Det var tidlig på 80-tallet og det var nyttårsaften. Cirka tjue ungdommer gikk nedover den bratte bakken ned fra Tinnheia. Vi skulle til Suldalen for å feire Nyttårsaften. Ølkassene bar vi mellom oss. I dag aner jeg ikke hvorfor nettopp blokkene i Suldalen var målet. Jeg kan ikke huske at vi kom inn noe sted, men at vi samlet oss utenfor, og delvis i trappeoppgangene i kulden. Vi frøs og ville inn men ble jaget ut igjen av blokka. Poenget var at det skulle feires. Det skulle feires skikkelig på ungdoms vis. Det var jo Nyttårsaften, ingen hvilken som helst dag. Akkurat som i år var det kaldt. Det er alltid kaldt på nyttårsaften. Det må ha vært året før nesten alle de samme ungdommene ble frelst, enten overgangen fra 1982 til 1983 eller 1983 til 1984. På den tiden var det ingen balansegang mellom alkohol og kristendom. Det var en av delene, frelst eller frafallen. I dag drikker 90% av de som kaller seg kristne.  Det er noe av det som har endret seg.

Det siste var et sidespor, men likevel relevant. Nyttårsaften er den dagen i året flere av oss og mer enn ellers i året drikker alkohol samtidig. Men feiringen er i beste fall noe som foregår i topplokket. Fakta er at for de fleste av oss gjør vi omtrent det samme i 2015 som vi gjorde i 2014. Vi kan konstatere at det er ingen verdens ting å feire. Ja, bortsett fra at vi ble med videre.

Verden går sin skjeve gang. Norge vil fortsatt være verdens rikeste land, selv om krona er blitt mindre verdt. Jeg røyker nyttårssigaren og ser ABBAs Happy New Year på selve dagen. Deretter fortsetter jeg å gjøre det jeg alltid har gjort de siste årene. Om man er kristen, hindu, muslim eller ateist gjør vi stort sett det samme vi gjorde året før. Mange av oss fryktet at verden gikk under da vi forflyttet oss fra 1999 til 2000, at selv de digitale knappene som hindret atombombene å utløses ville løpe løpsk. Men ingenting skjedde. Selve overgangen til et nytt tusenår var faktisk forbausende kjedelig.

Nå er femten år flydd avgårde. Vi forbereder oss som vi pleier å gjøre. I god tid har vi planlagt hvor vi skal være på selve dagen som i år er en onsdag. Vi forbereder oss med hvordan vi skal kle oss, hvem vi skal være sammen med og hva vi skal spise og drikke. Hvem vi skal klemme, hvem vi skal sende SMS til finner vi ut underveis.

Men så har vi altså blitt tretti år eldre. Det gjør noe med oss, eller sagt på en annen måte, det gjør veldig lite med oss. Jo eldre vi blir jo mer vante blir vi og jo mer sjeldent gjør vi noe annerledes. Jeg skuer utover mitt rike, her fra bungalowen på toppen av Vågsbygd, vel vitende om at det er en oppgradering i forhold til hybelen den gang. Jeg vil ikke forandre på så mye, for det er noe trygt og godt og vanedannende med at alt er som det alltid har vært. For noen år siden fant jeg ut etter flere års tankekjør hvorfor tida går fortere og fortere. Det var så lite logikk i at det var sånn. For i virkeligheten skjedde det så mye da vi var unge. Man skulle tro tida fløy. Vi skiftet stil, skiftet klær oftere, skiftet musikksjanger, skiftet venner, kjærester, interesser, tenkemåte, leveregler og alt annet. Nå ja, i dag skifter vi kanskje oftere kjærester, men ellers endrer vi på fint lite. Fotballaget er det mest hellige. Det bytter vi ALDRI!

Man skulle tro at et nytt år var noe vitalt og spennende, men da må du tro om igjen. Vi vil stå der og se på rakettene rett før midnatt med kalkun i magen og smil rundt munnen, lettere beruset av Champagne og det usette som står fremfor oss i året som kommer.

