”Kampen utkjempes langs fire hovedakser; kultur, utdanning, utenriks og justis”, skrev Asle Toje i en artikkel som først sto på trykk på nettet og senere i Dagbladet. Det dreier seg altså om en kulturkamp som nå er i emning. For å forstå hva det dreier seg om må man se verden fra konservative øyne, og da er det ikke vanskelig å se at kulturradikalere, eller sosialister om man vil kalle dem det, sakte men sikkert gjennom årenes løp har skapt en endring i tankesettet hos folk, som også har hatt innvirkning på lover og måter å se verdier på. I den senere tid har begrepet toleranse vært brukt som et hendig våpen for å fjerne de siste rester av motstand, for å få det som man vil. Intet spesielt galt med det, enten man opererer i liberale, konservative, anarkistiske eller andre farvann dreier alt seg om å få gjennom det man sterkt mener er rett. Det spesielle med Asle Tojes innspill er at han går løs på det fremste tankegodset, kanskje de siste femti åra. Helt siden Gerhardsen har kulturradikale meninger brøytet seg frem og tatt over som en vedtatt sannhet i stadig flere fora. Dette handler først og fremst om kultureliten mot de konservative, gamle verdier mot ny verditenkning. Disse sannhetene har inntatt skolen, der pedagogikken de senere årene er snudd på hodet, og vedtatt som sannhet. Det samme gjelder tanken om at alle barn bør i barnehage og at det skal være full likestilling. Tankesettet har inntatt utenrikspolitikken der man skal være mot Israel og for Palestina. Nyanser har liten appell. Dette gjelder i høyeste grad kultur, og kulturpersoner har ofte vært de som har frontet kulturradikale meninger, kanskje ikke så rart når man vet at SV mer enn noe politisk parti er et parti for kulturelite og grasrota i kulturlivet. Toje skriver bl.a. at ”de kulturradikale hadde lite til overs for folk flests tradisjonstro og verdier. Resultatet var en nådeløs kamp mot hva som ble stemplet som ”tradisjonelle” og ”grumsete” meninger. Men når det gjelder innvandrerkulturer skal de bevares. Ja til hijab og koranskoler,” skrev Toje i Dagbladet 22. juni. Debatten førte til en serie med artikler i Klassekampen og også på nettsamfunnet Twitter foregår diskusjoner som er helt tydelige i dette bildet.
Nå skal 68’erne til pers. De har herset lenge nok med meningene våre, er noe av det Toje og flere forsøker å si. Da Nina Karin Monsen fikk Fritt Ords pris fikk vi se et nytt eksempel på kulturkampen, som nå er satt i gang. Alt tyder på at Toje og andre har rett i at det er en kulturkamp på gang. Monsens meninger har vært og er ekstreme for mange, og for kort tid siden ville det vært et regelrett selvmord som meningsytrer å si en del av det hun har uttalt. Men ting har snudd og hun fikk støtte. Nylig holdt religionshistoriker Hanne Nabintu Herland et innlegg for KrF der hun tok til kraftig motmæle mot et kvinnesamfunn hun mente undertrykte mannen. Hun ønsket mannen på banen igjen. Han var regelrett satt på sidelinjen. Det er klart at man provoserer ved å si at ”kvinner er selv ofte skyld i at forholdene går dunken. Vi er ikke flinke nok til å tilfredsstille mennenes seksuelle behov. Kvinner hadde vært lurere om de brukte sex som middel til konfliktløsning. Hopp i senga, så ordner det seg, sto det på trykk. Det som likevel var mest oppsiktsvekkende, kanskje særlig for venstresida, var all den støtten hun mottok etter å ha uttalt dette både på dette møtet og på nettprat hos Dagbladet.

Asle Toje stiller også spørsmål ved om det virkelig er bra med en asylpolitikk som gir mange titalls millioner mennesker rett til opphold i Norge, var det klokt å legge ned forsvaret, var det bra med så mye pedagogisk fiksfakseri i skolen. Kulturradikalerne tok så komplett over samfunnet og det er derfor jeg snakker om kulturkamp ikke kulturreform. Folk liker ikke å bli umyndiggjort, nå kjemper de tilbake. Vi har sett det lenge i kommentarene på nett, der folk gir uttrykk for meninger som har blitt utestengt fra det gode selskap. Sa Toje.

