Helge Simonnes forsvarer pensjonsavtalen sin, men tar gjerne en diskusjon om lederlønninger. Nylig kom det fram at han som er redaktør i avisen Vårt Land får 1 million i hvert år de neste sju årene, etter at han nå har annonsert sin avgang.

Årsaken til at dette har ført til diskusjon, er at avisen er statsstøttet med store summer. Kritikerne mener at eierselskapet Mentor Medier fremstår som et dårlig eksempel, når regjeringen i realiteten ønsker å fjerne subsidiene som de statsstøttede avisene får i dag.

Det singler i glasshuset når jeg velger å skrive om dette, jeg som tross alt har fått lønn i en festival som har vært delvis statsstøttet. Men det er forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Og det er forskjell på det å få høye bunnsolide lønninger gjennom året og det å leve i usikkerhet fra måned til måned, slik mange av oss som jobber med kultur må gjøre.

Når Simonnes forsvarer avtalen sin, samtidig som han gjerne diskuterer lederlønninger, sier det ganske mye om at mennesker ofte er flinke til å skaffe seg privilegier, men ikke fullt så flinke til å se utover sin egen boble. Det er slik vi mennesker er, dessverre.

Jeg både forsvarer og er uenig med Simonnes. Det er forståelig at han hevder sin rett til pensjonsavtalen, siden Simonnes i kraft av sin dyktighet og sine evner gjennom en årrekke utvilsomt har gjort en meget solid jobb for avisen og konsernet. Det er forståelig at han «toer» sine egne hender, når det tross alt er konsernets styre som har valgt å inngå denne avtalen for en tid tilbake. Likevel vet han mer enn noen andre hvilke signaler det gir til befolkningen, andre ledere i mediaverden og ikke minst til de politikerne som vurderer statsstøtten til norske aviser.

Om vi tenker den absurde tanken at jeg var i Simonnes situasjon, ville jeg valgt å si fra meg halvparten. Man lever godt med 500.000 i året, selv om vi bor i et høykostland. Han har dessuten, som han selv sier det, også andre ting å holde på med og tjene penger på, når han går av neste år.

Saken legger seg oppå tidligere kritikk mot enkelte lederlønninger i kristen-Norge og en  trend med høye lederinntekter i en verden der de kristne verdiene bør være fremtredende. Det kan nevnes frittgående kristenledere som Svein Magne Pedersen og Jan Hanvold. Jeg er enig med infoleder i Misjonssambandet Espen Ottosen: «Gudsfrykt med nøysomhet, er et ideal hentet fra Bibelen. Det er greit at det er forskjell mellom lederlønn og vanlig lønn, men avstanden i dette tilfelle er alt for stor».

Helge Simonnes var i sin tid en del av den såkalte Jesusbevegelsen på 70-tallet, et fenomen som er blitt behørig omtalt i Peter Svalheims ferske bok «Jesusvekkelsen – en fortelling fra 70-tallet». Her skriver Svalheim følgende om bevegelsens verdier: «Et stramt levesett. Vi må som kristne gi avkall på overflodsbruk og luksusartikler, det forhindrer oss fra å komme nærmere Gud».  Jeg konstaterer at tiden vi lever i har gitt behagelige levekår også for gamle hippier.

Lederlønninger har vært diskutert lenge. Økende lønnsnivå skaper økende forskjeller i samfunnet. Faktum er at vi har en middelklasse som blir stadig rikere, og som stikker fra en «underklasse» som sliter mer og mer. Derfor arrangerer partiet Rødt debatten «Norge – Den store middelklassefesten» på Litteraturhuset 23. november. I introen til debatten står det å lese:

«Forskjellene i Norge er økende, og antallet fattige barn har i flere år vokst jevnt og trutt. Vi har en stadig større gruppe av mennesker som jobber midlertidig i vikarbyrået, og som gruer seg til lønnslippen hver måned. I media blir de arbeidsløse hånet som late NAVere. Samtidig tar de rike en stadig større del av kaka, og blir stadig rikere.»

Hvilke signaler gir det når flere og flere ledere hever millionlønninger, mens andre ikke har til smør på maten eller må leve i uvisshet?

