Denne sommeren fikk jeg oppfylt en drøm. Det var en beskjeden drøm, men like fullt tok det noen år før det ordnet seg.

Inne i skogen et par timers kjøretur fra Stockholm finnes et gammelt hippierede kalt Hannagården. I dag kan man leie seg inn der hvis man er heldig, for en natt eller to, eller lenger. Det brukes som retreat. Stedet er et sammensurium av en bygning, litt kirke og litt som bestefars gamle gård i skogen. Man ser det ikke før ved nærmere øyesyn. Det ligger skjult inne blant trær og mose. Utenfor ligger små hytter tilhørende gården, som leies ut til de som ønsker. Hyttene er enkle, lukter 70-tallet og er omgitt av skog og frisk luft. Vi leide en av dem.

Inne i hovedbygningen spiste vi frokost i et stort bibliotek, enkelt og spartansk. Vi passerte et kjøkken og selve kirkerommet, med talerstolen på veien til biblioteket. I 2. etasje satt ungdom og sang og spilte gitar.  Ungdommene som bodde der var som barn av sanne hippier. Biblioteket var verdt turen alene. Jeg satt oppe sent for å lese etter å ha blåst støvet av bøkene. Blant de jeg bladde i var Margareta Melins «Vara Den Jag är».

«Vi föds som original och dör som kopior», leste jeg.

Georg og Ylva Eggehorn kjøpte gården i 1971 for at «Jesus hippies» skulle ha et sted for hvile, kreativitet og åndelig veiledning. Tusenvis besøkte gården fra hele verden. En liten pamflett forteller historien til Hannagården.

Ånden var fremdeles til stede, 40 år senere.

Neste bilde på netthinnen er fra en bok jeg leste for mange år siden kalt «Jesus-revolusjonen» av Edward Plowman.

En dag i april 1970 dukket han opp, barbent, med gitaren sin på universitetet i California, Berkeley. Det var under en periode med SDS-misbruk, som rådgiveren Roger Heyns betraktet som «den verste i skolens historie». Da SDS-ledere forsøkte å forhindre et lovlig annonsert kristent studentmøte, gikk Paul Stookey fra Peter, Paul & Mary til mikrofonen og begynte å synge. En veldig skare studenter og folk ellers fra den nærliggende telegraph Avenue stimlet sammen omkring ham. Paul var slett ikke fremmed for venstreorienterte synspunkter, men nå begynte han å tale om de rent personlige kamper han i det siste hadde hatt for å finne sannheten. SDS-agitatorene marsjerte vekk i protest.

Paul sa at han hadde prøvd LSD og østlige religioner, men til slutt søkte han råd hos folkesangeren og vennen Bob Dylan. Dylan foreslo at han skulle lese Bibelen, og Paul tok imot rådet. Kort tid etter, under en opptreden i Abilene, Texas, snakket en student med ham bak scenen om Kristus.

«Nå begynte det å skje noe,» sa han.

Han omtaler hendelsen som et meget dramatisk øyeblikk.

Når Peter Svalheims bok «Jesusvekkelsen – en fortelling fra 70-tallet» landet i postkassa i forgårs ryddet jeg alt annet til side. Jeg leser aldri bøker ferdig, utenom dikt. Det har flere årsaker. Tålmodighet er ikke blant mine dyder. Dessuten tilsier alt for mange aviser daglig at tida ikke strekker til.

Dessverre er jeg født ti år for sent til å ha vært «hippie». Første gang jeg var avbildet i en avis var i Fædrelandsvennen, knipset utenfor Nærkjøp i Kobberveien i april 1970. Vi hoppet paradis. Jeg var nettopp fylt 7 år. Utenfor min verden, skjedde det store ting. Og etter nærmere ettertanke er jeg glad for at jeg ikke er ti år eldre. De fleste vil jo utsette aldring og dermed tida som går.

«Det går den veien fua blåser», pleide en arbeidskamerat å si tidlig på 80-tallet. Han er fremdeles det jeg kaller «hippie». Han maler, har det samme lange håret og det samme ustelte skjegget og bor fremdeles på bygda. Men helsa har skrantet de siste årene.

