(Den gamle Loppa kirke, før den brant under 2. verdenskrig)

I gamle dager var det normalt at handelsmennene eide øya de drev virksomheten fra. Ofte bodde de der, ofte med stor respekt, men ikke alltid.

Handelsmennene i disse kystsamfunn var ofte omstridte. Hvorfor skulle man ikke bestemme over sin egen fisk? Like fullt ble de møtt med respekt, fordi de faktisk holdt disse små lokalsamfunnene i funksjon og familiens menn i arbeid. Handelsmennene ble småkonger på stedet og nesten alltid var de menn. Loppa øy i Finnmark var et slikt handelssentrum. Øya inkluderte omliggende småsamfunn og tilhørte det som nå heter Loppa kommune. Det lå helt ytterst på vestkysten, ved Lopphavet. Uttrykket «dra på Lopphavet» fra Stompa-filmene, stammer fra dette værharde området.

Engelskmenn og andre europeere var stadig innom. Loppa var et betydelig handelssenter helt tilbake fra 1500-tallet. Øya er bare på 12 kvadratkilometer, eller 8 km fra sydvest til nord og ligger 70 grader nord. Fuglefjellene med lundefugler som de mest kjente, har vært på utallige TV-bilder helt siden tidlig på 70-tallet. Fremdeles reiser naturinteresserte fra hele verden for å oppleve naturen og fuglelivet i Loppa. I «Absalon Pedersens Bergens beskrivelse» sto det om bergenserens handel med Loppa 7. desember 1570 og 15. april 1572. Loppa øy har vært bebodd fra år 120 e. kr. I tidlige tider drev de eksport av tørrfisk ned til kontinentet fra øya. Noe av ferdselen gikk videre til Alta losstasjon. Det myldret med folk. Man møttes i kirkevei, samt på kirketrappen, i vennegjenger og ble forelsket i havgapet. Blant de mest kjente var handelsmann og væreier (øyeier) Georg Peter Ulich (1822-1911). Han var godt likt, og trakk seg ut først i 1903 på grunn av høy alder. Mest kjent av alle var skipper og bergenser Jonas Tosche, som endte opp som skipsreder. Broren Abraham opprettet i sin tid et legat som Den Norske Bank lånte penger av. Etterfølgerne til Jonas skulle også få penger fra dette legatet.  Det finnes et severdig bilde av den barnløse skipsreder Abraham Tosche på Bergens kunstmuseum. (se under, lånt av Bergens kunstmuseum til boka)

Jonas Tosche var altså broren som ble væreier på Loppa. I 1790 kjøpte han Loppa. «Med på kjøpet var selve handelsstedet med 14 bygninger, mens resten av øya ble forpaktet». I tillegg eide han briggen «Nicolay» (et tomastret seilskip) som sommeren 1790 var på sin første og siste tur til Bjørnøya med selfangst. Høsten 1791 omkommer han på vei hjem fra Russland. Han hadde rukket å komme seg i land men frøs i hjel langt fra folk. Ingen hørte hva som hadde skjedd før 1. juni 1792 da de i Kjøllefjord fikk høre at Tosche ble «funnen allene liggende død i land».

Enken etter Jonas, Anne Margretha Jersin (1746-1813) overtok etter skipsrederens død. Hun ble en kjent og ansett skikkelse i området i lang tid. Ryktene har i flere generasjoner hevdet at hun var bispedatter fra Hammerfest, men dette viste seg å ikke stemme. Allerede samme året hennes mann døde fortsatte hun handelen mannen drev på Loppa. Et regnskap, undertegnet av henne den 16.10.1792, viser at hun i april samme året solgte fisk til kjøpmann Johan Kallsen i Flensburg. «Madame salig Tosches» som hun ble kalt, solgte mye i noen år etter dette. Mange skuter la til i Loppa. Hun sendte en last med lange med skipper Didrik Hess i Bergen, samtidig som storparten av varelageret spekket med klippfisk og noe råskjær ble kjøpt opp av Svensen i Talvik.

«Madame Tosche» skulle vise seg å være mandalitt. Jonas Tosche hadde giftet seg med Margrethe Jacobsdatter i Kleven i Halse kirke den 31. januar 1769. Hun ble døpt samme sted 2. pinsedag 1746, og hun ble konfirmert i den samme kirken i 1761. Foreldrene var Jacob Gjertsen Udøe (1710-1755) og Gjertrud Marcusdatter Kleven (ca. 1710-1780). Faren var los.

