«Du sku no ha sett han. Han va svær. Veldig svær. Det pleide å henge et bilde av han på en vegg i Honningsvåg,» sa den nyvunne slektningen.

Fyren han snakket om var finsk og for meg, en fersk oldefar. Jo visst hadde jeg hørt om sværinger før, faktisk langt inne i min egen slekt, men det var på morssida.

Etter at jeg fant min finske oldefar ville jeg vite alt om landet som kalles de tusen sjøers land.

Oldefar Anders (Antii) Ollikainen flyktet til Norge fra det som var ekstrem fattigdom i 1870-årene. Fattigdommen – eller sultetida som den ble kalt – var bare en del av motgangen Finland gikk igjennom, for ingen av de andre nordiske land har vært gjennom så mye krig og vanskeligheter.

Finlands historie er som et sorgens kapittel i Norden, og nettopp derfor bør vi alle feire dagen i dag i respekt for det finske folket.

En kortversjon av historien er som følger: Landet var en del av kongeriket Sverige fra 1200-tallet og frem til 1809, da russerne overtok styringen. Først 6. desember 1917 kunne Finland endelig erklære seg fritt og selvstendig.

Det var revolusjonen i Russland i mars 1917 som gav grobunn for selvstendighetstanken, for da var russifiseringen i Finland svekket. Landet øynet muligheten til å bli selvstendig.

Dessverre var det ikke slutt på krig. 27. januar 1918 flyktet regjeringen fra Helsinki til Vaasa. Her startet general Carl Gustaf Mannerheim med å bygge opp en hær som skulle sikre Finlands selvstendighet. Målet var å beskytte regjeringen i et land som nå var i en ny indre borgerkrig mellom Mannerheims borgerlige «de hvite» og sosialistenes «de røde».

«De hvite» vant, men 40.000 døde i den finske borgerkrigen.

Om ikke det var nok brøt en ny krig ut. 30. november 1939 gikk Sovjetunionen til angrep på Finland i det som ble omtalt som vinterkrigen.

Det fortsatte med fortsettelseskrigen, som startet 25. juni 1941 med nye bombeangrep fra Sovjetunionen. Denne gang fikk de uventet hjelp fra tyskerne.

Når så endelig finnene håpet på fred ble de på ny tvunget uti krig, nå var det lapplandskrigen mot Tyskland. De tyske troppene var først ute av landet i april 1945.

Ikke rart Finland er forbundet med mystikk og myter. Det er naturlig at et folk som har opplevd så mye lidelse blir et fåmælt folkeslag.

I tillegg til at mange finner ikke er særlig snakkesalige, er det finske språket regnet som et av verdens vanskeligste å forstå.

5% av befolkningen er finlandssvensker. Denne minoriteten snakker svensk, et språk som er lite populært i Finland.

Og hva tenker vi nordmenn på når vi ser mot Finland? Finsk fjernsynsteater på 70-tallet har vel de fleste fortrengt. Det sies at vitsene om Pekka og Toivonen ble skapt av finnmarkinger som ble lei av at finnene invaderte landsdelen deres. Mytene måtte sprites opp (bokstavelig talt).

Finner er direkte i sin væremåte og effektive i handling. Det er lite utenomsnakk.

Her i landet fremsto finnene som hardtarbeidende, effektive og til dels alvorlige grublere preget av en fortid fra trange kår. At finnene drikker er denne historien er godt eksempel på:

«Man häller 96% sprit i en hink och sticker tummen nedi. Senn tömmer man på saltsyra tills naglen losnar – då er drinken klart till at njutas».

Sprit og badstu er ikke bare myte. Da vi i fjor sommer kjørte i land i Åbo grytidlig søndag morgen var det første som møtte oss en badstubuss. Bussen sto parkert ved ferjesentralen, og på taket satt et titalls mannfolk, nakne med hvite håndklær over seg, svette etter en fuktig fest.

En annen myte som holder stand er banningen, som Pirkka i Robert Stoltenbergs skikkelse er med på å holde ved like.

Men Finland gav oss både sangerinnene Arja Saijonmaa og Lill Lindfors, komponisten Jean Sibelius og skilegenden Juha Mieto. Sistnevnte er trolig den største finske helten for oss nordmenn.

Det var Finske Nokia som for alvor satte i gang mobil-eventyret vi har så stor nytte av i dag, og barna har hatt stor glede av Tove Janssons historier om Mummitrollet.