Jeg har flyttet meg mer og mer tilbake til 70-tallet ettersom tida har beveget seg fremover. Fascinasjonen for dette opprørske tiåret tror jeg skyldes at det bød på en kraftig dose motgift mot dagens klassesamfunn, økende ulikhet, dagens pengefokus og ditto overfladiske levemåte. Det var den gang. Det er verre nå. Jeg trives rett og slett ikke i tida, slik jeg gjorde det da jeg var en ung mann med langt hår og slengbukser.

«Woodstock», «Message Of Love –  the Isle Of Wight Festival», Ragnarock, musikkfilmene fra de store festivalene som fant sted i grenselandet mellom 60- og 70-tallet har jeg beskuet utallige ganger. Jeg har selvfølgelig sett de andre filmene, har digget musikken og lest lyrikken. Filmen «Gjøkeredet» basert på boka til hippie-ikonet Ken Kesey, «Den Siste Revejakta», «Efter Revolutionen», «Lasse og Geir», «The Trip», «Psych Out» og mange flere. Jan Bojers diktbok «Radio Lys», visstnok skrevet i LSD-rus, diktsamlingene «Lotus», «Syrinx» og «Verden er Goliath» til «det siste blomsterbarnet» i norsk lyrikk Tove Lie, Eivind Reinertsens biografi om hippietida «Reise Uten Ankomst». De er alle blant mine mest dyrebare eiendeler. Høres det sykt ut? Klart det gjør. Men banalt eller barnslig er kanskje et bedre ord.

Jeg kom heldigvis ikke lenger enn til noen få rever.

«Hippiene» røykte seg bort i for mange rever, LSD-trippene ble for voldsomme. Janis Joplin døde. Jim Morrison døde. Jimi Hendrix døde. Hippiene døde ut.

Trist, men sant. Budskapet til mange av dem var noe vi så sårt hadde trengt i dagens samfunn.

Skjærer du bort rusen, seksualmoralen og en del av utopien sitter man likevel igjen med noe som kunne blitt veldig fint i dag. I alle fall hvis man er troende eller tvilende, økologisk anlagt eller motstander av pengesamfunnet.

Peter Svalheim spør innledningsvis i boka: «Uansett fortellermåte, avtegner 1970-tallet seg som et knekkpunkt i historien. Og jeg får en følelse av at ikke bare Jesusbevegelsen, men at hele denne epoken er underkommunisert. Har vi gjort oss for raskt ferdige med dette tiåret? Har vi fullt ut forstått hva denne epoken har gjort med ettertiden?» Svalheim spør om vi sjenerer oss over utbruddene av ungdommelig galskap som motkulturene og alternativkulturene på denne tiden var.

Han har kanskje et poeng, eller har vi bare ikke visst det. Eller er det ikke sånn at disse skikkelsene som vi kjenner igjen fra denne tiden, nå nær eller allerede passert pensjonsalder, i dag nyter dagens velferdssamfunn så godt at de er glidd umerkelig inn i massene.

Mange av dem er blitt maktmennesker, sin egen verste fiende.

1971 var året Jesusbevegelsen fikk sitt navn. 9. februar det året konstaterer magasinet Look at «the Jesus Movement is upon us». Dermed var det oppfunnet et nytt ord.

«I juni tar Time Magazine kaka. Jesus pryder en av magasinets bredeste forsider noensinne. Ordene The Jesus Revolution står som en slags glorie eller portal rundt et portrett av Jesus, som tydelig er inspirert både av kirkens eldgamle ikonkunst og samtidens superhippe, psykedeliske, LSD-inspirerte pop art,» skriver Svalheim.

Han danner et utfyllende bilde av bevegelsen internasjonalt og drar den med seg inn i Norge et stykke ut i boka. «Det er et bittert behov for fornyelse», sa daværende biskop Per Lønning, da han ble spurt med denne vekkelsen.

Musikken har en selvsagt plass i starten av boka. Bob Dylans «The Times They Are A Changin», The Whos «My Generation», Jefferson Airplanes «White Rabbit». Svalheim nevner at hippiene var tvers igjennom religiøse, til fortvilelse for den akademiske eliten som mente at religion snart ville endelig fordufte fra det moderne, sekulære samfunnet. «Men hippienes religiøsitet var annerledes enn den gjengse, amerikanske kirkereligiøsiteten. De hadde en affinitet for indiansk visdom, østens mystikk og Buddhas lære. Men også Jesus og Frans av Assisi figurerte blant idealene», skriver han.

