«Det er ikke diagnoser eller sykdommer som har ført til behov for smertestillende midler, det er selve livet. Og livet kan gjøre vondt,» uttalte sykepleier Siv Skarstein en gang. Verdensevangelisten Billy Graham sa at på jorda er vi som skygger som blir borte. Fra dagen man fødes begynner man allerede å dø. Ingen av oss over barnealder er i live om 100 år. Hva vil vi gjøre med årene vi har til rådighet?

Kultur – uavhengig av sjanger – har i alle tider ført oss nærmere livet, videt ut tankene og gitt oss perspektiv på tilværelsen. Vi trenger både det som lindrer og det som smerter. I den siste samtalen på årets Protestfestival var utgangspunktet lidelse og et vers fra Forkynnerens bok: «Se, alt er bare tomhet og jag etter vind». Johnny Cash sang i «Hurt» at alle går sin vei til slutt. Kulturen kan gå inn i dette, slik psykologene kan dra oss tilbake til barndommens traumer, som vi har forsøkt å fortrenge.

Kultur fremmer fellesskap og tilhørighet og gjør at vi kan omgås hverandre. Den kan gi oss helt nødvendig lærdom om ulikheter og andres tanker og meninger. Kultur kan lære oss om menneskelivet, men også sette ord på hva som er galt i samfunnet. Mange fremtredende samfunnskritikere og debattanter har bakgrunn fra kulturlivet. Kultur skaper mangfold, forståelse og toleranse. Dette har nå vært Protestfestivalens agenda i et kvart århundre.

I artikkelen «Farvel til kultur-journalistikken?» skriver Leif Ove Larsen fra Universitetet i Bergen i avisa Klassekampen at det dekkes og skrives stadig mindre om kultur i norske aviser. Artikkelen er basert på studien «Den usynlige kulturjournalistikken», der Vilde Elllingsberg har undersøkt utviklingen av kulturstoff i norske allmennmedier i overgangen fra papir til «digital først-strategien». Hun har sett på utviklingen i kulturredaksjonene og intervjuet kulturredaktørene. Undersøkelsen viser sterk nedgang i anmeldelser av kulturprodukter. Det prioriteres annerledes enn før, både sjangermessig og geografisk. Mange mediehus har lagt ned eller fusjonert kulturredaksjonene. En typisk uke i 2008 hadde seks nasjonale og regionale aviser totalt over 600 artikler om kultur. Femten år senere var tallet nede i 250. Nedgangen gjaldt alle sjangre, men mest småstoffet, notisen, som så å si er borte. Også ur-sjangeren, anmeldelsen, er redusert med over 60 prosent. Jeg tror Larsen har rett i at dette er et tap for avisene.

Larsen nevner unntak. Ett er kulturavisen Subjekt. Andre er kultursatsingen og suksessen til ukeavisene Morgenbladet og Dag og Tid. De er eksempler på at kultur er ønsket av leserne. Jeg tar i tillegg med Klassekampens eventyrlige suksess, som nok i stor grad skyldes kultursatsingen, særlig i helgene. VG og Dagbladet derimot, har mer eller mindre kuttet ut kulturstoff i en fordummende jakt på kjendiseri og DU-stoff.

Har også de livsviktige regionavisene de siste to tiårene fordummet oss ved å skvise kulturlivet? De skriver fortsatt om enkelte større saker, men dekker i mindre grad det som skjer lokalt. For å ta Protestfestivalen, som jeg har min erfaring fra, som eksempel. Før 2010 dekket Fædrelandsvennen mange av våre arrangementer på en utfyllende måte. I år laget samme avis en av festivaldagene to sider om at Helene Bøksle skulle ha konsert i byen senere i september, framfor å være til stede hvor ting skjedde her og nå. All ære til fantastiske Bøksle, men avisa som ellers har hevdet at den ikke lenger lager forhåndssaker, kunne kanskje prioritert annerledes, latt intervjuet vente litt? Leserne fikk ikke vite noe om temaene på festivalen denne dagen: Hvorfor unge gutter velger Fremskrittspartiet, om vi bør legalisere medisinsk cannabis, hva dommedagstanker og endetidstrusler gjør med menneskene, og om vi må akseptere ulike måter for å håndtere det livet som ifølge Hans Børli er som en uhelbredelig sykdom.

