Hvis man skal snakke om noe positivt ved arbeidsledigheten som nå brer seg, så er det at det utjevner ulikhetene i samfunnet. Det er litt stygt å si, men nå har jeg forsøkt å finne noe positivt i det negative at folk mister jobben.

Det er heller ikke til å unngå at hvis ikke noe helt spesielt skjer i det norske samfunnet den neste måneden er økende ulikhet nødt til å bli satt på agendaen også under årets Protestfestival.

I Morgenbladet i dag skriver en av de blå meningsytrerne i landet, Asle Toje:
«En av vår tids tunge trender er at forskjellene mellom fattig og rik øker over hele Europa, og at Norge er et av de stedene hvor de øker raskt. Den elitetunge norske venstresiden har satt sine ressurser inn på å ta retorisk copyright på å ta «ulikhet på alvor». Det synes nesten uhøflig å påpeke at utglidningen skjedde de åtte årene landets presumptivt rødeste regjering satt ved makten», skriver Asle Toje.

Analysen er helt rett, og forklaringen tror jeg er at mens venstresiden brukte alt for mye ressurser på å henge seg opp i de superrike, ble den store middelklassen de selv var en del av, stadig rikere.

Men det hadde de ikke så lyst til å snakke om.

Når flere blir rikere, blir ofte flere fattige. Jo mer penger vi har mellom fingrene, jo mer forbruk og jo dyrere blir høykostlandet Norge. Ta for eksempel det at flere har råd til å reise mer, noe som medfører at flyselskapene kan skru opp prisen fordi etterspørselen er stor. Hvis det er stor etterspørsel etter billetter til en konsert, vil prisene stige.

Ergo vil flere dra på konserter og flere vil feriere mer utenlands, mens de som faller fra faller også utenfor resten av samfunnet.

Jeg vender stadig tilbake til bompengene som er en god indikator på hva som faktisk skjer i samfunnet. Når politikere kan skru opp prisen på bompasseringer, eller sette opp flere bomringer, så skyldes det at de får liten motstand i befolkningen. Politikerne henger seg opp i rettferdighet og i stedet for å fjerne setter de opp flere for å utjevne der det er urettferdig. Det skyldes også at politikerne selv lever så godt at de ikke ser noen problemer med dette. Men prisen er den samme, for fattig eller rik, så problemene fortsetter å øke for de som allerede sliter. Bompenger er bare et eksempel. Det finnes mange.

Når Dagens Næringsliv i disse dager skriver enda mer enn Klassekampen om det alvorlige faktum med økende forskjeller, så skyldes det nok at de rikeste ser alvorlig på det som skjer. For de rikeste vil ha med seg flest mulig på kjøpefesten.

SSB viste før jul at ulikheten i Norge øker, og viser blant annet til at det er høyere inntektsvekst i toppen enn i bunnen. Ulikheten har økt hvert år de siste seks årene. Det er et varsko at de unge sliter mest, mens de eldre blir rikere. I Kristiansand har vi en ny underklasse, og det skyldes langt fra bare innvandrere. Jeg tror de svakeste i dag består av unge arbeidsledige, eldre arbeidsledige og de som har lave lønninger. Familier som blir splittet ved skilsmisse vil oppleve en dramatisk svikt i inntektene, mens utgiftene stort sett er de samme.

Mest ille er det for de unge uutdannede som ikke kommer seg inn i et jobbmarkedet, med mer og mer påkrevd utdanning. Disse unge kommer seg av samme grunn ikke inn på boligmarkedet.

Blant de som advarer i Dagens Næringsliv er MIT-professor Andrew McAfee som mener drastiske tiltak som borgerlønn kan bli nødvendig for å forhindre ekstrem ulikhet i fremtidens digitale økonomi.

Næringslivsleder Jens Ulltveit-Moe tror arbeidsledigheten vil stige til 8 prosent i Norge de neste årene.

Norge har vært bedre stilt enn f.eks. Finland, som ikke kan styre Euro. Vi har en veldig lav rente som gjør at flere holder seg flytende på den måten. I Finland snakker de om å innføre borgerlønn for å favne de svakeste. Borgerlønn er neppe det samme bra tiltaket her fordi man neppe vil sette en borgerlønn høy nok til å klare seg i høykostlandet Norge. Fjerner man så sosialkontorene på grunn av dette, er mange overlatt helt til seg selv.

