I natt så Jeg filmen «Irrational man». Filmen handler om en mann (Joaquin Phoenix) som befinner seg i eksistensiell krise. Han finner først en mening med livet når han gjør en irrasjonell handling.

Hvis vi ser bort ifra galskapen i det han bedriver kjenner jeg meg ofte igjen i den irrasjonelle mannen, en slags Obstfelder som ikke klarer å få kabalen som heter livet til å gå opp.

I de siste sytten årene har jeg funnet mening i å lage Protestfestivalen. Det har gitt en mening å slippe til annerledestenkende i forskjellige settinger. Sette opp annerledes tema til diskusjon.  Høyst sannsynlig fordi jeg er en av disse annerledestenkende. Jeg trives ikke med tida vi befinner oss i, der mer og mer av samfunnet preges av flokktenkning, der urettferdigheten så langt i min tid etter mitt syn aldri har vært større. Det gis ikke rom for annerledestenkende og de vi før så på som «originaler» er omtrent utryddet fra samfunnet. De få som finnes er så sjeldne at det lages dokumentarfilmer om dem. Men jeg spør meg selv hele tiden, er vi ikke alle «originaler»? Vi er 5.2 millioner nordmenn, men ikke en av oss er like.

Det finnes en «ordentlighet» det stinker av, for bak fasadene finner vi folk som har sine demoner eller sine svake sider. Jo lenger man har levd, jo mer erfarer man det.

Vi har formet regelverk som vi forholder oss til så slavisk at vi blir bundet og mistrives. På mange måter er vi blitt slaver under våre egne regler.

I forbindelse med at Therese Johaug er tatt for doping for å ha brukt en ulovlig leppekrem kommer dette mer frem til overflaten. Enhver med litt forstand forstår hvor galt det er blitt når den mest hardtarbeidende langrennsløperen kan få ødelagt hele karrieren på grunn av en krem mot blodige lepper. Det er vel ingen som ikke forstår at en leppekrem ikke er prestasjonsfremmende. Det kan nesten se ut som man må være utdannet lege for å bli toppidrettsutøver, for det hjelper jo ikke at legen påtar seg skylda.

Man kan spørre seg om kunstnere som stadig går konkurs bør ha krav på statlig betalte regnskapsførere fordi de ikke forstår seg på regnskap. Jeg gjorde et forsøk på å hjelpe avdøde Kenneth Sivertsen med å lage en kunstnerorganisasjon om det en gang.

Frihet er nøkkelen til trivsel, men det kan virke som vi har besudlet trivselen med å forholde oss så slavisk til våre egne regler at vi er i ferd med å utvikle angst og mistrivsel.

I mine øyne er vi nådd et bunnivå, blitt utrolig små, omtrent som små hissige lemen.

I en dokumentar av Michael Moore oppsøker den kjente dokumentarskaperen den finske skolen for å finne ut hvorfor Finland har verdens beste skole. Svaret han får er oppsiktsvekkende. Ingen hjemmelekser. Elevene blir oppfordret til å klatre i trærne i skoletida. Her i Norge imponeres vi av den finske skolen men vender det døve øret til svaret om hvorfor de lykkes. I stedet fortsetter vi å fundere på hvorfor så mange mistrives på skolen og dropper ut.

NAV får det til å kaldt nedover ryggen på mange, for her snakker vi om systemer som ikke tar høyde for at alle mennesker er unike. Mange roper om umenneskelighet. Det blir noe tragisk over et system der folk som mangler et bein eller skal dø må sende inn meldekort. Hvis du er kommet i en fortvilet situasjon uten jobb må du ta den tunge veien til det lokale NAV-kontoret der det første du møter er vakter i uniformer som ser ut som bodybuildere, og et skjemavelde som gir deg resept på antidepressiva.

Små marginer bestemmer om du havner på innsida eller utenfor. Du må rett og slett følge med på alt du foretar deg, ellers risikerer du en krise som den Therese nå opplever.

