Milliardæren Christen Sveaas brukte 450.000 på å krangle om 110.000 kunne vi lese i Dagens Næringsliv. Dette er dessverre ikke noe nytt. Prestisje og prinsipp er blitt et sløseri av en annen verden. Det handler om stahet, stolthet, statuering av eksempel og det handler i siste instans om bitre oppgjør og hat. I samme avis har vi kunne følge rettssaken mellom tidligere havrettsminister Jens Evensens to sønner om arven. Lillebror har saksøkt storebror. Begge er blitt aldrende menn, men det legger ingen demper på rettsoppgjøret. Tvert imot. Det handler om store summer, selv om ingen av dem neppe lider noen nød. I rettssaken snur de seg bort fra hverandre, som to fiender i en krig, og antakelig vil de aldri snakke mer med hverandre.

To brødre, elsket av sine foreldre, men pengene de fikk har gjort dem til fiender. Slik har det blitt.

Fra før kjenner vi til bitre oppgjør i Uglands rederi i Grimstad. Sakene er altså ikke enestående, men har det til felles at det er folk med uendelig mye penger som går til retten mot hverandre. Gribbene er advokater som krafser i dette. Advokater er blitt denne tids nye millionærer.

Advokatene havner fort i samme strid, bare de tjener godt nok på andre. I april i fjor falt dommen mot advokat Mona Høiness etter at slektningene etter den barnløse enken Synnøve Urdahl, gikk til rettssak for å omgjøre en arv som var tildelt Høiness. Dommen som kom fra Borgarting lagmannsrett slo fast at slektningene selv måtte ta kostnadene på rundt fem millioner kroner. De største regningene har kommet fra deres egen advokat Fred A. Gade og hans kolleger, med til sammen 3,2 millioner. I tillegg måtte saksøkerne betale salæret til motpartens advokat Mette Yvonne Larsen på en million kroner pluss Mona Høiness saksomkostninger.

Nå skiller denne siste saken seg ut fra de øvrige. Advokaten er blitt saksøkt og er ikke saksøker, men oppgjøret er like skittent og det tas i bruk svimlende summer, hvor av det meste havner i advokatenes lommer. Det som er vel så interessant er summene som er i omløp, i all hovedsak for å vinne frem koste hva det koste vil.

Advokater er blitt en del av aristokratiet. Sammen med andre milliardærer øses penger rundt i et system som kan bringe flauhet fram hos vanlige mennesker. I andre verdensdeler lever barn på gata, men her sløses det med milliarder.

Jeg spør meg om prestisje og prinsipp er særegent for de som har mye, eller om det bare er de sakene som kommer ut i mediene. Jeg velger å tro det siste. Hverken prestisje eller prinsipp hører til de sju dødssyndene, men de befinner seg heller ikke langt unna. Hvis man kikker nærmere på de sju forstår man fort at både grådighet, begjær, hovmod og misunnelse er involvert i mange av sakene. Ja vrede også for den saks skyld.

En dødssynd er ifølge regelen noe som krever full bevissthet og overlegg. Den forutsetter at man kjenner til at handlingen er syndig og i strid med Guds lov. Den innebærer også et samtykke som er tilstrekkelig villet til at det dreier seg om et personlig valg. Affektert uvitenhet og hjertets forherdelse minsker ikke syndens preg av å være forsettlig, men øker den tvert imot, står det.

Å gå til retten for å slåss om penger, der det strengt tatt ikke er nødvendig er i beste fall unødvendig.

Men man kan anta at der det er mye i omløp og mye å vinne eller tape er terskelen for å skape strid atskillig mindre.

Ingen tviler vel heller på at nabokrangler om en veistubb, arvestrid mellom barn som ikke har så mye og bitre skilsmisseoppgjør verserer, det bare synes ikke like mye. I disse tilfellene er rettsoppgjørene i større grad forståelig. Forskjellen er når striden bikker over til å handle om prestisje eller prinsipp. Da blir det for dumt.

For har man i overflod bør man kanskje telle til ti før man velger å forpeste kroppen med skitne oppgjør som aldri vil la seg reparere.