Selv vi utenfor, som følger med i en mengde aviser hver dag, på fjernsyn, på nettsamfunn og i samfunnet for øvrig kan ikke unngå å legge merke til at det er i ferd med å skje noe. Det er ikke nytt det som sies, for i politiske partier på høyresida og i andre konservative kretser har dette blitt sagt før. Det nye er at Toje, Herland og en del andre ikke vil snakke om politisk retning eller konservativt ståsted, de er upolitiske (i alle fall offentlig) og har dermed mer gjennomslagskraft enn andre som har en mer tydelig agenda. Flere stemmer, ofte yngre, har meldt seg på i diskusjonen, som NUPI-forskeren Henrik Thune, forfatter Aslak Nore, forfatter Magnus Marsdal og forfatter Simen Tveitereid,
På Twitter har Dagbladets Marie Simonsen og Prosaredaktør Karianne Bjellås Gilje hatt en lengre diskusjon som kan settes inn i sammenhengen.

Kulturradikalerne blant disse ser ut til å ha oppdaget at noe er på gang. Det setter opp intensiteten på debatten. Nå før stortingsvalget i september snakkes det for første gang om en regjering der Fremskrittspartiet er med, uten at man møter det med latter. I debatten om barnehager har det vært flere innlegg i det siste der mødrene selv tar til orde for at det må være akseptabelt å være hjemme med de små, fremfor å arbeide full tid. Det er til og med blitt stuerent å mene at full likestilling ikke er det beste. Lærere og barnehagelærere skriver debattinnlegg om at barn ikke bør være i barnehagen før de er fylt både 1 og 2 år. I etterdønningene etter finanskrisen (som fremdeles mange sliter med) har blant annet Hanne Nabintu Herland sagt at hele finanskrisen skyldes en verdikrise. Litt på siden – men dog i samme landskap – skrev Knut Nærum for en tid siden en sak i sin spalte i Dagbladet om grensesprenging. ”Vi lever i en tid med grensesprenging, som er lett å forveksle med suksess. Kanskje fordi oppmerksomhet fører til bedre betalt arbeid, som kan minne om suksess. Det ligger i samfunnets struktur å belønne kunstnere som bryter samfunnets tabuer, skrev Nærum. Vi bryter grenser seksuelt, religiøst, økonomisk og kunstnerisk, men blir vi noe rikere mennesker for det? Er det helt greit, eller kan vi ikke leve med denne utviklingen?”. Knut Nærum, som politisk hører til ytterst til venstre på venstresida kommer her med tanker som mange på høyresida vil nikke anerkjennende til. Han tar opp dette uten å møte motbør fordi det er i ferd med å skje ting også her.

Får vi en kulturkamp nå kan den ha innvirkning på valget. Frustrasjon kan fort føre til et valg man ikke hadde sett for seg for bare kort tid tilbake.

Mange av aktørene i denne kulturkampen stiller opp på Protestfestivalen uken før valget. Det kan bli interessant å se hvor mange innspill som kommer frem før vi når så langt.

Det er 40 år siden 1969, da friheten gjennom musikkfestivalen Woodstock slo ut i full blomst og ble en drivkraft for en hel bevegelse. Foregangsmann for hippiebevegelsen og frihetstenkerne var William Blake, en revolusjonær billedkunstner og dikter som levde fra 1757 til 1827. I dag er Blake gravd frem fra historiebøkene – I Norge først og fremst takket være Geir Uthaug – og Kris Kristofferson synger fremdeles sangene sine. ”William Blake ble en eksplosjon i livet mitt,” forklarte den snart 73 år gamle låtskriveren, poeten, sangeren og skuespilleren. I samme åndedrag nevner vi den politiske aktivisten Kris som kanskje ikke er fullt så kjent. Han bruker enhver anledning til å snakke om frihet og menneskerettigheter. Det er 40 år siden han skrev ”Me and Bobby McGee” og andre klassikere som ”Lovin Her Was Easier”, ”To Beat the Devil”, ”Help Me Make it Through the Night” og ”Sunday Mornin Comin Down”. Sangene ble til etter at kone og barn hadde forlatt byen, og han oppdaget at han følte seg mer fri enn noen gang, men samtidig mer bundet enn noensinne.

