«I himmelen er alle interessante mennesker fraværende,» sa filosofen Friedrich Nietzsche. En snever bemerkning fra en som hevdet at Gud er død, tenker jeg. I alle år har jeg søkt tilflukt hos de som har vært ute noen vinternetter, når det har stormet, men også ellers. I hver familie er det en eller annen som går sine egne veier, har jeg hørt. Tilfeldighetene gjorde vel at det tilfeldigvis ble meg i min familie. Hos de andre er man gjerne avvikeren, den med problemer. Hos den det gjelder er det slik han eller hun vil leve sitt liv, uten at andre skal styre. Vi har et liv, og bestemmer selv regien.

Jeg ble sittende og smake på ordet «vindskjeiv» i går ettermiddag, og fant raskt ut at jeg aldri ville ta det ordet i bruk om min egen person. Er neppe alene om det. Jeg er et fornuftig menneske. Ansvarlig pappa, med hus og bil, betaler regningene så godt jeg klarer og holder min sti sånn noenlunde ren.

Men jo mer jeg smakte på ordet slo det meg at jovisst er jeg vindskjeiv. Klart jeg er det. Jeg foretrekker å ikke gli inn i mengden, vil ikke bli som alle andre. Jeg er overhodet ikke fornuftig.

Dette slo meg etter å ha vært i begravelsen til en enestående sjel, en lokal kunstner og levemann, som var mer fri enn noen av de «vanlige» menneskene jeg kjenner. Antakelig er det den samme friheten jeg finner i westernfilmer som har gjort at jeg har sansen for disse menneskene mange vil kalle både ufornuftige og problematiske.

Nå er det mange år siden jeg leste romanen «De Vindskjeive» av Carl Frederik Prytz, og enda flere år siden jeg besøkte forfatteren i hans kunstnerhjem midt i Oslo. Han ville vært 92, om han fortsatt hadde levd. Prytz er interessant fordi han smakte på begge verdener. Han var en høyt respektert forfatter og oversetter. I en periode var han ansatt i NRK. Jeg hadde sugd til meg diktene hans og invitert forfatteren til Søgne for å snakke om dikt som terapi. Prytz reagerte med sinne når flere fortalte at de hadde kommet seg ut av psykiatriske sykehus på grunn av diktene hans, noe som kom mer overraskende på han enn på oss. Senere fikk jeg takkebrev og gjorde meg opp mine tanker rundt det som hadde hendt. Jeg tror det var stort for han, når han fikk tenkt seg om. Prytz skrev nemlig boka «De Vindskjeve» etter å ha blitt innlagt på psykiatrisk sykehus en periode. Dag og Tid omtalte senere boka som 70-tallets viktigste bok.

Min teori var at han kom tilbake i «verden», til «fornuftssamfunnet», og da han møtte oss i Søgne hadde han nok brukt noen år på å bearbeide den tiden han var innlagt. Bearbeiding kan gi variable reaksjoner, når man møter seg selv i døra.

Når vi tok farvel med en høyt aktet journalist, penneknekt og «gadas gutt» tok vi også farvel med en fri sjel. Han tok seg noen fester i livet, levde på kanten og levde seg inn i sine ideer, alt på sin måte, slik det skal være. Ingen kan styre den frie sjel, han eller hun som skaper sitt eget liv, og som ikke følger strømmen de fleste av oss gjør til daglig. Jeg ble litt overrasket når det slo meg at de menneskene jeg ofte har trivdes best med ofte har vært problematiske for resten av samfunnet.

I mars 2009 var jeg i bisettelsen til Triztan Vindtorn i Drammen. I den siste boka han rakk å gi ut høsten 2008 «Sirkus for usynlige elefanter» sammenfattet han dikterholdninga si i uttrykket «det lekende menneske». Et fantastisk uttrykk egentlig, som var passende for Triztan selv, og også for han som ble begravet i går.

Vindtorn sa til media da han deltok i debatt om genialitet og galskap på Protestfestivalen i 2007 at de gale har gått foran – avant garde – og staket ut retningslinjene og tøyd grensene for hva vanlige mennesker kan oppleve. Gud velsigne galskapen, uttalte han da. Ganske genialt sagt egentlig.

