2, NRK og de fleste nasjonale aviser rydder sider og programtider for rettsaken. Medier fra hele verden har laget en teltby utenfor lokalet der rettsaken skal finne sted. De som overlevde, de som mistet noen og de som slapp unna men sto på mannens dødsliste skal gjenoppleve marerittene de har brukt måneder på å stappe vekk, for å klare å leve videre. Hvis det går an å snakke om suksess i noe så gruelig så har denne mannen opplevd en enestående suksess, i forhold til det som var målet. Og mens han har sittet innesperret har han kunne bruke mer tid enn alle andre, som lever et liv i det fri, med familie, jobb og venner, til å forberede seg på mer oppmerksomhet. Jeg tipper han har telt ned til dette, og tenker at nå er dagen endelig kommet. Nå skal han få fortalt hele verden om hvorfor han gjorde det. Vi andre som setter oss mål og har visjoner, kan bare drømme om lignende oppmerksomhet.

Paradoksalt nok sitter hans egen far i Frankrike og gnages i stykker av spørsmålet han hele tiden stiller seg; hvorfor dette fant sted. Den gamle mannen strever hver eneste time med om han kunne gjort noe annerledes. Kunne han kjempet mer for å få mer omsorg for guttungen? Skulle han blitt i landet? Burde han ringt mer? Kan den oppmerksomheten han nå søker være den oppmerksomheten han hadde ønsket å få fra sin egen far? For denne gamle mannen er alle drømmer og visjoner gått i grus. Han mener han gjorde det han kunne, den gang. Men at lovene den gang aldri støttet opp om en fars kamp. Hans tapte kamp fikk grusomt tragiske følger, tenker han. Han har vurdert å ta sitt eget liv men sitter i stedet igjen med lidelsen, som må være den verste lidelsen noen kan forestille seg. Den lidelsen kan sidestilles med de som mistet sine kjære på Utøya.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s