Så rører det meg som stifter av Protestfestivalen at også en av våre inspiratorer blir trukket frem. «I september 1967 har VG en kronikk om hippiefenomenet. Kronikkforfatteren Rolf J. Gudevold forklarer hippiekulturen med norske lesere for øye. Hvis vi sier at Henrik Ibsen som psykologisk type har beatnik-preget over seg, og at Bjørnson symboliserte provoen, så er Henrik Wergeland med sitt blomsterelskende, verdensomfavnende, almuevennlige gemytt, symbolet på hippien, den smilende opprører», skriver han.

Han kommer heller ikke utenom en av bevegelsens forgrunnsfigurer Lonnie Frisbee, som var blant de inderligste av dem alle, men som skjulte en mørk barndom og et senere komplisert liv, blant annet i homofile miljøer. Han festet lørdagen og gikk i kirken søndagen. Jeg googler Frisbee med nysgjerrighet og finner ut at han dør av AIDS i 1993. Det er laget en film om livet hans «The Life And Death Of A Hippie Preacher». Jeg googler flere av forgrunnsfigurene. Arthur Blessit som bærer et trekors rundt i verden. Og så leser jeg om Children of God, menigheten som startet det hele, men med ledere med hodet på feil sted.

Fri sex er ikke forenlig med Jesu lære, slås det fast. Heller ikke streng lydighet.

«Bevegelsen eskalerte enormt. Det begynte i frikermiljøet, blant hippiene. De utgjorde frontlinjen, og de gjorde denne blandingen av motkultur og nytestamentlig Jesus-begeistring til sitt varemerke. Men det tok ikke lang tid før «streitingene» – «the straight people» ble del av det. Alminnelige, trygge kirkeungdommer gav bevegelsen en fasthet og tyngde den ellers ville manglet,» skriver Svalheim.

Hva var så ideen til bevegelsen? «Et stramt levesett. Vi må som kristne gi avkall på overflodsbruk og luksusartikler, det forhindrer oss fra å komme nærmere Gud,» sa en av dem. «Hvordan kan vi som kristne tåle at en liten del av jordas befolkning lever på bekostning av de store, sultende massene? Kan vi være likegyldige overfor de massemordene som foregår, f.eks. i Vietnam? Må vi ikke for samvittighets skyld protestere, ble det også sagt.

Rockelegenden Larry Norman, som var en av de sentrale i den amerikanske bevegelsen sto på Vaktbua på Odderøya og sang kort tid før han døde av hjerteproblemer i 2008. Han siteres:

Let’s stop marching for peace
and start marching for Jesus
and peace will take care of itself

Ylva Eggehorn har deltatt på Protestfestivalen to ganger. Den gang satte hun tema som økologi og sosiale tendenser på dagsorden.

Jeg brenner av det jeg leser. «Hippiebevegelsen» fascinerer meg. «Jesusbevegelsen» enda mer.

Så slår det meg når Svalheim ankommer Norge med den norske del av bevegelsen, at mange av de sentrale aktørene fremdeles er fremtredende i det norske samfunnet. Artisten Rune Larsen, platedistributøren Oddvar Hjelvik, Vårt Land-redaktør Helge Simonnes, spesialrådgiver i Regnskogfondet Dag Hareide, artisten Ivar Skippervold, leder av Hypokonderklinikken Ingvard Wilhelmsen, presten Knut Grønvik, artisten Arnold Børud, forfatter og professor Jan Inge Sørbø, tidligere Maran Ata-forkynner Viggo Abrahamsen og Grete Salomonsen, filmregissøren i Kristiansand, som sammen med mannen Odd Hynnekleiv har drevet sin egen lille «hippiebevegelse» innen filmmiljøet, mye basert på idealisme.

Viggo Abrahamsen var nøkkelperson i trosbevegelsen på Sørlandet på 80-tallet der hundrevis av ungdommer ble kristne. Inkludert undertegnede. Mange år senere ble hans mørke side avdekket.