I 2005 inviterte vi Laurie Grundt – den galeste av de gale –  til Protestfestivalen. Både min daværende kollega og jeg hadde sett en dokumentar med kunstneren, som bodde i fristaden Christiania. Vi kastet oss over telefonen til hverandre. Han må vi ha! Han kom, og laget rabalder slik han gjorde i september i fjor da han feiret 91-årsdagen med å fyre løs mot fødebyen Bergen, som han flyttet hjem til for å dø. Han snakket om en by med «røyke – og puleforbud». Kunstneren Bodil Friele kalte han et fyrverkeri. Oddvar Torsheim beskrev han som Nord-Europas eldste hippie. Begge deler stemmer.

Disse vindskjeve er gjerne sta kunstnere, hippier, bohemer, nervebunter og følelsesmennesker. De bryr seg ikke om hva et flertall måtte mene. Mange av dem både røyker og drikker, uansett om de risikerer både livet og helsa. De har levd, levd til fulle. Jeg forsvarer ikke rusbruk, men poengterer bare at de har levd.

Carl Frederik Prytz skrev da han var innlagt om de privilegerte som ikke dør i slummen, i tortur, men av stress og statussymboler, og som han beskrev det i et dikt «i bilene i lenestolene bak kontorpultene foran bilene som kjører enda fortere for å ta igjen tapt tid tapt tid tapt tid». Han regnet seg selv som en av dem, såpass frimodig var han. Kanskje var det derfor han møtte veggen. Livet er jo ingen seilas på noen moderat bølge, men et sammensurium av oppover- og nedoverbakker.

Så hva er problemet i dag? Mange av oss sliter med å tilpasse oss NAV-samfunnet, der alle ansvarlige voksne skal stues inn i A4-tilværelser, som egentlig er et system de privilegerte har laget. Vi skal tvinges inn i dette, enten vi vil eller ikke. Før vi fikk dette systemet, ville mange blitt sett på som originaler, vindskjeive. Feilaktig selvsagt, da nettopp det unike med oss mennesker er at hver og en av oss er originaler. I dag skal alle være like, alle ha samme meninger og alle tvinges inn i mengden.

Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har fått slengbemerkninger for å være for åpen, for utleverende eller for inkluderende. I det ligger nok forklaringen på hvorfor jeg har søkt mot de andre i samfunnet, de som er outsidere, avvikere og kreative. I disse møtene kjenner man seg rik, lærer mye og får nye oppfatninger av livet. Mest interessant er det kanskje at noen av oss kjenner oss mer hjemme sammen med disse.

Nietzsche hadde nok rett i at galskapen og annerledesheten hos enkeltindivider er sjeldent, mens det opereres mer fritt i partier, grupper og nasjoner. De fleste av oss vil tilhøre en flokk.

De vindskjeive er de gale, de originale, de kreative, noen av dem også beskrevet som tullinger. Fornuften er kjedelig og død. William Blake, den engelske mystiske og hippiebevegelsens forbilde hevdet dette. Gunvald Opstad skrev om den nylig døde journalisten som en av de siste originaler. Når han skriver at det knapt finnes originaler igjen beskriver han samtidig et samfunn der det ikke er plass til dem. Gunvald vet hva han snakker om. Han har skrevet om flere av dem, ikke minst i boka «utav reisendes folk».

Oldefaren min på morssida ble kalt en original. Han ble kjent som «den siste fortelleren» og gikk hele sitt 96-årige liv i Setesdalsbunad. Han var sta og bevisst på det han gjorde. Han var respektert. De gangene han kom til byen sto ofte Fædrelandsvennen klar for å intervjue. Originaler var interessante intervjuobjekter. Men ikke alle var originaler på den måten, dessverre.

Alle kjemper vi den durabelige kampen mellom plikt og frihet, men I et mer og mer materialistisk og regulert samfunn blir plikten mer styrende. Det blir mer vanskelig å falle utenfor og balansering er blitt mer komplisert.

Fornuften er ofte taus, taler bare når det er riktig å tale. Ingen utleveringer, ingen fall, ikke noe rabalder.

Jeg tror det var det lyrikeren Tove Lie beskrev når hun skrev følgende.