Jeg bekymrer meg for hvilken verden vi befinner oss i, og hvordan våre barn skal makte å overleve i den. Min voksne sønn sliter med å komme seg inn på jobbmarkedet, slik at han og samboeren kan få til et fremtidig familieliv. De er ikke alene om å være i en slik situasjon. Med flere og flere som besitter høye inntekter, øker også kostnadene for å leve i dette landet.  Man blir avhengig av to inntekter for å matche millionlønningene. Jeg ønsker meg en verden med tak på lønninger, der vi heller kan dele godene, men det tilhører de naive utopiene som i dag blir like latterliggjort som forslaget om radikal borgerlønn.

Noen av oss, som vokste opp sammen på 70-tallet, ble for en tid siden spurt hvorfor vi hadde det så godt sammen i det som da var Norges tettest befolkede vei. Konklusjonen var like enkel som den var overraskende: Vi var alle verken rike eller fattige, men vi var en sammensveiset gjeng som tilbrakte det meste av barndommen i lag. Vi holdt sammen hele året, i lek og alvor, i tykt og tynt.

Det er blitt et markant skille i samfunnet. I dag får man inntrykk av at de fleste kun holder sammen i tykt, stadig færre i tynt.

 

 

Ny krise har skylt innover Europa. Det er terror i alle kanaler, for en stund. Men så blir det gradvis borte, som alt annet her i samfunnet. Det er så verkende sørgelig, men samtidig må det være sånn. Livet til de fleste av oss består av opp – og nedturer, så også er det med verden for øvrig.

Noen av oss er særs dårlige til å takle glemsel. Vi glemmer aldri, selv om vi med økende alder husker mindre. Jeg vil ikke glemme de grusomme bombene mot de uskyldige. Jeg vil ikke glemme drapene på frihetsforkjempere som Martin Luther King og Gandhi.  Jeg vil ikke glemme mennesker som Erik Bye og Johnny Cash, rett og slett fordi vi trenger dem. Jeg vil ikke glemme de som sto meg nærmest, faren min som vel egentlig er den som har gitt meg et håp om at jorda kan være et ålreit sted.

Det samme skjer alltid. Synserne mener noe om det som skjer, de andre liker eller til og med kommenterer. Det er da noe. Men like fort som diskusjonene begynner slutter de gradvis, men ganske brått likevel. Media styrer det meste.

Derfor nevner jeg ikke det som har hendt, det onde som skjer i verden eller de vi mister. Det nevnes hele tiden, akkurat nå.  Jeg tenker på glemselen, den samme nådeløse glemselen som gjør at de fleste mennesker er helt borte etter 100 år. Den samme glemselen som gjør at tragedier glemmes fortere enn vi ønsker.  Jeg kan registrere det som en sørlending med at «æ lier det ikke», eller bare irritere meg, men det hjelper ingenting.

Vi har en oppgave her på planeten. Den handler om å finne en mening i det meningsløse. Vi er verken «Sykt lykkelig», i «Eventyrland» eller har «ni liv» for å sitere tre norske filmtitler. Virkeligheten er et rått sted å være, men et sted vi må forholde oss til enten vi vil eller ikke.

Rolf Jacobsen, Hamar-dikteren, skrev et dikt en gang som gir mening i det meningsløse:

Hver dag går fattigdommens tog mot byene
i endeløse karavaner, bylter, oksekjerrer,
fra sultens land til gatens ensomheter
– nær ved de rikes hus tror de at håpet finnes.

Hver dag går andre tog fra byene mot landet,
ikke så lange ennå, men de øker, øker.
De bryter opp fra døden, ensomheten, skammen,
til ukjent land. Om drømmene ble knuste
så lever håpet ennå. Ellers var vi døde.

I disse dager ser vi karavanene mot Norden, ensomheten som gnager i byene. Når livet ikke lenger er et håp er alt forbi, mennesket har tapt. Det er vanskelig å finne meningen i glemselens hav, spesielt når man er i stand til å huske det resten av samfunnet glemmer. Det er enda mer vanskelig å leve med å ikke glemme, å holde ut lidelsen, smertene ved tap og savn, bare fordi livet må gå videre.

