Lydløst ligger rommet
Venter på søvn
For å forberede morgenen
Nybakt dag
Tømmerveggene preker ikke
Roter bare rundt i hodet
For liksom uroens skyld
Lik et avfolket gardstun
Med vinden som eneste party
Dyne og pusekatt beveger seg
Og mobiltelefonen som blinker
Lik Oksøy fyr lenger ute
Disse barnløse ukene
Med masse lyd, for om vi lytter
Etter i stillheten
Hører man vårbekken
Selv i november
Dagene nærmer seg snø
Menneskene tikker mot jul
Midt i alt dette
Barna som sover
Et annet sted

Ennå bærer jeg håp
i meg, om kjærlighet
slik Khalil Gibran
beskrev den
slik ungdommens
rastløshet
ble temmet av lengt
etter noe
langt der fremme
men likevel så nært.
Ennå bærer jeg sult
i meg, lik kattedyret
som aner tunfisk, i lyden av
en boksåpner.
Ennå bærer jeg troa
i meg, i en tid som
farer forbi.
Ennå drømmer jeg,
om ei likesinnet gjennom
mylderet av mennesker vi
aldri kommer til å møte.
Ennå brenner jeg
som en gammel og stri lampe
som blinker, blunker
i et for lengst avfolket
gardstun.

Når håpet om kjærlighet blør
er det vi dør

Så stod hun der

fremfor meg
mens hun sank under
huden, i et pumpende
hjerte, blandet med rød
italiensk vin.
Jeg forsto det var
henne, med alarmen
i øynene til et skadet dyr
Jeg drakk perrongen
frem i åpne ører
I et tog som skal komme
Her står jeg ventende
i vinden, med penklær
kirkeklokkene i det fjerne
lovnader som skal komme
enten jeg våger eller ikke
Hun er den du venter
blant tusener
Jeg er hennes hjerte
Hun er mitt hode
Jeg er målscoreren
Hun er målet
Hun er rommet
Jeg er møblene
Hun er sommer
Jeg er høst
Jeg er døren hun
låser seg inn i
Jeg er alfa. Hun er omega
Vi er elva
som renner ut i
havet