«Hør den store taushet
fra alle menneskene
de tier og tier
kan du høre dem
de snakker seg gjennom
en veldig taushet
kaller den sitt liv
de gjør meg så redd»

Denne uka døde en lokal pressemann alle kjente. Ikke bare det at alle kjente han, men tror ikke han hadde mange uvenner. Kristian «Kikki» Kristiansen ble 60 år gammel. Han var en original og en villmann som gjorde og sa det han følte var rett. Det beundrer vi han for, i dette konforme samfunnet vi lever i der alt skal være så striglet. I uka som kommer markeres 100-årsdagen til predikanten Aage Samuelsen, som var langt fra konform. Han var en villmann, en predikant som sa det han følte var rett. Det er lett å finne likhetene mellom disse to skikkelsene. Det er villmennene som setter spor og de som blir lagt merke til.

I forbindelse med «Kikkis» bortgang ble det sagt at han var en av de siste av en utdøende rase. Han var en original, i positiv forstand. Det var han.

Jeg kom til å tenke på det redaktør i Ukeavisen Ledelse Magne Lerø skrev i forbindelse med at Protestfestivalen kjempet for å overleve. «Vi trenger flere avvikere, mennesker som lever og tenker annerledes. Det sanne demokrati kjennetegnes ved at det gis levelige vilkår for avvikere, minoriteter og sta protestanter». 11.februar kommer to «sta protestanter» til Kristiansand og Protestfestivalen for å snakke om utfordringer og visjoner for 2015. Per Fugelli fikk Fritt Ords pris i 2013. Vebjørn Selbekk er foreslått til årets pris.

Vi har ikke tid til å vente på at ting skal skje. Hva står foran oss i 2015? Hvilke utfordringer står vi overfor?

På søndagstur i dag passerte jeg en lekepark der småungene mine pleier å leke. Brått og brutalt slår det meg, de er ikke så små lenger. Minstejenta er 7 år og det er lenge siden hun har ville dra til lekeparker. Det er bare å innse at tida går fryktelig fort, men utviklingen endrer seg nesten enda fortere.

Vi vet ikke så mye om den verden de små skal være voksne i, men vi kan regne med at den blir brutal. Derfor er det så viktig å bry seg. Derfor arrangeres Protestfestivalen.

Vi trenger ikke datoer som 11. september, 22. juli eller 7. januar å forholde oss til. Ondskap eller likegyldighet har mange ansikter. Likegyldighet er verst, eller som Martin Luther King sa det, «Den største tragedien i verden er ikke de onde menneskenes brutalitet, men de gode menneskers stillhet». Vi trenger ikke en gang skjule oss bak masken Anonymous. Både likegyldighet og ondskap har mange ansikter.

Problemet her i landet er at vi har det for godt til å se hva som skjer utenfor vår egen komfortsone. «I Norge har vi hatt eggkrise. Sammen med smørkrisen er den det nærmeste Norge har vært kriser de siste åra, og det gjør noe med oss,» skrev Simen Ekern i Dagbladet nylig.

Om noen timer er det offisiell helligdag i USA. Amerikanerne har ikke for vane å strø om seg med fridager, til det er tapte arbeidsdager for mye tapte penger. Utenom Presidentens Dag (Washingtons fødselsdag) og Columbus dag er det kun en annen person som har blitt tilgodesett med en helligdag.

Martin Luther King Day ble første gang feiret 20. januar 1986, og feires den 3. mandagen i januar hvert år, nærmest mulig opp til Kings bursdag. Martin Luther King Jr. sto for alt det gode vi ønsker å forenes oss med som individ i denne verden. Hans betydning for å få bukt med rasediskriminering var helt avgjørende for det samfunnet USA har blitt i dag. Med mot, vilje og gjennomføringsevne løftet han oss ut fra det vi alle lever under til daglig, at vi ikke blander oss inn. Urett berører oss alle, en eller annen gang.

King var også sylskarp i sin kritikk av kapitalismen.  Den kan lede til en materialisme som er like ødeleggende som kommunismen, sa han. Det første er nok en større trussel mot samfunnet i dag, enn det siste. I gårsdagens utgave av Klassekampen skrev Arne Johan Vetlesen at «vi tviholder på e økonomisk system som ikke kan annet enn å tømme, tappe, ødelegge – legge øde, dødt»

Vi har en tendens til å pakke oss, vårt og våre inn i hverdagens travelhet som et unnskyldningens skjold. Fra det venteværelset er veien kort og komfortabel til apatien innhenter oss.