Ofte er det vel sånn at motgang gjør oss sterk og det kan i sannhet sies om vårt naboland i øst.

I dag regnes Finland som verdens beste land å bo i, og har gang på gang slått oss på målinger de siste årene. Michael Moore dro til Finland for å finne ut hvorfor dette litt «lukkede» landet var kjent for å ha verdens beste skole.

Når Finland i dag feirer 100 år som selvstendig nasjon er de en stolt nasjon med verdens reneste luft å puste inn. Finnene har god helse og lav barnedødelighet, det siste i sterk kontrast til tida da oldefar utvandret til Norge og byttet navn til Andreas Olsen.

Oldefar fikk knapt oppleve et fritt Finland, han døde 1. februar 1918.

Jeg er blitt like glad i Finland som i Norge, det er blitt forsterket etter at jeg giftet meg med ei finsk kvinne i fjor sommer.

I kveld ser vi på presidentballet der president Sauli Niinistö inviterer et par tusen celebriteter til mottakelse på slottet, og så ser vi på finsk film.

Hyvää syntymäpäivää! Grattis på födelsesdagen!
 

 

Vi er brødre og nesten naboer, men like ekstremt forskjellige som det min kjødelige bror og jeg er. Arendalsuka er den pene og pyntelige lillebroren, som har vokst seg større og sterkere. Jeg representerer villstyringen og rotekoppen, for ikke å si «Arendalsukas rabiate slektning».

Etter nok en gang å ha trasket fram og tilbake i Aust-Agders hovedstad i tre dager må jeg medgi å være glad for at Arendalsuka finnes. Nå er uka over, eller i alle fall nesten når dette skrives. Snart står Protestfestivalen for tur, med tjuvstart i Oslo 31. august, og for alvor i Kristiansand 5. september, da Erik Byes minnepris tildeles en alvorlig syk Jon Michelet.

Det er sagt og skrevet mye om Arendalsuka. Og mye stemmer. Astrid Meland i VG betegnet den som Elitefestivalen, der alt handler om å «se og bli sett. Øyafestivalen for politisk interesserte. — For det er neppe mange som reiser til Arendal som betaler regningen selv».

Arendalsuka handler om lobbyvirksomhet, om å tjene penger, skaffe seg kunder og snakke med de rette folka. Erling Kjekstad i Nationen kaller uka et utstillingsvindu og medgir at dens viktigste kjennetegn er glassveggen ut mot publikum. Han betegner uka som medisin til elitens innvortes bruk mer enn medisin mot folkets likegyldighet. Mimir Kristjansson i Klassekampen har blitt vekket opp av søvnen i år. Han har fulgt med bak overflaten og vellykketheten: «Men om vi slutter å speile oss selv og hverandre, og heller prøver å følge med på alt som foregår rundt oss, så er Arendalsuka faktisk blitt en ganske vellykket samling av det norske organisasjonslivet», skriver han.

Jeg har blitt spurt om ikke Arendalsuka ødelegger for Protestfestivalen, men jeg vil si tvert imot. For meg som med gode venner har arrangert Protestfestivalen siden år 2000, er den faktisk en gavepakke Min pene og pyntelige store lillebror har skaffet oss tilgang til folk jeg har prøvd å få fatt i over lang tid, som for eksempel kulturminister Linda Helleland. Da vi i fjor mistet statsstøtten fordi regjeringen trodde alle festivaler var musikkfestivaler, var i realiteten vår tid forbi; til tross for at alle var enige om at vi måtte bestå. Mens Kulturrådet og regjeringen var uenige om hvem som skulle ha ansvaret, blødde vi nesten i hjel. Heldigvis ville KrF det annerledes under budsjettforhandlingene. Med den begrunnelsen at Protestfestivalen er «viktig motkultur» kom vi tilbake på statsbudsjettet, enn så lenge. Når festivalene plutselig ble tema under en kulturdebatt på Arendalsuka, benyttet jeg sjansen til å konfrontere partene, til tross for redselen for å snakke høyt i store forsamlinger.

