Tirsdag 14. april blir denne bloggen flyttet til det nye nettverket verdidebatt.no. Den nye debattsiden lanseres denne datoen. Det betyr jo at jeg får boltre meg i et nytt miljø og lest av flere. Det gleder jeg meg til.

For ikke lenge siden var jeg sikker på at Edvard Hoem bodde og skrev på sitt hjemsted i Molde. Han er ikke den eneste moldenseren som har utvandret til hovedstaden. Kjell Magne Bondevik har for lengst avsluttet sine plikter i storting og regjering, men bor fortsatt i en drabantby til Oslo, som han har gjort store deler av sitt voksne liv. Her er barna oppvokst. Han valgte å fortsette sitt virke i hovedstaden. Kjell Inge Røkke skal jeg ikke skryte på meg at jeg vet hvor bor, men tar det for gitt at det er i nærheten av Oslo. Det er mange kjendiser du bare er helt sikker på bor der de kommer fra, ikke minst fordi det kommer så tydelig frem hvor de er fra. Men la deg ikke lure. Arne Bendiksen var en av dem du kunne tro aldri kunne bodd andre steder enn i Bergen. Men bisettelsen i denne uken fant sted fra Asker kirke. Få kjendiser har vel vært så knyttet til fødestedet sitt som Kjell Aukrust. Han kunne ikke ha levd og tegnet sine geniale tegninger andre steder enn på hjemstedet Alvdal, som også har gjort stor stas på han. Fortsatt er det nok mange som ikke vet at han inntil sin død bodde på Nordstrand i Oslo. Bjørn Eidsvåg bor ikke på Sauda. Arve Tellefsen ikke i Trondheim. Min kone som er fra Lørenskog kunne fortelle (til min store forskrekkelse) at Jørn Hoel bodde i nærheten av Oslo, og ikke i Tromsø. Det gjør også Steinar Albrigtsen.

Bare i Kristiansand er ting annerledes. Riktig nok har vi en sentral representant i Kongehuset som er flyttet til hovedstaden for å bli, men det er nå forståelig. Hun blir jo dronning med tid og stunder. Vi har også Rolf Løvland og Kåre Valebrokk som neppe flytter tilbake. Det gjør nok heller ikke Kjell Askildsen. Bortsett fra disse er det mange som enten kommer tilbake, eller ikke klarer å flytte fra byen. Kunstneren Kjell Nupen har hele sitt virke her. Det samme har en annen kunstner, Per Fronth, som flyttet hjem fra Manhattan. Den helt ferskutnevnte NHO-sjefen John G. Bernander måtte pendle da han var kringkastingssjef. Det skal ha vært en av betingelsene for at han tok jobben. Nå får vi se da, men han flytter vel ikke denne gang heller. Bjøro Håland ble tilbudt den store verden på 70-tallet, men valgte å forbli i Kristiansand. Svein ”Matta” Mathisens proffkarriere varte ikke så lenge. Han syntes det var problematisk å bo andre steder enn i Kristiansand. I sin jobb for TV2 pendlet han. Nå har han drømmejobben i Start og Kristiansand. Erik Mykland vendte hjem igjen til Start og Kristiansand, forhåpentligvis for å bli.

Jeg kunne nevnt en rekke kjendiser som har utvandret til hovedstaden, men som profileres som noe annet. Røper jeg dem, blir de kanskje sure. Hvis du har undret deg på hvorfor det er så kort vei til Tabloid, Redaksjon 1, Grosvold, Fredag eller Senkveld skyldes det bare at de bor i byen. Det er ikke fullt så eksotisk som hvis man vet at kjendisene har tatt turen hele veien fra stedet de kommer fra.

Det som også er forunderlig er hvordan disse mindre kommunene bruker kjendisene for det de er verdt i sin markedsføring av hjemstedet. De har jo tross alt sviktet hjemstedet, av forskjellige grunner. Det er litt som i fotball, nå gromgutten har forlatt klubben og går til rivalen. Man kan spørre seg om man må til Grünerløkka for å opparbeide seg selvtillit nok til å skape seg et navn.

Hva er det så som har fått disse kjendisene til å flytte? Karriere og jobb er ofte svaret. Penger er et annet svar, og ofte henger de tre svarene sammen. Mot slutten av 1800-tallet dro nordmenn til Alaska for å grave etter gull. I dag drar de til Oslo for å markedsføre navnet sitt.

Den som tror at de reiser hjem nå, som finanskrisen er så tilstede i alt og alle tar nok grundig feil. Kjendisene (i alle fall de fleste) er i svært liten grad påvirket av finanskrisen.
Likevel er det grunn til å ta i bruk trivselsfaktoren som et begrep. Det er trivsel som får sørlendingene til å vende nesa hjem igjen, eller aldri flytte ut i det hele tatt.

Kjendisenes uforskyldte løgn er at de kommer fra Molde, Bergen, Alvdal eller Stavanger. I de fleste tilfeller er utrolig nok hjemstedet stolt over og kanskje medskyldig i at de blir profilert på den måten. Du som tror Mia Gundersen bor i Stavanger kan nok gjette deg til svaret.