Mennesket er preget av motsetninger sa Blake (og Kris). Uten motsetninger finnes ingen utvikling, og det vonde kan gjerne være godt. ”To Beat the Devil” dedikerte han til Johnny Cash og kona June Carter som hjalp han å se hvordan beseire djevelen. Det er blitt uttalige sanger siden den gang, og fremdeles holder han på. I løpet av sommeren kommer det nye albumet ”Starlight and Stone”. Han er også en aktiv skuespiller mer nesten 100 filmer på samvittigheten. De mest kjente er nok ”A Star Is Born” med Barbra Streisand” (1976), ”Pat Garrett and Billy The Kid” (1973) med James Coburn, ”Lone Star” (1996) og Blade- trilogien. I Norge ble han nærmest kultfigur for oss som vokste opp med trailerfilmen ”Convoy” (1978). I desember er det premiere på den norske filmen ”Yohan – barnevandreren, der han innehar rollen som gamle-Yohan.

Han sluttet å drikke for lenge siden, har åtte barn og er lykkelig. Han er også den moderne tids William Blake, og følger i sporene til den engelske kunstneren. Kristofferson ble betatt av Blake mens han studerte ved Oxford på slutten av 50-tallet. I likhet med Blake møter han stadig sin kreativitet gjennom vaklingen mellom det gode og det onde. Om Blake var en dypt religiøs mann så møtte Kris kristendommen i Nashville på begynnelsen av 70-tallet. Hendelsen fikk han til å skrive en av historiens store gospelsanger ”Why Me Lord, som blant annet er spilt inn av Elvis. I en bok fra 1976 hevder forfatteren at mange tror Kris er personen i sin egen sang ”The Silver Tongued Devil”, og virkelig det er et passende navn. Dette blir som en kontrast til vikelighetens Kris og de mange helterollene han har på lerretet. Selv er han opptatt av at vi alle innehar den dobbeltrollen hvor vi vakler mellom det gode og det onde. Og Kris hater masker..

Kris Kristofferson er sett på som radikal i amerikansk sammenheng, og er kjent som ei urokråke. – det er sannsynligvis derfor jeg identifiserer meg så sterkt med Blakes poesi, sier han om den saken. Han meldte seg selv til Vietnam, men trodde helt og fullt på målet om å kjempe for demokrati og frihet. I etterkant har han kritisert landet sitt og følte seg lurt. Han reagerte kraftig da landet hans blandet seg inn i Latin-Amerika, og brukte intervjuer og konserter til å refse sitt lands regjering. ”Thirld World Warrior” (1990) er en ren politisk plate og det kan neppe skyldes annet enn hans nåværende respekt og posisjon som fikk Polygram til å gi det ut. Kristofferson hyller frihetsforkjempere som Mahatma Gandhi og Martin Luther King i flere av sangene sine. Det er likevel Kristus, radikal i vår tid som er den han vil vi skal bestrebe oss å leve etter. I et intervju med norske Filmmagasinet for tretten år siden innrømmer han alltid å ha vært fascinert av Jesus, og sier videre. – Jeg snakker ikke så mye om det som såkalt dypt religiøse folk gjør men konseptet om Frelseren har stått sentralt for meg så lenge jeg kan huske. Hans siste fristelse kan a vært et av de definerende øyeblikkene i den reisen. Jeg er spesielt opptatt av hvordan vi gang på gang lar historien gjenta seg, som med Che Guevara og andre.