Når alt kommer til alt er det jo sånn at hvis man tror på en Gud etter dette korte livet skal man selv dømmes utfra livet man har levd. Har man ikke en tro på noe etter dette, er det ens eget rykte som lever videre. Og som kjent synger Henning Kvitnes at «evig eies kun et dårlig rykte».

Uansett bør man kanskje spørre seg selv en strid om prinsipp og prestisje er verdt så mye.

Kalkuleringen kan man jo overlate til en advokat.

Alt går i bølgedaler, også bevegelser. Trender har i alle år vært et menneskelig fenomen, som nok skyldes at vi er flokkdyr, ikke helt forskjellige fra lemen, selv om vi ikke følger etter noen utfor stup.

Jeg og mange i min generasjon ble glad i naturen spesielt på grunn av en mann. I 2015 fyller Sverre M. Fjelstad 85 år. Han ble jaget ut av TV-studio på grunn av en dyreparkepisode, men at Ingrid Espelid Hovig «fjuska litt» var helt greit.

På mange måter er det helt nødvendig at vi får Friluftslivets år i 2015, for det trengs. I dagens digitale samfunn er vi ikke bare altfor stillesittende, men vi er så opptatt at vi ikke har tid til det som går sakte. Kanskje kan vi også la dette året bli en hyllest til den evige ildsjelen Sverre M., som ikke bare lærte oss alt om dyrene i skogen med sin behagelige røst og brede kunnskap, men han tok oss med ut i naturen. Det var Sverre som lærte meg den fascinerende historien om det sinte lemenet. Senere, på en av mine fjellvandringer havner vi midt i et lemenår.

Fra sitt tilholdssted ved Østmarka i Oslo har Sverre M. oversikten, men det er en skam at ikke NRK har gitt han samme heder og ære som til eksempel Erik Bye fikk i sin tid. Mitt ønske er at de henter frem noen av de gamle programmene han laget i dette året.

Friluftslivets år er en gyllen anledning. Hva vil Sverre si om tiden vi bruker på et treningssenter? Det er ikke godt å si, men det er bare å ta en telefon. Han er en elskverdig mann å snakke med i telefonen. Alt for mange trener innendørs og bruker ferien til å legge seg langflat på ei eller annen sandstrand 3-4 timers flyreise unna.

Bare i løpet av mine femti år har utviklingen vært enorm. For oss begynte det tidlig med cowboy og indianer i skogen, og det var helt naturlig. For når skolen var slutt måtte vi være utendørs når leksene var unnagjort. Vi klatret i trærne, spilte løkkefotball og levde livet utendørs.

Søndagene tilbrakte vi i skogen med faren vår. Han var ivrig friluftsmann.

I 1970 startet Sørlandsmarsjen, som ble begynnelsen på et fenomen som mer eller mindre skulle vare i femten år. Til å være en trend i tida er det lang tid, men turmarsjentusiastene fant stadig på nye grunner til at vi skulle samle på medaljer. Ja, for det var motivasjonen. Medaljene. I dag støver de ned i kjelleren.

Sørlandsmarsjen som var alle turmarsjers far her på Sørlandet hadde sitt toppår i 1978 med nesten 5000 vandrere. Jeg var en av dem, og jeg synes å minnes at det var varmt den dagen også.

Faren vår tok oss etter hvert med på mange turmarsjer. Jeg har fremdeles medaljene fra Sørlandsmarsjen, Julemarsjen, Mandalsmarsjen, Falconbridge marsjen, Søgne marsjen, Imås marsjen, Unicef Marsjen, Skjernøy marsjen, Flekkerøy marsjen, Vennesla marsjen og flere med. På 70-tallet var vi aktive. Jeg har mine første turmarsjmedaljer fra 1976 og min siste fra 1985. Etter det var det definitivt slutt. Trenden holdt lenge, men da var det over.

På 90-tallet kom en ny trend. Fjellvandring fra hytte til hytte var ingen ny oppdagelse, den er uendelig gammel og fra før bilens tid en helt nødvendig måte å komme seg frem på. Når man gikk over fjellet slapp man mange omveier. Mange kjente personer har skrevet om sine naturopplevelser i fjellheimen. Henrik Ibsen sa på en av sine turer:

«Her oppe på fjellet er frihet og Gud. Der nede famler de andre».