Jeg savner «skjønn». Ingen er feilfrie og livet kan til tider føles meningsløst nok fra før om ikke samfunnet vi ufrivillig er havnet inn i skal gjøre det enda verre.

Dikteren Einar Skjæraasen sa det så treffende i diktet «Du ska itte trø i graset»:

«Du ska sjå deg for og akte / alt som flyg og spring og gror.
Du er sjøl en liten vek en, / du treng sjøl en storebror.»

I sytten år har jeg arrangert Protestfestivalen. Før det drev jeg med nærradio, med å skrive bøker, artikler og arrangere andre festivaler. Sist jeg hadde en såkalt vanlig jobb var på 80-tallet. Det begynner å bli en stund siden.

I Protestfestivalen har vi diskutert utallige tema som i ytterste konsekvens handler om enkeltskjebner eller organisasjoner som utsettes for lite skjønn. Det være seg i barnevernet, i møte med politikere, i møte med byråkratiet, systemet, i det som berører de mest ressurssvake, i helsevesenet og i kirken.

Lyrikeren Halvor Roll beskrev det så treffende med at «det nytter ikke å snakke en mappe til fornuft».

Det virker rart at vi er blitt et samfunn med svart-hvitt tenkning, samtidig som vi elsker å vise oss frem i regnbuens farger.

Den danske forfatteren Claus Beck-Nilsen forsøkte i 2001 å melde seg ut av samfunnet ved å erklære seg selv for død. Det viste seg å ikke være så enkelt. Man kan ikke bare fjerne et personnummer når man er så heldig eller uheldig å vandre rundt her på jorda.

I dag sitter jeg alene igjen i ledelsen av Protestfestivalen. Det gir ingen hensikt å forklare hvorfor det ble slik, men skal man ha med seg folk i det man tror på må det ha en oppbyggende effekt og helt sentralt i noe som trenger ny kapital er det å få inn ny kapital.

Jeg tror aldri jeg har vært så langt nede som de månedene det siste styret satt med makten. Når jeg i dag står på bar bakke er det utfordringer som kan virke håpløse og umulige, men jeg føler likevel en slags lettelse, en frihet og at jeg ikke er bundet på en viktig måte. Må festivalen legges ned skjer det etter en vellykket festival.

Sannsynligheten for at det blir flere festivaler er ikke stor, men det har jeg sagt mange ganger. Jeg vet at jeg er avhengig av at folk vil bidra. Da Kai Erland og jeg startet opp i 2000 ønsket vi ikke å kalle oss verken stiftelse, ansvarlig selskap, aksjeselskap eller noe annet, bare Protestfestivalen.

Lover og regler vil det annerledes. Det passer ikke så godt for en fri bevegelse som må ha det frie ordet, den løse snippen og den uavhengige statusen det er å lage noe sånt. «Protestfestivalen skal lugge litt,» sa Kristian Hagestad til krs247.no for en stund siden. Han har vært med nesten fra starten. Det er som med kunst, den er vanskelig å skape hvis den har for mange bindinger. Man kan ikke produsere kreativitet, men kreativitet kan skape mye.

Jeg er nok den irrasjonelle mannen som forsøker å holde fast i samfunnet, fordi jeg ikke har noe valg. Man har familie, man har hus og hjem og mye som må være system på, men jeg mistrives med utviklingen at det skal være bånd og system på den frie tanke. Men også med at man skal bli tvunget til å gå rundt å drive dank fremfor å gjøre noe nyttig.

Gjennom Protestfestivalen har jeg møtt systemet og den absurde korrekthet. Jeg har hørt historiene, lest fortvilelsen i ansikter, forstått desperasjonen og sett mange skjebner. Men jeg har også sett de som har trosset svart-hvitt tenkningen og brutt med A4-samfunnet, som billedkunstneren og bohemen Laurie Grundt (93).

«Ideen til Protestfestivalen er helt genial», sa han i 2005.
Protestfestivalen bør få holde på, mener jeg. Og mange med meg.