Enten man snakker om høyere arbeidsledighet, flere aleneforeldre eller flere familier i lavlønnsyrker, er situasjonen den samme. Alle de som unngår dette har det som plomma i egget nå om dagen. Rekordlav rente gjør at de raskt kan nedbetale lån, spare til hytter, reiser og andre ting som var luksus for bare få tiår siden.

Middelklassen vil helst nyte dette i fred og vil ha problemer med å ta innover seg det man ikke selv utsettes for. Arnulf Øverlands stemme er blitt borte i all velstanden:

«Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv», burde vært pensum hos alle. Ofte, hvis vi skal bry oss, gjør vi det overfor enkeltsaker som kommer frem gjennom media.

I bloggen nyttårsaften nevnte jeg et finsk prosjekt om ulikhet, der mange deltok. Konklusjonen var at fattigdom ikke er ensbetydende med å sulte. Fattigdom er å ikke kunne delta i sosiale sammenhenger på grunn av økonomien. Noe av det interessante med prosjektet var de forskjellige gruppenes oppfatning av fattige. De rike mente de fattige aldri ville komme seg ut av fattigdommen, fordi de manglet vilje, mens de fattige beskrev det som at de manglet penger til primære behov for å kunne ta del i resten av samfunnet. Lederen for prosjektet, Juho Saari, mente politikerne var en del av problemet. Når de tilhører den øvre middelklassen klarer de ikke ta innover seg hvordan fattige lever. Flere av de rikeste hadde en foraktfull innstilling til fattige mennesker.

I rapporten «Working Poor» som er laget av tankesmien Tiden i Sverige skriver forfatteren Lina Stenberg at fattigdommen blant personer utenfor arbeidsmarkedet har økt fra 24 prosent til 46 prosent på ti år. Men til og med andelen arbeidende fattige, altså de som er i full jobb har økt kraftig. Denne form for fattigdom gjelder hele Norden. Det er stort sett de med bare en inntekt i husholdningen som blir fattige, eller de med to lave inntekter. Socialdemokratarna i Sverige var kritiske til at regjeringen gjorde for lite for å minske barnefattigdommen.

Men som Asle Toje skriver. De røde satt ved makten da dette begynte i Norge.

Mest pessimist er Dag og Tids Jon Hustad som denne uka anbefaler oss å ta oljeprisen med i kveldsbønnen. «Går oljeservicenæringa konkurs, står vi føre ei bankkrise og ein kollaps i bustadsprisane. Får vi ei bankkrise, må staten inn og berga bankana og låntakarane, altså oss. Får vi ei internasjonal finanskrise, som som den i 2008, vil Oljefondet i tillegg kunne verta halvert i verdi,» skriver han.

Nå er det slått fast av alle, overalt, at ulikheten og fattigdommen øker, dramatisk. Min bønn er til både regjering, storting og ikke minst lokalpolitikere.

Det er bedre å gjøre noe med ulikheten nå, før også middelklassen rammes av fattigdom, slik utviklingen er i USA. Der har middelklassen blitt delt i to, der flere er blitt rikere og flere ramlet med i underklassen.

I tidligere tider var det folk fra fattigere kår som klarte å etablere seg i middelklassen med eget hus, bil og god økonomi. Amerikanere i middelklassen har sunket med 11 prosent, siden 1971.

I dag er det 85 år siden sangeren og låtskriveren Sam Cooke ble født. Han ble skutt og drept i desember 1964. Tilfeldighetene ville ha det til at jeg skrev han med i dette innlegget før jeg ble klar over jubileet. «A change Is Gonna Come» (1964) er en av de fineste og sterkeste sangene jeg vet om. Sangen ligger høyt oppe på Rolling Stones liste over tidenes største sanger. Den ble til året jeg ble født og utgitt året etter, i en tid da raseskillet var USAs største problem.

Den handler om ulikhet mellom raser. Behovet for en forandring er like sterkt både når det gjelder ulikhet mellom raser og økonomisk og sosial ulikhet.

