Han kommer ikke, som han lovet. Jeg tror han visste det, da han snakket til skjermen «laiv» som det heter. Vi hadde nettopp hyllet han, med Arve Tellefsen, skrivekompisene Solstad og Hoem og en haug andre. Han hadde nettopp fått Erik Byes minnepris. Jon Michelet var syk, veldig syk, for ellers hadde han vært der, for det var sånn han var han som i sin tid i Klassekampen bare ble kalt «admiralen». Avisa var i ferd med å kantre, og mannskapet kranglet, men så kom Jon og roet det hele og ble en slags frelser. Selv slet han med å finne en frelser, men ville så gjerne. Da han ble syk begynte han å tenke på at han gjerne skulle hatt en tro, og fikk bunkevis av brev fra troende. Så skrev han boken «Brev fra de troende – en bok om tro og tvil» der han virkelig prøvde å tro. Han kom alle i møte, til tross for at det var kriger han var. Kriger mot urett, mot profitt og mot smålighet, mot «apati og likegyldighet». Han forsto det kanskje ikke selv, men det var åpenbare grunner til at de kristne elsket ham. Jon var alt det menighetene og partiene sliter med å få til. Han var rausere enn alle, til tross for den stabukken han var, for det var ikke mange igjen på ytterste venstre da vi passerte årtusenskiftet, men Jon satt stille i båten. Han ble kalt kommunist, og det var helt greit.

Nå som han er borte sitter jeg her på loftet hjemme hos meg selv og lurer på hvorfor jeg likte han så sabla godt. Han var ateist og jeg troende. Ofte skaper sånt bare fordommer. Jeg har sett røde folk som hater blå, og de som ikke vil vise trynet sitt på et arrangement sammen med folk de ikke liker. Jon var rensket for alt sånt, fullstendig. Han var som himmelen, blå og ren selv om han var rød. Det er derfor jeg er så ufattelig glad for at han fikk med seg Erik Byes minnepris. Jeg er så glad for at nettopp han fikk prisen, at Byes barn valgte nettopp han av alle de sju kandidatene. Erik og Jon hadde rausheten felles, og engasjementet. Ja, for det ikke alle vet er at Jon var støttespiller til den første Protestfestivalen vi arrangerte i 2000. Han frontet oss, og gav oss mot til å gå i gang med galskapen. Jeg vet ikke om vi hadde våget uten.

En gang skrev jeg et helt dikt til Jon, slik jeg hadde gjort til Bye. Jeg skrev noe sånt som dette; visst hater vi urettferdigheta, all det fordømrade profittjaget og all statusheta, jakten på makt og sedler og all småligheta. Visst hater vi det, og all ufred. Derfor liker vi deg, Jon.

Ja, derfor likte vi Jon. Derfor, og for alle de andre grunnene. Han skrev 5 bind om krigsseilerne, og jaggu rakk han ikke å fullføre det siste; En sjøens helt – krigerens hjemkomst, ferdig skrevet på dødsleiet bare dager før avreisen.

For nøyaktig en måned siden skrev han at han fortsatt var dårlig, men ønsket lykke til med Protestfestivalen i år.

I år er den til ære for deg, Jon!

Lang tid før min ankomst til denne verden skal min kristne far ha blitt helbredet etter tilbakefall av dødelig tuberkulose. Beviset fant jeg i Bibelen etter hans bortgang, men hva som hendte var det andre som fortalte.

Man kan vel si at min ankomst ville vært betydelig overdrevet uten…

Mange amerikanske evangelister har vært forfulgt av skandaler. Det var skandaler av ymse slag, også han som skal ha bedt for min far og var en av de som er omtalt som Aril Edvardsens motivatorer, skal det ha blitt kontroverser rundt senere i livet.Men den mest kjente av alle har stått støtt i tro og holdning. Få predikanter har inspirert folk i bibelbeltet mer enn Billy Graham (1918-2018), som medvirket til at millioner av mennesker over hele kloden er kommet til tro. Han var åndelig veileder for samtlige amerikanske presidenter fra Harry Truman til Barack Obama, inkludert skandalebefengte Richard Nixon som svek ham, men ikke mer enn at han var raus nok til å holde en gripende avskjedstale ved Nixons bortgang.

Han var for gammel til å bidra da Donald Trump ble innsatt, men Trump var gjest da 95-årsdagen ble feiret for knappe fem år siden.

Graham fikk også innflytelse på dronning Elizabeth.

Påsken 1970 talte Billy Graham på et av sine berømte korstog via storskjerm i flyhangaren på Kjevik. Køen over Varoddbrua var lang fra byen og ut til Kjevik for alle de 5000 sørlendinger som ville overvære overføringen. Jeg antar min far var blant dem.