Jeg befinner meg i eksistensiell krise. Det handler om meningen med livet, meningen med døden, meningen med hvorfor vi er her og meningen med å bo i et vellykket land som Norge.

Perfekte mennesker finnes ikke, slik Chip Taylor synger i «F**k All The Perfect People».

Heldigvis har jeg sett at de finnes.  Jeg er omgitt av perfekte mennesker i mitt hus, så kanskje jeg bare skal holde meg her.

Sosiale medier, slike som Facebook og Twitter, er ikke en forminskning av behovet for Protestfestivalen, slik kulturredaktør Karen Blågestad i Fædrelandsvennen hevdet i en debatt om festivalen på NRK i sommer. Tvert imot, jeg vil hevde behovet aldri har vært større.

Når kulturminister Linda Helleland stiller opp til debatt om ytringsfrihet 31. oktober skyldes det at sosiale medier opptrer som redaktør. Styreleder i Norsk redaktørforening Harald Stanghelle har invitert til debatten. Med stigende uro ser norske medier på at til og med de blir kneblet, selv om vi må være klar over at også de i like stor grad knebler andre.

I Vårt Land skriver redaktør Erling Rimehaug at «internett og sosiale medier har tatt fra redaktørene makten. Dermed forsvinner også redaktøransvaret».

Ja, for avisredaktører har makt, såpass makt at de kan la være å skrive om det de ikke ønsker å skrive om. Men det er også alvorlig at de er fratatt makten, fordi redaktørene skal ivareta ytringsfriheten.

Protestfestivalen er en knøttliten aktør i det rommet som omfatter ytringsfrihet, men like fullt en viktig aktør fordi festivalen er så alene i Norden om det den driver med.

«En protest mot apati og likegyldighet» har vært mottoet for festivalen helt fra starten for 16 år siden. Når Protestfestivalen inviterer til tema eller inviterer gjester som ikke ellers inviteres til debatter og samtaler, er det nettopp for å skape et utvidet debattnivå. Derfor har deltakerne blitt særlig glad i «den lille festivalen med de store spørsmålene».

Når behovet er så stort, er det derfor tragisk at regjeringen overser at statsstøtten til festivalen er tatt fra dem, det attpåtil ved et «arbeidsuhell» de selv ikke har maktet å gjøre noe med.

Det er grunnen til at nesten 50 samfunnsaktører i sommer tok til orde for at festivalen må tilbake på statsbudsjettet. Harald Stanghelle, selv styreleder i redaktørforeningen, skriver i årets festivalmagasin om at «det er så mye av det som skjer i Norge som er sydd over den samme lesten. Variasjon, selvfølgelig, men likevel er det en undertone av konformitet vi føler. Protestfestivalen utfordrer nettopp dette».

I sin kommentar nevner Stanghelle hvorfor Erik Bye engasjerte seg så sterkt i festivalen:

«I Protestfestivalen så han den levende uro og kreative tvil. En slags uryddig oase av meninger, debatt og temaer som slett ikke har for mange arenaer å møtes på» Videre skriver Harald Stanghelle:

«Og nettopp her ligger Protestfestivalens store verdi. Den legger seg på tvers der så mye annet går i takt. Den insisterer på de kontrære møtene med de usannsynlige temaene. Og den røsker og drar i det likegyldige og det selvtilfredse. Derfor er den så viktig. Og derfor må den leve videre!»

Blant 46 underskrivere til oppropet i sommer finner vi bl.a. forfatterne Edvard Hoem og Jon Michelet, redaktørene Erling Rimehaug og Vebjørn Selbekk, professorene Mads Gilbert, Arild Linneberg, Ingvard Wilhelmsen og Steinar Westin, biskopene Per Arne Dahl og Stein Reinertsen og artistene Jahn Teigen og Mari Boine.