Derfor kan det som nå skjer være en oppvekker. Norge opplever en mer synlig ulikhet enn mange andre land, fordi mange tilhører den øvre middelklassen.

Når flere fra middelklassen mister jobben blir det kortere avstand ned til underklassen, dermed flere som forstår hva som er i ferd med å skje med vårt velferdssamfunn. Når et strammere marked fører til mindre lønnsvekst, blir også forskjellene mindre.

Ulikhet fører til både dårlig helse og tidlig død, i ytterste konsekvens til både vold, uro og krig. Det er urovekkende når vår statsminister sier det går bra med Norge så lenge vi bare fortsetter med forbruket slik vi har gjort over lengre tid. Kjøpefesten gjelder de som har råd, mens de andre blir satt på sidelinjen.

Forandringen er nødt til å komme, før det er for sent. Sam Cooke uttrykker hvor galt det kan bli, hvor farlig en slik utvikling vil være:

Then i go to my brother
and i say, «brother, help me please.»
But he winds up knockin’ me
back down on my knees.

«Jeg Er Den Jeg Er,» sa samtlige til stede i en slags bevisstløs tilstand. Det var ingen følelser med, bare en slags slapp samling mennesker som sa dette samlet. Året var 1986, altså 30 år siden nå i år.

Kjøreturen fra Drøbak til Oslo hadde kun et formål. Vi skulle ødelegge dette New Age-møtet vi mente var oppstått av fanden sjøl. Vi var en håndfull unge mennesker i to biler, fast bestemt på å ta denne turen fra bibelskolen til en bakgate i hovedstaden. Formålet var utelukkende å punktere møtet. Når vi som åndelige Schwarzeneggers befant oss på et sted tilhørende motstanderen var vi skråsikre nok til å vite at dette var vår seier, Guds seier. Den åndelige bomba ble utløst fra bakerste benk i lokalet.

Vi var besserwissere og livredde, men vi var ikke alene. Når «Jeg Er Den Jeg Er» runget ut i lokalet satt vi der i intens bønn, men stille som mus. Lederen stoppet seansen for han forsto at det var fiender i lokalet. Han ba oss stå frem, men vi fulgte ikke oppfordringen.

I dag vet jeg at mantraet like gjerne hører hjemme i Bibelen og at et av navnene på Gud er Jahve, også oversatt til «Jeg er den jeg er». Men jeg vet også at New Age-lederen merket at vi var i lokalet uten at vi gjorde oss til kjenne. Åndelighet er så mangt, men innenfor kristendommen betyr det at man står nærmere Gud. Innenfor andre religioner omtrent det samme.

Jeg hengte meg opp i setningen etter at jeg kom over den i en avis forleden. Jeg vil påstå at helt siden den gang har dette også vært mitt mantra, til tross for at «jeg er den jeg er». Bare den jeg er.

I sangen «Burden of Freedom» synger Kris Kristofferson om friheten som en tung bør. Det handler om plikt opp mot frihetstrang, en kamp for oss alle. Det å være den man er. Sangen er direkte inspirert av den engelske mystikeren William Blake (1757-1827), han som ble kalt frihetens dikter. Men den befinner seg også som en del av soundtracket til Johnny Cash-filmen «The Gospel Road», innspilt i Israel tidlig på 70-tallet. Kris sier i forbindelse med sangen:

«Jeg kan se hvordan hele mitt liv blir som en kamp for personlig frihet – frihet til å ytre seg. Jeg har kommet meg ut av flere såkalt sikre liv som ble programmert for meg av andre, og i hvert tilfelle – når jeg gjorde det – var følelsen oppmuntrende, som et fritt fall, og litt skremmende. Alt dette dreide seg om å tillate meg sjøl å være den jeg var og skulle være, og det tror jeg er en kamp for hver og en av oss».