Det er forunderlig at aviser i dag ikke regner slikt som kulturstoff, som de ville gjort i 2010. Endringen har for festivalen ført til tilfeldig og sporadisk «kasteball»-dekning av det skuespillerlegenden Lise Fjeldstad betegner som «en stormende, sammensatt, gnistrende gave av tanker, erfaringer, meningsbrytninger, ideer, ønsker og håp». Flere gjester fra andre steder i landet, som var her i festivaluken, fortalte om hvor livgivende og lærerikt det var. Men de spurte også: «Hvor er lokalavisen?»

Protestfestivalen er ikke alene om å føle seg utestengt. Jeg spør meg om ikke skvisingen av kulturstoff har gjort noe både med avisene og med oss lesere. Massiv dekning tilfaller i stedet kommersielle musikkfestivaler med daglige rapporter fra bunnen av ølglasset og med stemningsbilder fra et «lykkeland» som neppe gir et korrekt bilde av virkeligheten. Jeg er overbevist om at dette ikke bare fordummer oss, men at det også gjør oss mer urolige og kan skape uhelse.

Protestfestivalen har nettopp avsluttet sin kulturuke. Dikteren Jan Erik Volds mest kjente dikt er «Kulturuke». I diktet vris og vendes bokstavene i ordet inntil alt er brukt opp. Det kan være et bilde både på kulturens vesen og i all enkelhet hvor livsnødvendig kultur er for samfunnet, om den får nå ut. Dagens avisredaktører ser ut til å ha gått glipp av noe der. Er de blitt smittet av den fordummingen som sosiale medier har vært med på å drive fram i samfunnet?

Når en motstrøms festival i en «mainstream»-tid markerer sin 25. festival er det ganske oppsiktsvekkende. Det er rett og slett en bragd. Men det er tilfelle med Protestfestivalen som starter torsdag i Bygland i Setesdal og fortsetter en hele uke i Kristiansand.

Ytringsfrihet og toleranse er kompliserte ord i disse dager fordi vi har det jeg mener er et flertallstyranni som har gjennomsyret samfunnet. Sjefen for biblioteket i Kristiansand, der vi nå har utstilling, uttalte nylig at «når alt blir så forkvaklet, så er det naturlig å melde seg ut av hele samfunnslivet og diskusjonen». Hun har rett i at det er hva mange gjør, men vi burde ikke. Clemens Saers, en pensjonert lærer som i 2014 ble skadet for livet av en elev sier at «å gå i takt, å gå i flokk, det er også begynnelsen på veien til et ikke-demokratisk styre». Et av festivalens mange hovedtema gjennom årenes løp lød «når alle tenker likt, tenker ingen». Det er når alle tenker likt vi beveger oss mot det samfunnet vi mer eller mindre lider av i dag: Et pseudodemokratisk samfunn!

Kampen mot intolerant toleranse, urettferdighet og et ensporet samfunn har nå vært Protestfestivalens mantra og hoved geskjeft i et kvart århundre.

Samtidig har et skrikende behov for festivalen bare økt år for år. Vi var tre skjøre sjeler som startet den, men at jeg skulle bli «Last Man Standing» er mest overraskende overfor meg selv. I disse dager er lokalavisen dynket med Pride, for å markere rettigheter, til tross for harde diskusjoner om hvor dypt disse rettighetene skal gripe inn i samfunnet. Da jeg ble opprører var det manglende menneskerettigheter som forvandlet meg. I yngre år var jeg den stilleste gutten i klassen og den mest beskjedne. Jeg var også den reddeste og mest engstelige gjennom hele oppveksten. Men en hendelse dagen etter påsken i 1978 fikk meg til å stille dette spørsmålet: Hvem skal bestemme over hvem og hva skal lukes bort?

Min mor hadde skilt seg fra min far og på den tiden var mødres rettigheter i en særstilling og det var aldri valgmulighet for meg som 11-åring hvor jeg skulle bo og hvor mye jeg skulle være hos den andre forelderen. Da jeg selv mange år etter endte opp i samme situasjon sto jeg overfor det samme lovverket uten rettigheter. Jeg var avisbud på den tiden for avisen Sørlandet, men denne dagen var hele baksiden pyntet med stillbilder av min far gående på vei til bussen med ski over skulderen en snøløs påske. Men det gikk ikke buss for det var påske og han måtte tusle tilbake til Vågsbygd. Min far var veldig glad i å gå på ski. Journalistlegenden «Kikki» laget bildeserien med min far, men hadde tillagt sine egne oppdiktede, men akk så realistiske kommentarer under hvert bilde.