I Mandals byhistorie står det dette om madame Tosches far: «Det er sannsynlig at mange av de strandsitterne som hadde nettoformuer på 200 riksdaler eller mer i skattemanntall og/eller skifter, har drevet handel. Det gjelder personer som Jacob Giertsen (1755) i Kleven». Det hentydes til at de drev egen handel foruten å være los.

Men tilbake til datterens virksomhet i nord: Under den store handelskrisen mot slutten av 1790-årene var det vanskelig å få fatt i forsyninger, og det betydde at prisene gikk i været. Madame Tosche solgte handelen rundt århundreskiftet. 1. august 1799 ble det holdt auksjon over Loppa handelssted.

Madame Tosche kunne leve resten av livet på sin formue. Hun dør på Loppa 9. mars 1813 men etterlater seg 10 barn, deriblant yngstedatter Jacobine Christine Tosche (1786-1837) som jeg er etterkommer av. Man oppdager fort at verden er liten, for lite ante jeg at min far fra Finnmark hadde røtter i Mandal, i byen min egen sønn gikk på skole. Lite ante vel også min far det da han møtte min mor i Mandal før min tid.

Madame Tosches søster Anne flyttet etter til Loppa. Hun var gift men fikk ikke egne barn. Søstrene var helt sentrale i oppbyggingen av det som skulle bli et folksomt og travelt kystsamfunn utover 1800-tallet.

Jacobine ble bestemor til Ingeborg Anna Nilsdatter (1840-1917), som var en slags stammor til mange av de som bodde og arbeidet på Loppa frem til fraflyttingen begynte for fullt på 1950-tallet. Under tyskernes nedbrenning av Finnmark i 1944 ble omtrent alt av bygninger brent. Men de driftige øyboerne bygde opp igjen det meste på rekordtid. Dessverre var det ikke så lenge før mange av dem ble stående tomme.

I 1937 hadde øya blitt kjøpt opp av staten, etter å ha sikret seg prestegården mange år tidligere.

På 1970-tallet forsvant store deler av befolkningen. De som ble igjen – ofte de eldste – ble boende til sin død. I dag er det ingen helårige fastboende på Loppa øy. På stedene rundt Frakkfjorden bor det noen få.

Hovedsenteret i kommunen Øksfjord har i dag 659 innbyggere. Loppa kommune har vært plaget med størst prosentvis fraflytting i landet.

Madame Tosche fra Mandal satte spor etter seg den tiden hun fikk virke. I dag finnes det utallige etterkommere etter henne. Blant de mest kjente fra vår gren er frontfigur John Norum i 80-tallets puddelrockband Europe og søsteren Tone Norum, også kjent artist i nabolandet. Nevnes kan også kjent korist og deltaker i The Voice Håvard Gryting, den store Seppola-slekten fra Honningsvåg, Rita Karlsen som sammen med Hege Storhaug driver Human Rights Service og den første kvinnelige redningsmann på helikopter Jorunn Solstad Ellingsen.

Kilder:

Ingeborg Annas eftf. Og Samfunnet Skavnakk i Loppa  – Svein Inge Olsen
Klevefolk – Dag Hundstad Johannessen
Handelssteder i Finnmark – Nils Ytreberg

 

 

 

 

Jeg anbefaler alle å lese Stig Sæterbakken. Eller: Jeg anbefaler ingen å lese Stig Sæterbakken. Begge deler kan jeg stå inne for. 4. januar ville han ha fylt 50 år, men slik gikk det ikke. 25. januar 2012 valgte han selv å avslutte livet.

I bildet over sitter han til høyre ved siden av Per Fugelli, mens Jan Erik Vold leser. Temaet er «Ondskapens sirkel, kan den brytes?». Undertittelen var: «hvorfor glemmer vi det onde så fort?»

I 2002 inviterte jeg Sæterbakken til Protestfestivalen. Bakgrunnen var essaysamlingen «Det Onde Øye» (2001). Etter selvmordet slet jeg meg gjennom romanen «Gjennom Natten» som ble hans siste roman. Han var karrieremessig på topp da han koblet ut, så det var bakenforliggende grunner til at livet ble for vanskelig. «Så mye angst til tider at det hender jeg undres om det ikke er annet jeg består av,» skrev han i boka «Umuligheten av å leve». I essaysamlingen «Det Onde Øye» skrev han om hvorfor han alltid hørte på trist musikk. Han svarte at «veken skrus gradvis ned, ordene må brenne på laveste bluss for å matche den verden som nå nesten har opphørt å eksistere».

