Hvis man snyter på skatten, eller gjør andre synder som Staten mener er ulovlig, da forventer de at det ryddes opp i dette straks. Straff hører med, hvis man blir tatt. Men om Staten gjør en feil eller en tabbe er det ingen som krever at de rydder opp etter seg. Staten er nemlig et flerhodet troll, som på den måten kan frasi seg ansvaret, eller skyve det over på andre.

Omtrent sånn er den situasjonen Protestfestivalen nå er havnet i. Om tre ukers tid lanseres årets festivalprogram som vil inneholde viktige tema som ulikhet, skam og ondskap men som i tillegg byr på internasjonale kapasiteter. Festivalen 5. – 11. september setter viktige tema på agendaen, enkelte tema mange nok helst ikke vil vi skal snakke om. Festivalen har et nytt styre, nytt råd og så for seg en spennende fremtid foran seg.

Budsjettet for en ukes festival med 50-100 meningsytrere på gjestelista er cirka 1.5 mill., omtrent det samme Alicia Keys tok i honorar på Quartfestivalen for mer enn ti år siden.

Protestfestivalen deler ut Erik Byes minnepris. Før sin død ba kjempen oss innstendig om å holde festivalen gående og appellerte til makter og myndigheter.Bob Geldof sa i fjor at Protestfestivalen måtte ut til resten av verden. Kris Kristofferson har uttalt at kampen mot apati er årsaken til at han støtter festivalen. I år er han høyst sannsynlig tilbake i en alder av 80 år.

I to år har festivalen kjempet for sin eksistens, det er ikke første gang det skjer. Det som er nytt denne gang er at en tvist mellom regjeringen og kulturrådet har forårsaket kampen for fortsatt opprettholdelse.

La oss gå femten år tilbake i tid. Jon Lilletun som satt på Stortinget for KrF forsto ikke hvorfor Protestfestivalen skulle falle mellom alle stoler i Kulturrådet. Hvis ikke kulturrådet vil være lempelige så får vi endre reglene i kulturrådet, mente han. Omtrent på samme tid forsøkte Erik Bye og skuespillerne Ellen Horn og Lars Andreas Larssen å snakke Kulturrådet til fornuft.

I flere år kom vi ingen vei noen steder fordi vi rett og slett var for nyskapende. Statlige organ er glad for nyskaping innen kunst, musikk og litteratur, men nyskapende festivaler gjør at de flakker med blikket og ikke helt vet hva de skal gjøre.

KrF skaffet festivalen statsstøtte gjennom en frivillighetspakke, en avtale mellom regjeringen Stoltenberg og partiet Kristelig Folkeparti. Men for tre år siden ble vi intetanende flyttet av samme regjering fra statsbudsjettet til Kulturrådet. Fortsatt fikk vi støtte ved å sende årlige søknader, men så skjedde det noe nytt. Den nye regjeringen Solberg fant ut at post 56 skulle slettes. Alt som lå under den posten ble flyttet til en annen post. Da jeg tidlig i fjor hadde møte med leder for kulturkomiteen i Stortinget Svein Harberg innrømmet han tabben.

Det som ble skjebnesvangert for Protestfestivalen var igjen at den var nyskapende, selv om den hadde eksistert i mange år. Festivalen havner under en post for musikkfestivaler, noe vi aldri har utgitt oss for å være.

Etter et møte med Kulturrådet var vi enige om at festivalen ikke hørte hjemme der og måtte tilbake til statsbudsjettet. Høyre vil ikke ha festivaler på statsbudsjettet, men mente på sin side at Kulturrådet burde være mer romslige. Etter dette begynte en lang runde med møter og brev frem og tilbake der regjeringspartiet skyldte på Kulturrådet og vice versa.

I 2015 skiltes Kulturrådet og festivalen som venner. Vi fikk 100.000 for tort og svie og var enige om at vi ikke kunne søke midler mer derfra. Etter å ha spurt leder av kulturkomiteen på Stortinget, Svein Harberg fra regjeringspartiet Høyre, fikk vi til svar å søke Kulturdepartementet direkte i 2016.

Som sagt, så gjort. Nylig kom avslaget fra kulturdepartementet. Man kan bare søke om man er «en profesjonell kunst- og kulturvirksomhet med minst ett fast lønnet årsverk». Når vi beveger oss i grenseland for hva som er kunst og kultur med fokus på debatter, er avslaget veldig likt slik det var de første årene vi søkte Kulturrådet.

Det er en spesiell situasjon festivalen befinner seg i med støtte fra kommune, fylke, Stiftelsen Fritt Ord og fra det lokale næringslivet, men altså uten støtte fra regjeringen og Staten.

