Ingen kan leve med meningsløshet, derfor har vi fått digitale rusmidler som Instagram og TikTok, hevder den hollandske kulturfilosof Rob Riemen. Han mener at vi etter murens fall overgav oss til smarttelefonen og glemte livets mening.

Han er ikke fremmed for at Europa kan oppfostre og gi makt til samme type person som Donald Trump. Det er en skremmende tanke. Flere skribenter innen alle former for politiske eller religiøse retninger mener Trump har påminnet oss om fascismen. Blant dem den svenske teologen Stefan Swärd som mener Trump nærmer seg fascismen når man øker den politiske styringen av domstoler, av medier og forfølger politiske motstandere. «Det mest sjokkerende til nå er den fascistiske utviklingen i det republikanske partiet under Trumps ledelse.» Han kaller Trumpismen en ny religion og en ny politisk retning. Swärd har bakgrunn som frikirkepastor.

Når startet den meningsløsheten Riemen snakker om? Tidsskillet har flere hevdet var i 2016, ikke minst fordi sosiale medier fra da av var i stand til å manipulere oss på en annen måte enn tidligere. Anna Libak i danske Weekendavisen skrev om verdikampen. Hun hevdet at med krenkelsen som brennstoff endret Europa karakter i siste halvdel av 2010-tallet.

Dette var året Donald Trump ble president første gang. Det var året vi fikk eksplosjon i algoritmer og året etter fikk vi #metoo-bevegelsen som avslørte en ny form for meningsløshet. Dette var med på å gi vekst til en ny levemåte hvor man kunne bryte ned mennesker sosialt og mentalt ved å støte dem ut basert på løse rykter eller gamle synder. Så snart #metoo dovnet av, Black Lives Matter (BLM) dovnet av, var det mer rom for klimaaktivisme og Pride, som ser ut til å fortsette. Så kan man mene hva man vil om det.

Felles for mye av dette er et samfunn uten Gud, uten synd, uten tilgivelse og nåde. Vi satt igjen med straff, slik bare mennesker er i stand til å straffe.

Rob Riemen har et poeng: Smarttelefonen har blitt denne tids gud, som forteller oss det vi skal høre, styrt av algoritmer og av medier som trekker i trådene. Pressefolk er dessuten i gjennomsnitt mer gudløse enn oss andre, spesielt i denne del av verden. Det er ikke løse påstander, men basert på undersøkelser som viser at «få journalister tror på Gud» (Dagen, 2018).

Utviklingen var gått feil vei lenge, på alle måter. Vi har urettferdighet, ulikhet og en enorm rikdom samlet hos enkelte. Det som tok over den offentlige samtale handlet ikke om meningen med livet.

2016 ble på mange måter et skjebneår. Samtidig var det mer uro i verden. Russland hadde invadert og deretter annektert Krim i 2014, og noe var i gjære etter en lengre periode med fred i Europa. Mange var frustrerte, men motreaksjonen kom fra en annen ytterlighet og vi mennesker har en tendens til å havne i grøfter, og ikke slik Johnny Cash synger om i «I Walk The Line,» om å følge hjertet og ha øynene oppe hele tiden.

Filosofiprofessor Espen Hammer ved Temple University i Philadelphia mener at vi kan gjenkjenne det samme i trumpismen som vi kjente på 1930-tallet. Sammenligningen med et mafiaregime er uten tvil treffende, mener direktør ved Frithjof Nansens Institutt Iver B. Neumann, som kommer til årets Protestfestival. Han beskriver et regime med en ekstremt sterk leder, personlige lojalitetsrelasjoner, og at beskyttelse oppnås gjennom betaling og underkastelse.

Rob Riemen som jeg startet med mener demokratiet krever at alle har en fornemmelse av ansvar, selvstendig tenkning, det felles beste og en aksept for ansvar. Hvis du fjerner det, mister du en intelligent offentlig samtale. Og når det blir kombinert med giften fra sosiale medier, får du en selvforskyldt høy regning å betale, forteller han den danske avisen KD.

Kunst og musikk har alltid vist vei til bedre bevissthet. Protestfestivalen arrangerte i flere år en konsert i februar for å minnes artistene som gikk bort året før. 2016 var det mørkeste året for de av oss som elsker musikk. Vi toppet aldri den minnekonserten siden størrelser og musikalske forbilder som David Bowie, Leonard Cohen, Prince og Merle Haggard døde det året. Det er lenge siden Cohen sang noe tvetydig om at demokratiet er kommet til USA. Kanskje ble vi ekstra sårbare?