I forbindelse med en debatt om temaet på Protestfestivalen stilte vi et interessant spørsmål. Når et menneske i en liten bil styrer mot en trailer, skyter seg eller triller et tosifret antall piller ned i halsen blir det ofte sagt at det er feigt overfor dem som sitter igjen. Men er det vi andre som er feige som ikke tar innover oss menneskets ondskap, selviskhet og ufølsomhet? Vi tramper videre, ufølsomme og harde som fjell, til det er slutt. Etter det fortsetter barna i samme spor.

Vi vegrer oss for å gå inn i det som er vondt. Må vi ikke innse at det er en lidelse å leve? Jo da, vi kan fungere i nuet og til og med lage det hele om til en fest, men vi vet at livets nedturer kommer og vi vet at slutten er uunngåelig.

Livet er meningsløst, sa en kristen mann jeg kjenner. Det er klart at når erkjennelsen også kommer fra den kanten er det til tider vanskelig å finne noe å klamre seg til. Ondskapen regjerer, frykten inntar oss og selviskheten dominerer hverdagssamfunnet også i Norge. Hvordan klarer vi egentlig å holde ut, mon tro. Kjærligheten til de rundt oss, hverdagens trygge rutiner og en mening i det vi driver med er selve kjernen til at vi fungerer.

Kjempe mot ondskapen, håp for fremtiden og hvile i fortiden er nøkkelen for mange av oss. Jeg kvier meg for å gå dypere inn i religiøse grublerier. Det fører meg bare langt ut i ingenmannsland, et sted jeg ikke ønsker å være. Jeg beundrer de som i kraft av sin egen styrke kan la være å tro på noe, men likevel fungere til å ha et meningsfullt liv. Jeg beundrer også de som tror sterkt på noe og således hviler i sin tro på at dette bare er begynnelsen på noe bedre.

Jeg lever to adskilte liv. Det gjelder nok mange av oss. Familielivet der alt er godt, trygt og varmt, og det indre usikre livet der angsten river og sliter og kulden er som denne vindfulle og kalde søndagen i januar.

Disse to liv er to forskjellige personligheter, og til dels kjenner de ikke til hverandre. Johnny Cash snakket en gang med dansk fjernsyn om «dyret i seg». Kris Kristofferson sang om at vi er vandrende selvmotsigelser, delvis løgn og delvis sannhet.

Balansen er viktig. Hvis den positive siden får overtaket er det vel og bra, men den andre siden forteller meg hele tiden at det er et dårlig sted. Jeg forsøker å flytte fokus, men da kommer han jeg kaller demonen på skulderen og visker meg i øret en historie om livsløgnen. Skjuler du sannheten bak en happy fasade lurer du bare deg selv, men også alle andre.

Lykken finnes bare av og til i små glimt, som i Hans Børlis dikt «Junikveld»:

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Lykken varer ikke lenge, for når Børli avslutter diktet der de to sitter sammen på kjøkkentrammen kommer det frem det vi alle er så inderlig klar over:

Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.

Sæterbakken valgte det harde isfjellet, det som også er sannheten, uten for mye dikkedarer. Børli evnet å se det store i det lille, men også han svært bevisst tilstanden når han avslutter et dikt med:

«Det er feigheten som holder liv i de fleste av oss».

Katja Medbøe spilte inn diktet «I forbrukersamfunnet» før hun så tragisk gjorde slutt på sitt liv.

Når det er sagt er Børli min yndlingsdikter, så han gir meg et håp, ikke minst i alt det store han ser i det lille. Der ligger kimen til håp, tror jeg. Hvis de store linjene blir for kompliserte, konsentrerer jeg meg bare om de små.

Vi trenger både Børli og Sæterbakken for å se livet, selv om begge er døde. I «Det onde øye» går Sæterbakken inn i den slovakiske lyriker Ján Ondrus verden. Der møter jeg tankene hans på en uforklarlig måte. Han ser nemlig bare det mørke.

Jeg ser på meg selv,
og det er døden,

Jeg lukker øynene,
og det er døden,

Jeg puster ut,
og det er døden,

Det har kommet til døden
mellom oss to,

Det har kommet til døden
mellom meg og meg.