Men jeg må også innrømme at for selvfølelsen til den rufsete lille storebroren er Arendalsuka er ikke bare god å ha. I motsetning til Arendalsuka, der de fleste aktørene betaler utgiftene selv, må vi ta regninga for det meste som foregår. Det kan stikke både her og der når man oppdager hvor lett tilgang arrangørene har til eliten, ikke minst til mediene. Det er tross alt medias dekning som styrer publikumstilstrømningen. Det er i slike stunder at det varmer ekstra godt når ledende politikere og journalister kommer bort til meg for å fortelle hvor glad de er i Protestfestivalen, kanskje nettopp fordi den er så rufsete, bråkete og uperfekt!

«Protestfestivalen i puberteten», skrev Fædrelandsvennen for noen år siden. Ja, og der har vi tenkt å forbli! Det er i grenselandet mellom barn og voksen vi klarer å unngå å stivne eller bli hengende fast i behagelige dager, slik man opplever når man er i femtiåra.

På Protestfestivalen kan alt skje, honorar hører til sjeldenhetene. Når det ikke eksisterer noe lignende i Norden, skyldes det nok en blanding av dette og det faktum at tematikken og deltakerne ofte ikke stemmer overens med det moteriktige meningsklimaet, som når vi kan finne på å diskutere om helvete finnes.

Mens Arendalsuka har pågått, har det vært terror i Barcelona. Atomtrusler mellom USAs president Donald Trump og Nord-Koreas diktator har fått verden til å holde pusten. Norden har vært preget av knivstikkinger. Og mennesker verden rundt lever i fattigdom.

Vår verden er langt fra noe perfekt sted. Kanskje er det derfor Protestfestivalen kan treffe en nerve, både hos folk flest og hos dem som kalles eliten?

Når katta smyger seg inn mellom de to yngste barna, vet den at den er en naturlig del av ungeflokken. I alder er den mellom de to yngste, er fylt 11 år, et år eldre enn datteren min og et år yngre enn yngste sønnen. Målt i menneskealder er abyssinergutten aldrende, da de normalt blir mellom 15 og 18 år. Noen av oss foretrekker katter, andre hunder. Enkelte liker begge deler. Abyssinere hører til de eldste rasekattene vi vet om, men ingen vet nøyaktig hvor de kommer fra. Man antar de har sin opprinnelse i Etiopia og at de første abyssinere ble innført til Storbritannia i 1860-årene. Min katt er spesielt kjælen, noe som er kjennetegn for denne rasen. Han knytter seg til meg som hunder knytter seg til mennesker, men det går begge veier. Da jeg for noen år siden gikk igjennom en svært vanskelig periode og samtidig levde alene, hadde jeg ikke klart meg uten kattevennen. I likhet med meg liker den ikke forandringer, da blir den urolig og stressa. Katter er normalt knyttet mer til hus enn hunder, så hvis du har tatt den med på ferie og den stikker av er det stor fare for at den setter kursen hjemover. Nok om kattevennen i denne omgang.

For tjuefem år siden var jeg et år bosatt på Notodden, en nedlagt industriby ved Heddalsvatnet i Telemark. Jeg kan ikke akkurat beskrive byen som verdens navle, men for meg var den det da jeg bodde i byen. Jeg var bosatt der med min første kjæreste, mor til mitt eldste barn, og fikk oppleve en av de tidlige bluesfestivalene. Notoddingene opplevde jeg som et annerledes folk. I det miljøet jeg vanket i var det lite religiøsitet, i motsetning til i bibelbeltet hjemme på Sørlandet. Det var et folkeferd preget av en vanskelig tid, der nedleggelser hadde ført til stor arbeidsledighet.

Helt siden det året har jeg vært knyttet til Notodden. Jeg har vært på mange bluesfestivaler, noen ganger sammen med en kjæreste. Jeg har bodd på Notodden med kjæreste, men også forelsket meg under bluesfestivalen. Om Notodden ikke er verdens navle er byen på god vei til å kunne kalles Europas bluesnavle. Jeg har, når jeg er innom byen, gjerne satt meg ned ved veien ned til Tinfos, et sted jeg ofte passerte da jeg bodde i byen. Når jeg sitter der får jeg få den samme følelsen som når jeg sitter ved min fars grav ved Oddernes kirke. Jeg kan sitte der å la tankene fare tilbake i tid til da jeg vandret opp og ned Storgata, eller var innom platebutikken til Sauarlia. Vi drar lenger tilbake.

