TV-serien «Skam» stakk av med flere priser under Gullruten i går kveld. Ifølge Marie L. Kleve i avisen Dagbladet er serien «noe av det beste som har vært laget for norsk tv-drama noensinne». Serien er nok først og fremst beregnet på tenåringer og det forklarer vel hvorfor jeg aldri har sett på serien.

Fædrelandsvennen har en serie hvor de utfordrer folk til fortelle om en tabbe de har gjort. Det er også en form for å få frem et snev av skamfølelse.

Mørket vi bærer på blir lysere når det er kommet frem i lyset.

Skam er i vinden som aldri før. I gjennom årenes løp settes det med ujevne mellomrom fokus på «tabuer» eller emner vi helst ikke skal snakke om. I disse dager er tida kommet for den som bærer på skam og kanskje også for den som påfører skam. Kanskje ekstra viktig for den som forårsaker. Den svenske presten og psykoterapeuten Gøran Larsson har gitt ut boka «Skamfert – om skammens mange ansikter og lengselen etter liv». Larsson hevder at etter hvert som barnets indre fylles med mening, kommer det til å vokse opp med en sunn stolthet over sin egen person og ha tre viktige, intakte og uforstyrrede følelser; selvfølelsen, livsfølelsen og medfølelsen.

Tilhørighet, trygghet og tillit er ikke noe barnet har. Det må speiles frem gjennom en god nok omsorg. Foreldre og barn skaper det sammen gjennom en god nok omsorg. Et barn trenger å bli elsket, men også noen å elske, skriver Larsson i sin bok.

Men også voksne rammes av skamfølelse. Vi ser det overalt i samfunnet, men skadene det medfører er det umulig å tenke seg. Når foreldre blir fratatt barna skulle man tro det førte til en rystende skamfølelse. Når man gjør noe dumt kan man føle skam. Man kan føle skam over noe man absolutt ikke er herre over, som at man er uforskyldt overvektig eller føler seg tiltrukket av samme kjønn. I religioner opplever mange skam, når man har mislykkes med noe som blir feil i forhold det det man tror på.

Joanna Björklund har gitt ut «Våra älskade orkade inte leva»; der hun snakker om skammen ved at noen av våre nærmeste har tatt selvmord.

De aller fleste av oss bærer på skam inni mellom, og for noen kan skammen legge seg som et mørkt teppe over en familie i generasjoner.

Jeg har f.eks. skrevet slektsbok og opplevd at ikke alle ville den skulle komme ut. Skammen over hva som kan komme fram fra flere hundre år tilbake i tid ligger latent i mange av oss.

Det største problemet er kanskje at vi hele tiden sammenligner oss med andre på utsiden og så føler vi oss dårlig på innsiden. Til slutt blir det tabu å være seg selv, et menneske med brister og laster. Parallelt med at vi oppfordres til å være oss selv, får vi høre at vi ikke duger. Man må late som man er normal og lykkelig, samtidig som den skjulte skammen spiser en opp innvendig. Det siste skriver vi i underteksten til en av debattene på årets Protestfestival.

Protestfestivalen skal nemlig ha tema skam torsdag 8. september.

For tiden snakkes det mer om skam enn på lenge. Tidligere Dagblad-redaktør og kulturrådsleder Anne Aasheim sa før sin død at hun følte skam over å ha påført seg lungekreft ved røyking.

Sykepleier Marte Bygstad-Landro hevder skam er en sterk følelse som kun kan kureres om det settes ord på den. Men skam kan også være nødvendig. Tuva Øktedalen har tatt doktorgrad på synd og skam. Hun hevder skammen regulerer oss slik at vi kan samarbeide med andre og være følsomme overfor sosiale normer. Skam er nødvendig for at vi ikke skal tråkke på hverandres grenser.

Men det meste av skam er skadelig og hindrer oss i leve slik vi vil leve. Livet er kort, det er for tragisk å stagnere levde år på grunn av en følelse man har.

Det at en populær tv-serie snakker om skamfølelse, at flere forteller åpenlyst om sin skam, at vi tør å være åpen om svakheter og frykt, åpen om feil og mangler, får skamfølelsen til å minke, både hos den som føler skam og den som får vite det.