24.september 1978 samlet 20.000 mennesker seg på Ullevål stadion for å høre Graham. Det er like mange som på en viktig og avgjørende fotballkamp, eller for den saks skyld cupfinalen.

For Graham selv var det evangelister som Mordechai Ham og Billy Sunday som inspirerte ham til å forkynne evangeliet.

Jeg har beundret Graham for sin sterke tro og for sin ordentlighet. Han har fortalt at han tok en beslutning om å se bort fra tvil og bekymringer og velge troa – selv om han ikke forsto alt.

Med seg på korstogene over hele verden hadde han sine to gode venner Cliff Barrows (1923-2016) og George Beverly Shea (1909-2013). I et manifest de tre signerte kom det fram hvordan de unngikk skandaler.

Aldri ha tilgang til penger. De tilsatte en uavhengig økonomiavdeling som styrte pengene, den var åpen for innsyn for alle. Graham mottok vanlig pastorlønn. Aldri si noe negativt om andre pastorer eller lokale menigheter. Aldri være alene med andre kvinner enn sine koner, på grunn av media og fristelser. Aldri overdrive publikumstall eller gi uriktig reklame.

Graham var venn med Martin Luther King og ba ham ofte om råd. King takket Graham for fremgang i kampen mot rasediskriminering. Graham betalte også Kings bøter. King skulle være i gatene, Graham på arenaene, men målet var de enig om. Billy Graham besøkte alle verdensdeler og slapp inn i land de færreste fikk slippe innUnder den kalde krigen ble han engasjert i kampen mot masseødeleggelsesvåpen da han sammenlignet USA og Sovjet med to barn som sto til knes i bensin med hendene fulle av fyrstikker der de kranglet om hvem som hadde flest, vel vitende om at en fyrstikk er nok. Han var første predikant bak jernteppet og talte til kommunister i Sovjet. I Polen slapp han inn etter godkjenning fra de romersk-katolske kirkene

I løpet av få dager talte han til 3.2 millioner mennesker på en flyplass i Kina, og han slapp inn til Kim Il Jung i Nord Korea.

Graham kritiserte intoleranse og konfronterte apartheid, som han hevdet var synd.

Han hadde bare et formål, nå ut med evangeliet. Før vi kan få verdensfred, må vi ha fred i våre hjerter, mente han. Han snakket om livet etter livet, og som vi alle er klar over, livet er kort. Senere i livet angret han på at han involverte seg i politikk fremfor å forkynne.

Han var nær venn av Muhammad Ali og Johnny Cash – og var alle presidenters mann. De mest ensomme mennesker er de som alltid er i rampelyset, har han sagt.

Ronald Reagan gav han Presidential Medal of Freedom i 1983 med den begrunnelsen at verden er blitt et bedre sted takket være Billy Graham.

Graham har sagt mye riktig om toleranse, et ord som er blitt så ødelagt de siste årene at vi så oss nødt til å stifte Protestfestivalen i 2000.

«Toleranse er i utgangspunktet et positivt ord, men vi lot det gå for langt. Toleranse innebærer å kompromisse om egen overbevisning, noe som kan føre til at vi glemmer hva vi mener og tror på», sa Graham.

Han kunne virke som han ikke var tolerant selv, fordi han var streng og tydelig, og fordi han snakker om synd. Men Billy Graham forlot en verden uten synd, det vil si en verden som har gjort synd til et gammeldags og utdatert ord. Men menneskene «i» verden beviser at denne påstanden er uriktig. En sosiolog som ble sitert i USA Today vedgikk at sekulære mennesker fortsatt tror at det er noe som heter synd, dom og straff.

Hvis det finnes ondskap må det finnes godhet. Hvis det finnes noe som er galt må det finnes noe som er riktig. Hvis det finnes løgner må det være noe som er troverdig. Billy Graham var for meg troverdig.

Nå er han borte, i alle fall fra denne verden.

I en dokumentar om livet sitt sier han; når du hører om min død skal du ikke tro det. Jeg er mer levende enn noen gang, men har skiftet adresse.

«Du sku no ha sett han. Han va svær. Veldig svær. Det pleide å henge et bilde av han på en vegg i Honningsvåg,» sa den nyvunne slektningen.

Fyren han snakket om var finsk og for meg, en fersk oldefar. Jo visst hadde jeg hørt om sværinger før, faktisk langt inne i min egen slekt, men det var på morssida.

Etter at jeg fant min finske oldefar ville jeg vite alt om landet som kalles de tusen sjøers land.

Oldefar Anders (Antii) Ollikainen flyktet til Norge fra det som var ekstrem fattigdom i 1870-årene. Fattigdommen – eller sultetida som den ble kalt – var bare en del av motgangen Finland gikk igjennom, for ingen av de andre nordiske land har vært gjennom så mye krig og vanskeligheter.