Jeg registrerer ondskapen, fattigdommen, ensomheten, den økende ulikheten og uretten. Jeg registrerer apatien og den tilsynelatende forbannelsen. Jeg registrerer vår dårlige evne til å se helheten, til å dyrke kjærligheten utover til de som har nøkkel til døra. Jeg ser at alle ikke lenger får være seg selv, mene det de mener eller si det de vil, fordi «de fleste» ikke gir dem lov til det.

Jeg glemmer, men piskes av det. Ingen av oss er annet enn spinkle mennesker.

Svensk filosof Owe Wikström fyller 70 år i år. Han siterer en amerikansk prest i Paris i boken «Bortenfor hvite strender og fortauskafeer»: «Han sier at det finnes en stor sorg innebygd i selve livssyklusen. I lange perioder kan menneske ignorere denne følelsen. Det lever da for framtiden, sine studier eller sine barn, for arbeidet, vennene sine, eller – for den del – for stadig nye og i for seg interessante utflukter». Men som han sier: «Men nå og da blir også livsnyteren grepet av en vag panikk overfor spørsmål som: «er dette virkelig alt?». Før eller siden kommer ytre eller indre omstendigheter til å rive hull i sikkerheten, forteller denne amerikanske presten til den svenske filosofen i det som nå er tragediens Paris. Hva han tenker i dag, om han fortsatt lever, er sikkert ikke så mye annerledes.

Jeg har ønsket å holde liv i Protestfestivalen nettopp på grunn av disse spørsmålene. Det er som om noe gjentar seg, fra Jerusalem og hele den lange veien til Paris. Det er så langt i tid, men likevel så kort, så nært. Det er stadig noe som er vondt, noe som er galt eller urovekkende. Stadig noe som bør justeres, eller endres helt.

Og så trenger vi refleksjonen, ettertanken, sorgen og det å gå inn i dypet.

Igjen klamrer jeg meg til håpet, men vil ikke glemme. Jeg vil ha savnet, lidelsen og smertene det påfører meg for å makte å leve. Alt annet er livsløgn. Det er de små tingene, det ekte, de nære vi fortsatt omgir oss med og håpet om at de som er her og de som er borte en dag skal treffes igjen.

Jeg kan ikke se noen annen utvei. Når vi som er her i dag en gang skylles i land fra glemselens hav er det fordi utopien er så viktig. Utopi kan bli sannhet. Håp gir en slags mening i det meningsløse.

All logikk tilsier at jorda er flat. Vi kan jo ikke sykle på ei kule. Men i dag vet vi bedre enn i gamle dager. Det er for lengst avdekket at jorda er rund. Vi vet også hva som skjer når vi blir født og vi vet hva som skjer når vi dør. Hva som skjer etter døden derimot, vet vi ingenting om. Livet er vanskelig for mange, uforutsigbart for alle.

Derfor bør vi leve i best mulig harmoni med hverandre.

Robert Putnam har vært på Norgesbesøk og holdt foredrag om de dramatisk økende sosiale ulikhetene i USA. Han hevder ulikhet har tatt livet av den amerikanske drømmen.  Putnam er amerikansk statsviter som er mest kjent for boka «Bowling alone: The Collapse And Revival of American Community», hvor han beskriver nedgangen i amerikanernes sosiale kapital siden 1950.

Jo flere som tar temaet alvorlig, jo bedre.

Menneskets manglende evne til å tenke helhetlig er en svakhet. Derfor har alle politiske retninger noe godt med seg. Og noe dumt.

Vi lever i dag i en verden der de 85 rikeste er rikere enn halve kloden. De eier mer enn 3.5 milliarder av verdens fattigste. Mennesket har vært gode til å lage strukturer, men dårlige på helhetstenkning.

«Også i Norge påvirkes våre muligheter av hvordan vi vokser opp. Utdanningsnivå går i arv, fattigdom går i arv og trygd går i arv,» skriver Hannah Gitmark i den sosialistiske tankesmien Agenda.

