Jonas og Hadia vil redde den norske mannen. Ja da, det trengs. Mannen er jo ikke i stand til å redde seg selv, så da så. Hva er vel en mann uten en kvinne. Det er nemlig menn uten kvinner som sliter, men dette har visst ikke Jonas og Hadia forstått. Skilte menn dør årevis før sine gifte kjønnsbrødre. Helsa har stupt, han er sykemeldt og har meldt seg delvis ut av samfunnet.

Jeg har sett så mange av dem mens de er i live. Duknakkede, med spriten i en bærepose, eller på tur gjennom parken, svarte rundt øynene.

Derfor er det helt på sin plass at Jonas & co tenker på mannen. Men det Jonas ikke har forstått er at når dama kommer inn i bildet viskes mannen ut. Det akter ikke Hadia fortelle.

Balansegangen er nemlig komplisert.

For en eller annen gang stikker dama. Det skjer for omtrent halvparten av mennene som finner seg dame. Når dama stikker mister mannen livsmotet. Det skjer omtrent sånn:

-Jeg vil skilles.

Nei, er du gal, vi har det jo så bra. Tenk på ungene.

-Nei, det har gått dårlig lenge, du har bare ikke fulgt med i timen.

Jeg vil ikke skilles.

-Dessverre, jeg tar med ungene. Ha det!

Dermed sitter han der. Livet er slutt. Finito. The End.

Da er det vel ikke så rart at mannen er i krise.

Vi menn blir tøffelhelter. Vi har to valg. Enten hører vi på damene. Eller vi lar dem stikke.

Så sitter vi der. Når ho stikker har vi for lengst kuttet kontakten til de få kompisene vi hadde. Dermed er vi helt alene i verden.

Damene derimot, har det sabla nettverket.

Nå vet vi hva som skjer med de som blir forlatt eller alltid har levd alene, men hva med de som føyer seg? Vi vet alle hva som skjer om de smetter seg inn forbi. De tar over. De tar styringen. Ingen over. Ingen ved siden.

I dag har jeg vært sur som ei eddikkrukke. Dama vet at jeg har flyskrekk men like fullt har hun fått meg ut på flytur. Ikke bare en, men tre fly på en dag. Fullstendig galskap. Når selv sånne gjennomgode damer som dama mi styrer løpet sier det seg selv hva mannevonde damer kan finne på, om de bare får fatt i nøkkelen til det rette kontoret.

Noen er rett og slett betongdører, men med knallrøde lepper og skravling på inn og ut-pust så går det så det suser. De tar seg av alt. Visste du for eksempel at kvinner tar seg av nesten alt som har med døden å gjøre. De renser, pleier, steller, vasker og ordner opp. De har rett og slett betongnerver.

For en stund siden fant dama ut at vi skulle besøke familien i Finland. I påska. Ja, du hørte riktig. Midt i den tida når skiløypene legger seg som silketeppe over fjellene og sola varmer oss mer enn de deiligste damene klarer.Påska er hellig for meg. Korsfestelsen, oppstandelsen jo da, men skiskoa står allerede under varmepumpa, kjeksen knaser og kakaoen lukter allerede.

Jeg skal love deg det ble oppstandelse når påska sto for fall. Fly var out of the question.

Jeg forsøkte å fortelle henne pent og pyntelig at jeg alltid har vært tidlig ute med å fortelle damer i livet mitt at påska er hellig. Superhellig. Det er den deiligste tida på året.  I påska er det oppover- og nedover ski. Sånn har det vært i alle år. Ikke en gang en ny verdenskrig hadde fått rikket på det.

Bortsett fra dama. Knallharde forhandlinger måtte til og de endte med deling. Jeg vant altså den første kampen, fordi deling er ytterst sjelden når man forhandler med damer. Første del i Finland. Andre del på fjellet.

Så nå er jeg så pissredd at jeg blir utilregnelig og utilgjengelig for en stund. «Mot flyskrekk» står det på pilleboksen, jeg som alltid har stolt på vinens vidunderlige evner når jeg skal ut å fly.

Jeg feiget ut. Våget ikke møte opp pussa hos svigermor i den finske bibelbygda.

Nå er Jeg sur fordi dama er så irriterende rolig. Ho er fryktløs. Damer har det med det, de eier ikke frykt.

Jeg husker Kris Kristofferson fortalte meg en gang at kona Lisa hadde holdt han i live. Nå fyller han 80 men han mente han ikke hadde gener til å bli 70.

Tro meg, jeg har sett dem og vet han snakker sant. Takk Gud for Lisa.

