Jeg hater helger. Det høres sikkert rart ut, men det har nå vært slik en del år. Selvsagt betyr det enormt mye å være sammen med ungene, men det endrer seg ikke fordi det er helg. Det som endrer seg er at uroen er mer tilstedeværende enn resten av uka. Denne helgen har vært ille i så måte, med tabloidaviser som sprer sykdom og død og bekjente som forteller om hjerteinfarkt før man har fylt 40. For en avisoman er det umulig å unngå å lese detaljer om sykdomsutvikling, detaljer om hva som skjedde da det ble oppdaget og detaljer om hendelsesforløpet. Det som hjalp noe var å se professor Ingvard Wilhelmsen på Grosvold i går kveld, med den kjente humoren som gjemmer bort alvoret. Det er alltid like fornøydelig og rensende å høre den mannen. Likevel er det en typisk lørdag med uro og frykt. Det som er helt sikkert er at redaktørene aldri tar hensyn til hypokondere. Det må jeg i og for seg respektere, men hvordan tør journalisten grave så dypt i det sørgelige? Det overrasker meg stadig vekk. For det å dø er noe som gjelder alle og som Timbuktu så treffende synger; «Alle vil til himmelen men ingen vil dø». En hypokonders hverdag er ikke så veldig annerledes enn andres, bortsett fra at han alltid lukker dolokket før han får sett ned i skåla og at han aller helst dusjer i mørket. Ja, for det finnes flere typer hypokondere. Den mest vanlige er en for meg fremmed type. Denne hypokonderen sjekker seg hele tiden og flyr til legen for å få forsikret seg om at han eller hun er frisk. Den hypokonderen vil alltid vært et hestehode foran alle andre, når det gjelder å oppdage ting før det er for sent. For meg er denne hypokonderen ikke ekte hypokonder, men et menneske med en veldig styrke. For om du tror du skal dø og løper til legen for å få bekreftet det (selv om det er i håp om å komme tidsnok) så er man sterkere enn moskusen på Dovrefjell.

Mitt hypokondri forløper seg annerledes. Jeg går til legen i blant, men bare for å få medisin til allergi eller snakke om ting. Sist gang jeg tok en blodprøve var i militæret, og da er vi tilbake til midten av 80-tallet. Skrekken er å få vite at man ikke er frisk, at man kan stryke med når som helst. Ironisk nok er sånne som meg mer enn de fleste veldig klar over at man faktisk kan stryke med når som helst. Dessuten blir jo sjansen større for hvert år som går. Derfor er tabloidaviser og fortellinger om sykdom og død noe som går innpå meg på på en annen måte enn folk flest. Jeg lever meg inn i dette så sterkt at jeg i enkelte tilfeller kan bli skjelven. Etter en stund kommer uroen og så til slutt symptomene. Fra da er helvete løs for en stund, særlig hvis dette skjer i helgene. Det er lett å le av slike symptomer som er bygget på fantasi og tabloid, men de er veldig reelle for den det gjelder.

Det som forundrer sånne som meg er den evnen mennesket har til å leve med sin forgjengelighet. Skrekkfilmene fra gravene grøsser vi av, men redselen for å dø ler man av. Vi er faktisk født inn i dette livet av våre foreldres vilje for til slutt å forlate det mot vår vilje. Det eneste valget vi har selv er hva vi gjør i tiden i mellom disse ytterpunktene. Men også her kan det virke som mange ikke har skjønt det, og lever som om man venter på at den rette tiden skal komme til å begynne å leve. Man følger flokken, bokstavelig talt. Og man innfinner seg med å leve på en måte man ikke ønsker. Man følger flokken til lyskrysset, og venter tålmodig på å få gå, som det heter i sangen.

Hypokondri, eller helseangst, har sine fordeler. Man tar ikke livet for gitt, og man gjør det man kan utfra det man tør. Man er smertelig klar over at livet er kort, uforutsigbart og skummelt. Det ligger der i bunnen. Derfor har sånne som meg kanskje en tendens til å få mest mulig ut av det samtidig som man klamrer seg til forutsigbarhet. Jeg frykter det som er farlig, men forstår meg ikke på de som lider av angst for å prestere, eller angst for hvordan man tar seg ut.

Søndager er vanligvis verst, med sine stengte butikker og tomme gater. Tankene løper løpsk og ingenting kommer i veien. Det er noe trist og ekkelt, som om gravsteinene er flyttet helt inn på gårdsplassen.

Jeg skal forsøke å ikke kjøpe aviser i morgen.