(«I galletilstand)

Finner noen ganger Sæterbakken veien hjem til et levelig svar? Neppe, for da hadde vel ikke slutten blitt som den ble. Det er ikke vanskelig å forstå Sæterbakkens tunge univers. Plusser vi på ondskapen blir det universet ikke et pent syn for øyet. Jeg har tre av bøkene hans. De bærer alle preg av virkeligheten. Livet som er så uendelig kort. Det som er både langtrukkent og fryktelig kort.

Jeg vil ikke minnes han på det som skulle vært 50-årsdagen hans på en så dyster måte, så jeg famler etter et håp et sted. Det er ikke mye lystig å finne i bøkene jeg har lest, men i det ligger også en spore til mening.

Jeg la merke til han på Protestfestivalen, i vrimmelen av inviterte gjester og debattanter. Han fant utvilsomt noe hos oss som gav han håp. I mitt hode var det lyden av forandring. Det å sette ord på det som er galt, sette tausheten ut av spill. Han glødet på et vis og han ba meg om å få komme tilbake. Jeg irriterer meg over at jeg glemte det før det var for sent. Han ble selv festivalleder og forsøkte der og få ut sitt univers, men han trakk seg etter bråket rundt invitasjonen til David Irving.

Den nådeløse ærlige lever farlig i en kynisk verden. Håpet må være at han forsøkte å få til en bedre verden, til tross for at han fant det håpløst. Det koster mer enn noe penger kan betale å gå inni seg selv for å fortelle andre og først og fremst seg selv om hva dette er for noe, og ikke minst hva som er feil. De fleste av oss holder oss mer eller mindre på overflaten. Synker man lenger ned, kan man risikere å ikke komme seg opp igjen.

Cohen fant lyskimen i sprekken fra mørket. Rolf Jacobsen mente at den som har elsket lenge ikke har levd forgjeves. Den beste sjelesørgeren er presten som falt i synden.

Jeg anbefaler alle å lese Stig Sæterbakken.

Ondskap plaget han til det siste, men det trigget også til å gå dypere inn i hva ondskap er for noe. Det var kanskje dette som ble for smertefullt, at han aldri fant noe svar.

I «Det Onde Øye» skriver han i kapitlet «Litteraturen og det etiske» om nazismen som omgir oss, for ikke å si omringer oss, lar oss aldri i fred, lik en massiv markedsføringskampanje, bare med omvendt fortegn. Med hvilken begrunnelse? Fordi, sies det, at vi ikke må glemme. Fordi vi må sikre oss at dette ikke skjer igjen. Og hvilken virkning har de på oss, de allestedsnærværende bildene, arkivopptakene, skremselsscenene, som vi, lik pavlovske dyr, gjenkjenner på et sekunds varsel? Jo, de får frem det beste i oss. De gir oss et moralsk løft i en begivenhetsløs hverdag. Vi elsker å se disse bildene. Vi gleder oss over denne påminnelsen om det aller forferdeligste, i dypet av eneboligene våre, stuene våre, lenestolene våre. Vi nyter det privilegium det er, minst en gang i uken, hoderystende, å si til oss selv: Dette er ikke oss! Vi er ikke slik! Vi blir vaksinert.

Selvfølgelig blir vi ikke vaksinert. Ønsketekningen er å tro at vi er bedre enn andre, men det menneskelige ser vi på så mange områder. Jeg passerer tiggeren som sitter der med forvridde bein ved å overse det jeg ser. Vi registrerer så mye urettferdig i blant oss og tragiske skjebner rundt oss nesten daglig at vi knapt merker det.

Ja, selv de gode er gode kun i sitt eget univers. Strø litt lidelse utenfor sperregrensen, så unnskylder vi det hele med at vi ikke kan rekke over alt.

Sæterbakken så på tankegangen rundt fascismen som den mest fascistiske trussel i dag, at vi er så selvsikre i ta avstand fra fascismen at vi har gjort oss til noen lette bytter for fascismen i en hvilken som helst forkledning.

Jeg tror han var veldig bevisst at mennesket er en skrøpelig skapning.

Noen som husker Stanford Prison Eksperimentet? I 1971 foretok den amerikanske sosialpsykologen Philip Zimbardo et eksperiment der vanlige folk helt tilfeldig ble skilt ut som henholdsvis fanger og fangevoktere. Målet var å undersøke i hvilken grad situasjonelle faktorer spiller inn på menneskers adferd i grupper. Eksperimentet skulle vare i 2 uker men ble avsluttet etter 6 dager, fordi forholdet mellom fanger og fangevoktere eskalerte på en sånn måte at det var fare for liv og helse. Fangevokterne – helt vanlige mennesker – ble forvandlet til noe ugjenkjennelig, med en ond side som krøp frem når de fikk rollen som fangevoktere.