Til tross for oppveksten med en far som elsket friluftslivet, tok han oss aldri med på fjellvandringer. Han vokste opp blant de største og vakreste fjellandskap i Loppa i Finnmark, men det var som han aldri oppdaget at det fantes store fjell også på Sørlandet. Dermed besteg han småtoppene rundt Kristiansand i stedet. Men kanskje var det tidsånden og det faktum at det var tungvint å komme seg frem til fjellet uten bil. Man skulle jo tro han, som Ibsen, kom nærmere sin Gud jo høyere til fjells.

På 90-tallet vandret vi fra hytte til hytte. Men da var det med venner og kjærester. Den første turen til Gaukhei i 1990 og den foreløpig siste ti år senere på en 5-dagers fjellvandring på Hardangervidda med Haukeliseter som utgangspunkt. Begynnelsen på to tiår, med kjærester i hver sin tidsepoke og den frie og vakre naturen over fjellet som arena.

Hvis vi legger til 70-tallets campinggleder skulle det meste være sagt, men hvor er man i dag? Mine små barn tilbringer alt for mye tid innendørs foran internett, Playstation og nettbrett. Ingenting tyder på at utviklingen vil stanse opp. I fjor arrangerte Protestfestivalen debatt om temaet. Trening på innendørs treningssentre har erstattet turer i skogen. Dataspill har erstattet cowboy og indianere og lek i naturen. I fjor kom det frem at ungdom ikke fisker lenger. Konsekvensen er at fjellvann får overflod av fisk som må tas med garn. Amerikanske sosiologer har undersøkt hvor mye av et vanlig døgn i en tolvårings liv som er forbeholdt prat med mamma eller pappa. Svaret er langt fra timer, men 3.5 minutter. Derimot bruker de mange av døgnets timer til å stirre på skjermer og trykke på knotter. De er innendørs 90 prosent av tida. En dansk undersøkelse viser at bare 23 prosent av dagens barn mellom 5 og 12 år er ute daglig for å leke eller bruke naturen på andre måter.

«Vi husker å lufte hunden, men glemmer at barna våre har noen av de samme grunnleggende behovene,» sier Ole Laursen til Jyllandsposten. Han leder arbeid for barn, skoler og familier hos Danmarks Naturfredningsforening.

Vi trenger Friluftslivets år. Målet er å få folk oftere ut på tur. Startskuddet for nasjonal satsning er allerede 13. januar. På åpningsdagen blir alle ordførere oppmuntret til å sove ute under åpen himmel natt til åpningsdagen. Det kan bli kaldt, men det blir spennende å se om byens ordfører Arvid Grundekjøn takker ja til invitasjonen fra prosjektlederen.

Det er ikke første gang Friluftslivets år har blitt arrangert. 1993 og 2005 sto også i friluftslivets tegn.

For å bli glad i naturen er det enkle grep som skal til. Les et av diktene til Hans Børli. Gå søndagstur. Ta barna med på aktiviteter i regi av DNT eller rett og slett som i gamle dager, tur i skogen med primus og spikkekniv. Helsemyndigheten anbefaler 30 minutter mosjon hver dag. Det er en utmerket begynnelse.

Et av fjorårets nyord var sakte-TV, det å få ting til å gå litt saktere kan naturen bidra til. Vi har ingen Sverre M. Fjelstad til å lære oss om alt vi kan oppleve i naturen i dag, men vi kan lage et nyttårsforsett for oss selv og våre barn.

Hvis vi begynner å tenke litt saktere, bevege oss litt fortere og være litt mer utendørs vil vi kanskje føle oss bedre den tida vi er innendørs.

Det var tidlig på 80-tallet og det var nyttårsaften. Cirka tjue ungdommer gikk nedover den bratte bakken ned fra Tinnheia. Vi skulle til Suldalen for å feire Nyttårsaften. Ølkassene bar vi mellom oss. I dag aner jeg ikke hvorfor nettopp blokkene i Suldalen var målet. Jeg kan ikke huske at vi kom inn noe sted, men at vi samlet oss utenfor, og delvis i trappeoppgangene i kulden. Vi frøs og ville inn men ble jaget ut igjen av blokka. Poenget var at det skulle feires. Det skulle feires skikkelig på ungdoms vis. Det var jo Nyttårsaften, ingen hvilken som helst dag. Akkurat som i år var det kaldt. Det er alltid kaldt på nyttårsaften. Det må ha vært året før nesten alle de samme ungdommene ble frelst, enten overgangen fra 1982 til 1983 eller 1983 til 1984. På den tiden var det ingen balansegang mellom alkohol og kristendom. Det var en av delene, frelst eller frafallen. I dag drikker 90% av de som kaller seg kristne.  Det er noe av det som har endret seg.