Jeg tok denne linjen til meg for lenge siden, men ikke av fri vilje. Jeg hadde faktisk ikke noe valg. Angst og følelser drev meg i den retningen hele veien, uten at jeg kunne motarbeide det med noe slags fornuft. Det er først de senere årene at fornuft har fått et ord med i laget. Jeg er veldig glad for at jeg er den jeg er, for det har gitt meg mye mening i livet. Det har jeg tenkt å fortsette med. Man kan ikke bli noen annen enn den man er. Jeg tror heller ikke på at man kan forandre ens personlighet. Angst og andre omstendigheter kan man nok til en viss grad få kontroll på, om man er heldig.

Kris var 3. generasjons militærutdannet. Hans vei var forutbestemt. Bestefaren og faren var generaler, og han selv var allerede militær kaptein og karrieren videre var å bli lærer ved militærakademiet West Point samtidig som han var helikopterpilot. Når han bestemte seg for å bli låtskriver mistet han alt – og vant alt. Til syvende og sist vant han og ikke minst fikk han være den han var og er og ikke den andre mente han burde være.

Nylig fulgte hele verden hvordan artistkollega David Bowie hadde tatt regien over sin bortgang, på samme måte som han var kjent for å ha gått sin egen vei gjennom hele sin artistiske karriere.

En del gründere og noen av de rikeste i landet på penger begynte med to tomme hender og et banklån, ofte med et pantsatt hus som risiko. De satset alt og vant alt, men først og fremst det å være den de var og fremdeles er. Det begynte kanskje med en drøm og et mål.

Boka om fotballspilleren Zlatan Ibrahimovic heter «Jeg er Zlatan». Det er en god tittel. Han hadde ingen enkel oppvekst med fraskilte foreldre av innvandrere i Malmø. Faren var bosnier. Moren kroat. Men han satset alt på fotballen og ble en av verdens beste fotballspillere.

Jeg har aldri angret på mine valg, selv om jeg aldri har sett på dem som valg. I 2007 hadde vi et viktig budskap som hovedtema på Protestfestivalen i det faktum at «bare døde fisker følger strømmen».

Dessverre er det alt for mange mennesker som ikke tør ta egne valg, men bare følger strømmen. Muligens er det en form for angst som hindrer dem fra å bryte ut å gå egne veier, slik angst var medvirkende til det motsatte hos meg.

Edel Rundhaug skrev om angst i et dikt:

«når jeg ville ut
i livet –
har du rolig
lukket døren
foran meg –
og sagt:

«Det er best
sånn».

Det er IKKE best sånn, om det skulle være noen tvil om det.  «En får værra som en er, når’n itte vart som en sku», synger Ole Ivars. Det passer bedre.

Alt for mange levende mennesker gjør som døde fisker. Samfunnet har vært alt for medvirkende til at det har blitt sånn, fordi samfunnet består av alt for mange systemer laget av mennesker som passer innenfor et system. Man trenger ikke gå lenger enn til den statlige velferdsgiganten NAV, der man som arbeidsledig blir puttet inn i et skjema som gjelder alle. Reglene er at man skal tilpasses det «normale» arbeidslivet, selv om det «normale» arbeidslivet ikke tilpasses deg og selv om dette arbeidslivet ikke vil ha deg.

Du skal inn i ei ramme, selv om ramma ikke passer deg. Man blir syk på den måten, og NAV som skal hjelpe til får ironisk nok flere problemer å hanskes med, fordi flere havner utenfor arbeidslivet for alltid.

«Jeg Er Den Jeg Er» burde være et mantra i hele det norske samfunnet. Hvis vi får være oss sjøl har vi det bedre og klarer oss bedre. Det er en vinn-vinn-situasjon som gjelder alle og sånn vi er ment å være.

Alle er plumpet uti dette på samme måte. Det er vår plikt å stå sammen, i gode og vonde dager. Ingen av oss er like, derfor bør vi respektere hverandre slik som vi er.

I 1986 forsøkte jeg å ødelegge «Jeg Er Den Jeg Er» med å ta i bruk åndelig krigføring. Det var en annen tid, et annet liv. Tretti år senere tenker jeg at vi må sitere dette oftere for å forstå hvem vi er og hva vi ønsker. Livet er så alt for kort og går så alt for fort, om du så rekker å bli hundre år. Derfor har vi ingen tid å miste.

Men alt har ikke bare en slutt. Alt har en begynnelse og en dato.

La oss begynne der.

Det er best
sånn.