Dama her derimot forsøker å ta livet av meg ved å putte meg opp i et fly. Jeg har gitt klar beskjed om at skal dama ha meg opp i fly skal ho pine meg være redd sammen med meg. Men nei da. Ho smiler bare. Jeg skal sitte der som en skvetten teiting å skjelve av skrekk. Mens hun, hun skal nyte utsikten.

Men jeg har svoret hevn. Hun skal til Prekestolen i sommer. Det er out of the question, sier hun. Men jeg skal se henne redd. Jeg er jo mann. Hun skal være mer redd enn meg når det gjelder noe. Spør meg etter sommeren hvordan det gikk.

Hvis dere hører om et fly som måtte nødlande på grunn av en gærning om bord. Ikke spør en gang hvem det var.

Derfor rant det over når Jonas og Hadia stakk hodet frem i tabloiden. Når har de folka der noensinne brydd seg om mannen? Jeg bare spør!

Først jagde de damene ut av huset med å fortelle at de skulle jobbe. Når de ikke orket mer av både mann og jobb overlot de ungene til damene som stakk.

Stakkars mannen.

Nå hevder de mannen har større rusproblemer, er overrepresentert på kriminalstatistikken. Andelen sysselsatte menn i Norge har falt siden 80-tallet, og kvinner har dominert høyere utdanning i 30 år. Menn har også tre ganger høyere risiko for selvmord og 95 prosent av de innsatte i norske fengsler er menn. Bare halvparten av norske gutter fullfører videregående på normert tid.

Arbeiderpartiet vil nedsette mannsutvalg. Der vil jeg sitte. Da skal de få ei hjemmelekse.

Jeg skal dra inn Ole Paus. Ikke gjør som mora di sier.

Når har de to løftet en finger for menn etter samlivsbrudd? Det er ikke mine ord, men en som skrev på fjesboka etter å ha lest samme avis som meg.

Menn har faktisk tapt i det øyeblikket vi blir født. Vi har rett og slett feil kjønn. «This is a Man’s World,» men den er ingenting uten damer. James Brown skjønte det og fant ut han bare kunne leve livet til fulle. Damer bestemte jo resten likevel.

Mannens verden er utopi. Vi liker å tro at vi er noe. Vi setter titler bak navnet vårt. Direktør. Leder. Alt er bare et spill.  Livet er damenes aften. Hver kveld er damenes aften. De bestemmer hvor vi skal gå, når vi skal gå, hvem vi skal være sammen og hvordan vi skal te oss, kle oss.

En venn av meg sa en gang at hvis du går imot dama stikker hun og da mister du ungene. Ja, sånn er det, så når Jonas og Hadia ikke vet hvorfor det går så dårlig med mannen så har de fått svaret her og nå rett i fleisen av meg.

Enten er vi forlatt eller innsatt.

Det er bare å resignere. Innfinne seg med at sånn er det.

Til slutt ender vi på skraphaugen. Alt for tidlig, selvfølgelig.

Før det, skal jeg opp i et fly. På grunn av ei dame.

Dsjiiisseeessss!

Her møter jeg Dalai Lama, men jeg hadde andre og mer kontroversielle forbilder. 

«Frelst» er en VGTV-serie av journalisten Rut-Helen Gjevært som forteller om sin tid som Jesus-soldat i organisasjonen Jesus Revolution, stiftet av ekteparet Anne og Stephan Christiansen i 1997.

Serien har fått stor oppmerksomhet fordi Rut-Helens fortid var skjult for hennes arbeidskolleger i VG. Hun forteller om hvordan hun ble utbrent av beinhardt arbeid og knallhard disiplin. I serien forteller hun at hun opplevde å miste seg selv.

I Fædrelandsvennen har det på samme tid vært en serie de siste dagene om menigheten Samfundet, med egen skole, kirke og med streng disiplin. Hvis man f.eks. vil gifte seg med noen utenfor må vedkommende gå inn i menigheten og ta avstand fra sin egen familie.

«Lomelenderne», som de kalles, finnes stort sett bare i Kristiansand, Søgne og i Egersund.

På vei til lomelenderne i Egersund tidlig på 80-tallet traff vi en gjeng fra Lista aluminiumsverk som vi festet med.

Jeg har ikke skrevet om dette offentlig tidligere, men personlig er jeg ganske godt kjent med begge disse miljøene. På begynnelsen av 80-tallet vanket jeg sammen med mange av jentene i menigheten Samfundet. Mine venner og jeg ble tiltrukket av disse jentene, som var så fine og ble så frie når de kom utenfor miljøets lukkethet. Strengheten innad gjorde at disse jentene fikk behov for å slippe seg løs sammen med oss. Allerede i bilen etter at vi hadde plukket dem opp vred de av seg skjørtene og dro på seg åletrange jeans.