Salomonsens betydning i Jesusbevegelsen var ukjent for meg, og ikke minst at det var hun som fremfor noen var med på å velte «sekten» Children of God sammen med sin far. I miljøet ble hun bare kalt «Batseba».

Jeg leser fra boken for kjæresten min som er mer bibelvant enn meg. Hun stanser meg, reagerer sterkt på kallenavnet. Hvorfor fant hun seg i det? spør hun. Jeg vil fortsette å lese, men hun gir seg ikke, selv om jeg aldri hadde hørt om Batseba i Bibelen. Hun hadde vel ikke noe valg, svarer jeg. Etter hvert får jeg fortsette.

I januar 1972 fikk Faith Dietrich, yngste datter til sektlederen David Berg, overtalt Grete til å bli med på «Children of Gods bibelskole» i London. Hun blir fort «gjenstand for særlig oppmerksomhet» skriver Svalheim. Men snart får Grete mistanke om at noe er feil.

Hun hadde vært uvitende om det som skjedde i den omdiskuterte sekten.

«Det var vakter ved dørene. Ingen kunne forlate bygningen uten tillatelse. Det tolket hun som et hensyn til de som hadde vært rusavhengige før. Men hun syntes det var verre da «Bishop Joshua» dukket opp: «En overgriper-type som forkynte lydighet. Han ga meg en skikkelig dårlig følelse», forteller hun i boken.

Grete Salomonsen rømte påsken 1972. Hun hadde tilbakelagt to hektiske og forvirrende måneder sammen med Children of God og fant seg selv igjen som Grete, står det i boken.

«Da jeg kom til Oslo, syntes jeg det var helt forferdelig å se de narkomane ungdommene i Slottsparken. Jeg ante ikke om noen gjorde noe for dem, men jeg følte et ansvar, sier Grete i boken. I kjelleren til faren – presten – samlet hun dem. Det kom til å vrimle av nyfrelste narkomane.

Jesusvekkelsen hadde tatt fullstendig av i Norge. Children of God satte det i gang, men de norske ungdommene hadde bare sett de beste sidene, oppriktig hektet på Jesus. Grete fortalte hva hun hadde sett til faren. Etter det skjedde ting raskt. Leif Salomonsen fikk med seg flere sentrale folk i kirken. Allerede i juni 1972 ble en ny «bevegelse» Jesusvekkelsens fremste front og kirkens motbrann mot Children of Gods ekstreme utslag.

Children of God i Norbygata 45 ble senere erstattet av Guds Fred, knyttet til huset Fredens Bolig, på Krokskogen utenfor Oslo. Knut Grønvik bodde der senere, til han ble nødt til å flytte i 1988.

Guds Fred gikk fredelig for seg til den «bevegelsen» også opphørte brått og fredelig i 1980.

Skandalene rundt Children of God må ha tappet ungdommene som var ivrige og oppriktige for krefter, men helt frem til tidlig på 80-tallet fant de stadig nye veier.  De var inderlige i det de hadde opplevd og holdt fast i det de trodde på.

Vi kunne nok trengt en bevegelse som dette i dag, men sitter igjen litt slukøret etter å ha lest boken. Boken er fengslende og grundig, men det var en ungdomsbevegelse, og for oss på 50+ er det lett å gi seg hen til avmakten. Aldri har vel samfunnet vært så pengefokusert og likegyldig som i dag uten at noen står opp og lager revolusjon av den grunn, slik hippiene og Jesusbevegelsen gjorde.

Finnes det håp for dagens unge mon tro.

«Jesusvekkelsen – en fortelling fra 70-tallet» er ikke bare fengslende lesning, men et historisk dokument vi trenger. Vi kan lære av hvordan et engasjement eller en bevegelse starter. I en tid som dette er det faktisk helt nødvendig. Svalheim har klart å binde alt sammen, til tross for at det nok ikke har vært lett å samle trådene til det som til dels var en stor undergrunnsbevegelse.

Han tar for seg noen av nøkkelpersonene og miljøet der de vanket, Oslo, Hamar, Porsgrunn, Haugesund. Disse historiene bringer frem minner fra en svunnen tid også i mitt liv, fra Kristiansand.