Her på Sørlandet har vi det i alle fall greit. Så sabla greit. Vi tror i alle fall det, men vi vet det ikke stemmer. Helt siden vi startet Protestfestivalen for femten år siden var Dr. King det store forbildet. Han ville noe, tok tak og lyktes med sine mål.

I januar 1960 så Dr. King at frøene som var sådd gjennom intenst arbeid var i ferd med å gro frem. Tiden var moden. Han kalte det for «det rette psykologiske øyeblikk». Det var klart for et samlet stormløp mot diskriminering og vold. Han ville trene ungdom og unge voksne i den hensikt å fremtvinge sosial forandring gjennom ikke-voldelig motstand. Han var inspirert av Gandhi mange år tidligere. King ble spurt om hvorfor han tydde til sivil ulydighet, fremfor den lange veien via loven. Han viste til at alt Hitler gjorde i Tyskland var legalt, og alt frihetskjemperne gjorde var illegalt.

Vi kan vel knapt sies å ha noen «rette psykologiske øyeblikk» i dag, med unntak av når det skjer noe som vekker oss opp.

Sett av 11. februar, vår egen Martin Luther King dag. Vi skal snakke om det nye året.

«Det rette psykologiske øyeblikk».

Hver dag står jeg opp med at mobiltelefonen lager lyder. Men det er i oddetallsuker. I de andre ukene står jeg opp en halvtime senere, uten klokke. Jeg lager meg frokost, leser morgenavisen og tusler opp på kontoret i 2. etasje. Der leser jeg post, nettaviser og ser igjennom dagens oppgaver og eventuelle avtaler. Før lunsj er jeg allerede på vei til byen for å hente posten. 6-7 aviser til skal pløyes før middag. Nettopp middagen er ofte dagens største problem, fordi man skal variere. Jeg er lite kreativ på kjøkkenet og bruker alt for mye tid på å finne ut hva man skal spise. Under middagen kommer det 2-3 aviser til, som oftest er Dagbladet en av dem. Jeg er også blitt avhengig av mosjon, gjerne med en tretti minutters løpetur. Og sånn går nu dagan.

I partallsuker er livet helt annerledes, selv om rutiner også preger disse dagene. Forskjellen er at disse ukene inneholder en god del aktiviteter, fotball, lekser, mer planlagt middagslaging osv. Pappaukene kaller jeg disse ukene.

Hver dag har jeg mine rutiner, som jeg er hundre prosent avhengig av for å fungere. På en måte kan man si det er limet som holder livet sammen. Rutiner er mer viktig enn man tror, i en verden som stadig forandrer seg, i gjennom sorg og glede, oppturer og nedturer, problemer og fortvilelse eller pur lykke. I og med at vi er mennesker deler vi alle den samme skjebnen. Menneskene rundt oss kommer og går og de vi er glad i forsvinner og blir borte, eller som Johnny Cash synger i «Hurt»; «Everyone i know goes away in the end». Til slutt er det vi som blir borte. Vi skal ikke bare holde ut, men leve, holde «stø kurs», betale regningene til forfall og følge reglene andre mennesker har skapt og har endret på helt siden tidenes morgen.

Det trengs rett og slett en sterk rygg for å bære alt dette, og for mange av oss er vaner og rutiner en slags hjelpende hånd for å holde oss oppe.

Jeg har hatt noen mørke perioder. Heldigvis har jeg jobbet i disse periodene, fordi rutiner og vaner er blitt en del av meg. Slutter jeg med de, er det fare på ferde.

Det kan også til en viss grad forklare hvorfor mange eldre mennesker dør når de slutter å arbeide. Hvis de ikke har opparbeidet seg nye rutiner de trives med, blir man ofte mistilpasset.

«Kunstnere, forfattere, regissører, musikere og andre kreative individer har sine faste rutiner for å kunne skape best mulig», står det å lese i en større sak om rutinemennesker i denne ukens D2. Her møter vi vanene til Ingvard Ambjørnsen, Merethe Lindstrøm, Ida Ekblad med flere. Saken om rutinemenneskene er interessant og temaet har opptatt meg lenge. Min kollega gjennom mange år pleide alltid å «Mobbe meg» for rutinene mine. Jeg vet jeg er avhengig av rutiner. I begynnelsen når jeg ble klar over hvordan dagene mine var irriterte det meg. Jeg skulle i alle fall ikke være noe rutinemenneske, jeg som mer eller mindre alltid har kritisert andre for å være vanedyr.

