Alt er bare fortid og trøbbel
der broket sti videre er dekket med blod og bråket
utenfor vinduet, fra gule busser og blytunge
firehjulstrekkere, lastebiler lastet med stein, sørpe fra
utenfor barnehagen, trådløse telefoner med ryggdekning og rekkehus.
Sannheten snakker ikke til meg og svarer heller ikke på mine spørsmål.
Alt er uten røtter med gjennomtrekk og etterlatte
fotspor, som fra dikteren Triztan og alle de andre som ikke viskes ut.
Uansett hvor jeg går er det visne blomster og labert, uansett
Hvordan det står til er det risset inn navn på de som aldri sank i havet.

Alt er bare fortid og trøbbel
på planeten som skjærer grimaser i ren desperasjon,
i tid som forflytter seg konstant, til toget stanset og pustet ut for siste gang.
Det er bare snakk om sirkulasjon, ikke bevarelse.
Snakk ikke om befrielse eller soning.
Gråt ikke over spilt melk.
Når du begynner å få draget rasler namsmannen med nøklene.
I det du skal begynne har allerede noen dratt.
Jeg vil ikke se at kalenderen er gått ut, eller at stedet du bor
Fikk et strøk maling.
På en falmet plen går en tynn gammel mann med stokk.
Du skal vite at dette er håpet. Han skal fortelle.
Jeg skal fortelle.
Det er så mye som ikke er sagt, for lite som er sagt.
Tiden er inne for tilblivelse når sekundviseren er korrupt.
Jeg fester et bilde på netthinnen,
Snurper igjen munnen.
Nå eller aldri!