Min deltakelse i bevegelsen var som nevnt umulig av naturlige årsaker, men det som fulgte ble jeg sterkt delaktig i, på flere områder.

Boka til Peter Svalheim er klappet igjen, men bør leses av flere. Jeg tenker videre.

Når Guds Fred var borte tok det ikke lang tid før en ny brennende vekkelse spredde seg som ild i tørt gress, ikke minst på Sørlandet. Denne vekkelsen kom i likhet med Jesusvekkelsen fra USA. Evangelisten Kenneth Hagin var en av inspiratorene.

Dette skulle bli den foreløpig siste kristne vekkelsen.

Trosbevegelsen lokalt i Kristiansand vokste frem i et bolighus hus i Vennesla, som like gjerne kunne vært et av kaffehusene i Los Angeles for snart 50 år siden.

I åra 1983 til 1987 var flere hundre ungdommer fra en beryktet bydel i byen blitt kristne. I en periode kjørte vi rundt i en «hippiebuss» for å hanke inn narkomane fra gata, reiste rundt, ba og vitnet med mye sang og musikk rundt oss. Vi hang sammen nesten døgnet rundt. Det ble flere og flere. Samfunnshus og haller var fylt til randen. Snart forsto vi at vi ikke var de eneste. Det var tusener som tilhørte den samme vekkelsen.

Men det er en helt annen fortelling.

«For folk flest» har i en eller annen form vært blant de mest brukte parolene av de fleste politiske partier i valgtider. Man kan spørre seg om det er folk flest som har 800.000 i årslønn. I så fall er det all grunn til å fortsette å hakke på politikerne om ulikhet-samfunnet.

Mette Gundersen, som Kristiansands fremste opposisjonspolitiker de neste fire årene har ca. 64 prosent stilling. For dette mottar hun 574.153 kroner skriver Fædrelandsvennen. Når det nå diskuteres om hun skal få dekket opp de siste 36 prosentene for å få full stilling er det nok mange av «folk flest» som får hakeslepp. Ikke av at hun ønsker full stilling, men av lønna Kristiansand kommune gir sine politikere. Samtidig krever Kristiansand kommune høye kommunale avgifter av byens borgere, noe som ikke minst de med minst ressurser må svi for. Er det mulig for politikere med slike lønninger å klare å se de som sliter mest? Er det mulig for de som sliter å våge å rope høyt nok i dagens PK-samfunn?

For bare noen år tilbake tilhørte jeg det man kan si er den «rike» middelklassen. Med ca. 700.000 i brutto inntekt i husholdningen (to inntekter) hadde vi en lavere inntekt enn de fleste i samme klasse. Likevel må man kunne si vi tilhørte middelklassen, fordi vi klarte oss. Men som cirka halvparten av befolkningen opplevde vi å gå hver vår vei, med de konsekvenser det fikk.

Økonomisk var det et sjokk fordi utgiftene knapt endret seg da jeg satt alene igjen med alle utgiftene. Kommunale avgifter er en del av den pakka. Barna blir skadelidende fordi man må prioritere totalt annerledes når det gjelder aktiviteter og ting de andre barna deltar på uten å blunke. Skal man velge de kommunale avgiftene eller årsavgiftene til barnas aktiviterer? Valget er vanskelig, men egentlig ikke noe valg. Kommunen gjør kort prosess om man ikke ordner opp.

Lokale politikeres høye lønninger gir en signaleffekt på resten av samfunnet. Enda verre er det med statlige toppledere som ofte har inntekter helt hinsides all fornuft. Til eksempel fikk avgåtte Jon Fredrik Baksaas i Telenor en etikkbonus i januar på 1.7 millioner melder Klassekampen. Han innrømmet tidligere i år å ha holdt tilbake informasjon om VimpelCom, og trakk seg ut i august, tidsnok til ikke å bli sparket ut, slik det skjedde med styreleder Øyvind Aaser. Likevel fikk han bonusen for «godt samarbeid».