Jeg fikk «kjæreste» fra Samfundet i Kristiansand, og traff ei lyshåra i Egersund. Flere av dem var med da jeg feiret 20-årsdagen min på Silius i april 1983.

Uten sammenligning for øvrig. Snart ble jeg selv del av en «bevegelse» som hadde strenge regler, da vi begynte å frekventere et bolighus i Vennesla høsten 1983.

Det som startet i bolighuset på Vennesla skulle bli oppfølgeren til Jesus-bevegelsen på 70-tallet, som nå er gjort aktuell igjen i forbindelse med en ny bok. Vår bevegelse ble kalt trosbevegelsen. Jesus Revolution hadde sin bakgrunn i trosbevegelsen, men det som skjedde i Vennesla hadde sterke følelsesmessige dimensjoner.

Jeg vokste opp i miljøet rundt Kobberveien (også kalt mini-Texas) der vi en periode var bosatt i den tettest befolkede veien i landet. Miljøet var beryktet. Alle kjente til «Kobberveigjengen». Enkelte levde utenfor loven. Andre ruset seg, mest med hasj. Vi andre spilte fotball og drakk sprit. Det gikk mye i Smirnoff fordi vi ble fortere full, i motsetning til med øl.

Høsten 1983 skjedde dette som forvandlet mange av oss. Flere i gjengen hadde «forsvunnet» og sluttet å feste sammen med oss. Da de dukket opp igjen lokket de oss med til bolighuset i Vennesla, der ungdommene hadde blitt «frelst». Vi var nysgjerrig på det som hadde forandret livet til så mange av vennene våre.

24.oktober 1984 ble jeg frelst på bakerste benk. Predikanten som ba for meg var den karismatiske evangelisten Wiggo Abrahamsen som hadde blitt hyret inn av de lokale pastorene. Han var en utrolig personlighet som sang Bob Dylan – låter og prekte med innlevelse om frelsen. Wiggos bakgrunn var nettopp fra Jesus-bevegelsen på 70-tallet.

Bolighuset hadde ingen regel for hvor mange som kom inn, så vi satt som sild i tønne. Noen kom ikke lenger enn til døråpninga. Det var dans og jubel, og mange falt bakover. Gleden var enorm, fellesskapet sterkt.

Mer enn 200 ungdommer fra Tinnheia kom til slutt med i bevegelsen på Vennesla. Miljøet ble så intenst at vi tilbrakte nesten hele døgnet sammen. Min frelsesopplevelse var så sterk at jeg ikke klarte å kjøre bil rett etter hendelsen. Jeg skalv på både hender og føtter. I forkant var jeg negativ. Jeg hadde det bra og følte meg fri og uten behov for noe utenfor stimuli i livet mitt. Likevel opplevde jeg «frelsesopplevelsen» som å få et helt nytt liv. «Nytt Liv» var også navnet på menigheten. I det øyeblikket følte jeg meg fri på en helt ny måte, og verden fikk en helt ny dimensjon. Alt skulle komme til å handle om å få med seg flest mulig sjeler.

Da vi ble intervjuet av pressen begynte vi å be med journalisten, det var ingenting annet som var viktigere enn dette.

Jeg kan ikke si som Rut-Helen at vi levde under hardt arbeid, for det var ingen som bestemte over oss. Vi valgte selv å ta til oss budskapet fra Bibelen om «å gå ut i all verden». I en periode minnes jeg vi kjørte rundt i en folkevognbuss og hanket folk inn fra gata. Alt handlet om å be med folk til frelse, be med hverandre og oppsøke flest mulig møter for å få inspirasjon. Bibelen ble med oss overalt hvor vi befant oss.

I ettertid er det et ord som slår meg som helt sentralt i det vi drev med, det er fellesskap. Eller «flokken», som Per Fugelli kaller det. Vi holdt kun sammen med hverandre og hele tiden med hverandre. Gamle miljøer ble besøkt kun for å få med oss flere.

I denne tida levde vi så tett og beskyttet at for første og eneste gang i mitt liv levde jeg helt uten dødsangst. Jeg kan ikke huske at jeg fryktet noe som helst.

På Livets Ord siste helga i februar 1986.

