Det sies at alt er større i USA, og at også troa på seg selv er større hos amerikanere, enn hos nordmenn.

Vi kjørte nedover highwayen i Alabama, og hadde bestemt oss for å stoppe i den vesle byen Sheffield, som vel mer er en bygd, selv om den bærer navnet til en storby i England der favorittlaget mitt i engelsk fotball, Sheffield United holder til. Der, i et lite hus, et ubetydelig lite hus som opprinnelig var bygget for en kisteselger, rett over veien fra den lokale kirkegården, der holdt Muscle Shoals Recording Studio til. Vi snakker om et lite verdensberømt platestudio for spesielt interesserte. Her spilte Cher inn sin første plate med tittelen «3614 Jackson Highway» i 1969, og her dro Rolling Stones for å få fred til å spille inn det som opprinnelig var ment å være en sang, men endte med flere. Legendariske «Wild Horses» er spilt inn i dette vesle studioet, der inventar og lydutstyr i dag står intakt. Flere har bidratt med gjenstander. Det er også laget en film om studioet. Willie Nelson, Rod Stewart, Joe Cocker, Paul Simon, Aretha Franklin og Lynyrd Skynyrd er bare noen av artistene som dro hit for å få fred til å spille inn.

For oss gjaldt det å «komme innom», få smakt litt på historien og bare ha vært der, men også fordi historien pirret oss. Dette var i forrige uke. Og slik kunne jeg fortsatt. Vi stoppet også opp i byen Macon utenfor storbyen Atlanta for å besøke «the Big House» i villastrøket Vineville Village, rett og slett fordi the Allmann Brothers holdt til i huset i de legendariske årene fra 1970 til 73. Dette var hippieredet deres, i den tida de spilte inn det som senere fikk hedersbetegnelsen verdens beste live-album «At Fillmore East» (1971). Historien til huset er original. De flyttet ut i 1973, men mange år senere kjørte den tidligere road-manageren forbi huset og så at det var til salgs. Han kjøpte det på rappen og flyttet inn med kone og barn. Snart viste det seg at fremmede folk tittet inn gjennom vinduene og folk sto i kø utenfor døra for å få lov til å ta en titt. Fans av bandet kjente til huset, og snart forsto kona i huset at her kunne de ikke bo. De flyttet ut og lot en stiftelse få huset for en billig penge for å gjøre det om til museum. Det er gratis inngang, men suvenirer selger.

Både Macon og Sheffield er kjent for disse to rare husene. Det skal ikke mer til, og dermed ramler jeg inn på drømmen om å få liv i opplevelsessenteret Kjempedalen her i Setesdal.

Jeg var knapt kommet hjem fra USA før telefonen ringer. Det var teamet til Jon Almaas på TV Norge, som jobbet med programmet «Praktisk info med Jon Almaas». De var interessert i å bruke bildet av kjempehånda av Bjørgulv Uppstad som jeg tok i 1999, etter første tur til USA der jeg fikk ideen til å få til et museum basert på kjempene i dalen. I studio hos Almaas satt folkloristen og forfatteren Thor Gotaas snakker seg varm om kjemper og helter i gamle Noreg.

Ordfører Leiv Rygg fortalte meg for bare litt siden at Bygland er positiv til å Kjempedalen, men at kommunen ikke kan ha hånda på rattet på prosjektet. Men hvem kan det da? Vidar Frøysnes og jeg er villige, men vi er bare to enkeltpersoner uten økonomiske ressurser og kan ikke få det til alene. Det handler om penger, som alt annet. Jeg tror vi har mye å lære av amerikanerne som lukter turister og penger nesten av hva det måtte være.

På samme turen i forrige uke var vi også innom Civil And Human Rights Museum i Atlanta, Martin Luther King museum, Ryman Auditorium og Johnny Cash Museum i Nashville og Billy Graham library i North Carolina. Selv de minste bygder har sin fascinerende historie, som vekker oss turister og gjør oss nysgjerrige, og derfor var den vesle byen Coffeyville der fire av medlemmene i den berømte Dalton-gjengen ble avlivet 5. oktober 1892 byens største turistattraksjon. Vi besøkte Coffeyville i september 1999, men denne opplevelsen var vel så minnerik som den da vi besøkte Coca Cola museet i Atlanta i forrige uke. Tegninga av de fire døde gjengmedlemmene malt inn i asfalten utenfor banken de prøvde å rane er hovedattraksjonen.