Jeg skal ikke hovere med ord som «Hva var det jeg sa?», men det er jo en et tankekors at klubben vi er så glad i stadig faller ned i gjørma. De aller fleste med vett og forstand i orden kunne sagt at 9500 publikummere i snitt er utopi, og det gjelder nok også hos ledelsen i Start. Men hvis man ikke har andre lettvinte måter å spare penger på feier man alvoret under teppet og setter opp publikumsberegningen og lar det humpe og gå i håp om at laget allerede fra start legger seg i teten, med det publikumsfrieri det vil medføre. Nå gikk det ikke sånn, det humper og går med laget i Eliteserien og underskuddet galopperer med en fart som får bankmannen i styrelederstolen til å reagere. Noe må gjøres og ekstra ordinært styremøte vil konkludere med utleie av flere spillere eller oppsigelser. Velger man det første er sjansen relativt stor for at det sportslig blir verre for klubben, som fort kan rykke ned igjen etter et år blant de gjeveste. Hvis man skal velge mellom disse to alternativene er den beste løsningen å si opp ansatte, papirflyttere, direktører eller hvem det måtte være. Det viktigste for klubben må være sportslig suksess som henger sammen med økonomisk suksess.

Dernest er dette mer enn et lokalt problem. Det er bare en løsning på de enorme økonomiske problemene klubbene sliter med. Fotballforbundet må legge egen grådighet til side og innføre nye regler. Det betyr lønnstak og begrensning av utenlandske spillere. Ideelt sett bør det være en avklart bestemt andel med lokale spillere i enhver tippeligaklubb. Det bør innføres et lønnstak som gjør at spillerlønninger harmonerer med hverandre, og så får man heller gi bonuser etter prestasjon. De fleste klubber i tippeligaen presterer ikke i forhold til sine intensjoner, men i dag har det ingen innvirkning på de skyhøye lønningene.

Vi som er glad i klubben og lokalpatrioter vil bli mye mer glad i klubben og mer trofaste når flertallet av spillerne er gadas gutter, som det var på gullagene i 1978 og 1980.

For ordens skyld skylder jeg å nevne at jeg ikke har vært på Sør Arena i år og heller ikke kommer til å være der. Jeg nekter å sitte bak et av målene hele kampen, og da blir billettene for høye for vår økonomi. Det beste alternativet blir da å benke seg foran plasmaen med TV2 Sport enten laget spiller hjemme eller borte.

I går så vi en rystende dokumentar på TV2. I hovedrollen var pastoren som adopterte 10 gatebarn i Brasil sammen med sin brasilianske kone. Pastoren er en karismatisk evangelist i Maran Ata bevegelsen og var på 80-tallet en av landets mest kjente vekkelsespredikanter. For meg og mange andre i Kristiansand kom avsløringen som et ekstra sjokk siden pastoren sto bak en stor vekkelse i Vennesla og Kristiansand-området på 80-tallet. Historien er denne: Jeg vokste opp i Norges mest befolkede vei i en drabantby i Kristiansand. Vi var en stor sammensveiset gjeng som holdt sammen gjennom store deler av 70-tallet. Miljøet i denne veien var også noe beryktet og veien fikk tilnavnet ”Mini-Texas”. Ut av dette oppsto rusmisbruk, kriminalitet og noen ble betegnet som pøbler. Samtidig var det et godt miljø, og i dag må man si at de aller fleste har klart seg veldig bra, og har positive minner fra oppveksten. På begynnelsen av 80-tallet var flere i gjengen blitt kristne gjennom en karismatisk menighet i Vennesla. Flere og flere i veien og også fra andre steder i drabantbyen ble såkalt omvendt, og begynte et helt forandret liv bestående av kristne møter, bønn og bibellesing. Troen ble sterk og mange reiste til Ulf Ekmans store menighet i Uppsala, Livets Ord, for å pleie kristenlivet. Stjålne biler, fyll og bråk ble byttet ut med bibelen og samvær med likesinnede i et enda mer sammensveiset miljø enn det man hadde i veien. Etter hvert ble det snakk om at nærmere 200 ungdommer fra dette mer eller mindre belastede miljøet var blitt kristne i den lille menigheten i Vennesla. Det var så oppsiktsvekkende at aviser skrev om det og i avisen Søndag Søndag ble det laget en stor sak om ”Vekkelsen på Tinnheia” der det ble fortalt om pøblene som ble til englebarn.

25 år senere er det skjedd mye med denne gjengen. En del forsvant ut av kirkedøra med årene, en del sitter godt plantet innenfor og noen er endatil blitt pastorer. Vel, kirkedør er vel neppe det rette ordet, for de fleste hadde et labert forhold til kirken og den lutherske lære. Det var amerikanske predikanter som Kenneth Hagin og T.L. Osborn som man så opp til i denne menigheten. Vi hadde alle et særdeles godt forhold til pastoren i Vennesla, som hadde en sterk tro, var karismatisk og både spilte og sang, i talene sine. Han var kommet ut av Åge Samuelsens skole og der var det som regel liv og røre. Vi ble både bedt for til frelse og døpt av han og eldstebrødrene.
For min del skjedde dette 24. oktober 1984.
Siden den gang har mye skjedd med oss, både i livsstil og trosretninger.