Problemet er at man ikke kan snakke åpenlyst om disse tingene. De vil si det skrives en del om lederlønninger, men ingen gjør noe med det. Derfor klirrer tausheten i vennekretsene der alt ikke er like greit. Hos «folk flest» der man av en eller annen grunn er havnet under «middelklassen» fortviles det. Det å gå ut mot middelklassen er nemlig tabu. Det snakker man ikke om. Politikerne vil helst ha det sånn, kan det virke som. Antakelig fordi de ikke lider noen nød. Slik er det med oss mennesker. Vi har mer enn nok med oss selv.

På Skavlan sist fredag satt Sveriges mest populære skuespiller og komiker Robert Gustafsson og snakket åpenlyst om det han kalte «PK-fascisme». Han hevdet at «snart våger ikke en journalist, eller en programleder, en kunstner, en skuespiller eller en vanlig person som skriver å fortsette med det, om det ikke tydelig kommer frem at man baker sitt eget brød på morgenen, kildesorterer avfall, er med i Greenpeace, er feminist, elsker barn, løper Stockholm Marathon og går i Pride-festivalen, for da er du et dårlig menneske».

Ingen vil jo være dårlige mennesker.

Jeg ville føyd til, om du klager over økonomien, om du ser problemer rundt å ta imot mange asylsøkere. Man klager nemlig ikke over økonomien i verdens beste land å bo i, som Norge er kåret til mange ganger de siste åra. Man sier ja og amen til asylsøkerne som kommer.

Nei, jeg stemmer ikke Fremskrittspartiet.

Vi er rammet av «godhetstyranniet» sa FrPs landbruksminister Sylvi Listhaug på NRK. «Alle som tar til orde for streng innvandringspolitikk fremstilles som fæle mennesker», uttalte hun. Hun har helt rett. Flyktningsituasjonen har på mange måter vist nok en side av PK-samfunnet. På Facebook spres uttalelsen til Listhaug som ild i tørt gress. Det er det samme som gjentar seg. De som synes hun er teit og fremstiller henne i sterke negative ordelag er nærmest enerådende, mens de som er enig med henne er stort sett tause.

Ingen vil snakke om det men i Morgenbladet snakker forsker på økonomiske konsekvenser av – og holdninger til innvandring ved Gøteborgs Universitetet Joakim Rust. Han mener at innen et år forkaster Europa flyktningkonvensjonen. Sverige venter mellom 160.000 og 190.000 asylsøkere innen et år, hvilket er flere enn det som kom under hele 2. verdenskrig.

Sverige regnes som ekstremt. «Godhet» har blitt til «sinne» i nabolandet, taushet til handling, derfor brenner det.

Her i Norge snakkes det stadig om kostnadene vi må ta på oss og i hvilken grad det vil gå ut over oss borgere. Problemene vi allerede har snakker få om, som masseoppsigelsene i oljeindustrien, økt ulikhet og 100.000 fattige barn av fattige foreldre. Bagateller, kan det virke som.

Det er selvsagt vakkert med et godhetssamfunn, men når det går over til et «tyranni» er det misforstått.  Artisten og musikeren Hans Fredrik Jacobsen er blant de som maner til sindighet når han skriver at «det er ikke noe galt i å påpeke alle de kompliserte sidene med flyktningsituasjonen. Det bør man gjøre, åpent og ærlig». Men han mener også at det vil være galt å konkludere med at vi av slike grunner ikke kan hjelpe, eller redusere den i pinlig grad».

Problemet med oss mennesker er at vi er så «små». Vi evner ikke å ha to tanker i hodet samtidig. Når flyktningene kommer over grensa kommer det gode frem i oss, men uvitenheten i oss glemmer de som allerede bor her og ikke har det noe greit.

Det farlige er at vi allerede er blitt et samfunn der meninger utenfor de «riktige meningene» behandles som søppel.

Selvsagt hjelper det ikke at media er rammet av den samme «sykdommen». I fagbladet Journalisten skriver Anders Waage Nilsen om «Avis-Norge som fremstår som en flokk utydelige medie-lemen i desperat flukt mot stupet». Dødsårsaken er ifølge Nilsen, monokultur. Norske avishus har tatt blåkopier av hverandres strategier i snart femten år.

Dette er like lenge vi i Protestfestivalen har holdt på i kampen mot ensretting og misforstått toleranse. Symptomene kom til overflaten like før årtusenskiftet.