Det er forståelig at Bygland kommune ikke kan ha hånda på rattet, men det er ikke mulig å få til et prosjekt som Kjempedalen og historien om kjempene i dalen uten at kommunen er sterkt involvert i prosjektet. Bluesbyen Notodden er et eksempel på det, der en nedlagt industriby ble omgjort til en levende musikkby, initiert av entusiaster men drevet frem i tett samarbeid med kommunen. Økonomiske utfordringer tar man etter hvert. For oss initiativtakere er en gigantisk statue av Bjørgulv Uppstad ved Riksvei 9 på Bygland et ideelt startpunkt. Den vil få både hytteeiere på vei fra Kristiansand til Hovden og mer langveisfarende turister til å stoppe opp. Den vil uansett sette Setesdal som kjempers fødeland på kartet.

Den Bergensbosatte anerkjente skulptøren Aslaug Moi Frøysnes er villig til å la denne statuen bli hennes gave til hjemkommunen. Til å begynne med trengs penger til å utforme en profesjonell og digital tegning av skulpturen, og deretter er en innsamlingsaksjon en aktuell fortsettelse.

Bygland spesielt – og Setesdal generelt – trenger et historisk landemerke som settes på kartet, slik at bygda bevares uavhengig av hvem som flytter sammen med hvem kommunemessig.

Slår du opp Sheffield, Alabama på Wikipedia får du opp at det er fødeby og hjemsted til låtskriver og soulsanger Arthur Alexander (1940-1993), mannen bak sjangeren countrysoul som er nært knyttet til Muscle Shoals Recordning studio. Alexander døde av hjerteinfarkt, bare 53 år gammel. En av sangene han laget og som ble spilt inn av andre var «You better Go On».

Er det på tide å gå videre med Kjempedalen? Jeg håper det!

Da Gandhi – som i utgangspunktet var en styrtrik mann – døde, var alt han eide av jordisk gods et par tresandaler, et billig nikkelur, en bolle, ei skje og ei sangbok.

Når man så bilder av Gandhi som vandret rundt i sandaler og manet til fred og forsoning var parallellene til Jesus til stede.

Da jeg vokste opp med foreldre som dro på stevner i lekmannsmisjonen var livet preget av en nøkternhet som kanskje hang igjen fra etterkrigsårene, men mer sannsynlig; fellesskapet, troen og misjonen sto sentralt. Det gjaldt å holde sin sti ren, for fortapelsen var aldri langt unna.

Disse menneskene fulgte Bibelen til punkt og prikke, og selv om mange «falt i synd» og andre var alt for pietistiske, var nøysomhet, ordentlighet og moral nøkkelord.

De gamle «tantene» som fulgte med familien gjennom gode og vonde tider brukte store deler av sin tid på å strikke klær til de svakeste. Noen av dem endte riktignok sine liv med formuer, men misjonen, eller mer nøyaktig Gud, fikk tilbake det de satt igjen med. Man skulle arbeide, men ikke samle seg skatter, for som Pelle Karlsson sang «när du går över floden går du ensam. När du går over floden lämnas allt. Inga vänner följer dig, rikedomen räknas ej».

Dette var bedehuskulturen, men så dukket frimenighetene opp. Jeg tilhørte selv en trosmenighet på 80-tallet, der en del av gudsbildet var at hvis vi fulgte Gud, ville vi få materiell rikdom. Likevel, denne teologien var, sett i etterkant, ungdommelig naivitet. Ingen av oss eide nåla og få av oss ble rike. Der vi vanket til og fra konferansene med stresskoffert og i glinsete tøy var det Bibel og skrivesaker som fylte kofferten. Vi var en sammenflettet gjeng, og vi delte egentlig alt. Fattige var vi ikke, for det åndelige sto i sentrum.

Den engelske filosofen David Hume – som var ateist – hevdet grunnlaget for vår respekt for medmennesket og dets verdi lå i vår evne til å føle «sympati», det vil si evnen til å leve seg inn i andre menneskers følelser, tanker og forestillinger, evnen til en slags identifikasjon. Hume mente at det følelsesmessige grunnlag for moraliteten var det som gjorde det mulig for folk flest å tenke eller agere som moralske vesener.

Jeg må innrømme – jeg var forbannet på Arbeiderpartiet, på avkristning og på den arrogansen partiet drev med i mange år under Stoltenbergs «regime». Trosfrihet er like grunnleggende som alle andre friheter. Arbeiderpartiet maktet ikke å sette seg inn i andres situasjon, selv om de betegnet seg som et sosialdemokrati med «fellesskapet» som rettesnor.