I alle sine forsøk på å finne frem til noe siterer han Strindberg fra «Ensam» (1903) i «Det Onde øye», og kanskje er de linjene det nærmeste svaret han noen gang fant:

«Detta är slutligen ensamheten: att spinna in sig i sin egen själs silke, förpuppas och vänta på metamorfosen, ty en sådan uteblir icke. Man lever under tiden på sina upplevelser, och telepatiskt lever man andras liv. Döden och uppståndelsen; en ny uppfostran till ett okänt nytt»

Jeg er bekymret. Det er ikke noe nytt, for en halvgammel mann med kronisk dødsangst er stadig bekymret. Når Bob Dylan synger «I’m A Man of Constant Sorrow» kan det like gjerne være meg det handler om.  

Det var jul og nyttår for nøyaktig ti år siden. Vi satt på sykehuset i et isolert rom. Det var stille på sykehuset. Det var jo jul, selv om folk ikke slutter å bli syk selv om det er jul. Sønnen vår var bare halvåret men lå på sykehus med RS-virus. På grunn av astma ble han innlagt og isolert.

Julen røk, nyttårsaften røk, men vi kom hjem i 2006 med en frisk gutt, den største gaven vi kunne fått hvilken som helst jul.

Mens vi lå på sykehuset kom det en stor pakke i posten fra USA. Når man får pakke fra utlandet sitrer det av spenning for hva som er inni. Det ligner nok følelsen de fikk for hundre år siden, da de fikk pakke fra det store Amerika. Alle samlet seg rundt, mens den mest utålmodige åpnet. Den mest utålmodige er vanligvis meg.

Inni pakken lå det blant mye annet et brev og et håndlaget quiltteppe fra Hawaii med navnet til sønnen min sydd inn. Pakken var fra den amerikanske superstjernen Kris Kristofferson til en liten gutt i Kristiansand som tilfeldigvis var blitt født på samme dag. Blant alt i pakken, en fattig familie fikk et luksusmåltid med hilsen fra min 6 måneder gamle sønn.

Seks måneder tidligere hadde jeg tatt på meg min Kris Kristofferson t-skjorte da vi plutselig måtte på sykehuset. Jaggu ble han ikke født på bursdagen til mitt store musikalske idol. Han med sangene som bar meg gjennom de tunge årene. Skulle nesten tro det var planlagt.

Pakken som kom i romjulen 2005 ble et lyspunkt i en ellers ganske så sørgelig jule –og nyttårshelg.

I dag er tiåringen frisk og rask, spiller fotball og ser lyst på livet. Han fikk Dortmund-drakt til jul i år og gledet seg stort over det. Steinar Pedersen skal lage Dortmund ut av Start, så han ser lyst på det nye fotballåret som kommer.

«Gamlingen» er mer bekymret og frykter begynnelsen på en ny nedtur i vekstlandet Norge. Vi har allerede sett konturene av det i år.

Nyttårsaften er alltid spesiell, for den ene dagen er bindeleddet mellom året som var og året som kommer. Det er noe trolsk over dagen og kvelden og derfor er vi mer utagerende enn ellers. Derfor er vi mer oppstemte, drikker mer og kler oss mer elegant enn ellers i året.

Man vet ikke hva som kommer. Man vet bare det som var. I det kommer litt av den samme galskapen frem som ofte kommer til uttrykk hos de som lever i balansegangen mellom liv og død. Du ser det i kreftdiagnosene der den syke ofte blir mer hyperaktiv enn personligheten skulle tilsi. Sterke farger, endret karakter på sosiale medier, eller intenst behov for å formidle livet. Sterke følelser får utløp.

Livet er et usikkert prosjekt. Det som skjer er ofte tilfeldig, uten at det fungerer som trøst. Derfor tenker jeg ofte på fortiden. I historien finnes det noe ferdigspikret og gjennomlevd. Vi vet at vi overlevde fortiden. Det er noe trygt over det som mennesket i all sin uvitenhet trenger.

Nå er 2015 snart gjennomtygd. Det er bare å spytte ut året og putte en ny klase måneder i kjeften.