Da vi først fikk statsstøtte for ti år siden het det at vi måtte ha lokal forankring for å få statlig støtte. Nå er det motsatt. Vi har all annen støtte, men ikke lenger statlig.

Alle andre instanser enn kulturdepartementet og Kulturrådet har rom for at festivalen får støtte. I forhold til næringslivet er det ikke så enkelt, da en festival som Protestfestivalen som skal provosere og utfordre, samt har «protest» i navnet ikke er et direkte yndet sponsorobjekt. Aktører fra næringslivet som allerede sponser festivalen gjør det ikke for å få noe igjen, men fordi de mener festivalen er viktig.

Investor Kurt Mosvold som har forsøkt å få med andre næringslivsfolk i årevis sier blant annet dette:

«Protestfestivalen er viktig! Først og fremst fordi den tar tak i en av de største utfordringer i vår tid, nemlig likegyldighet. Festivalens tematiske uforutsigbarhet kan være krevende, men det er samtidig det som gjør den så spesiell, annerledes og befriende»

Flere ganger har den amerikanske superstjernen Kris Kristofferson holdt støttekonserter for festivalen, mens den nye norske Høyrestyrte regjeringen som lovet økt støtte før de overtok nå ser ut til å bidra sterkt til å legge den ned.

At systemer kan være tungrodde og regelverk firkanta har vi sett mange eksempler på de siste årene, spesielt de som har vært inn under NAV.

Når Staten ved regjeringen gjør feil og ikke retter opp i feilen er det den skadelidende som må blø og dø, helt motsatt av hva som skjer hvis du som enkeltperson gjør en feil overfor Staten.

Dikteren Halvor Roll (1929-2008) kjempet en annen kamp mot system og byråkrati på 70-tallet som lett kan gi assosiasjoner til den kampen den lille festival fører i dag. Han skriver i et dikt om at «Makthaverne har vært der og satt opp lapper. Nå er alt arkivert, bråkmakerstemplet lagt på plass i skuffen, de usynlige represaliene gjennomført, saksbehandlerne gått hjem». I et annet dikt skriver han:

I to år kjempet jeg mot byråkratiet
Det eneste jeg oppnådde
var å ødelegge meg selv.
Jeg trodde jeg kunne
snakke et skap til fornuft
eller appellere til en mappes
samvittighet.

Når regnet har lagt et mørkt teppe over våren er det heldigvis ikke bare tid for å sitte å vente på lysere tider. Sommeren er allerede i emning. Den vil beseire våren, slik våren beseiret vinteren.

Hodet mitt er så stappet med tanker at det ikke er plass til nye tanker og det er litt dumt, for som med alt i livet, trenger også tankene fornying. Akkurat nå er jeg en «Worried Man» som Johnny Cash sang, men jeg er vel så mye de menn Barry White sang om, med atskillig mer lystige og sprelske tanker i meg. Jeg er som Kris Kristofferson synger «en vandrende selvmotsigelse».

Akkurat nå funderer jeg på de enorme økonomiske utfordringene i Protestfestivalen, som tross alt er livsverket mitt, store deler av livet mitt og jobben min. Det er 10 dager siden jeg skulle hatt lønn, men verre er det med alt det andre som må ordnes opp i for at vi skal komme i mål den 11. september. Men det har alltid ordnet seg av en eller annen uforklarlig grunn. Protestfestivalen kommer til å bli arrangert for 17. gang, ellers vil alt som har skjedd de siste åra være et ras av fornærmelser. Jeg tror på merkelig vis at selv uten at min tro på bønner er særlig å skryte av er jeg blitt overbevist om at min fars bønner fremdeles virker.

Mye fyller opp hodet i disse dager. Hvem skal åpne? Hvem skal snakke om ondskapens sirkel? Hvem skal lede den siste debatten? Hvem får minneprisen? Hvem skal synge? Jeg plages også med min egen psyke, med å eldes og redselen for å bli syk, med hus og hjem og med irritabel tarm.

Men så har jeg de andre, mer hyggelige tingene. Denne sommeren skal jeg gifte meg i landet til to av mine helter, Juha Mieto og Tove Janssons Snusmumrikken.  Jeg skal frakte alle de tre barna mine til Vaasa, kjøre en halvtime til mot en liten bygd med en butikk og en kirke fra 1825. Noen av mine venner kommer med på denne reisen og resten samles til fest på Odderøya i august. Tenk det, jeg skal gifte meg og på bryllupsreise etter de harde åra jeg aldri hadde trodd jeg skulle overleve. Jeg som er så lite bereist, jeg med alle mine angster og fobier som aldri vil slippe taket.