Internasjonalt har den også blitt lagt merke til. Kris Kristofferson som mottok Erik Byes minnepris på festivalen i år har to ganger holdt støttekonserter. «Kampen mot apati er like viktig i Norge som i mitt eget land,» uttalte han som begrunnelse for å stille opp i 2004. Fjorårets mottaker Bob Geldof mente vi måtte få festivalen ut til resten av verden.

Mediebedrifter skal ha en nøytral posisjon i forhold til det som formidles. De skal speile det som rører seg i samfunnet. De fleste seriøse mediebedrifter er flinke til å overholde nøytraliteten, men det gjelder ikke alle og har ikke alltid vært slik. Det gjør Protestfestivalen enda viktigere.

Da Fædrelandsvennen ble stiftet av Petrus Emilius Johanssen og Ole Christian Tangen i 1875 var den en avis for partiet Venstre. Stavanger Aftenblad ble grunnlagt i 1893 av presten og Venstremannen Lars Oftedal. Aftenposten var fra starten i 1860 en sjelden upolitisk avis, men fikk senere et konservativt preg.

Mye har endret seg bare siden tusenårsskiftet. På godt og vondt. Derfor er Protestfestivalen særdeles viktig fordi den sørger for direkte møter mellom mennesker og utvider horisonten til de fleste av oss.

Fordi vi tar opp tabubelagte temaer er det heller ikke uventet at vi også møter motbør enkelte steder.

Erik Bye sa i en tale til Protestfestivalen få uker før han døde at «makta til enhver tid være der under observasjon». Han ba oss innstendig om å «holde den gående».

Helt siden tusenårsskiftet har festivalen utfordret medier og makt ved å rive ned gjerder når vi har invitert alle slags mennesker til direktemøter med publikum. Festivalen har i disse årene fått stempel som alt fra kommunistisk raddis-festival til «kristen konservativ suppe».

Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse sa dette om festivalen:

«Det er ikke rart Svein Inge Olsen strever med å holde Protestfestivalen i Kristiansand flytende i en tid hvor ensrettingen brer om seg og konformitetspresset øker på. Vi trenger flere avvikere, mennesker som lever og tenker annerledes. Det sanne demokrati kjennetegnes ved at det gis levelige vilkår for avvikere, minoriteter og sta protestanter».

Derfor ber vi innstendig om at kulturminister Linda Helleland tar oss på alvor, selv om vi ikke «passer inn i båsene».

Fremveksten av sosiale medier styrker behovet for festivalen.

Kris Kristofferson har antakelig reddet livet mitt, opptil flere ganger. Det var først da jeg forsto at Leonard Cohen hadde rett at jeg klarte å famle meg videre. Det er et hull i alt, det er der lyset slipper inn.

Jeg var helgepappa, men Kristofferson var med meg hele tiden. Når barnet mitt var hos meg var det for så kort tid at jeg bare grudde meg til han skulle dra igjen. Når han ikke var hos meg ble savnet så intenst at jeg ble deprimert. Ikke fikk jeg jobb og ikke fikset jeg å jobbe. Hybelen jeg leide var uten strøm i perioder fordi jeg ikke hadde betalt regninga. I denne helsvarte perioden av livet var det jeg for alvor livnærte meg på sangene til Kris Kristofferson.

I disse sangene, skrevet uten klisjeer i et poetisk språk fremført av en røst som virket å ha levd hvert eneste åndedrag av det han presset frem, fant jeg for første gang ut at jeg ikke var alene i denne verden.

Så var det alle pubturene, der jeg alltid snublet sammen med han samme fulle kompisen som kunne alle Kris-sangene utenat. Vi sang om vi aldri hadde sunget før og glemte helt at vi var på leit. Da lyset kom på og vi ble jaget ut måtte vi innse at det blei ikke noe denne helgen heller.

Jeg fant ikke ho som skulle hjelpe meg gjennom natta. I stedet strødde jeg platene utover gulvet som spillkort. Jeg åpnet dem opp som barn åpner pakker og fordypet meg i tekstene før jeg sang videre til stemmen brast. Det var før Spotify, wifi og blåtann var påtenkt.