Frihetsjakten har kostet. Han har blitt stemplet som kommunist for sin ”anti-amerikanske virksomhet”, og oppsagt på alle bauger og kanter. Managere, plateselskap og Hollywood-agenter rev kontraktene i filler. Men han synger fremdeles med innlevelse: ”If you won’t hurt me, you won’t be the first or the last in a lifetime of many mistakes/ but I won’t spend tomorrow regretting the past / for the chances that I didn’t take”. Når det er sagt har han aldri angret på sitt engasjement for menneskerettigheter.

Selv om han er dypt engasjert i religiøse og politiske spørsmål, er han likevel først og fremst kjærlighetens poet. Han ble sitert av hippiebevegelsen og førti år etter synges det antakelig minst en av sangene hans hver kveld i en middels stor norsk by som Kristiansand. Han skriver for poetisk, for levende, for utypisk til å være en vanlig låtskriver, og selv den tapte kjærligheten blir vakker.. Bobby Bare har sagt dette: Kris is a poet. He has some of the greatest songs i’ve ever heard. He makes them flow. He is more like a bedroom poet. He takes it into the bedroom. Filmjournalisten Knut Holt mener alle tekstene burde vært i egne diktsamlinger. Åge Aleksandersen sier dette: Kris er for meg det uttrykket vi her kaller ”heilved”, som betyr at da er det veldig i orden, at det er helstøpt. Det er et uttrykk som betegner noe av det beste som finnes. Kris har utvilsomt vært en av mine veivisere og inspiratorer, og han er som en mystisk figur og en historieforteller jeg har stor sans for.

han lever etter sine egne vers: Tell the truth. Sing with passion. Work with laughter. Love with heart. I sangen Casey’s Last Ride synger han om det iskalde storbysamfunnet og i Johnny Lobo om indianeraktivisten John Trudell som mistet familien sin i en mordbrann. Han har vært opptatt av å få fri indianeraktivisten Leonard Peltier, som har sittet fengslet siden 1976. han støttet sandinistene i Nicaragua, kampen for å befri Nelson Mandela og reagerer når USA med våpen har blandet seg inn i andre konflikter, som i Irak. Han har støttet Cesar Chavez, lederen for de meksikanske dagarbeiderne, og han sa i intervjuet med Filmmagasinet: – Jeg stiller opp for dem til de kaster jord på kistelokket mitt. Her avslutter han igjen et intervju med å sitere Blake. – Har du fått redskapen, er du nødt til å bruke den. For meg har livet alltid vært et spørsmål om plikt, i ordets rette betydning. Å ikke ha levd det livet jeg gjorde, ville vært et svik. Her i landet har han engasjert seg for Protestfestivalen i Kristiansand, som i år feirer 10 år, mye takket være Kristoffersons engasjement.

I forkant av teksten til ”Burden of Freedom” fra 1972, en sang direkte inspirert av Blake, skriver han følgende: – jeg kan se hvordan hele livet blir som en kamp for personlig frihet – frihet for en ytring. Jeg har kommet meg ut av flere såkalte ”sikre” liv som ble programmerte for meg av andre og i hvert tilfelle – når jeg gjorde det – var følelsen oppmuntrende, som et fritt fall, og litt skremmende. Alt dette dreide seg om å tillate seg å være den man er eller skulle være, og jeg tror det er en kamp for hver av oss.

Kristofferson har overlevd, men har sett de fleste av sine nærmeste venner dø. Sist nå gjaldt det den aller nærmeste – da gitaristen, vennen og låtskriveren Stephen Bruton døde etter lang tids kamp mot strupekreft.

Mens vi venter på det nye albumet (som Bruton deltar på) kan vi konstatere at det er førti år siden friheten var et annet ord for å ikke ha noe igjen å tape. Vi er på evig jakt etter frihet. Kristofferson har flere av oss med i jaktlaget. Lyrikeren og hippiebarnet Tove Lie, som døde i 2000 skrev dette diktet om friheten:

Hvem kan se friheten i øynene
Uten å skjelve – som å løfte kloden
– Veien til friheten
Er ikke brøytet, og blir det aldri
– som å skape et land
lettest er å gå
der alle går
den tyngste vei går til din egen frihet
og bare den
fører til mennesket
(Fra ”Lotus” 1972)