Det å «spille på løkka» er et begrep vi ofte forbinder med barndommen. På toppen av Kobberveien, den gang Norges tettest befolkede vei, er det en balløkke, som med litt romslighet gjerne kan kalles en fotballbane. I dag er den delvis igjengrodd, både med trær rundt banen og ugress som stikker opp av banen. På den tida var det nesten bare døde trær, stubber og stokker som stakk opp som påler. Ugresset på banen fikk aldri lov til å vokse, til det var banen for mye i bruk. Kolsdalspipa hadde ikke blitt revet ennå, så smogen fra Falconbridge tok knekken på det grønne, men ikke på oss som levde og åndet der oppe. Vi har tålt metallene godt, for bank i bordet, de aller fleste av oss som vokste opp i byens «Tsjernobyl» er friske og raske førtifem år etter. Når jeg en sjelden gang er innom den gamle fotballøkka kjenner jeg på roen igjen, den samme uforklarlige roen som varmer opp kroppen på en så nødvendig måte. Jeg tror det handler om en slags udefinerbar trygghet. Noen ganger kan jeg dra opp dit bare for å finne roen, selv om det er litt trist.

Mange år senere befant jeg meg utenfor huset til Johnny Cash i Hendersonville utenfor Nashville. Selve flyturen til USA, med flyskrekk, var såpass hard at jeg spøy ut teppet på flyplassen da vi hadde landet. Inni mellom har jeg i ettertid fundert på om det skyldtes belastningen av mange timer på fly, eller rødvinen jeg måtte drikke for å makte flyturen. Utenfor huset i Hendersonville var det hett i september, men Johnny Cash og June Carter var høyst sannsynlig ikke hjemme resonnerte vi oss frem til. Til tross for det avga stedet en indre ro og en atmosfære som fikk oss til å synke ned i gresset utenfor huset, kanskje mest for å suge inn inntrykkene. Kameraten min tok seg en røyk, men sa ikke så mye. Stillheten talte for seg. Øyeblikket var minneverdig for oss begge. Senere i livet har jeg tenkt at dette øyeblikket av evigheten, disse minuttene i livet, har vært medvirkende til min stadige trang etter å komme tilbake til det forjettede land. To ganger har jeg vært der etter dette, men ikke i Hendersonville. Nå er huset brent ned til grunnen, Johnny Cash og June Carter ligger i sin grav og alt er annerledes. Men innerst inne er alt uforandret. Vi må hjem igjen til Norge og Kristiansand.

På 70-tallet pleide hippiene å samles på gresset i Wergelandsparken for å spille gitar og filosofere over livet. Det finnes benker i parken. På 90-tallet hendte det min far satte seg ned ved en av dem, i all sin ro, men tankene hans fikk jeg aldri. Han plagdes med ryggen, var delvis sykemeldt fra KMV, men tok seg daglig en luftetur til byen. Jeg tror ikke han oppholdt seg spesielt ofte akkurat ved denne benken, men øyeblikket har festet seg. Når jeg av og til sitter på den samme benken, dukker den opp igjen den uforklarlige roen jeg ellers aldri har. Mitt vesen er ikke sånn, men i stedet gira opp av nerver og angst, dermed stort sett av uro. Det forundrer sikkert enkelte, siden jeg ofte får høre at jeg er en rolig person som avgir en ro hos de jeg snakker med.

Flere år senere. Mange avskjeder senere. Johnny Cash er borte. Erik Bye er borte. Faren min er borte. Hun jeg til slutt giftet meg med er også borte, selv om hun lever i beste velgående. Dette hendte ofte i de andre ukene, i de ukene ungene befant seg på den andre adressen. Ofte gikk jeg tur gjennom Vågsbygdskauen fra Auglandstjønn barnehage til Kjos. Etter en liten halvtime i kupert terreng gjennom stien i skogen, ender man opp en skogsvei, og litt lenger nede på den veien er det en benk. Hver gang jeg passerte benken satte jeg meg ned, fant roen og tok bilde av den tomme benken. Det hendte datteren min var med, da tok jeg bilde av henne på den samme benken. Tanken var at benken skulle symbolisere et savn. Jeg la ut bildet på Instagram, i all slags vær, sol og regn, vår og høst, det kunne til og med være snø på benken. Jeg satte meg alltid ned for å finne roen, men preget av melankoli og savn var det annerledes enn på de andre stedene. Det hendte jeg felte en tåre, på samme måte som de gangene jeg besøkte kirkegården. Det var noe forenlig mellom benken og kirkegården. Ville jeg treffe min far igjen en dag, ville jeg en gang ta bilde av benken der det sitter en kjæreste igjen. Jeg sank ned i en slags tilstand hvor jeg var utenfor denne verden, men inne i min egen. Jeg var ofte alene, men det var en god følelse, som nok delvis skyldtes at datteren min noen ganger var med. Når hun ikke var med var hun på en måte likevel med, på samme måte som en fraskilt pappa uten ungene kjenner på noe lignende når han lar lekene bli liggende på gulvet selv om barna er et annet sted. Nok om det.