Tidene forandret seg, så gradvis, og mest synlig de siste ti årene, har kapitalismen blitt den nye religionen i Norge. I USA på 60-tallet, ved korsveien, der historiens og samtidens tre K-merkede veier møttes: Kristendommens, kommunismens og kapitalismens, valgte Martin Luther King den første. Han så på kapitalismen som verst, men han hadde heller ikke respekt for kristendom som manglet handling.

Kapitalismen har lite sympati. Jeg var enig med King, selv om jeg også hadde opplevd at Arbeiderpartiet hadde lite sympati for kristendommen.

Arbeiderpartiet mistet makta til Høyre og Fremskrittspartiet. Både lokalt i Kristiansand og nasjonalt så vi en utvikling som bare eskalerte. Det gikk fra vondt til verre. Lokalt: investorer som fikk boltre seg fritt i byen, hvor på det ene historiske bygget etter det andre falt til bakken. Opp kom store grå bygningsmasser av betong, de fleste eid av de samme investorene og byggherrene. Mange av dem med medlemskap i frimenighetene. Bomstasjoner poppet opp overalt, og prisen var den samme, for rik eller fattig. Et gigantisk parkeringshus ble gravd ut av den gamle kirkegården utenfor domkirken på torvet. Filadelfia bygget millionbygget Q42, et forretningsbygg som skulle romme både leiligheter, menighet, restaurant og konsertarena.

Det frie Norge er ute på anbud. I Kristiansand er Sørlandsbanen solgt til England, busselskapet til et multinasjonalt selskap i Kina og Color Line er på vei til å flagges ut. Erna Solberg har i sine seks år som statsminister ikke klart å minke forskjellene, de har bare økt, betraktelig.

Det er som jeg kan høre stemmen fra de gamle bedehustantene, der nede fra gravkammeret.

Nasjonalt: Barnetrygden har stått stille i tjue år. Ingen vil snakke om å øke den. Skattelette til de rikeste får prioritet. Norge er verdens rikeste land, men har 100.000 fattige barn, og det er økende. Arbeidslinja har introdusert et samfunn der vi er blitt avhengig av to inntekter, selv om nesten halvparten ender opp som eninntektsfamilier. Jeg er enig med den svenske forfatteren Nina Björk som vil skrote arbeidslinja. De rike blir rikere, den øvre middelklassen følger etter, og her ligger ikke elefanten i rommet begravet, den er høyst levende: Middelklassen er du og jeg som sitter på Stortinget, i bystyret, i byråkratiet, eller som saksbehandler på NAV og som ellers er med på å bestemme det samfunnet vi skal ha og f.eks. antallet bomringer. Vi har et demokratisystem som for mange kan oppfattes som et flertallstyranni.

Thomas Pikettys bok om kapitalen i det 21. århundre endret debatten om ulikhet i økonomiske og politiske kretser. 15 års forskning lå bak bestselgeren som viste at små forskjeller er et historisk unntak. Vi er nå på vei tilbake til 1800-tallets enorme ulike fordeling av rikdom.

«Den globale årsaken til sult er ulikhet satt i system, slik at noen konsumerer alt det de andre ikke har råd til,» sier argentineren Martin Caparros, forfatter av boken «Sult». I den vestlige verden handler det sjelden om sult, men om å ikke kunne ta del i det de andre kan, en situasjon som over tid fører til mistrivsel og et betydelig moralsk og sosialt problem.

Alt dette jeg nå har nevnt er skapt med Kristelig Folkepartis velsignelse. Jeg er en av dem som har snudd, fra å juble for borgerlig regjering til å be på mine knær om å få den avsatt.

KrF har riktignok stått utenfor regjeringen de siste årene, og har hele tiden hevdet at de kan samarbeide til høyre og venstre. Virkeligheten er en annen. I Kristiansand sitter KrF sentralt i bystyret og har flertallstyring sammen med bl.a. H og FrP. På nasjonalt plan har de vært støtteparti for regjeringen. De har aldri samarbeidet til venstre, selv om de inntil det skjebnesvangre valget 2. november hevdet det var hips om haps.

Høyresiden i KrF er et standhaftig folk, og kanskje er de som jeg var, forbannet på arrogansen til Arbeiderpartiet. Etter hvert snudde det, fra å være et valg mellom pest og kolera til å bli et valg der Høyre måtte stoppes for enhver pris.