Flere ganger i året – blant annet den helgen Olof Palme ble skutt – befant vi oss i Uppsala for å få med oss konferanser på Livets Ord. Her opplevde jeg for første gang å være vitne til demonutdrivelse, noe som både var skremmende og fint. Fint fordi jeg opplevde at de som ble bedt for ble glade etter hendelsen.

Foruten Gud, Jesus og Den Hellige Ånd var det amerikaneren Kenneth Hagin og lederen av Livets Ord Ulf Ekman vi så mest opp til. Kenneth Hagin (1917-2003) ble regnet som trosbevegelses far.

Hagin hadde utallige ganger fortalt om hvordan han var blitt kalt av Gud etter at han som barn var sykelig. Han skal ha hatt en misdannelse av hjertet og en uhelbredelig blodsykdom som gjorde at han var sengeliggende fra han var ung gutt. I 1933 skal han ha opplevd å dø tre ganger i løpet av ti minutter og skal ha sett helvetes kvaler før han returnerte til livet og ble frisk.

Vi «spiste» alt dette og Ulf Ekman hadde selv studert hos Kenneth Hagin.

Jeg forteller ikke dette for å fortelle om noe forferdelig. Tvert imot opplevde jeg og mange med meg det hele som en fantastisk tid. På sett og vis levde vi som Rut-Helen i Jesus Revolution, men det var ikke slitsomt, døgnet hadde bare for få timer. Tungt ble det først når vi ble alene, når fellesskapet sviktet.

Ut fra inspirasjonen vi hadde fått på møtene bestemte vi oss for å vie livet til Gud, med den oppgaven å satse alt på å få med oss flest mulig.

I et halvår gikk jeg på bibelskole hos Jan Hanvold i Drøbak, mens flesteparten av mine venner satset mer og gikk opp til flere år på bibelskole hos Ulf Ekman på Livets Ord.

Mot slutten av 80-tallet raknet menigheten. Tinnheia-folket ville starte sin egen menighet i byen. Wiggo hadde dratt til Brasil for å hjelpe gatebarn. Menigheten ble gradvis oppløst og gikk over i historien før vi hadde bikket 90-tallet.

Senere raknet bildene vi hadde av både Ulf og Wiggo som forbilder. For flere gikk det fort nedover.

En god stund før alt raknet hadde noen av oss begynt å vingle mellom diskotekene og møtene og ble sett på som frafalne i perioder. Noen forsvant helt ut og andre holdt fast, mest de som hadde «ei hand å holde i» var mitt inntrykk.

I forhold til i dag var det strenge regler som kristen. Alkohol var synd. Sex før ekteskapet var synd. Homofili var veldig synd. Det var ikke bra å vanke i de gamle miljøene, men røyking var tillatt. Det var strengt og vanskelig å leve opp til alt, særlig om man ikke tilhørte de som ble tidlig gift og dermed levde lovlig.

Oppløsningen vil jeg tilskrive fellesskapets oppbrudd. Det skjedde fort og brutalt, da mange av ungdommene begynte å «finne hverandre». I dette miljøet handlet det om å gifte seg så fort som mulig, antakelig for å kunne ha sex. Jeg opplevde at det gikk så fort at jeg av og til ikke visste de var kjærester før de var gift. Barn begynte å komme, familieliv endret livet. De trakk seg tilbake til sine.

Fellesskapet opphørte.

Mange som ble sittende igjen ramlet tilbake til gamle «synder». Når så også menigheten gradvis ble oppløst var det lite igjen som klarte å samle det sterke engasjementet.

Så sterke fellesskap som oppstår i Jesus Revolution, på Nytt Liv, i Samfunnet eller på andre kristne og religiøse arenaer har både positive og negative sider. Sammen er man sterke. Men i ekstreme sammenhenger kan det settes i negativ kontekst.

Både det som skjedde under 2. verdenskrig og i fundamentalistiske organisasjoner har sin bakgrunn i et disiplinært felleskap.

Tror man på det åndelige handler det om å «bli beskyttet fra ondskapen i denne verden», noe som er positivt for de som lever i «fellesskapet». Det blir som at man bør holde seg unna rusmiljøer for ikke å selv begynne med rus.

Rut-Helen og andre som var med i Jesus Revolution vil nok si at det var kun gode intensjoner bak alt som skjedde, slik det var for oss i trosbevegelsen femten år tidligere.

Man lærer så lenge man lever.