For min del har året vært godt. Utenfor min boble har det vært større utfordringer. 2 x Terror i Paris henger som mørke skygger over året, slik 22. juli gjorde det i 2011 og slik 11. september gjorde det i 2001.

Dessuten bød året på oljekrise, ekstremvær og økende ulikhet.

Vi mistet musikere som Demis Roussos, Ben E. King, Percy Sledge, James Last, Lynn Anderson, John Trudell, Nora Brockstedt og nå rett før nyttår, Tore Andersen og Lemmy.

Vi mistet Fred Anton Maier, Omar Sharif, Francis Sejersted, Henning Mankell, Sverre Tinnå, Howard Kendall, Helmut Schmidt, Turid Birkeland og nå rett før nyttår, Ståle Eskeland.

Men for de fleste av oss var året en repetisjon av årene forut.

Du kan sant nok konstatere at du er blitt et år eldre siden i fjor, men jobben er den samme på nyåret som den var i år, så sant du ikke tilhører oljebransjen.

Du trør i de samme sporene hver dag, løper i de samme løypene, tenker i de samme banene.

Tida flyr ekstremt fort på den måten.

Jula for ti år siden skilte seg ut fordi vi tilbrakte den på sykehuset. Derfor husker jeg den julen bedre enn andre juler. Forandringer husker vi, enten de er gode eller dårlige. Vi merker mindre tida som går jo eldre vi blir, fordi det skjer færre forandringer.

Snart er det vår, sommer og så høst igjen. Når vi kommer til desember 2016 er det ingen som forstår hvor tida ble av.

Da vi var unge og mye hendte gikk tida tregt, selv om man skulle tro det var motsatt.  Da vi var unge skiftet vi stil, skiftet klær oftere, skiftet musikksjanger, venner, kjærester, interesser, tenkemåte, leveregler og alt annet. Nå ja, i dag skifter vi kanskje oftere kjærester, men ellers endrer vi fint lite. Vi bytter aldri fotballag.

Tida går fortere når alt blir rutiner. Tida forsvinner helt ubemerket. Jo eldre vi blir jo mindre motivert er vi for forandringer, og dermed går tida enda fortere, til vi ender opp i jorda. Med andre ord det beste vi kan gjøre for å få mer ut av livet er å stadig finne på noe nytt.

Når vi nå tar steget over fra 2015 til 2016 kan vi konstatere at det er absolutt ingenting å feire. Ja, bortsett fra at vi ble med videre.

Det blir åpnet flere veier i året som kommer. Antakelig også flere bomstasjoner, selv om de som klipper snora vil kvitte seg med dem.

Landbruksminister Jon Georg Dale får sin egen blekke i Nationen. Klassekampen fortsetter kampen mot større ulikhet (takk og pris) og Dagen leier privatdetektiv for å finne biskoper som er motstander av kirkelig vielse av homofile.

MEN som jeg innledet med, det er all grunn til bekymring foran det nye året.

Neste år vil de som er rike være enda rikere, men flere vil nå regnes som fattige. Dette til tross for rekordlav rente.

Norge er fortsatt verdens rikeste land. Nylig ble FNs Human development Index (HDI) lagt frem med det resultatet at Norge fortsatt er verdens beste land å bo i, 12. året på rad. Noe av det som brukes som vederlag for indeksen er jevn fordeling av inntekter, inntektsvekst og likestilling.

Indeksen lyver litt. Vi er verdens beste på likestilling og det er hovedårsaken til at vi topper lista.

Denne jula brukte vi mer enn 10.000 kr hver på julegaver, noe som er mer enn i fjor. Det ble slått fast like før jul at folk hadde det trangere, men de ville ikke la det påvirke julen.

Kontrastene er blitt større. Ulikheten øker. Dagen derpå varer lenger i det nye året.

Politikere i Kristiansand har bevilget seg millionlønn, mens andre ikke vet hvordan de skal få betalt regningene neste måned. Flere kjører Tesla og Mercedes, men flere må også klare seg uten bil i det nye året.

Mange tar langhelg i New York, men det finnes de som ikke vet hvordan de skal komme seg fra Kristiansand til Mandal.

I tillegg til at Norge nå opplever rekordstor arbeidsledighet, har vi også mange asylsøkere som skal innlemmes i det norske samfunnet.

Sverige møtte veggen. Norge møter seg selv i døra.