Rikdom går ofte i arv, det er jo en kjensgjerning. Om en ukes tid samler noen av landets rikeste arvinger seg for å diskutere samfunnsutviklingen. Det er et godt påfunn av idealisten og millionæren Christoffer Bråthen. Første gang Kontra ble arrangert var da Arbeiderpartiet og de rødgrønne regjerte landet. Sosialistene har i lang tid vært ute etter skalpen til de rike, hevder de konservative. Målet for alle har vært å utjevne forskjeller, men metodene er forskjellige. Skattlegg de rikeste hardt, fordel godene, har vært mantraet hos de rødgrønne.

Dermed økte behovet for arvingene til å snakke sammen.

Dagens blåblå regjering vil gi skattelette og bedre vilkår for de rikeste. De samme partiene har vanligvis også stilt strengere krav til å ta imot asylsøkere.

Jeg blander kortene litt nå, men det er meningen. I disse dager når landet invaderes av asylsøkere fortrinnsvis fra Syria er det normalt sett de lengst på høyresiden som FrP som vil stenge grensene. Ytterst til venstre har partier som Rødt og SV ønsket å ta imot flest mulig, i solidaritet, som er selve grunntanken bak sosialismen. Det samme ønsker KrF som legger sine kristne verdier til grunn for medmenneskelighet.

Asylsøkersituasjonen vi er inne i nå er spesiell. Derfor er til og med partiene lengst på høyresiden mer romslige enn de ellers ville vært. Norge er mer romslige enn sine naboland Danmark og Finland. Sverige har hatt åpne grenser frem til nå, men har måtte stenge dem. Sverige er fullt. Pr. i dag er det Norge som er det nordiske landet som nå opplever det statsministeren kaller «masseimmigrasjon».

Mange i Norge opplever uro for hvem som skal ta kostnadene. Det oppgis svimlende beløp på hva denne krisen vil koste landet. Norge har råd til det, men spørsmålet alle stiller seg er hvem som til slutt kommer til å få regningen. Historien viser at vi deler på kostnadene.

Dele på kostnadene er et definisjonsspørsmål. Et eksempel. I en familie der far og mor er skilt og den ene er gift på nytt vil det være mye enklere for de med to inntekter å betale sin del av skoleturen til barna, enn for den som er alene.

Den fattige blir mer fattig når fellesutgiftene øker. For den rike betyr det lite.

Når et land som Norge skal smøre felleskostnader utover gjøres det på en måte at det alltid er de svakeste det går utover. Når resultatet blir høyere matvarepriser, dyrere helsetjenester eller at det koster mer å kjøre bil vil det alltid være de på trygd, de med lav utdanning og de svakeste som vil slite mest.

Når vi som driver kulturarrangementer skal søke om årlige midler for å holde arrangementene i gang er det store sjanser for at flere får avslag fordi kulturdepartementet også må ta sin del av regningen. Det er lett å se for seg konsekvensene. Mindre kultur, flere arbeidsledige.

Evnen til å tenke helhetlig er vårt største problem. Når fattigdom, trygd og lav utdanning går i arv har det en naturlig sammenheng. Det koster å utdanne seg, men det koster også å ta del i samfunnet, slik at man interesserer seg for å utdanne seg. Fattigdom skaper passivitet og avmakt. Det å ha dårlig økonomi er en stor belastning på helsa i et samfunn der alt er basert på penger. Det igjen fører til flere på trygd. Dette er opplagte sammenhenger. Likevel er det ingen som gjør noe med det, annet enn å konstatere at sånn er det.

Dessverre er menneskets evne til å tenke helhetlig begrenset.

På sosiale medier er det mye stygt å lese. Mye handler om ulikhet, regelverk og alt for mange som snakker om urettferdighet.

Misnøye hos de som faller stadig mer fra de andre har aldri ført noe godt med seg. I ytterste konsekvens er det farlig.

Når noen av landets rikeste samles er det fare for at det vil handle om tema som engasjerer dem, i mindre grad det som betyr noe for de som har minst å rutte med. De fleste mennesker er jo skrudd sammen sånn at vi er opptatt av det som berører oss.

Hvis forskjellene fortsetter å eskalere vil alle som bor i dette landet leve i et stadig mer utrygt samfunn. Høye gjerder kan heller ikke beskytte de rikeste fra en sånn utvikling.

Men akkurat nå vil det gå utover asylsøkere, de risikerer å møte på hat og utbrente hus også i Norge. Da er plutselig ikke Norge verdens beste land å bo i lenger.

