Debatten lever bedre enn på mange år. Da vi stiftet Protestfestivalen i 2000 var det bl.a. for å skape mer debatt på puber og utesteder. I dag merker vi en voldsom renessanse for dette fenomenet som er verdt å glede seg over.

De to siste årene opplevde festivalen en fordobling av publikum. Etter september er i fjor er mitt inntrykk at interessen for debatten har aksellert. Filosofikveldene i Kristiansand har hatt en enorm vekst, og bare på de to siste arrangementene med henholdsvis filosof Henrik Syse og professor og stifter av hypokonderklinikken Ingvard Wilhelmsen har et så stort utested som Kick blitt helt sprengt. Jeg var tilstede på sistnevnte arrangement og etter at 800 mennesker var stuet sammen var det bare å stenge dørene.

I byhallen var det debatt om darwinismen, også her ble det meldt om fulle hus. I Oslo har Abid Raja satt i gang debatter på Litteraturhuset om har overgått all forventning. Det siste nå er at Kongehuset har meldt seg som publikum på den kommende debatten.

Mitt inntrykk er at det er debatten som trekker publikum, selv om temaet selvsagt har medvirkning. Det debatteres alt fra forståelig lyrikk til støyproblematikk og fra uro i verden til filosofiske spørsmål omkring meningen med livet.

Hva som gjør dette er vel ikke lett å forklare. Mennesket er flokkdyr og et eller annet fikk hordene til å løpe etter debatter og diskusjoner. Omtrent på samme tid har jo finanskrisen kommet innover oss og kanskje fått oss til å bli mer interessert i viktige samfunnsspørsmål og spørsmål om demokrati og rettferdighet. Krigen i Gaza har sikkert også vært en pådriver til folks engasjement. Det skjer mye vondt rundt i landet og i verden forøvrig. Nå ser det ut som folk er mer lydhøre.

Vi bør glede oss over dette, for denne nye interessen for debatter er viktig for enkeltindividet og viktig for samfunnet. Resultatet kan ikke bli annet enn positivt, og det vil virke som en motkraft til avmakten og likegyldigheten som har forsøkt å stagnere mennesket de senere årene.

Nå kan vi se frem mot Protestfestivalens 10 års jubileum i september, og hvis denne positive trenden fortsetter tyder alt på at vi setter nye publikumsrekorder.

Alt er bare fortid og trøbbel
der broket sti videre er dekket med blod og bråket
utenfor vinduet, fra gule busser og blytunge
firehjulstrekkere, lastebiler lastet med stein, sørpe fra
utenfor barnehagen, trådløse telefoner med ryggdekning og rekkehus.
Sannheten snakker ikke til meg og svarer heller ikke på mine spørsmål.
Alt er uten røtter med gjennomtrekk og etterlatte
fotspor, som fra dikteren Triztan og alle de andre som ikke viskes ut.
Uansett hvor jeg går er det visne blomster og labert, uansett
Hvordan det står til er det risset inn navn på de som aldri sank i havet.

Alt er bare fortid og trøbbel
på planeten som skjærer grimaser i ren desperasjon,
i tid som forflytter seg konstant, til toget stanset og pustet ut for siste gang.
Det er bare snakk om sirkulasjon, ikke bevarelse.
Snakk ikke om befrielse eller soning.
Gråt ikke over spilt melk.
Når du begynner å få draget rasler namsmannen med nøklene.
I det du skal begynne har allerede noen dratt.
Jeg vil ikke se at kalenderen er gått ut, eller at stedet du bor
Fikk et strøk maling.
På en falmet plen går en tynn gammel mann med stokk.
Du skal vite at dette er håpet. Han skal fortelle.
Jeg skal fortelle.
Det er så mye som ikke er sagt, for lite som er sagt.
Tiden er inne for tilblivelse når sekundviseren er korrupt.
Jeg fester et bilde på netthinnen,
Snurper igjen munnen.
Nå eller aldri!