Når avisene blør er det ikke grunn til å undre seg over at de også preges av PK-samfunnet. De tør ikke annet.

Man snakker ikke om middelklassen, man snakker ikke om politikernes lønninger, man snakker ikke om de kompliserte sidene ved flyktningsituasjonen, man snakker ikke om den vanskelige økonomien, man lar være å snakke om det.

Hvis man snakker om det kan man risikere å bli mislikt.

Når Fremskrittspartiet nå har en opptur på valgmålinger er det tausheten som taler, for «folk flest» ser ikke ut til å mene det som kommer ut i offentligheten.

Når kommune-Norge forteller at en OK lønn for en politiker er 800.000 så skyldes det sikkert at det er dyrt å bo i dagens Norge.

Det skyldes også at de av oss som bare tjener halvparten eller mindre betaler like mye inn til kommunen i form av avgifter og skatt.

«Når vi døde vågner» er et drama skrevet av Henrik Ibsen i 1899. Stykket var Ibsens siste. Samme året ble min morfar født som sønn av den kjente fortelleren og stutkjenneren Bjørgulv Myhola i Bygland. Morfar som jeg alltid kalte bestefar arbeidet som skogsarbeider store deler av sitt liv, etter noen år i Amerika på 20-tallet. Han gikk bort i 1981. Hans bortgang var mitt første møte med en begravelse.

Jeg har mistet både mormor og faren min siden den gang, foruten mange andre kjente. Sånn er det med de fleste av oss. Hverken mormor eller faren min nådde bestefars alder, så livet kan virke veldig kort. Alle Helgens dag er en dag for å minnes de som sto oss nær, men som er vandret til det indianerne pleide å kalle «de evige jaktmarker». Man kan si mye om døden, men særlig moro er den ikke, selv om de barna som feirer Halloween har det gøy der og da.

I stedet for å kle ut ungene som dauinger eller demoner tenker jeg at denne tida på høsten gir oss en fin anledning til å reflektere over de vi har mistet.

Men det er også en tid for å tenke på hvor kjapt dette vesle livet vi har ruller mot slutten. Jeg hører stadig folk jeg kjenner snakke om at livet er meningsløst. Det være seg troende eller ikke-troende. Livet er med andre ord meningsløst men alle snakker om å leve meningsfylt. Hvordan er det mulig å leve meningsfylt når livet er meningsløst?

Jeg har god grunn til å reflektere over dette fordi jeg i hele min voksne alder har levd med en intens angst for døden. Livet er for meg en gåte, nettopp fordi vi «holder ut» selv om vi ikke har så mange valg. Vi fødes av våre foreldre og dør motvillig og innbiller oss at det skal være mulig å leve et «oppegående» og «fornuftig» liv mellom disse to punktene. Poeten Sigbjørn Obstfelder skrev diktet «Jeg ser» noen få år før bestefaren min ble født. I diktet reflekterer han over at jorda er et fremmed sted han ikke kjenner seg hjemme på, men i motsetning til flere andre diktere og forfattere som forsøkte å reflektere over livet tok han ikke sitt liv, men endte det med sykdommen tuberkulose da bestefaren min var 1 år gammel og Obstfelder selv var 33. Han var riktignok innlagt på psykiatrisk en periode, men kom seg ut igjen på egne bein.

Obstfelder levde like mange år som Jesus her på jorda. Grubleren var kanskje mer bevisst enn mange andre i sin samtid på at dette livet er et underlig skue. I de fleste kristnes liv er det Jesus som sitter med svaret på hvorfor livet er blitt som det er, men svaret får man ikke før man tilhører de døde. Derfor må de aller fleste av oss forsøke å omgjøre noe som er meningsløst til noe meningsfylt.

Flere andre forfattere har de senere årene ikke helt taklet denne tenkemåten. Jeg tenker på forfattere som Jens Bjørneboe og Stig Sæterbakken, som fant det meningsløse i livet større enn det meningsfylte. Alt for mye ble komplisert.