Når man bor lenge nok et sted viskes fortiden gradvis ut, og barna snakker den nye dialekten. Men fordi alle som betyr noe tilsynelatende bor i Oslo er det vanskelig å bruke den byen som varemerke, enten for å markedsføre seg selv eller det man driver med.

Det er da kjendisenes uforskyldte løgn ikke lenger er like uforskyldt.

Jeg hater helger. Det høres sikkert rart ut, men det har nå vært slik en del år. Selvsagt betyr det enormt mye å være sammen med ungene, men det endrer seg ikke fordi det er helg. Det som endrer seg er at uroen er mer tilstedeværende enn resten av uka. Denne helgen har vært ille i så måte, med tabloidaviser som sprer sykdom og død og bekjente som forteller om hjerteinfarkt før man har fylt 40. For en avisoman er det umulig å unngå å lese detaljer om sykdomsutvikling, detaljer om hva som skjedde da det ble oppdaget og detaljer om hendelsesforløpet. Det som hjalp noe var å se professor Ingvard Wilhelmsen på Grosvold i går kveld, med den kjente humoren som gjemmer bort alvoret. Det er alltid like fornøydelig og rensende å høre den mannen. Likevel er det en typisk lørdag med uro og frykt. Det som er helt sikkert er at redaktørene aldri tar hensyn til hypokondere. Det må jeg i og for seg respektere, men hvordan tør journalisten grave så dypt i det sørgelige? Det overrasker meg stadig vekk. For det å dø er noe som gjelder alle og som Timbuktu så treffende synger; «Alle vil til himmelen men ingen vil dø». En hypokonders hverdag er ikke så veldig annerledes enn andres, bortsett fra at han alltid lukker dolokket før han får sett ned i skåla og at han aller helst dusjer i mørket. Ja, for det finnes flere typer hypokondere. Den mest vanlige er en for meg fremmed type. Denne hypokonderen sjekker seg hele tiden og flyr til legen for å få forsikret seg om at han eller hun er frisk. Den hypokonderen vil alltid vært et hestehode foran alle andre, når det gjelder å oppdage ting før det er for sent. For meg er denne hypokonderen ikke ekte hypokonder, men et menneske med en veldig styrke. For om du tror du skal dø og løper til legen for å få bekreftet det (selv om det er i håp om å komme tidsnok) så er man sterkere enn moskusen på Dovrefjell.

Mitt hypokondri forløper seg annerledes. Jeg går til legen i blant, men bare for å få medisin til allergi eller snakke om ting. Sist gang jeg tok en blodprøve var i militæret, og da er vi tilbake til midten av 80-tallet. Skrekken er å få vite at man ikke er frisk, at man kan stryke med når som helst. Ironisk nok er sånne som meg mer enn de fleste veldig klar over at man faktisk kan stryke med når som helst. Dessuten blir jo sjansen større for hvert år som går. Derfor er tabloidaviser og fortellinger om sykdom og død noe som går innpå meg på på en annen måte enn folk flest. Jeg lever meg inn i dette så sterkt at jeg i enkelte tilfeller kan bli skjelven. Etter en stund kommer uroen og så til slutt symptomene. Fra da er helvete løs for en stund, særlig hvis dette skjer i helgene. Det er lett å le av slike symptomer som er bygget på fantasi og tabloid, men de er veldig reelle for den det gjelder.

Det som forundrer sånne som meg er den evnen mennesket har til å leve med sin forgjengelighet. Skrekkfilmene fra gravene grøsser vi av, men redselen for å dø ler man av. Vi er faktisk født inn i dette livet av våre foreldres vilje for til slutt å forlate det mot vår vilje. Det eneste valget vi har selv er hva vi gjør i tiden i mellom disse ytterpunktene. Men også her kan det virke som mange ikke har skjønt det, og lever som om man venter på at den rette tiden skal komme til å begynne å leve. Man følger flokken, bokstavelig talt. Og man innfinner seg med å leve på en måte man ikke ønsker. Man følger flokken til lyskrysset, og venter tålmodig på å få gå, som det heter i sangen.

Hypokondri, eller helseangst, har sine fordeler. Man tar ikke livet for gitt, og man gjør det man kan utfra det man tør. Man er smertelig klar over at livet er kort, uforutsigbart og skummelt. Det ligger der i bunnen. Derfor har sånne som meg kanskje en tendens til å få mest mulig ut av det samtidig som man klamrer seg til forutsigbarhet. Jeg frykter det som er farlig, men forstår meg ikke på de som lider av angst for å prestere, eller angst for hvordan man tar seg ut.

Søndager er vanligvis verst, med sine stengte butikker og tomme gater. Tankene løper løpsk og ingenting kommer i veien. Det er noe trist og ekkelt, som om gravsteinene er flyttet helt inn på gårdsplassen.

Jeg skal forsøke å ikke kjøpe aviser i morgen.