Bygde-Norge kommer til å få en opptur i 2016, fordi mange gjør som sønnen min og bosetter seg på bygda, av frykt for alle bomringene de ikke har råd til å kjøre gjennom.

Dessuten er det billigere å bo i bygde-Norge.

Med dagens teknologi kan mange ha full jobb i Oslo fra et nettbrett på Finnskogen

Når tusenvis av svensker på jobb i Norge nå vender hjem skyldes det ikke bare den lave kursen på den norske krona. Svenskene har luktet dårlige tider lenge, slik fuglene lukter en tsunami.

Kjære landsmenn! Det er mange grunner til å tenke nytt i det nye året.

Vi har verdens dyreste land å bo i, men lønna synker og arbeidsledigheten stiger. I år passerte den 3 prosent, noe som betyr 80.000 ledige.

Spørsmålet er hvordan vi skal få sagt ifra. Kåre Willoch forsøkte, men den kloke mannen nærmer seg 90 år. Erna lytter ikke lenger på sin gamle sjef. Det er bare i indianerland at de eldste er de klokeste.

Media styrer landet, men de som har fått spotlighten på seg har kjørt seg fast i sitt tema.

Hege Storhaug er en av dem. Hun har advart mot muslimer og har blitt rik på boka om Islam som den 11. landeplage. Men det er først og fremst økende ulikhet og økonomisk kollaps som truer oss i det nye året, til tross for rekordlav rente. Det kollapset Hege Storhaug nå er fristilt fra fordi hun har skrevet bok om muslimer.

I 2016 får Hege Storhaug flere utmerkelser, og med dem får hun enda færre økonomiske bekymringer.

Fjordmann kan bli bedre likt i 2016, for det som er mislikt blir stadig bedre likt i det nye året. Politisk korrekte Per Fugelli har erkjent at vi må begrense flyktningestrømmen, og har gitt det han kaller «forsiktig ros» til Fremskrittspartiet. Per Fugelli har blitt så godt likt at han tjener bedre som pensjonist enn da han var professor i sosialmedisin.

Ja selv Vebjørn Selbekk har kjørt seg så fast i sitt tema at det er vanskelig å komme seg ut derfra. Når man har fått en rolle kreves det at man bærer rollen. Særlig når man blir rik og berømt. Opprinnelig er han redaktør i den kristne avisa Dagen.

Knut Arild Hareide har gått seg bort I asylsøkere mens bibeltro kristne gråter over avkristningen.

Årets nyord er godhetstyranni. Tidligere landbruksminister Sylvi Listhaug fant på ordet. Hun hevdet alle som tar til ordet for streng innvandringspolitikk blir fremstilt som «fæle mennesker». Nå er hun blitt innvandringsminister. Listhaug mente Jesus «ser» behovet for streng innvandringspolitikk. Gud er igjen blitt med i norsk politikk. Biskop emeritus Gunnar Stålsett sier i en tale før jul at «i en tid da forakt for nestekjærlighet og godhet gir politisk gevinst og forfremmelser, er Bibelen brennaktuell». Han stempler med det alle som er uenig med han for egoister.

Stålsett har forhåpentligvis meninger om fattigdommen i Norge. Skal vi tolke det han sa i talen sin om godhetstyranniet trenger vi godhetsåret 2016.

Norge i 2016 ser mørkere ut enn på mange år. La oss gå de kommende utfordringer nærmere i sømmene for å ikke bli overrumplet.

Først og fremst dette:

Større arbeidsledighet. Mer ulikhet. Mer fattigdom. Religionsnøytralitet og mer Nietzsche, Gud er død men fanden lever, færre meninger, mer selviskhet. Dyrere mat. Dyrt å bo, men dyrere å flytte. Når arbeidsledigheten blir stor synker verdien på boligen.

Økende ulikhet er en større trussel mot Norge enn terror og naturkatastrofer. I Finland har avisen Helsingin Sanomat deltatt i et omfattende forskningsprosjekt for å avdekke ulikheten i landet.

Først og fremst ønsket de å finne ut hvorfor de rikeste og de som har minst oppfatter fattigdom så totalt forskjellig. Mer enn titusen deltok i prosjektet, et uvanlig høyt tall. Blant disse tok man ut de 125 rikeste og de 125 med lavest inntekt for å spørre mer utdypende om temaet. De fleste som deltok var enig i at fattigdom ikke er ensbetydende med å sulte. Det holder med at man ikke har råd til bil, sigaretter og whisky. (Whisky? Finnene fornekter seg ikke).