Jeg funderte jeg stadig mer på hvor sympatien og moralen tok veien. De jeg har snakket med er lite opptatt av ulikhet, men mer opptatt av frihet og enkeltsaker. De er opptatt av ansvar og straff, og de er tilhenger av Donald Trump og er klimaskeptikere. Vi har ikke fattigdom i Norge, hevder de og avfeier diskusjonen. Og de som innrømmer fattigdom vil løse det med å stigmatisere de fattige enda mer. De er heller ikke så glad i for mye innvandring, men vil «hjelpe dem der de bor». Altså i ruinene. De er mer redd for muslimer enn økte forskjeller. De er mer tro mot menigheten enn familien. Men de betaler tienden uten å blunke. De deltar sjelden i debatter, for det gagner dem ikke. Blir de utfordret om klimautfordringer forklarer de at de har kjøpt seg Tesla.

Det som ofte var kjennemerket til KrFs politikere både lokalt og nasjonalt var privat vennlighet, men rigid og smart i forhandlinger. Jeg tror ikke på forestillingen om haugianerne, for Hans Nielsen Hauge var en ydmyk mann.

Ofte handlet det om penger bak de harde ordene, drevet frem av en såkalt fornuft og på et økonomisk språk. Man fikk inntrykk av at de fremste økonomene tilhørte KrF, og det gjorde de ofte.

Kapitalismen har preget frimenighetene. Ja, jeg vil påstå det, og derfor har vi holdt oss unna medlemskap i tradisjonelt menighetsliv de siste årene, og heller «vandret» der vi har følt det var riktig å vandre når vi ville på kristne møter.

Hva hadde skjedd med kristendommen, med KrF, de siste årene?

28.september ble det holdt en tale utenom det vanlige – det var kristendom som ikke manglet handling.

Tilfeldighetene ville det slik at jeg satt på et fly til USA den dagen Knut Arild Hareide holdt sin «Jeg har en drøm»- tale. Ironisk nok besøkte vi Martin Luther Kings gravsted samme dag Hareide ble utropt til kristen-Norges modigste mann.

Han ville ta med seg partiet over til venstresiden i norsk politikk. Han hadde ikke lenger noen tro på at høyresiden ville få ned de økende forskjellene.

Den siste uken før det avgjørende landsmøtet 2. november slukte jeg alt om forberedelsene til det avgjørende møtet, der Knut Arild Hareide til slutt tapte med knappest mulig margin. Nå går han av som partileder, og KrFs kommende partileder skal samarbeide med høyresiden, slik de alltid har gjort.

For meg var nederlaget som en knyttneve i mageregionen. Jeg ble overrumplet med en sorgprosess på samme måte som etter at Erik Bye var død. Hvordan kunne det KrF min far stemte på være så harde og vise så lite sympati? Hvordan kunne de velge Høyresiden og hvordan kunne de svikte sin egen partileder som ville gjøre noe med mistrivselen i Norge?

Hvem skulle vi nå lytte til, vi som har hatt et slags håp til KrF om et bedre samfunn.

Selv tok Hareide nederlaget med verdighet og uforståelig ro, noen taper blir han aldri selv om partiet tapte. I nederlagets timer lyttet jeg til Kris Kristoffersons sang «Nobody Wins» der han synger om at det betyr ikke noe hvem som har rett eller galt. Vi har gjort hverandre vondt så lenge at det er for sent å redde det som kunne blitt reddet. «Det er slutt. Ingen har vunnet».

Jeg har ingen tro på at høyresiden vil endre noe, til det tenker de for annerledes. Men vi som er skuffet kan i alle fall glede oss over at Hareides modige valg fører til en forandring; at barnetrygden høyst sannsynlig blir doblet. Det kravet ser det ut til å bli enighet om.

Gandhi sa en gang at materiell fattigdom er veien til åndelig rikdom, uten at det gir særlig trøst.

Selv vil jeg fortsette å være arg slik den svenske lyrikeren Bodil Malmsten skrev i et dikt:

Jag är arg men inte tillräckligt arg.
Onödigt arg?
Nej.

Jag är nödvendigt arg.

I kampen om KrFs sjel slo det meg at det er noen paralleller til en reise jeg nylig foretok. Min finske kone og jeg dro på pilgrimsferd i USA. Vi besøkte gravstedene og museene til Martin Luther King Jr., Billy Graham og Johnny Cash. I etterkant slo det meg, at i denne runden fra Atlanta, via Nashville til Charlotte i Nord Carolina lå på mange måter KrFs sjel.