I går kom altså sjokket i form av programmet om pastoren som var pedofil og hadde begått overgrep mot minst 2 barn på 80-tallet. Min første tanke gikk til barna som dette skjedde mot. Min neste gikk mot de kanskje tusener som ble bedt for til frelse av den samme pastoren i den samme perioden, eller noen år tidligere. Ikke alle var like sterke i troen, og mange har slitt i årene etter dette. Flere av de som sto løpet ut henger fremdeles med i menigheter eller har stiftet egne.

I oktober 2003 lagde avisen Vårt Land en reportasje om denne menigheten og ungdommene fra Vennesla og Tinnheia 20 år etter vekkelsen. Til avisen uttalte pastoren blant annet: ”Det var en fin og spennende tid. I løpet av kort tid vokste arbeidet til å bli noe veldig stort. En periode tror jeg vi var den største menigheten på Sørlandet.”. Pastoren var ikke pastor, men predikant og evangelist i menigheten. Etter tre år forlot han menigheten til fordel for bl.a. arbeid med gatebarn i Brasil. Han sa også om tiden i Vennesla: ”Jeg var ungkar og spellemann, og hadde ikke noe ønske om å slå meg ned fast. Men tiden i Vennesla har uten tvil vært med på å forme meg som menneske og som forkynner,” sa han til avisen.

Saken mot pastoren har vært i alle kanaler siden i går. Etter TV-programmet lå det drapstrusler på You Tube der han hadde lagt ut flere videoer med seg selv som synger kristne sanger. I løpet av natten forsvant hundrevis av venner på siden hans på Facebook. I dag forsvant også profilen hans mens det er oppstått en annen gruppe med navnet hans. Ingen er i tvil om identiteten hans om man vet hvem han er og vet man det ikke skal det ikke mye til å finne ut av det.

Det han har gjort er fryktelig og frastøtende. Det kan aldri forklares eller bortforklares. Saken er verre fordi det er en pastor som har gjort dette, en pastor som har hatt mange tilhengere og mennesker som har stolt på han og sett opptil han. Men det kommer også frem at foreløpig dreier sakene seg om foreldede ting, altså hendelser som er skjedd for mer enn 15 år siden. Derfor blir pastoren i utgangspunktet ikke straffeforfulgt hvis det ikke dukker opp nye opplysninger. Om vi burde ha flere år før foreldelse i slike saker er et viktig spørsmål.

TV2 har også et ansvar som det bør stilles spørsmål med her. Selv om sakene er så gamle unnskylder det ingenting, men spørsmålet om tilgivelse er mer aktuelt. Det må være rom for anger og tilgivelse for alle, uten at det nødvendigvis skal bety mindre straff. Jeg har aldri hørt om pedofile som slutter med overgrep. Hvis pastoren virkelig har skjerpet seg i 10-15 år er det en grunn til å tro at samvittigheten har seiret over dragningen. En venn av meg sa om saken dette: ”Jeg synes jeg ser stadig tydeligere at vi alle har potensial både til det djevelske og det guddommelige i oss, og at begge komponentene setter sine stempel i våre liv. Jeg minner ofte meg selv på at fordi om en person har sine drittsekksider, blir ikke alt det flotte vedkommende har utrettet, mindre verd av den grunn”.
Dette er jeg enig i. Vi må stille flere spørsmål enn det ene og vite at det er mennesker dette handler om, både den som er utsatt for overgrep og overgriperen.
Denne pastorens positive sider er mange som ble dratt opp av rennesteinen

Det er forunderlig hvor kjapt det kan gå fra himmel til helvete, fra den dypeste respekt til å bli forhatt av alle.

Det TV2 har gjort med dette programmet er en henrettelse av en persons identitet og kanskje også et justismord, hvis pastoren virkelig har angret. Pedofile regnes som de verste av de verste. I flere fengsler blir de hundset med, spyttet på og er nederst på rangstigen. Den pedofile vil være forfulgt og forhatt resten av livet. Det eneste en slik person kan gjøre er å flytte til et annet land og begynne på nytt. Vi bør også være klar over at den pedofile har familie som oss andre, og de skal også leve videre etter at slike saker blir avdekket.

Mange av ungdommene kan nok føle seg forvirret nå. Kanskje det var en ide å samle seg for å snakke ut om det som har hendt?