Snart et tiår etter er mye endret, vi har sett hvordan ideologier oppstår, hvordan ondskap opererer. Ideologier kan gå i dvale, presidenter kan slutte å spre hat, sannhet kan gjenoppstå, krig kan bli til fred, men vi vet også at huggormen kommer ut av dvale om våren.

Trumps mørklegging av Det hvite hus skyldes i stor grad ideologiene som oppsto det året, og ikke minst det gudløse samfunn. Mange av Trumps hengivne støttespillere, spesielt de kristne, har nå snudd fordi mannen og protesten hans ikke henger i hop. Et av bibelens viktigste prinsipp er sammenhengen mellom liv og lære. Nå som påsken er lagt bak oss kan vi minne hverandre om at det offeret Gud gav ved å la sin sønn dø på korset, for så å gjenoppstå, skjedde for å gi oss håp og mening med livet. De unge i generasjon Z, ser ut til å gå foran. Det krever, tross nåden, at vi lærer oss å tilgi og bekjenner våre synder hver dag. Vi skal være snille mot hverandre, dele med hverandre og tilgi hverandre. Dette finner vi ikke igjen i ideologiene, heller ikke i det gudløse samfunn eller i «Trumps evangelium» som taler om Gud, men sprer gift og er ikke troverdig.

Hvordan beveger vi oss så i dette landskapet?

Jeg vender ofte tilbake til Hans Børli, den store dikteren fra Eidskog. Han skrev et dikt som sier det rette. En enkel linje derfra er denne:

«Hold sinnet ditt mjukt, sier en stemme i vinden. – La det ikke stivne av år og alder.

Alt ligger til rette for at Sylvi Listhaug vinner neste års stortingsvalg. Selv om det ligger nesten ett år fram i tid, er det omtrent bare verdens undergang som kan forhindre at så skjer. Donald Trumps valgseier i store USA er et forvarsel på hva som vil skje ved stortingsvalget i vårt lille land neste år.  Mange mener det er på høy tid!

Jeg har aldri stemt på Fremskrittspartiet. Men er det andre partier som kan få de to store – Høyre og Arbeiderpartiet – ned fra pidestallen? Om vi så må holde oss for nesa, må vi stemme på noe annet. Og ingen andre politikere enn Sylvi Listhaug kan forhindre at Erna Solberg blir ny statsminister i Norge neste år. Det er den harde virkeligheten.

Da Fredrik Solvang i NRK Debatten konfronterte Høyre og Arbeiderpartiet med hvordan de uten å blunke kunne gi milliardbeløp til Ukraina, samtidig som våre egne kommuner har gigantiske underskudd, unnskyldte de seg med faren for inflasjon, selv om økonomen i studio avviste at det ville skje. Hva slags arroganse er det?  Kapitalistene Jonas Gahr Støre og Erna Solberg opptrer begge som besserwisser, men lot andre fra partiet delta i debatten. Dagens regjering har unnskyldt seg med at den har vært uheldig, med å ha fått så mange kriser i fanget. Men folk går ikke lenger på den forklaringen. Misnøyen handler om hvordan man løser krisene. Derfor har Arbeiderpartiet mistet tilliten.

Det to maktpartiene i Norge har hatt enorm innflytelse i dette landet i mer enn hundre år. De har blant mye annet hovedansvar for at vår egen strøm er koblet til det europeiske strømmarkedet, med de følger at vi som har så mye vannkraft, må betale svindyrt for den. Mot slutten av 1800-tallet, da vi fikk strømforsyning i Norge og forventet levealder var rundt 50 år, satt folk og frøs om vinteren. Nå kan vi være på vei tilbake dit.

Nå ser folk at en stemme til Høyre er som en stemme til Arbeiderpartiet, slik Martine Aurdal skrev i Dagbladet: «Maktpartiene er så samstemte om de viktige sakene at man knapt ser en forskjell.» I en videosnutt på Instagram kom en mann med følgende oppfordring. «Ikke stem på Støre eller Erna. Stem på hva enn annet du vil, men ikke stem på de to. Ingen stemmer på de to største partiene i 2025. Da sender vi et kraftig signal til våre politikere.»

Hva har vi fått med disse to partiene? «Norges 400 mest velbeslåtte har blitt 63 prosent rikere. De 2500 rikeste familiene i Norge eier like mye som de 1.5 millioner «fattigste». De aller rikeste betaler en mindre andel skatt enn en lærer eller sykepleier,» siterer Bjørgulv Braanen i Klassekampen fra SVs finanspolitiske talsperson Kari Elisabeth Kaski. Samtidig må vi erkjenne at folk flest har mye dårligere råd på grunn av dyrtida. Utenforskap er den nye normalen og forskjellene mellom folk er blitt skyhøye.