Blant de tøffeste mennesker jeg vet om er den unge kvinnen Monika Kørra som i 2009 var utvekslingsstudent i Dallas i Texas. Som et av Norges største talenter i langrenn og løping, hadde hun gjennom treningen lært seg å trosse ekstrem utmattelse og smerte. 19 år gammel blir hun voldtatt av tre menn i Texas og kunne med det ha sunket ned i en skamfølelse som kunne tatt knekken på noen og enhver. I stedet bestemte hun seg for at overgriperne ikke skulle få ødelegge livet hennes. Hun hadde tatt psykologistudier og lært seg flere ting som ble til stor hjelp. Blant annet hadde hun lært seg litt om hvordan søvnløshet påvirket menneskets atferd, fysiske form og kognitive funksjoner. Hun følte seg maktesløs mot de kreftene som forsøkte å forandre henne. Hun fant ut at mye hadde med selvtillit og kontroll å gjøre.

Det er ikke hva som skjer med deg, men hvordan du takler det, som betyr noe, skriver hun i boka «Bryt Stillheten» hvor hun beskriver veien ut av skammen.

Jeg kjenner på skam når jeg skriver den linjen fra en ung og sterk kvinne, for som sant er vet jeg veldig godt at jeg ikke takler å lese om sykdom og død, som noe man bare kan takle. Jeg er feig og redd for alt for mye, så skamfølelsen, ja den kjenner vi nok alle på.

Monika Kørras historie får vi høre mer om på Protestfestivalen i september. Jeg er helt sikker på at vi alle har masse å lære av den.

Når vi står og ser på borgertoget på ettermiddagen 17. mai er det rart å tenke på at de fleste som går i toget antakelig vil ha en eller annen skamfølelse de aldri forteller til noen. Kanskje oppsto den da de selv var så små at de gikk i barnetoget. Det kan vi tenke på når vi ser barna våre i barnetoget på morgenen. Eller når vi ser Kongen hilse barnetoget fra Slottsbalkongen.

Jeg tror at i en tid hvor alle skal være like, hvor originalene er utryddet, hvor det å være annerledes, mene annerledes er blitt mer vanskelig er det mer viktig enn noensinne å sette søkelyset på skam.

Men en form for skam har vi godt av, det er den som kommer frem i den eneste sangen jeg husker som heter noe med skam, og som er spilt inn av Bobby Bare i 1962:

«Shame on me for hurting you
What can i say, what can i do?
Last night i was blind but today i see
I did you wrong shame on me»

Søndagsturen til Jegersberg tok en snarvei gjennom kirkegården på Oddernes.

For det er en egen ro på kirkegårder, men noe guffent samtidig. Roen overdøver det gufne ganske ofte og da må man innom for se til de man var glad i, tenne et lys eller bare stå og ha en samtale med det hinsidige, ja kanskje til og med gråte en skvett.

På min vandring rundt gravsteiner sto jeg plutselig foran steinen til «Kjutta». Jeg må innrømme jeg ble litt paff og ble stående og bivåne denne steinen en stund. Jeg kan ikke unngå og legge merke til at alle gravsteinene rundt er fra en annen tid, en nyere tid.

Likevel sto den der, som om noen hadde betalt for at den skulle bli værende selv om det er mer enn seksti år siden Kjutta døde. Jeg vet at på bygda finnes mange gravsteiner fra så gammel tid, men det er fordi alle har flyttet til byen og gravlegges i byen. Da blir det trangt om plassen.

Jeg stusset på at denne steinen over Kjutta sto der, den skilte seg ut også fordi det var ingen blomster eller pyntet noe som helst foran steinen. Det var bare gress og stein. Så kom jeg til å tenke på at for cirka ti år siden ønsket flere kulturpersonligheter å hedre byoriginalen med en statue og noen år senere med et teaterstykke. Nå avdøde Alex Schjerpf skulle ha regien på stykket. Rune Andersen skulle få æren av å spille selveste Oluf Severin.

Men så ble det ikke noe av noe som helst. Skulptøren døde og motstanden fra etablissementet kom til overflaten og alt bare døde hen.

Nå står den der, gravsteinen, uten blomster, uten noe som helst pynt. Men den står der, fordi byen ikke vil glemme Kjutta men likevel glemme for de vil ikke det skal lages hverken det ene eller det andre. Hvorfor? Jo fordi Kjutta var funksjonshemmet, både mentalt og fysisk. Det ville være en skam å latterliggjøre han på denne måten, sier altså etablissementet.

Men for en skam å la han stå der til ingen nytte. Han følte kanskje selv han ikke var til noen nytte mens han levde, men kunne blitt til stor nytte nå i det hinsidige.

For alle byer og tettsteder har hatt sine originaler. Til og med land. Hvis jeg snurrer tida tilbake til min egen barndom tenker jeg på Pekka og Toivonen hvis jeg tenker på Finland. Jeg tenker på min oldefar Bjørgulv Myhola hvis jeg tenker på Setesdal. Og jeg tenker på Kjutta og Sverre Svarten når jeg tenker på Kristiansand.