Det siste var et sidespor, men likevel relevant. Nyttårsaften er den dagen i året flere av oss og mer enn ellers i året drikker alkohol samtidig. Men feiringen er i beste fall noe som foregår i topplokket. Fakta er at for de fleste av oss gjør vi omtrent det samme i 2015 som vi gjorde i 2014. Vi kan konstatere at det er ingen verdens ting å feire. Ja, bortsett fra at vi ble med videre.

Verden går sin skjeve gang. Norge vil fortsatt være verdens rikeste land, selv om krona er blitt mindre verdt. Jeg røyker nyttårssigaren og ser ABBAs Happy New Year på selve dagen. Deretter fortsetter jeg å gjøre det jeg alltid har gjort de siste årene. Om man er kristen, hindu, muslim eller ateist gjør vi stort sett det samme vi gjorde året før. Mange av oss fryktet at verden gikk under da vi forflyttet oss fra 1999 til 2000, at selv de digitale knappene som hindret atombombene å utløses ville løpe løpsk. Men ingenting skjedde. Selve overgangen til et nytt tusenår var faktisk forbausende kjedelig.

Nå er femten år flydd avgårde. Vi forbereder oss som vi pleier å gjøre. I god tid har vi planlagt hvor vi skal være på selve dagen som i år er en onsdag. Vi forbereder oss med hvordan vi skal kle oss, hvem vi skal være sammen med og hva vi skal spise og drikke. Hvem vi skal klemme, hvem vi skal sende SMS til finner vi ut underveis.

Men så har vi altså blitt tretti år eldre. Det gjør noe med oss, eller sagt på en annen måte, det gjør veldig lite med oss. Jo eldre vi blir jo mer vante blir vi og jo mer sjeldent gjør vi noe annerledes. Jeg skuer utover mitt rike, her fra bungalowen på toppen av Vågsbygd, vel vitende om at det er en oppgradering i forhold til hybelen den gang. Jeg vil ikke forandre på så mye, for det er noe trygt og godt og vanedannende med at alt er som det alltid har vært. For noen år siden fant jeg ut etter flere års tankekjør hvorfor tida går fortere og fortere. Det var så lite logikk i at det var sånn. For i virkeligheten skjedde det så mye da vi var unge. Man skulle tro tida fløy. Vi skiftet stil, skiftet klær oftere, skiftet musikksjanger, skiftet venner, kjærester, interesser, tenkemåte, leveregler og alt annet. Nå ja, i dag skifter vi kanskje oftere kjærester, men ellers endrer vi på fint lite. Fotballaget er det mest hellige. Det bytter vi ALDRI!

Man skulle tro at et nytt år var noe vitalt og spennende, men da må du tro om igjen. Vi vil stå der og se på rakettene rett før midnatt med kalkun i magen og smil rundt munnen, lettere beruset av Champagne og det usette som står fremfor oss i året som kommer.

Til neste år, kjære dere, skjer det fint lite. Dessverre vil noen bli borte og noen vil komme til, og så får vi bare svelge hardt å håpe at det ikke blir akkurat oss som ut av rekka går, men noen andre. Regjeringen får nye terningkast, som neppe vil endre seg så mye i forhold til dette året. Litt opp eller ned fra sist. Det kommer sikkert et nytt nyord som blir omtalt i avisene, mens et gammelt tema kommer opp i mediene som en ny stor sak. Humanetikerne og kristenfolket vil fortsette å skyte på hverandre. Ikke med hverken raketter eller gevær, men med ord. Helvete er utryddet, så det går pent og pyntelig for seg. Krig blir det nok også, dessverre. Men ikke en ny verdenskrig. Det vil fortsatt være sterk uenighet mellom Israels venner og palestinakomiteen. Mads Gilbert forsøker å megle. Eller, tja, han forsøker i alle fall å hjelpe. Det dukker sikkert opp nye kriger, og nye epidemier, ja kanskje til og med et ukjent virus som skremmer vannet av oss.