På mange måter kan det virke som de «enkle» av oss som ikke grubler så mye tar dagene lettest. Kjæresten min og jeg har den siste tida snakket mye om dansen på Titanic. Mytene forteller at «Nærmere Gud til deg» ble Titanics dødshymne, en salme de sang mens de danset seg inn i døden. Når man vet man skal dø, skal man da legge seg ned og vente eller danse til det er over. Spørsmålet handler nok i like stor grad av hva man makter.

Hva er meningen med livet?  Antakelig et av de mest spurte spørsmålene i avisintervjuer over hele verden. Skuespiller Lars Andreas Larssen var en nær venn de siste åra han levde. Han fortalte aldri at han hadde fått en dyster diagnose som Alzheimers. Han snakket likevel åpent om døden og vi diskuterte fordi han visste om mitt hypokondri. Jeg fikk en bok han hadde vært redaktør for, med dikt om døden. Han må ha reflektert mye selv om han holdt det mye for seg selv. Inni boken var det tre linjer av Jan Erik Vold som sier mer enn de tre linjene:

Ved siste hogg
går sola ned
øksa står i stabben

Sånn er det. Folk kommer og går og etterlater oss andre rådville. Vi ser bildene av de som har forlatt oss og merker oss konturene i ansiktet, kroppsholdningen og det unike ved hvert enkelt menneske som gjør at profiltegnere ved hjelp av en enkel blyant kan tegne folk vi kjenner og vet nøyaktig hvem som er tegnet. Når de så dør vet vi at denne personligheten og dette unike ansiktet aldri vil bli sett noensinne. Så tragisk kan vi tenke, men sånn er livet. Døden er en del av livet. Vi ser tingene de forlot, kanskje var de midt i noe viktig. Det er uforståelig og hardt, følelsesmessig som å få et øksehogg i fjeset.

Vi håndterer det, rister det av oss og går videre. Her ligger absurditeten, til tross for at vi ikke har så mange valg. I livet ellers er det nemlig som oftest forskjell mellom liv og lære. Men de fleste klarer på en eller annen forunderlig måte å leve som de har lært på dette området.

Religion er viktig for mange for å prøve å forstå. Mange tror fordi de tror, andre fordi de håper. Så er det de som ikke tror og tilsynelatende ukomplisert slår seg til ro med at det holder med dette livet.

Uansett hvilken kategori vi havner i er det ingen av oss som vet. I bunn og grunn handler det om å klamre seg til en begrunnelse for å holde ut.

Jeg har ingen indikasjoner på at bestefaren min reflekterte så mye over liv og død, selv da han ble tvangsflyttet til byen fordi vintrene på bygda og helsa ikke helt samstemte med hverandre. Han fortalte i alle fall ikke om det. Oldefaren hans derimot ble det skrevet mye om fordi han var en berømt slåsskjempe i sin samtid. Når han var i godt humør og forberedte seg på en kamp reflekterte han over noe av dette da han sa at «det er synd at slike arma sku rotne i mollinn».

Alt for mange lever som vi skulle leve for alltid. Når vi så møter på mørket er det vanskelig å se noe som helst lys. Livet er meningsløst, men vi kan forsøke å gjøre det meningsfylt, selv om vi som er nådeløst ærlige mot oss selv må erkjenne at også det er en livsløgn. Livet går jo mot døden den dagen vi fødes. Vi begynner å dø den dagen vi fødes.

Her om dagen kom jeg til å tenke på at det jeg gjør med mine barn i dag vil de antakelig aldri huske, rett og slett fordi jeg selv husker svært lite fra jeg var 10 år. Det er dystre tanker.

For min del finner jeg lys i de små gledene, som min datters engasjement når hun snakker om Isac Elliot og min sønns glede av å se Ronaldo spille fotball. Jeg finner lys i høstens vinder, prosjektet jeg holder på med og noe så naivt som Fredrik Skavlans samtaler på fredagskvelden.

Jeg finner også en viss mening i å håpe at «de døde vågner» til live en gang, at mine små barn en gang skal få treffe bestefaren og oldefaren de aldri fikk møte.

Derfor drar vi på kirkegården og tenner lys.

Når sant skal sies er det jo sånn at det er i ulvetimen vi er nærmest livet. Det er i meningsløsheten livet gir mest mening.