Norge trenger brannslukking nær sagt alle steder. Men i stedet for å rette på sine feil fra i går fortsetter regjeringen som før med uforminsket styrke. Ukraina vil få sine 45 milliarder. Norge må klare seg uten, selv om vi har råd til begge deler. Mens vi har fått mindre å rutte med, sier regjeringen at vi må ta mer ansvar for egen alderdom. Kommunene må kutte i budsjettene på grunn av store underskudd. Det betyr kutt i barnehager, skoler, pleie og omsorg. Når skoler i distriktene legges ned, vil flere familier dra til byene og sentrale strøk, bygde-Norge avfolkes ytterligere. Sentrale kommuner loves milliardbeløp øremerket veier og sykkelstier, dersom de setter opp flere bomringer, slik Kristiansand nå gjør i disse dager, noe som skaper ytterligere utenforskap og fattigdom. Matkøene vokser, endog folk i full jobb tigger mat. Uføres inntekt holdes nede fordi det skal lønne seg å jobbe, selv om matprisene er økt betraktelig, og renta har gjort huslånet mye dyrere.

Sandra Lillebø stiller et fornuftig spørsmål i Klassekampen: «Kan det ikke for eksempel bety å ta de valgene som faktisk skal til for å bevare et samfunn med en viss grad av likhet, og som alle, inkludert Høyre og FrP. sier at de vil ha?». På sosiale medier har jeg registrert at vanlige folk må opprette Spleis for å bekoste begravelsen til sine nærmeste, kan vi leve med det? Barnehager får ikke flere ansatte, så i stedet får vi flere sykemeldinger og personell som slutter i hopetall, tvert imot hva regjeringen sier er målet deres, å få ned antallet syke. Lillebø skrev også: «Å ta ansvar har blitt ensbetydende med å ta ansvar for seg selv, eller sagt med andre ord, kjøpe tomannsbolig og spare i fond. Kan ikke det å ta ansvar for eldrebølgen også bety å ta ansvar for andre?» Stat og de som styrer landet skal ikke lenger ta ansvar, selv om vi har valgt våre politikere for å ta ansvar.

Den største sjokket fikk vi nylig, da vi leste i en avis at pensjonen utgjør bare en tredel av inntekten som yrkesaktiv. Siden vi nærmer oss den livsfasen, spurte pedagogen i huset om det virkelig er slik at når man går av med pensjon, må man flytte på hybel, slik vi gjorde som 18-åringer? Da sjokket ble nevnt for andre, fikk vi et spørsmål til svar: Har du ikke arvet? Eller: Sparer dere ikke i fond? Vet folk at den arbeidslinja de to maktpartiene styrer etter, innebærer at man må arve penger og spare i fond.

Hvordan har vi kommet dithen på den lange reisen fra slutten av 1800-tallet, via 1970-tallet til i dag? Det moderne Norge er regnet som ett av verdens rikeste land. Vi har oppsparte penger i oljefondet på usannsynlige 19.000 milliarder norske kroner.

Om vi neste høst får statsminister fra et annet parti enn de to vanlige, blir landet kanskje ikke bedre. Men det kan neppe bli verre!

Det er nylig opprettet en spleis for Protestfestivalen på Facebook. I teksten til den står det følgende:

Protestfestivalen har gjennom mange år hatt et økonomisk etterslep på ca. 200 000 kroner. Festivalen har gått i balanse regnskapsmessig de siste årene fram til 2023, men etterslepet har bestått. Et ev. overskudd ville paradoksalt nok heller ikke hjulpet, da det ville medført tilvarende tap av offentlig støtte. I 2024 har vi dessverre fått økt underdekning. Bl.a. er vi som mange andre rammet av generelt økt kostnadsnivå. Det innebærer at situasjonen per i dag er meget alvorlig. Det står om Protestfestivalens være eller ikke være. Vi håper at alle dere som er glad i «Norges viktigste debattfestival», «Nordens verdifestival» og Kristiansands eldste festival, vil bidra til at den kan leve videre med levende debatter og samtaler om dagsaktuelle temaer innen et bredt emnespekter.

Som festivalleder har jeg valgt å tilkjennegi den faktiske situasjonen gjennom en kronikk. 25 år er en lang tid, og jeg vil si noen ord om hva festivalen har vært i disse årene; nasjonalt, lokalt og for meg personlig.