22.juni var det 80 år siden Kris Kristofferson ble født i Texas ved grensen til Mexico. En så høy alder hadde han aldri trodd han skulle oppnå. Men Herrens veier er uransakelige.

Den 24. juni arrangerte Protestfestivalen showseminaret «Hjelp meg gjennom natta – sangene til Kris Kristofferson» på Håndverkeren i Kristiansand. Den 5. september deler festivalen ut Erik Byes minnepris til nettopp Kristofferson. At han nå får Erik Byes minnepris er helt naturlig. I min bok «Kris Kristofferson – Dikter. Drømmer. Lærer. Løgner» (2001) definerte jeg Kristofferson som USAs Erik Bye og Erik Bye som Norges Kris Kristofferson.  Nå står Kris igjen alene, fjellstøtt, men med sviktende hukommelse.

Men Kris er ikke lenger i stand til å gjøre større intervjuer, men sangene sitter støpt. Derfor legger han ut på en omfattende turné i Norden i september. 80-åringen har hatt et tøft år etter å ha sett flere av vennene sine bli begravd; Sist Muhammad Ali.

Hva er det med denne fyren som har laget tidenes sang om å være fyllesyk men som også skrev en av de mest inderlige kjærlighetsvisene til Jesus? I et notat til sangen Burden Of Freedom» skrev han:
«Jeg kan se hvordan hele mitt liv blir som en kamp for personlig frihet – frihet til å ytre seg. Og jeg har kommet meg ut av flere såkalte «trygge» liv som ble programmert for meg av andre og i hvert tilfelle – når jeg kom meg ut av det – var følelsen som et fritt fall, og litt skremmende. Alt dette handlet om å tillate meg å være den jeg var og skulle være, og jeg tror det er en kamp for hver og en av oss». Han har flere ganger nevnt at tar du bort «freedom» og «rainbow» fra sangene hans, sitter en igjen med nesten ingenting.

I motsetning til sine forbilder Johnny Cash og Bob Dylan har Kris en respektabel utdannelse. Få andre i musikkbransjen kan vise til noe lignende. Han tok mastergrad i litteratur på romantikeren og mystikeren William Blake (1757-1827). Han var kaptein i hæren, hadde tatt helikoptersertifikat og skulle bli lærer på militærakademiet West Point. Han var klar for Vietnam.  I 1965 fant han at det ikke var militæret han ville bruke livet til. Han sa opp alt og dro med seg kone og to barn til Nashville for å bli låtskriver. Ekteskapet kunne ikke vare. Kona så på låtsnekring som tidsfordriv, hun forsvant ut døra og delstaten med barna. Kris satt alene igjen, avhengig av halvannen flasker whisky daglig.

Han kom til Nashville, flere trodde han hadde rota seg bort på veien til Woodstock. Hippier passet ikke inn i den konservative delstaten Tennessee. Kristoffersons mest kjente strofe handler om frihet. Når Janis Joplin spilte inn «Me And Bobby McGee» lød ei av linjene, «frihet er bare et annet ord for å ikke ha mer å tape». Han skrev linjen av egen erfaring, men ante ikke at den skulle bli et av hippiebevegelsens mantra.

Da Bob Dylan spilte inn ett av tidenes album «Blonde On Blonde» var Kris én av de få som slapp inn gjennom dørene. Han var vaktmester på huset, men tok seg også strøjobber som bartender og helikopterpilot. Sistnevnte skulle gi han en gyllen mulighet. En søndag før barene åpnet, landet han helikopteret i hagen hos Johnny Cash. Målet var å overlevere noen av sangene sine. Cash hadde sin egen versjon av hendelsen. Men historien er sann, bekreftet overfor meg. Og han var ikke full i helikopteret.