Felles for alle mennesker er menneskets egen skjebne, som vi alle er forent i enten vi er troende eller ikke. Fransk filosof Blaise Pascal (1623-1662) beskrev det på denne måten:

«Jeg vet ikke hvem som har satt meg til verden, og heller ikke hva verden eller jeg selv er. Jeg lever i en forferdelig uvitenhet om alle ting. Jeg vet ikke hva min kropp er, og heller ikke mine sanser, min sjel, eller denne delen av meg som tenker det jeg sier, som reflekterer over alle ting og seg selv, men som heller ikke kjenner seg selv bedre enn alt det andre. Jeg ser disse forferdelige verdensrommene som lukker meg inne, og jeg befinner meg lenket til en avkrok i denne veldige utstrekningen, uten at jeg vet hvorfor jeg er plassert på dette stedet snarere enn et annet, og heller ikke hvorfor denne lille tiden som er gitt meg å leve, er tildelt meg akkurat nå snarere enn på et annet tidspunkt i hele den evigheten som kom før meg eller i den tiden som kommer etter meg».

Pascal forteller egentlig bare at vi ikke kan undres over at vi søker svar.
Men også at skråsikkerhet aldri vil kunne definere et svar.

Facebook kan brukes til så mangt. Jeg har snart 3000 «venner» på boka. Ofte, for ikke å si hele tiden, funderer jeg på dette merkelige livet. Vi er dumpet uti her, ikke av vår vilje men av våre foreldres. Vi skal dra herfra, heller ikke av vår vilje. Men vi skal og må fungere her, uten å miste forstanden.

Mesteparten av oss er såkalt fornuftige. Vi holder maska. Vi holder ut, ja, vi kan til og med ha det ganske moro. Men alle sammen ser det samme. Folk blir borte og kommer aldri mer tilbake. Ofte skjer det med generasjonen over oss først, men ikke alltid. Vi sørger, men så går vi videre. Vi vet ikke helt hva som skjer, men registrerer at det skjer. Vi må like fullt gå videre. Alltid videre.

Det er temmelig nådeløst.

En standard frase i mange sammenhenger er at om 100 år er allting glemt. Ja, allting og alle er glemt. Likevel lever de fleste av oss som vi skulle være her for alltid. Dessuten har vi så mange spørsmål. Skjer det noe etterpå? Hvorfor er vi her osv. I stedet for å fundere på alt dette alene har vi invitert fullt hus om ikke lenge. 15 mennesker blir vi, med forskjellige ståsteder. Vi vet hvem hverandre er mange av oss, men ikke alle. Linken er at alle disse menneskene er venner av meg på «boka».

Ideen er hentet fra TV-serien «Hver Gang Vi Møtes», men vi bruker ikke tid til å spille musikk. Det kan vi gjøre før vi kommer og etter at vi er dratt hver vår vei.

Vi gleder oss, med juice, brus, vin, for vi tror det kan bli en magisk kveld hvor vi deler av våre livserfaringer, og hvordan vi lukter på veien videre.

Kanskje kan vi lære noe av hverandre.

Jeg har ikke tenkt å røpe hvem disse menneskene er, de vet ikke en gang selv hvem de andre er. Den eneste som er annonsert er filosofen Hans Herlof Grelland. Han skal innlede.

Ellers har de det til felles at de har lite til felles.

Det er duket for en underlig kveld på toppen av Vågsbygd. Blir det vellykket gjør vi det samme om igjen til høsten.

Kanskje er dette et tips til andre om å gjøre det samme.

«Smalltalk» har aldri vært min greie. Jeg vil til bunns, til kjernen. Frykten graver hele tiden grøfter rundt meg. Grøfter til mening, til svar på alle spørsmålene jeg lurer på.

Glen Campbell har en sang som heter «Fate Of Man» der han tar for seg hvert tiår i livet, og hvordan livet vil være. Til slutt ender han opp i 80-åra og ved livets endestasjon. De siste linjene han synger er «han kom her mot sin vilje, og han drar herfra igjen – skuffet».

Jeg har tro på at slike samlinger gjøre livet litt mindre skuffende. Og mens jeg fortrenger at Donald Trump kan bli president i verdens mektigste land strømmer jeg ut litt Finn Kalvik

 «Jeg sitter ved peisen og tenker på tiden som går så fort.

Tida går fort. Fryktelig fort. Jeg har vært i bryllup og begravelser. Om hverandre. Liv og død. Glede og sorg. Mer av det siste jo eldre man blir. Noen savner man så det gjør vondt langt inn til beinet.

I femten år har jeg drevet med offentlige debatter, samtaler. Før det var det radioen i like mange år. Dette er et steg videre. Vi går til dypet, oss femten.

Når alt kommer til alt er vi alle i samme båt,
selv om vi kjører hver vår bil.