Viktigheten av Protestfestivalen nasjonalt er beskrevet av en rekke kjente personer, senest til årets festival. Sterkest inntrykk på meg gjorde Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås ord om at festivalen var tidlig ute med aktuelle temaer, og at den var blant de første til å ta tilbake religion i den offentlige samtalen. Den svenske kulturskribenten og redaktøren Åsa Linderborg skrev i år at «Protestfestivalen er modig nog til att sätta samman folk som inte alltid håller med varandre. Så demokratiskt sinnade borde alla vara». På listen av sitater om «Norges viktigste debattfestival» finner vi også navn som Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk, Klassekampens politiske redaktør Bjørgulv Braanen, Vårt Land-journalist Alf Kjetil Walgermo, redaktør i Subjekt Danby Choi,  tidligere kulturminister Ellen Horn, tidligere finsk utenriksminister Pär Stenbäck, dokumentarist og professor emeritus Erling Borgen, gjesteprofessor i Cambridge Asle Toje, samt tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik.

Viktigheten av festivalen for Kristiansand kan heller ikke underslås. Det opplevde vi bl.a. i årene med hatretorikk og uro, ikke minst da Sørlandsnyhetene eksisterte. Protestfestivalen fikk partene til å møtes ansikt til ansikt. Den ble et bindeledd mellom den såkalte «eliten» og de som hevdet seg å være utenforstilt. Det samme gjelder forholdet mellom de sekulære og kristenfolket. Det skjedde både ved at kristne aktører kunne delta i debatter og samtaler om sekulære tema, dels på den årlige «kristendagen». I 2002 arrangerte festivalen debatt om hvorvidt massemedia skulle være «informasjonsformidlere eller børsnotert underholdningsindustri». Samme år spurte vi i debatten «Fædrelandsvennen – eneveldig lokalavis?» om avisen lider av grunnleggende mangel på solidaritet med det distriktet den betjener. Siden da har media utviklet seg ytterligere mot underholdning. Derved har Protestfestivalen blitt mer eller mindre usynliggjort i lokale media under festivaldagene. Det har gitt oss publikumstap, selv om vi har holdt jevnt publikumstall de siste årene. 400 flere i år enn i fjor. Da jeg gikk ut med tanker om å flytte festivalen til Oslo, hvisket Asle Toje at det måtte vi ikke, «for det er på Sørlandet den trengs». Vi var enige, og den forble her.

Viktigheten for meg personlig er det mest vanskelige å snakke om; men i en skjebnetid er det en del av helheten. Når jeg har holdt på så mange år i medgang og motgang, har dødsangst og hypokondri vært sentrale pådrivere. Det å lese seks-sju aviser daglig på jakt etter nye tema, dra på bokmesser, følge intenst med på utviklingen både i Norden og resten av verden; det har ført oppmerksomheten bort fra det jeg ellers strever med i hverdagen. Det handlet ikke om arbeid, men om en livsstil som fikk dagene til å henge sammen, fordi det var så spennende og livgivende at jeg bare måtte. Kampen mot urettferdighet har forfulgt meg siden barndommen. Jeg har ikke hatt en ordentlig sommerferie på 25 år, fordi oppkjøringen til festivalen har bestemt ferien. Kort sagt har Protestfestivalen vært en stor og sentral del av livet mitt i et kvart århundre. Paradoksalt nok har dette vært en livgivende situasjon. Jeg har ærlig talt store vansker med å se for meg en framtid uten Protestfestivalen. Men nå er jeg blitt 61 år. Jeg går mot min egen endetid, slik det nå er risiko for at festivalen også gjør. Jeg håper selvfølgelig på mirakler. Jeg tror jo på sånt! Jeg har ikke gitt opp håpet om å komme helskinnet gjennom dagens krise. Jeg er ubeskjeden nok til å mene at festivalen trengs i den skjebnetid som Norden og verden befinner seg i; med krig og uro, maktkamper og hatprat, naturkatastrofer, økonomisk dyrtid og overgang fra et kristent Norden til et sekulært Norden. Jeg er dessverre ikke optimist av natur, slik festivalens avdøde støttespiller Jahn Teigen var, han som ville fylt 75 år den 27. september i år, og som i 2016 startet den forrige pengeinnsamlingen for festivalen, der han selv bidro.

Situasjonen med et økonomisk etterslep har gjort oss sårbare. Dyrtiden med økte kostnader har berørt oss alle. Livet i seg selv er som Hans Børli skrev, en uhelbredelig sykdom, slik vi samtalte om under årets festival. Sykepleier Siv Skarstein sa det slik: «Det er ikke diagnoser eller sykdommer som har ført til behovet for smertestillende, det er selve livet. Og livet kan gjøre vondt». Akkurat nå gjør det ekstra vondt.

https://www.spleis.no/project/386443