I 1970 klatret Johnny Cash til topps på listene med Kris sin tekst «Sunday Mornin’ Comin’ Down», kåret til årets låt. Sammi Smith gikk til topps med hans «Help Me Make It Through The Night», Ray Price med «For The Good Times» og til slutt Janis Joplin med «Me And Bobby McGee». «Hobbyen» hadde ført Kris til stjernene. I følge Kris selv hadde han ikke trengt å gjøre en eneste arbeidsøkt mer resten av livet. Senere ble sanger signert Kris fremført av andre verdensartister, fra Elvis Presley til Frank Sinatra, nevnte Joplin og Cash, Bob Dylan og Jerry Lee Lewis.

Kris har spilt i mer enn hundre filmer, med «A Star Is Born» (med Barbra Streisand) og Blade-filmene (med Wesley Snipes) som de mest kjente. Han er av svensk avstamning. Men det er knapt noen som kler roller i amerikanske westernfilmer bedre enn Kris Kristofferson.

Ifølge Kris selv har han arvet viljestyrken fra faren, general Henry Kristofferson. I sangen «The Heart» synger han at hvis noen behandler deg dårlig, på en måte du ikke fortjener, må du ta det som en mann. Hvis du lar dem herse med deg, ødelegger de deg. Rist av deg mens du kan, for det er hjertet som betyr noe, når alt kommer til alt! Budskapet er ikke ulikt det man finner i flere andre sanger, som i «To Beat the Devil», kanskje den kuleste sangen jeg vet om.

«Ingen lenker er sterkere enn trangen til frihet» er en linje hentet fra sangen «Third World Warrior». Han beskriver frihetsbehovet som en plikt mer enn et valg. Ingen amerikansk superstjerne har vært modigere i sine uttalelser enn Kris Kristofferson. Under Irak-krigen raste han mot Bush-administrasjonen. Det gjorde at han mistet platekontrakter og filmroller, og at managere har revet kontrakter i filler på grunn av hans politiske meninger. Men som han sier: «Hvis du støtter menneskerettigheter, er dette en plikt som kommer foran alt annet». Og han legger til at det ville ha vært et svik å ikke leve slik jeg har gjort.

Han engasjerte seg i Nicaragua og gav støtte til sandinistene. Han ble arrestert for å ha lenket seg mot prøvesprengninger med atomvåpen. Han engasjerte seg for palestinske skolebarn og de meksikanske dagarbeiderne. Han gikk inn i kampen for å få frigitt indianeraktivisten Leonard Peltier. Han skrev «Johnny Lobo» om vennen og indianeraktivisten John Trudell (1946-2015), som fikk hele familien utslettet i en mistenkelig brann. Han har deltatt i kampen mot landminer.

Kris har bidratt til flere album der menneskerettighetene står i sentrum. «Det burde være umoralsk å bombe folk tilbake til steinalderen» har han uttalt. Sanger som «They Killed Him», «Sandinista», «Don’t Let The Bastards (Get You Down», «The Circle», «Johnny Lobo» og «Broken Freedom Song» kan ikke defineres som særlig salgbare i USA.

Kris Kristofferson og jeg har overlevd flere tiår sammen, men det var først for tretten år siden jeg fikk muligheten til å bli bedre kjent med personen. Etter å ha tatt initiativ til «Falne Engler – Kris Kristofferson på norsk», som VG slaktet og Kris elsket, har vi møttes mange ganger. Jeg kan nesten ikke fatte at han har giddet å ta seg flere turer til Kristiansand for å stille opp for Protestfestivalen.

På bursdagen hans har jeg en egen bursdag og feire, for jeg klarte det mesterstykket å få en sønn født på Kristoffersons bursdag i 2005.

De gangene jeg har fått lov å entre turnebussen sammen med mine barn, er vi blitt omsluttet av en kjærlighet man sjelden møter. Når den gamle cowboyen nå fyller 80 år, er det bare å bøye seg i støvet fra de gamle westernfilmene. Han sa om vennen Johnny Cash at «maybe he is the father of our country». Jeg tror dette like gjerne kan sies om Kris Kristofferson selv.

Publ. VG, 22.6.16