Til neste år, kjære dere, skjer det fint lite. Dessverre vil noen bli borte og noen vil komme til, og så får vi bare svelge hardt å håpe at det ikke blir akkurat oss som ut av rekka går, men noen andre. Regjeringen får nye terningkast, som neppe vil endre seg så mye i forhold til dette året. Litt opp eller ned fra sist. Det kommer sikkert et nytt nyord som blir omtalt i avisene, mens et gammelt tema kommer opp i mediene som en ny stor sak. Humanetikerne og kristenfolket vil fortsette å skyte på hverandre. Ikke med hverken raketter eller gevær, men med ord. Helvete er utryddet, så det går pent og pyntelig for seg. Krig blir det nok også, dessverre. Men ikke en ny verdenskrig. Det vil fortsatt være sterk uenighet mellom Israels venner og palestinakomiteen. Mads Gilbert forsøker å megle. Eller, tja, han forsøker i alle fall å hjelpe. Det dukker sikkert opp nye kriger, og nye epidemier, ja kanskje til og med et ukjent virus som skremmer vannet av oss.

Dagbladet fortsetter å skrive om alt som kan ramme oss. Per Fugelli ber oss «gi faen».

I Kristiansand vil kampen mellom Sørlandssenteret og Kvadraturen fortsette. Det samme vil kampen mellom tilhengerne av fornying og bevaring i bystyret. Til slutt vinner fornying. All historie tilsier det, uansett hvor sterkt noen av oss hater tanken. Gamle bygg blir borte som gamle mennesker. Byen vil få en ny ordfører i september, noe som allerede er bestemt. Intet nytt under solen. Det blir et år for jubileer, som alltid. Aage Samuelsen fikk ikke samme status som Alf Prøysen, men på Sørlandet var Aage større enn Alf.

Det blir garantert åpnet en ny vei i 2015. Snora klippes av samferdselsministeren fra Fremskrittspartiet. Samme minister åpner flere bomstasjoner, men trøster seg med at prisen på hver enkelt ikke vil øke.

Kylling vil være det ordet som blir mest brukt i Nationen. Klassekampen vil skrive mer om tro og Vårt Land mer om ateisme.

Jonas Gahr Støre går opp en plass på maktbarometeret. Liverpool rykker ned. Start rykker ned eller overlever nok en gang. Elvis står ikke opp igjen i 2015 heller.

Vi kommer heller ikke til å glemme at det er 25 år siden Nelson Mandela ble løslatt. Det kommer til å bli mange og lange kronikker om fred og frihet og alt det der.

Men når neste år går mot slutten er alt som før igjen. Ny debatt om fattige barn i Norge blusser opp igjen, for de økende forskjellene blir nok ikke mindre med Erna bak spakene. Alle snakker om at noe må gjøres. Nye kjendiser dukker opp, og som vanlig kommer de fra underholdningsprogrammene. Reality-TV er på vei ut, men sjekkeprogram er In. Det betyr nye kjendiser fra Jakten på Kjærligheten og Gift ved Første Blikk, som begge var stor nok suksess til at det gjentar seg i 2015.

CD-plata er imidlertid avgått ved døden i 2015. Offisielt skal det ha skjedd allerede 7. november i år, men neste år blir alle som synger i villrede om hvor de skal få pengene fra. Det betyr flere konserter for å overleve, noe som betyr at vi som går på konsertene må ha mer penger for å gå på flere konserter. Det betyr mer lønn, noe som betyr knallharde lønnsforhandlinger til våren.

Snart er det vår, og så sommer og så høst igjen. Når vi er kommet til desember 2015 er det ingen som forstår hvor tida er blitt av, men jeg har altså funnet svaret på dette vanskelige spørsmålet.

Når man var ung og mye skjedde gikk tida seint, selv om man skulle tro det var motsatt. Når man er blitt gammel skjer det samme om igjen hele tida, så vi merker ikke tida som går. På den måten går tida fortere og fortere helt ubemerket. Jo eldre vi blir jo mindre motivert er vi for forandringer og dermed går tida enda fortere, til vi ender opp i jorda. Med andre ord, det beste vi kan gjøre for å få mer ut av livet er å finne på stadig mer nytt.

Jeg kommer alltid tilbake til at alt var bedre før, og på sett og vis var det så, fordi vi visste så mye mindre da vi var yngre. Nå vet vi bedre, dessverre.

Onsdag er det Nyttårsaften. Da dropper jeg ølkassa.  Rygg og skulder er ikke som det en gang var. Jeg husker heller ikke alle som var med til Suldalen. Flaska med italiensk vin er enklere å forholde seg til. Dessuten vet jeg hvor jeg skal. Jeg skal være innendørs. Det er så mye mer behagelig. Jeg vet også at jeg har med en sigar på innerlomma. Da må jeg ut på trappa. Så vet jeg en ting om året som kommer.

Det blir regn og sol. Det blir snø.  Sheffield United vinner og taper.

God Nytt År!

 

Ps. Protestfestivalen overlever i 2015. Vi vet det bare ikke ennå.