Det er nemlig en myte at kunstnere ikke er vanedyr. Faktisk er mange av dem mer rutinemennesker enn man skulle tro. D2 slår fast at det alltid finnes et mønster, også i kaos. Det at jeg er et vanedyr betyr ikke at jeg har tenkt å skryte på meg et kunstnerliv. Jeg kan vise til personlighetstesten Enneagrammet der jeg har testet meg frem til å være en firer blant de ni personlighetstypene. Enneagrammet baserer seg nettopp på at vi mennesker gjentar de samme mønstrene i livet, og om du er skeptisk til tester som dette, f.eks. av religiøse grunner, så er Enneagrammet en personlighetstest som også prester og biskoper velsigner. Boka om de 9 mennesketyper som ofte er utlånt på biblioteket er skrevet av to prester. Gjennom Enneagrammet får vi vite at mønstrene i livene våre ofte er fryktbasert, skapt i situasjoner der vi er redde for å miste trygghet, både fysisk og psykisk, tilhørighet, kjærlighet og andre grunnleggende behov. I hovedsak er vi en av ni mennesketyper. Fireren – som jeg er – er kunstnersjela. Jeg kan med andre ord tillegge meg å være kunstnersjel, uten nødvendigvis å være kunstner.

Kunstnersjela spiller ofte på hele sitt følelsesregister. Det kan være slitsomt i blant.

De fleste av oss har hørt at det finnes mange typer følelser, men skal vi tro den svenske psykologen Jackie Bergman finnes det bare to typer følelser, kjærlighet og frykt. Sinne er for eksempel frykt, kunne han fortelle da han besøkte Protestfestivalen for noen år siden. Det høres logisk ut. Jackies stemme har dessverre stilnet. 14. juli 2014 døde han av hjernesvulst. Men ideene hans lever videre og passer fint sammen med Enneagrammet.

Frykt er antakelig kjernen i det som gjør oss til vanedyr. Vanene gir oss forutsigbarhet og dermed trygghet, som er motvekt til frykt.

Egentlig er det ikke rart at kunstnere er rutinemennesker. Man trenger orden i kaoset for å henge sammen. Dessuten er det jo sånn at for å være kreativ må man ha rom for å skape. Rutiner kan være knagger vi henger kaoset på.

Derfor kan faktisk kunstnere være mindre kaos enn man tror. Ingvard Ambjørnsen fortalte til magasinet D2 at grunnregelen er å leve så kjedelig som mulig.

Jeg har møtt noen store kunstnere gjennom livet. Det som har slått meg er hvor vanlige de er. De har ofte faste tidspunkter for ting, selv om rus er en del av hverdagen for flere av dem. Men langt fra alle er avhengig av daglige doser med kokain og whisky for å filme slik filmregissøren Sam Peckinpah var. Eller av to flasker rødvin daglig, slik Ingvard Ambjørnsen er. Mange er faktisk helt vanlige mennesker, men med litt andre rutiner.

Rusklinikker og tiltak for å komme ut av rus handler ofte om strenge rutiner.

Når kompisen min lo av rutinene mine slo jeg alltid tilbake med at jeg er en livsnyter, men rutiner handler langt fra bare om å nyte. Det handler vel så mye om overlevelsesstrategi.

Barn er avhengig av rutiner for å bli stabile og trygge. Voksne er avhengig av rutiner for å holde det gående. Rutiner er kontroll og systemer.  Jeg spiser det samme hver dag, sitter på den samme stolen ved kjøkkenbordet, ligger på den samme sida av senga, lytter til den faste radiokanalen, ser på de samme TV-programmene. Jeg fyller opp kjøleskapet med de samme varene uke etter uke. Det høres fryktelig kjedelig ut, men er faktisk helt nødvendig.

En forfatter skrev en gang at jogginga gjorde det mulig for henne å konsentrere seg om skrivinga. Kom man ut av rytmen, ble også skrivinga et problem.

Mennesker som ikke er vanedyr er uberegnelige, så til den som vil hakke på rutinene mine er det bare en ting å si; hold snavla.

Jeg er et vanedyr. Det holder frykten på avstand. Derfor er jeg til å stole på.

Derfor får jeg gjort mye.