Denne serien ble et vendepunkt i livet mitt og jeg var heldig og fikk takket «Kikki» for dette før han døde. Jeg så en ensom mann som savnet ungene, men aldri klaget, og det forvandlet meg til en opprører mot all urettferdighet. Jeg led av savn og dårlig samvittighet og er veldig glad for at likestillingen har gjort samfunnet mer rettferdig på dette området. Men på veldig mange andre områder er samfunnet blitt atskillig verre enn på slutten av 1970-tallet. Skeives rettigheter er ikke blant dem.

Da Martin Luther King leste om Rosa Parks som nektet å gi fra seg setet i den «fargede» delen av buss nr. 2857 til fordel for en hvit mann som gjorde krav på det fordi den «hvite» delen var full, ble han for alvor grepet av uretten og ville gjøre noe. Rosa Parks ville ikke bli behandlet som en annenrangs borger akkurat som jeg reagerte på at min far ble behandlet som det da han motvillig ble skilt. Rosa Parks er i dag en av festivalens «inspiratorer».

Protestfestivalen markerer seg som en festival mot likegyldighet, for engasjement. Særlig i denne tid er det så viktig at man ikke melder seg ut av samfunnslivet og diskusjonen, selv om det er lett å gjøre nettopp det. Intoleransen vinner fram når et flertall mener at noen ikke skal få ytre seg, slik at de trekker seg tilbake til sine kohorter eller «menigheter».

Under årets festival har vi en dag om hatprat, en dag om polarisering, en dag om urettferdighet, en dag om krig og ufred og en dag om lidelse og den kristendomsoppfatningen som i dag er blitt en kontroversiell minoritet.

Martin Luther King fikk tusenvis av mennesker på marsjene og samlingene sine, mens jeg bare kan drømme om noe lignende til Protestfestivalen. Likevel, til tross for en trang økonomi og et etterslep som er umulig å bli kvitt, kan jeg ikke slutte. Baksiden på avisen Sørlandet en senvinter i slutten av mars 1978 gjorde at jeg må fortsette. Tiden vi lever i er antakelig den verste i min levetid. Vi har bruk for all den trøst, vi kan få, sier den canadiske historiker og tenker Michael Ignatieff. Protestfestivalen vil gjerne bidra med åpenhet og trøst.

Danske Yaqouib Ali som deltar i år var ekstremist, hellig kriger, bandebror og har skrevet boken «Mitt had». Helt til slutt i sin bok sier han dette: Den gang jeg befant meg i ekstremisme, følte jeg at jeg ikke hadde noe å tape. Det er likegyldigheten, som skaper de farligste mennesker. I dag har jeg alt å tape. Fremfor alt kjærligheten.

Protestfestivalen har som mål å sette kritisk lys på aktuelle strømninger og utviklingstrekk. Verdier skal hele tiden være i sentrum. Derfor kalles den Nordens verdifestival. Jeg fikk en sterk påminnelse om dette da jeg nylig under et besøk i den finske byen Jakobstad kom over boka «Myten om framsteget» av den finlandssvenske filosofen Georg Henrik von Wright (1916-2003).

«Framskrittet skal fortsette», var Arbeiderpartiets motto før Stortingsvalget i 1953. Mantraet har siden vært brukt med uforminsket styrke, ikke bare i Ap, men i alt av styrende enheter; ikke bare i Norge, men i hele Vesten. Fra 1953 og fram til i dag har utviklingen ekspandert så til de grader. Etter millenniumskiftet kan vi snakke om eksponentiell vekst. Utviklingen går så fort at mennesket har problemer med å holde tritt. Begrepet teknologisk singularitet har vært brukt for å beskrive situasjonen når veksten i teknologi og innovasjon forårsaker betydelige og uforutsigbare endringer i samfunnet.

Jeg har mildt sagt mistrivdes med denne utviklingen. Derfor var det befriende å lese boka til von Wright. Han hadde tidlig tatt til seg kunnskap fra filosofer som finske Eino Kaila og østerrikeren Ludwig Wittgenstein. Sistnevnte ønsket etter hvert at von Wright skulle overta etter han selv, hvilket han også gjorde. Wittgensteins filosofiske mål hadde vært å kjempe mot det framherskende opinionsklimaet på 1900-tallet med euforisk tro på framskrittet. Denne optimismen hadde ikke latt seg knekke verken av to verdenskriger eller av den økende byrden mennesket la på naturen.