De stakk seg fram og de huskes. De gav oss mye glede, og det trenger alle i et skjørt menneskes liv.

Vi burde ta bedre vare på originalene i en tid der man kappes om å være kopier. Originalene fornyer samfunnet og gjør det mer fargerikt. Faktisk forteller de oss også om muligheter, om det å være seg selv og om at vi alle er forskjellige. Det trenger vi å få vite. Vi har aldri i noen tid vært så mange kopier som vi er i dag. Der burde alarmen gå. Originalene kan gjøre oss modigere til å stå frem med egne meninger, uavhengig av om disse originalene var frivillig eller ufrivillig original.

Vi skal være stolt av originalene, enten vi lo av dem eller syntes synd på dem. Oldefaren min var en original i såkalt positiv forstand. Han fortalte historier, gikk alltid i setesdalsbunad og brukte okse som kjøretøy i stedet for hest. Sverre Svarten delte ut dikt, tilhørte de «fiolette» og var uten fast bosted. Men han ble behørig feiret også av byens politimester da han fylte 50 år. Pekka og Toivonen gav oss mange fordommer om Finland. Ta f.eks. denne:

Toivonen hadde fått fatt i en kasse vodka. Han inviterte Pekka på fest.
Der satt de muttens stille og drakk. Etter fire dager sa Toivonen «Skål!».
Da ble Pekka arg og sa «Skal vi prata eller skal vi drekka?»

Er vel sånn vi tenker på Finland, men det har gjort at vi har hørt om landet.

Ikke vet jeg om Pekka og Toivinen har eksistert, eller om det er bare noen figurer som er diktet opp. Det er blitt hevdet at vitsene om Pekka og Toivonen er skapt av finnmarkinger som var lei av at finnene invaderte landsdelen.

Men en ting er sikkert. Kjutta har levd. Han het Oluf Severin Andreassen (1863-1955). Grava hans kan du altså beskue på Oddernes kirkegård.

Så hvorfor må vi være så forbaska hårsåre at vi ikke kan sette opp statue eller lage teaterstykke om han? I Dyreparken finnes Kjuttaviga og i Lillesand finnes Kjuttas pizza. Kommersielt tør de, så hvorfor ikke resten av samfunnet? Dette er etter mitt syn et mønster på samfunnet. Vi lar i stedet folk bli glemt enn å risikere at noen føler seg støtt. Vi oppsøker ikke folk som sørger over en avdød slektning heller, fordi vi vet ikke hvordan vi skal håndtere det.

La oss ikke gi opp tanken på å få Kjutta på sokkel. Alex Schjerpf har forlatt oss, men dette var også noe han inderlig ønsket.

Nå er det mer enn seksti år siden Kjutta havnet under steinen. Kan vi ikke legge bak oss det forbaska sørlandske å heller være litt rause.

Hva med et lite monument ved grava, litt historie og en pyntet grav? Eller et monument i byen?  Et teaterstykke? Få har gitt oss så mye glede i disse åra, enten historiene var sanne eller oppdiktede.

Steinen som står der i dag viser menneskets unnfallenhet. Kjuttas ettermæle vil se mye bedre ut om vi lar kunstnerne og investorene få slippe til.

I dag 1. april står Gudrun Svensson fra Kristiansand fram i Dagbladet med hvordan hun ble kvitt helseangsten. Det er ingen spøk, men blodig alvor for de fleste av oss.

«Hold deg unna media. Les ikke artikler om sykdom i avisene. Ikke google symptomer. Kjenner du på noe – legg det vekk i to uker før du går til legen. Ikke bry deg om kroppens signaler,» er rådet hun tok til seg for å bli kvitt helseangsten.

Men i Kristiansand avis samme uke skriver hun om slanger, de slangene man drar gjennom tarmen hos legen for å avdekke alvorlig sykdom. Det var skremmende lesning.  Sånn sett burde jeg ikke lese det hun skriver i avisen. Men hun er modig som turde gjøre det, for tarmen min oppfører seg enda rarere enn det hun skriver om sin i avisen.

For å lage skikkelig trøbbel for oss hypokondere laget samme avis en 2-siders sak på de neste sidene om det å jobbe i begravelsesbyrå. Jeg burde selvsagt ikke lest den.

I går fikk jeg et nytt panikkanfall for alvorlig sykdom. Det kommer ikke av seg selv, man får ofte vondt et sted først, og så begynner fantasien å øke på, til den når uante høyder. Jeg måtte legge fra meg arbeidet og storme ut på løpetur, for i dette tilfellet har det hjulpet før.