En typisk tanke når alt går så godt er denne: Når kommer nedturen?

Midt i alt dette plages jeg altså med hvorfor jeg plages så mye når alt er så greit. Ja, bortsett fra uroen rundt det opplagte.

Jeg skal gifte meg med bare de nærmeste til stede, før vi skal spise på den gamle herregården der det finske nasjonalikonet Jean Sibelius giftet seg sommeren 1892. Lørdagen blir det grillfest med finske venner hos kommende svigermor, bare en liten joggetur unna herregården.

Jeg giftet meg første gang i sjømannskirken i Hamburg sommeren 2003. Før det fikk jeg en sønn med min første store kjærlighet og på sett og vis var jeg gift da også selv om vi aldri kom oss til kirken. Hvis jeg regner dette inn blir dette altså mitt 3. ekteskap.

I miljøet jeg vokste opp i på Sørlandet var det tabu å skille seg og i alle fall gifte seg på nytt. Det var noe man kunne gjøre hvis ektefellen vandret heden. Vi var nesten de eneste med skilte foreldre. Jeg var 11 år og året var 1974.

Hverken min far eller min mor giftet seg igjen. Min far som var dypt troende var imot å skille seg og forsonet med å leve resten av livet alene.

Kvinnene som hadde barn med flere var selve skrekkeksempelet utover 80-tallet. De var billige, lette på tråden og jeg kan tenke meg at all sladringen og de nedlatende kommentarene om disse kvinnene ikke var så mye bedre enn det var på 1800-tallet, når barna som ble født av alenemødre ble kalt for «uekte barn». Jeg hadde den samme nedlatende holdningen som alle andre. Det gjaldt i mindre grad også mot de som var skilt. Det var noe lettere å være omgift mann.

Vi ble hakkekyllingene der vi bodde, fordi faren min ikke bodde der fra midten av 70-tallet. Når min mor traff menn skjelte jeg henne ut og fikk til svar at «bare vent til du selv blir skilt».

Aldri i livet om jeg skulle bli skilt og gi henne rett. Derfor var jeg livredd for å binde meg før jeg altså falt pladask og fant den store kjærligheten sommeren 1990.

Jeg var 27 år da og mer enn moden nok.

Når jeg så gikk igjennom min «helfrelste» periode fra midten av 80-tallet fikk vi i tillegg vite i klartekst at å skille seg er synd. Å gifte seg på nytt er dobbelsynd. Det å leve som samboer var en form for trippelsynd. Alt var synd, bortsett fra å forbli gift, noe man jo ikke alltid kan bestemme selv.

Ja helt fra jeg var barn var det sånn på Sørlandet at man ikke kunne skille seg og hvis man gjorde det måtte man forbli alene.

Nå skal jeg altså gifte meg for 2. eller 3. gang, alt ettersom. Spørsmålene er mange. Men jeg overser dem alle, for livet er for kort til å ikke satse på kjærligheten. Bibelens budskap handler jo om kjærlighet.

For livet er komplisert, livet er uforutsigbart og hvis det finnes en Gud der ute, noe jeg har fått erfart mye bevis på de siste åra, ja så hyller han kjærligheten også mellom mennesker.

Erik Bye har en prisbelønt vise som heter «Når Regnet en gang kommer», med en av de sterkeste tekstene jeg hører og en av de fineste visene jeg vet om. Når visa vant Edvard-prisen som beste sangtekst var begrunnelsen at det var ei klassisk historie om kjærlighet, om to elskende som ikke kan få hverandre på grunn av ytre omstendigheter – i det tilfelle en sandstorm i Kalahariørkenen. Erik Bye sprenger de konkrete rammene for denne enkle situasjonen og gir oss en tekst som forteller om et universalt håp som lever i mennesket og naturen. Resultatet et sterkt gripende, både som realistisk handling og som metafor.

Når vi trer inn i kirken denne torsdagen i juli så er det med stor tro på at dette skal vare resten av livet. Regnet er falt over byen når jeg sitter og skriver dette. Tåken har tatt utsikten, men når jeg venter på sola er det andre som venter på regnet. Sånn er livet. Vi må gripe de mulighetene vi har og glede oss over dagen og kjærligheten.

Når Erik Bye på sine eldre dager sang med sin sprukne røst brister lett min egen stemme når jeg forsøker å avslutte visa hans:

Da skal vi møtes, vi to,
Med latter, sang og kyss,
Så våre sprukne lepper
Brister og blør.
Og vi skal rope
Til mennesker, vekster og dyr:
Se! Også vår kjærlighet lever.