Von Wright fortsatte i Wittgensteins spor. Han skrev om ozon-laget, skogenes død, luftens og vannets forurensing, ørkenens utbredelse og drivhuseffekten som negative effekter av «framskrittet». I de to tiårene som har gått siden hans død, har utviklingen gått enda raskere. I den perioden har vi gjennomlevd tsunami, orkanen Katrina, ekstremvær over hele verden, pandemier og en rekke andre katastrofer. Måten vi lever på har forverret konsekvensene. Menneskene er det den amerikanske låtskriveren og menneskerettsforkjemperen Kris Kristofferson kaller «vandrende selvmotsigelser».

Da Brundtland-kommisjonen i 1987 kom med sin rapport om «bærekraftig utvikling», karakteriserte von Wright den som «tåkete og vanskelig å få fatt på». Riktignok tok den opp slitasjen på naturressursene og påpekte at miljøskader må minimeres. Forbruket i de rike landene skulle dempes, energi spares og unødvendig forbruk reduseres. Den fattige delen av verden skulle reddes fra å synke dypere ned i fattigdom. Men samtidig skulle veksten i industrilandene fortsette. Levestandarden skulle ikke synke, men tvert imot stige. Mennesker skulle ikke tvinges til å avstå fra å benytte de teknologiske nyvinningene. Legen og statsministeren Brundtland sitt virke illustrerer denne inkonsekvensen. Hun innførte arbeidslinja, nyliberalisme og et sosialdemokrati som skulle styres av markedskreftene, selv om konsekvensene sto i grell kontrast til påpekninger i kommisjonsrapporten.

Urealistisk framskrittstro var ikke det eneste von Wright advarte mot. Økende sekularisering med frigjøring fra kristen tro og tradisjon mente han var skadelig. Når det i begynnelsen gitte Ordet utsettes for konkurrende krav om den sanne tolkningen, vil dette undergrave Ordets autoritet; samt gi næring til lettvint toleranse og slapphet i religiøse spørsmål. Dette har skjedd med kristendommen, mente von Wright: Om det bare finnes én Gud, vil sannheten forbli entydig. Men ettersom menneskene er mange, risikerer sannheten og bli splittet i et mylder av private meninger. Når verdifellesskapet som før bandt oss sammen i Vesten, og som i stor grad er bygget på felles religiøs og kristen arv, er i ferd med å forvitre, ender vi opp i et verditomrom der det ikke eksisterer allment aksepterte målestokker for å bedømme og avveie etiske spørsmål. Slik skrev von Wright i 1989.

Så kan vi spørre: Hvor befinner vi oss nå? Er vi blitt hjelpeløse individer og dommere preget av «Metoo», Black Lives Matter og andre sosiale bevegelser?

Men utviklingen er ikke bare svart. Det ville nok også von Wright erkjent i dag. Framskritt innen medisin, fornybar energi og deler av den digitale verden har sine klart positive sider. Utover det, risikerer vi imidlertid å ødelegge oss selv. Konsumsartikler blir massefabrikkert og gir oss nye levevaner og krav om hva vi trenger for å ha et godt liv. Nasjonalstaten forsvinner gradvis. Mindre bedrifter går konkurs. Likhetspress dominerer. Resepten på økende fattigdom ser paradoksalt nok ut til å være mer vekst. Det sies at vi må bli enda rikere for å kunne hjelpe de fattige, men har økt velstand ført til større ulikheter?

Mange av oss kan være enige med filosofens påpekning av at dersom ønsket om en bedre verden skal bli troverdig, må folk i Vesten endre livsstil, leve enklere og gi avkall på ønsker om stadig flere goder. Vi må rett og slett velge å bli fattigere. Staten kan til en viss grad regulere dette, hvis den vil. Mennesker kan gjennom lidelse og prøvelser knyttet til hungersnød, pest og katastrofer oppnå visdom nok til å endre livsstil, mente von Wright. Sett i det perspektivet blir det interessant at hans hjemland Finland har blitt kåret til verdens lykkeligste land flere år på rad. Finland har velstand, men har gjennom historien opplevd mer lidelse enn de fleste land i Vesten. En slik arv kan kanskje gjøre at sunn fornuft overstyrer tanken om stadig nye framskritt?