Dagbladet fortsetter å skrive om alt som kan ramme oss. Per Fugelli ber oss «gi faen».

I Kristiansand vil kampen mellom Sørlandssenteret og Kvadraturen fortsette. Det samme vil kampen mellom tilhengerne av fornying og bevaring i bystyret. Til slutt vinner fornying. All historie tilsier det, uansett hvor sterkt noen av oss hater tanken. Gamle bygg blir borte som gamle mennesker. Byen vil få en ny ordfører i september, noe som allerede er bestemt. Intet nytt under solen. Det blir et år for jubileer, som alltid. Aage Samuelsen fikk ikke samme status som Alf Prøysen, men på Sørlandet var Aage større enn Alf.

Det blir garantert åpnet en ny vei i 2015. Snora klippes av samferdselsministeren fra Fremskrittspartiet. Samme minister åpner flere bomstasjoner, men trøster seg med at prisen på hver enkelt ikke vil øke.

Kylling vil være det ordet som blir mest brukt i Nationen. Klassekampen vil skrive mer om tro og Vårt Land mer om ateisme.

Jonas Gahr Støre går opp en plass på maktbarometeret. Liverpool rykker ned. Start rykker ned eller overlever nok en gang. Elvis står ikke opp igjen i 2015 heller.

Vi kommer heller ikke til å glemme at det er 25 år siden Nelson Mandela ble løslatt. Det kommer til å bli mange og lange kronikker om fred og frihet og alt det der.

Men når neste år går mot slutten er alt som før igjen. Ny debatt om fattige barn i Norge blusser opp igjen, for de økende forskjellene blir nok ikke mindre med Erna bak spakene. Alle snakker om at noe må gjøres. Nye kjendiser dukker opp, og som vanlig kommer de fra underholdningsprogrammene. Reality-TV er på vei ut, men sjekkeprogram er In. Det betyr nye kjendiser fra Jakten på Kjærligheten og Gift ved Første Blikk, som begge var stor nok suksess til at det gjentar seg i 2015.

CD-plata er imidlertid avgått ved døden i 2015. Offisielt skal det ha skjedd allerede 7. november i år, men neste år blir alle som synger i villrede om hvor de skal få pengene fra. Det betyr flere konserter for å overleve, noe som betyr at vi som går på konsertene må ha mer penger for å gå på flere konserter. Det betyr mer lønn, noe som betyr knallharde lønnsforhandlinger til våren.

Snart er det vår, og så sommer og så høst igjen. Når vi er kommet til desember 2015 er det ingen som forstår hvor tida er blitt av, men jeg har altså funnet svaret på dette vanskelige spørsmålet.

Når man var ung og mye skjedde gikk tida seint, selv om man skulle tro det var motsatt. Når man er blitt gammel skjer det samme om igjen hele tida, så vi merker ikke tida som går. På den måten går tida fortere og fortere helt ubemerket. Jo eldre vi blir jo mindre motivert er vi for forandringer og dermed går tida enda fortere, til vi ender opp i jorda. Med andre ord, det beste vi kan gjøre for å få mer ut av livet er å finne på stadig mer nytt.

Jeg kommer alltid tilbake til at alt var bedre før, og på sett og vis var det så, fordi vi visste så mye mindre da vi var yngre. Nå vet vi bedre, dessverre.

Onsdag er det Nyttårsaften. Da dropper jeg ølkassa.  Rygg og skulder er ikke som det en gang var. Jeg husker heller ikke alle som var med til Suldalen. Flaska med italiensk vin er enklere å forholde seg til. Dessuten vet jeg hvor jeg skal. Jeg skal være innendørs. Det er så mye mer behagelig. Jeg vet også at jeg har med en sigar på innerlomma. Da må jeg ut på trappa. Så vet jeg en ting om året som kommer.

Det blir regn og sol. Det blir snø.  Sheffield United vinner og taper.

God Nytt År!

 

Ps. Protestfestivalen overlever i 2015. Vi vet det bare ikke ennå.