Den engelske økonomen, journalisten og forfatteren Noreena Hertz beskriver et scenarium i boka «Den tause revolusjonen» når hun nevner science-fiction filmen Soylent Green fra 1973. Charlton Heston spiller detektiven Thorn som skal løse mordgåten på den mektige sjefen i Soylent Green.

Året er 2022, samfunnet er totalt endret. Drivhuseffekten har hevet gjennomsnittstemperaturen betraktelig. I de fleste byene er den forurensede luften praktisk talt umulig å puste i. New York er blitt et overbefolket helvete med 40 millioner mennesker å fø på. De fattigste sover der de finner plass og slåss om matrester. For de fattige hører de fleste av livets enkle goder fortiden til. De rike bor i luksusleiligheter i bevoktede områder og har tilgang til luksusartikler som penn og papir, såpestykker og rennende vann. Den eneste gangen folk ser blå himmel og grønne skoger er på video i de statlige sentrene for aktiv dødshjelp de siste 20 minuttene av sitt liv. Naturlig mat, frukt, grønnsaker og kjøtt er nærmest utryddet. Jordbær koster 150 dollar kurven. Den eneste maten de sultende massene har tilgang til, er det som lages av Soylent Corporation, et mektig næringsselskap. Den tilbys i konsentrert form som en slags kjeks, røde og gule, eller de mer næringsrike grønne som ifølge TV-reklamen produseres av «det beste som dyrkes under vann». Men selv det er såpass stor mangelvare at opprørspolitiet må forsøke å roe de voldelige opptøyene når maten fordeles.

Detektiv Thorn avdekker en grusom sannhet. For å kunne møte den store etterspørselen, har selskapet nemlig i hemmelighet begynt å lage kjeks av andre ting enn soyabønner og plankton, nemlig nylig avdøde mennesker. «Du må advare alle og fortelle sannheten!» sier Thorn i filmens sluttscene.

«Nå som 2022 nærmer seg, er dette de vesentlige temaene vi står overfor. Er det verdenen vi beveger oss mot, «bedrifter som velferdsleverandører», og politiske storbedrifter – virkelig en verden der bedriftene vil beskytte allmennhetens interesser? Eller er vi på vei mot den apokalyptiske verdenen i Soylent Green? Er selskapenes overtakelse til syvende og sist av det gode eller onde?» spør Noreena Hertz.

I 1973 var det færre som eide mye og færre som var veldig rike. Scenariet i Soylent Green er med andre ord rykket nærmere.

Eksemplet fra Soylent Green gir et bilde på hva mangel på helhetlig tankegang kan føre til i ytterste konsekvens.

Hertz spør om hvem som skal vokte vokterne. Det er et godt spørsmål.

«Vi må slutte å tro at det drypper på klokkeren mår det regner på presten. Arven fra Reagan og Thatcher har rettferdiggjort alt fra velferdsytelser til bedriftene, til skattelettelser for de rike. Det er åpenbart at denne teorien motsies av krystallklare fakta. Ulikhetene øker, mens bedriftene søker å holde gevinsten for seg selv når de mottar subsidier eller skattelettelser, uten hensyn til lokalsamfunnet. I praksis betyr tilbakevisningen av dette aksiomet ikke bare at man må slutte med velferdsytelser til bedriftene, men man må tenke igjennom hele systemet for omfordeling via skatteseddelen og offentlige utgifter. En verden med bevoktede boligområder ved siden av ghettoer er ikke bare samvittighetsløst, det er farlig. Politikerne må avstå fra svulstige løfter og slutte å late som om alt ordner seg på sikt. Det kreves tøffe valg og prioriteringer,» skrev Noreena Hertz.

Nå er det snart 15 år siden Noreena Hertz skrev «Den tause revolusjonen», året etter at vi hadde stiftet Protestfestivalen.

Jorda er fortsatt rund. Den gang snakket bare noen få om økende ulikhet i Norge.

«Ulikhet er litt som global oppvarming. Dersom man venter med å gjøre noe til problemet er synlig, er det for sent å gjøre noe,» sa Robert Putnam til norske politikere.

Noen av oss mener det allerede er svært synlig.

På tide å reorientere seg?