 

Da nevner jeg bare så vidt alle baptistkirkene som lå langs veien, omtrent hver miles vi passerte.

 

Disse tre samfunnsengasjerte personene og idolene bar alle på et sterkt nærvær, og en trygg identitet og gudstro som de bar med seg gjennom livet, og som gjorde dem beundret av millioner av mennesker over hele verden. Man kan sågar hevde de var politiske mennesker fordi de brydde seg om mennesker, om rettferdighet og om likeverd. Billy Graham angret sent i livet på at han engasjerte seg politisk, men han var vanskelig å plassere i noen politisk bås. Mange tror han var republikaner, men han skal ha vært registrert medlem av det demokratiske partiet en periode. Han var også nær venn av republikanske presidenter som George Bush Sr. og Richard Nixon, som han følte seg lurt av da Watergate-skandalen kom fram. Likevel valgte han å være til stede i Nixons begravelse. Grahams nærmeste venn av de tidligere presidenter var likevel demokraten Lyndon B. Johnson. Graham argumenterte hele tiden med at Jesus ikke var medlem av et politisk parti, og skal ha støttet forskjellige kandidater uavhengig av partistatus.

 

Billy Graham var nær venn med både Johnny Cash og Martin Luther King, og skal ha betalt bøter for å få King ut av fengslet. Han rev ned gjerder da han skulle holde korstog under segregeringen på 60-tallet. De var enige seg i mellom om at King skulle gå på gatene og Graham på arenaene. Målet var felles.

 

Martin Luther King er mer tydelig politisk. Han ble definert som en demokratisk sosialist. Hans engasjement gjaldt de svakeste og utsatte grupper i samfunnet. Han sa blant annet at «du kan ikke løse økonomiske problemer for de svarte uten å snakke om billioner av dollar. Du kan ikke snakke om å få slutt på slumområdene uten å først si at profitt må ut av slummen. Gjør man det, berører man industriens mektige herrer, for vi sier samtidig at noe er galt med kapitalismen. Det må bli mer fordeling og kanskje må Amerika bevege seg mot en demokratisk sosialisme». King var sylskarp i sin kritikk av kapitalismen. Den kan lede til en materialisme som er like ødeleggende som kommunismen, mente han. Han stilte dette spørsmålet: Hva er det for en ordning når det finnes mellom 30 og 40 millioner fattige i et land som er overstrødd av utrolig rikdom?

 

Johnny Cash er kanskje den mest interessante av disse tre når vi leter etter KrFs sjel. Han er blitt regnet som veldig amerikansk og på Johnny Cash museet i Nashville er det en egen avdeling der han fremfører den nasjonalromantiske og patriotiske «The Old Ragged Flag». Nå avdøde Gordon Stoker i Elvis backinggruppe The Jordanaires fortalte meg for noen år siden at Johnny og vennen Kris Kristofferson, som fikk kommunistempel i hjemlandet (antakelig sosialdemokrat i Norge), ofte diskuterte politikk høylytt, men på et vennskapelig plan innad i supergruppa The Highwayman, der det ifølge Stoker ofte var Kris og Willie Nelson mot Johnny og Waylon Jennings. Likevel hevder datteren Rosanne Cash hardnakket at Johnny Cash ikke var republikaner. Han brydde seg ikke om hvor folk sto politisk. Han gikk over det politiske. Det som betydde noe var mennesker, fred og samarbeid. På samme album som «The Old Ragged Flag» finner man også «Don’t Go Near The Water» som er en sang om å ta vare på klimaet. Det er med andre ord ikke lett å putte Cash i noen boks. Selv om vi prøver.

 

Først og fremst er Johnny Cash kjent som «The Man In Black» fordi han alltid gikk i svart for de svakeste i samfunnet. Han støttet også indianerne og rettighetene til de innsatte i amerikanske fengsler.

 

Johnny Cash skal selv ha sagt, «jeg er kristen, putt meg ikke i noen annen boks».

 

Knut Arild Hareide har tvilt seg frem til å endre kurs i det politiske Norge, et standpunkt som kan føre til at vi får ny regjering og statsminister i Norge. Burde vi ikke tåle å tenke at det ikke er så unaturlig at KrFs veivalg for første gang i historien går mot venstre? Bør vi ikke tillate oss å tenke at dette handler om fordeling og de svakeste og således beveger seg over politiske farger, enten det er røde roser og faner, blå sløyfer eller for den saks skyld, regnbueflagget?

 

Martin Luther King sa det kanskje aller best: Det er alltid rett tid for å gjøre ting rett.