Gudrun gjorde som de fleste hypokondere, hun løp til legen når noe var galt. Det samme gjør Jan Eggum som jeg diskuterte helseangst med for noen år siden. Men jeg spør stadig meg selv om man egentlig har ordentlig dødsangst om man løper til legen for å teste seg?

Prinsippet er forståelig. Man vil komme seg fort nok til utredning for å være tidlig nok ute til å redde livet. Jeg har en bror som følger det prinsippet. Men for oss som lider av dødsangst er det fantasien som løper løpsk. Jeg har pleid å si at jeg hopper heller utfor 10. etasje i ei blokk enn å ta en blodprøve. Når man hopper går det fort over, men å ta en blodprøve for så å gå å vente på dødsdommen er en grusom tanke. Helt uutholdelig faktisk. Har man sterk nok helseangst er man nemlig sikker på at det er dødelig. Hvis man ikke er sikker, tør man i alle fall ikke ta risikoen.

Sist jeg tok blodprøve var i 1983, det begynner å bli en stund siden.

Ingvard Wilhelmsen som stiftet og driver Hypokonderklinikken i Bergen har gitt gode råd som har hjulpet mange. Også meg. Rådene om å holde seg unna media, ikke lese artikler om sykdom i aviser eller google symptomer har jeg fulgt temmelig slavisk etter TV2-dokumentaren jeg deltok i, der jeg var i timer hos Wilhelmsen. Jeg trenger ikke tenke to uker før jeg går til legen, det kan bli lange uker, for må vente til symptomene går over av seg selv. Noe vender stadig tilbake. Det blir man vant til, men plutselig kommer en uventet frykt, slik som i går.

Jeg synes hypokondere som løper til legen for å ta prøver er ekstremt modige. De tror de skal dø, og går for å få bekreftet det. I mine rare øyne lider de ikke av helseangst, men selvsagt gjør de det.

Jeg har noen leveregler etter 40 år som hypokonder. Les aldri om sykdom i aviser eller på nett. Jeg som må lese 6-7 aviser daglig og også lese på nett sliter med det, men har likevel stort sett klart å ikke fordype meg i det jeg leser, slik jeg gjorde før.

Lev livet som om det var siste dagen. Nyt dagene. Gjør noe til daglig som du brenner for. Selv kunne jeg aldri hatt en «vanlig» jobb. Musikk på øret er som «musikk i øret» når man får et panikkanfall. Jeg bruker det også hos tannlegen for å ikke bli anspent eller besvime.

Etter å ha prøvd alt, også psykologer, er Ingvard Wilhelmsen den som har hjulpet meg mest. Det faktum at han er lege, samtidig som han ber meg gi blaffen i symptomene, har vært befriende.

I motsetning til Gudrun Svensson er jeg ikke kurert. Det blir jeg neppe noen gang, for helseangst handler for meg om at døden kommer etter livet. Jo eldre man blir jo mer øker sjansen for at man blir alvorlig syk eller dør. Jeg klarer ikke lure meg selv til å tro noe annet. Livet er meningsløst fordi man vet at det er sånn, men livet kan også bli fantastisk meningsfullt hvis man utnytter det til fulle hver eneste dag. Har man barn som fortsatt er barn, er det en vidunderkur i seg selv, for ingenting gjør en mer lykkelig enn de små øyeblikkene med dem.

Jeg tror på at det er noe mer etterpå, men takler ikke tanken om kroppens forgjengelighet. Derfor passer genseren jeg ofte går med veldig godt. «Feeling Mortal» står det på den.

Ideelt sett vil jeg bli en frossen «statue» på Mount Everest.

Hans Børli er nådeløs når han sier det på denne måten:

«Mennesket er bare en figur
av knokler og kjøtt
En kropp
som snart skal gå i forråtnelse»

Til tross for at jeg er meg selv så bevisst menneskets skjørhet og skjebne har jeg likevel klart å få til et innholdsrikt, meningsfylt og eventyrlig liv.

Jeg er ikke «løslatt» hypokonder. Jeg går fortsatt til legen bare for å prate. Jeg sitter på do i mørket og holder meg unna alt jeg ikke bør lese. Men jeg vil påstå jeg har aldri har levd så intenst i hvert sekund som jeg har gjort de siste årene. Jeg må bite tennene sammen for å skrive det, for plutselig kan det snu.

Den svenske bluessangeren Rolf Wikström oppsummerer det best:

«Jag är glad
att jag lever denna dag
Det finns så många som är döda
Kunde lika gärna varit jag»