Jeg har ny kone, må kunne kalle meg lykkelig, på den måten menn ofte er når de ikke lenger er alene. Så har jeg funnet ut at uroen jeg har båret på hele livet alltid være en følgesvenn. Den er liksom meg. På godt og vondt, uten at jeg kan tidfeste tid og sted for når jeg fikk denne følgesvennen. I motsetning til min finske kone, som utelukkende er ro, er jeg uro. Og på en merkelig måte utfyller vi hverandre. Men så er det noe med alle disse stedene, der roen innhenter meg.

Så er det nåtid. Man skal jo leve i nuet, sies det. Man kan ikke unngå å høre at det knaser. Dette rare oransje godteriet gir den samme uforklarlige følelsen som stedene vi har reist tilbake til. Navnet er cheez doodles. Jeg tuller ikke. Jeg trenger faktisk verken å dra tilbake i tid eller ut på tur, det kan nytes i godstolen hjemme. Men nok en gang må jeg foreta en reise tilbake til fortiden for å komme til bunns i mysteriet. Reisen kan gjerne akkompagneres av Doris Day og «Sentimental journey».

Jeg finner en slags ro og dobbel nytelse. Man må selvfølgelig forske på årsaken. Kona mi fra Finland blir sikkert hundre år, og må således leve mange år uten meg, hypokonderen. Hun eier ikke frykt, bekymringer eller uro og er i besittelse av en uforståelig ro og selvtillit jeg bare har klart å spore opp hos min abyssinervenn. Min teori er at hvis man lever uten frykt og bekymringer, blir man gammel, som bestemora til kona mi og søstrene hennes, som alle tre er mellom 90 og 100 år.

Hvis jeg en sjelden gang finner spor av uro i ansiktet hennes kan du være sikker på at jeg har dratt henne inn på en bar eller sammen med høyrøstede mennesker. Hun spiser sunt, stort sett frukt og grønnsaker, havregrøt og knekkebrød, og drikker vann, bare vann. Hun holder seg godt, ser godt ut og jeg forundres over at hun ikke har vondt noen steder. Det er nesten sånn at jeg irriterer meg over at hun ikke har vondt noen steder.

Men så er det denne lidenskapen utenom den vi har for hverandre. Hun elsker cheez doodles. Jeg elsker cheez doodles. Dobbel nytelse handler om at når hun knaser cheez doodles, får jeg litt mindre dårlig samvittighet. Og om en av de oransje skulle falle med på gulvet, hører vi fort abyssineren knase på en av dem. Litt mindre dårlig samvittighet er ikke årsaken til at jeg får en indre ro av å knase cheez doodles. Nei, da må vi tilbake i tid igjen.

Vi må tilbake til den tida da Rod Stewart toppet VG-lista med «Sailing». Store deler av sommeren oppholdt vi oss på Jordalsbø i Bygland hos bestemor og bestefar. Vi hesjet og plukket jordbær og forsynte oss grovt når damene i huset laget jordbærsyltetøy, som i førti år var nesten det eneste pålegget jeg kunne ha på brødskiva. Mange år etter at luktesansen forsvant kan jeg ennå kjenne på eimen av solsvidd gress når jeg tenker tilbake.

Dette var i de dager da alle mennesker som betydde noe fortsatt befant seg over jordoverflaten og drømmer fortsatt var mulig å gjennomføre. Det kunne forekomme at jeg satt ved Riksvei 9 og skrev av bilnumrene på Datsun, Volvo, Renault og alle de andre bilene som kjørte oppover dalen. Det kunne til og med forekomme at jeg gikk de to kilometerne ned til bygdas handelslag for å kjøpe cheez doodles. Men i det siste har det slått meg som den aldrende mann jeg er, om det er det farlig å spise cheez doodles