Fattigdom er å ikke kunne delta i sosiale sammenhenger på grunn av økonomien. Noe av det mest interessante med undersøkelsen var de forskjellige gruppenes oppfatning av fattige. Rikingene mente de fattige aldri ville komme seg ut av fattigdommen fordi de manglet vilje, mens de fattige beskrev situasjonen med at de manglet penger til primære behov for å kunne ta del i resten av samfunnet. Det kunne være alt fra kursavgifter til nødvendige medisiner. Mye av energien forsvant i en kamp for å leve fra dag til dag, noe som påvirket sinnstilstanden.

Professor Juho Saari som ledet prosjektet koblet problemene opp mot politikk. Politikerne tilhører den øvre middelklasse og her ligger «bomben begravet», mente han. Han hevder de som tar de politiske beslutninger må få en oppfatning av hvordan de fattige faktisk lever. Han var kritisk til politikernes kunnskaper om de fattiges kår. Dessuten hadde flere av de rikeste en negativ, formyndende og foraktfull innstilling til fattige mennesker. Dette gjaldt en fjerdedel av de rike.

Prosjektet i Finland samstemmer godt med det Kåre Willoch sa til Protestfestivalen i en mail tidligere i år, da han i forbindelse med at flere barnefamilier er blitt fattige hentydet at de folkevalgte selv ikke evner å sette seg inn i de fattiges situasjon, fordi de ikke er i samme situasjon.

Vi er på full fart tilbake til 80-tallet. Det var en tid da det meste gikk galt for de fleste. Jeg fikk ikke solgt leiligheten som banken til slutt overtok, men heller ikke de fikk solgt den. Alle endte opp tapere.

Det var i den tida de unge uten jobb gikk rundt med stresskoffert, i en slags ukuelig optimisme. Vi husker hvordan det var, fastgrodd med gjeld oppover ørene, men så gav vi blaffen likevel.

Vi husker oljekrisa i 73, da Kongen tok trikken. Vi husker dårlige tider, om vi vil.

Demokratiet er en illusjon for de som ikke er del av det. Alt henger sammen med alt. De som er avhengig av vekst vil bli mer desperate i året som kommer. Desperasjon fører ofte til selvsentrering.

Protestfestivalen skal fortsette å sette viktige tema på dagsorden. I 2016 setter vi ord på tilstanden i året som kommer. Vi får håpe at vi får fortsette, for det trengs.

Nyttårsaften blåser jeg sigarrøyken ut i den kalde lufta. Musikkvideoen «Happy New Year» med ABBA er obligatorisk den kvelden. Sangen har en vemodig og alvorlig tekst. Ikke mer champagne. Fyrverkeriet er fyrt opp. Her er vi, du og jeg, og vi føler oss trist og lei. Festen er slutt og morgenen kan virke grå, så annerledes enn da den var blå. Det er da vi må ønske hverandre Godt Nytt År.

Det er nå vi trenger det.

Vi må leve i nuet. Vi må ta vare på hverandre. Vi må dele på godene og tenke at vi alle er plumpet ut i dette livet på samme måte og forlater det motvillig. Når Titanic sank danset de inn i døden, til tonene av «Nærmere Gud til deg». Det var ikke annet å gjøre.

Vi fikk en annerledes nyttårsaften for ti år siden, men den endte godt.

Vi tok våre forhåndsregler fordi vi var glad i gutten vår. Han kom hjem. Vi var overlykkelige.

Hvis vi erkjenner hva som kan gå galt kan vi forberede oss så det går godt. Det er den store utfordringen i 2016.

Susanna Ginman er kommentator i den største finlandssvenske avisen Hufvudstadsbladet. Hun skrev i forbindelse med forskningsprosjektet rett før nyttår at Finlands problem er at regjeringspartiene ser på velferden som Finlands problem. Politikerne mener at velferden gjør mennesker late. «Finland arbeider ikke mot økende ulikhet, uansett hvor mye de vil det,» skriver hun.

Det kreves både politisk vilje og riktige beslutninger for å motvirke fattigdom.

Jeg har en følelse av at den norske regjeringen har et enda dypere hakk i den plata enn den finske regjeringen.

Det kan være nyttig å lytte til min venn Kris Kristofferson:

«And the meaning doesn’t matter
Nor det way you play the game
To the winner or the loser
Who’s to bless and who’s to blame»

Godt Nytt År, så lenge det varer!