Finlands historie er som et sorgens kapittel i Norden, og nettopp derfor bør vi alle feire dagen i dag i respekt for det finske folket.

En kortversjon av historien er som følger: Landet var en del av kongeriket Sverige fra 1200-tallet og frem til 1809, da russerne overtok styringen. Først 6. desember 1917 kunne Finland endelig erklære seg fritt og selvstendig.

Det var revolusjonen i Russland i mars 1917 som gav grobunn for selvstendighetstanken, for da var russifiseringen i Finland svekket. Landet øynet muligheten til å bli selvstendig.

Dessverre var det ikke slutt på krig. 27. januar 1918 flyktet regjeringen fra Helsinki til Vaasa. Her startet general Carl Gustaf Mannerheim med å bygge opp en hær som skulle sikre Finlands selvstendighet. Målet var å beskytte regjeringen i et land som nå var i en ny indre borgerkrig mellom Mannerheims borgerlige «de hvite» og sosialistenes «de røde».

«De hvite» vant, men 40.000 døde i den finske borgerkrigen.

Om ikke det var nok brøt en ny krig ut. 30. november 1939 gikk Sovjetunionen til angrep på Finland i det som ble omtalt som vinterkrigen.

Det fortsatte med fortsettelseskrigen, som startet 25. juni 1941 med nye bombeangrep fra Sovjetunionen. Denne gang fikk de uventet hjelp fra tyskerne.

Når så endelig finnene håpet på fred ble de på ny tvunget uti krig, nå var det lapplandskrigen mot Tyskland. De tyske troppene var først ute av landet i april 1945.

Ikke rart Finland er forbundet med mystikk og myter. Det er naturlig at et folk som har opplevd så mye lidelse blir et fåmælt folkeslag.

I tillegg til at mange finner ikke er særlig snakkesalige, er det finske språket regnet som et av verdens vanskeligste å forstå.

5% av befolkningen er finlandssvensker. Denne minoriteten snakker svensk, et språk som er lite populært i Finland.

Og hva tenker vi nordmenn på når vi ser mot Finland? Finsk fjernsynsteater på 70-tallet har vel de fleste fortrengt. Det sies at vitsene om Pekka og Toivonen ble skapt av finnmarkinger som ble lei av at finnene invaderte landsdelen deres. Mytene måtte sprites opp (bokstavelig talt).

Finner er direkte i sin væremåte og effektive i handling. Det er lite utenomsnakk.

Her i landet fremsto finnene som hardtarbeidende, effektive og til dels alvorlige grublere preget av en fortid fra trange kår. At finnene drikker er denne historien er godt eksempel på:

«Man häller 96% sprit i en hink och sticker tummen nedi. Senn tömmer man på saltsyra tills naglen losnar – då er drinken klart till at njutas».

Sprit og badstu er ikke bare myte. Da vi i fjor sommer kjørte i land i Åbo grytidlig søndag morgen var det første som møtte oss en badstubuss. Bussen sto parkert ved ferjesentralen, og på taket satt et titalls mannfolk, nakne med hvite håndklær over seg, svette etter en fuktig fest.

En annen myte som holder stand er banningen, som Pirkka i Robert Stoltenbergs skikkelse er med på å holde ved like.

Men Finland gav oss både sangerinnene Arja Saijonmaa og Lill Lindfors, komponisten Jean Sibelius og skilegenden Juha Mieto. Sistnevnte er trolig den største finske helten for oss nordmenn.

Det var Finske Nokia som for alvor satte i gang mobil-eventyret vi har så stor nytte av i dag, og barna har hatt stor glede av Tove Janssons historier om Mummitrollet.

Ofte er det vel sånn at motgang gjør oss sterk og det kan i sannhet sies om vårt naboland i øst.

I dag regnes Finland som verdens beste land å bo i, og har gang på gang slått oss på målinger de siste årene. Michael Moore dro til Finland for å finne ut hvorfor dette litt «lukkede» landet var kjent for å ha verdens beste skole.

Når Finland i dag feirer 100 år som selvstendig nasjon er de en stolt nasjon med verdens reneste luft å puste inn. Finnene har god helse og lav barnedødelighet, det siste i sterk kontrast til tida da oldefar utvandret til Norge og byttet navn til Andreas Olsen.

Oldefar fikk knapt oppleve et fritt Finland, han døde 1. februar 1918.

Jeg er blitt like glad i Finland som i Norge, det er blitt forsterket etter at jeg giftet meg med ei finsk kvinne i fjor sommer.

I kveld ser vi på presidentballet der president Sauli Niinistö inviterer et par tusen celebriteter til mottakelse på slottet, og så ser vi på finsk film.

Hyvää syntymäpäivää! Grattis på födelsesdagen!