November går mot slutten, men utenfor vinduet ligger havet blikkstille mens den blå horisonten tyder på alt annet enn vinter i emning. Når idealistene går i vinteropplag strømmer nostalgien over alt det man er blitt, preget av radikale endringer igjennom minst tre tiår. Vi er ikke bare i ferd med å eldes, men alt vi har gjennomgått har satt dype spor i kropp og sjel.

Mye handler om økonomi, mens de gamle trygge verdiene vi vokste opp med for lengst er havnet på skrothaugene uten at vi helt klarer å tidfeste når det hendte eller hvor de befinner seg.

Det er lenge siden mødrene våre sto ute midt på dagen og banket tepper, eller at naboen kom over for å låne litt mel eller sukker. Det er lenge siden det var lys i alle husene på bygda eller at vi kunne høre den harde og kalde, men like fullt gode og varme hamringen fra dokka der en eller annen stor båt lå inne til reparasjon. Vi visste at det var fedrene våre som holdt på, og at snart kom de hjem fra jobben og alt var så såre godt. På radioen var det kanskje Stein Ove Berg med «Manda Morra Blues», men de færreste av oss kjente på blues, selv om vi kjente godt etter. Vi hadde skyhøye lånerenter, men selv alenemoren klarte seg, kanskje fordi hun fikk bostøtte og husbanklån. Når de voksne klarte seg var det helt ålreit for oss barn å tilbringe dagene på fotballbanen fra leksene var unnagjort til det begynte å mørkne. Alle var der. Også jentene. Ingen var jorda rundt.

Ingen av oss behøvde så mye, utenom det vi måtte ha til mat, hus, bil og telefon. I dag handler alt om penger, selv om vi ikke snakker så mye om det og til tross for at renten stadig pushes nedover mott null. I dag handler alt om å skaffe seg mer, til tross for at alt for mange av oss har mer enn nok. Vi legger ikke merke til at alt koster mer og at flere faller av karusellen. Et sted langs veien gikk alt feil. Kanskje tok vi feil ved veikrysset da «I Wanna Dance Somebody» og «It’s A Sin» runget utover stua i den brune kjellerleiligheten fra MTV, sånn cirka midt på 80-tallet.

Jeg er fristet å sitere Lars Saabye Christensen fra omtrent den tida han skrev Beatles. «Og jeg spør meg selv for det er ingen andre å spørre: hvor var det det butta hvor var det egentlig det butta hvor er det blitt av alle gutta?

Hippie ble byttet ut med soss. Stresskofferten inntok til og med de nye frikirkelige menighetene på Sørlandet og penger gikk fra å være noe vi ikke snakket om til noe alt handlet om. Vi kunne til og med be Gud om en Mercedes, om vi bare var sterke nok i troa.

Men så tippet altså alt overende på slutten av tiåret. Vi kan gjerne si at skjebnen til min første og eneste «normale» jobb på et lager i en kjeller i Tollbodgata kan stå som eksponent for tidsånden. Vi hadde allerede flyttet ut fra kjelleren til et stort bygg på Tangen der vi kunne sole oss på taket i lunsjen. Ja, vi kunne til og med ta en pils om vi ville det.  Overgangen var enorm. I kjelleren så vi hverken sol eller regn. Alt dette siste var så lovende, men så tok det helt av sted.

Jeg befant meg midt i tidsånden, ikke minst da jeg på den tiden overtok en av de lokale radiostasjonene. Det var lite som skjedde lokalt som vi ikke fikk med oss. Men det store bygget på Tangen ble ikke stort nok for det ærverdige firmaet. Sønnene var grepet av tidsånden og drømte om alt på en flate. Resultatet skulle bli et spektakulært gigantbygg i Vågsbygd. Derfra og ut var begynnelsen på slutten. Deretter klarte jeg ikke å selge kjellerleiligheten min, som nå var druknet i lånegjeld. Det skulle bli verre. Når jeg stakk til Notodden klarte heller ikke banken å selge.

Effektivitet må ha vært årets nyord. Jeg smatt ut av døra og over til radioen før firmaet gikk dundrende konkurs, så jeg skal ikke påta meg noe ansvar den veien. Dessuten var jeg bare en vanlig lagerarbeider. Tidsånden fikk skylda.

Mot slutten av tiåret raknet alt i alle retninger. Unge børsspekulanter satt med milliongjeld i alle bankene i byen. Vi som skulle selge leilighet fikk ikke solgt og fikk gjeld i stedet. Butikkene tapte stort fordi folk ikke kunne handle som tidligere. Jeg raknet også, men med motsatt fortegn. Jeg var så lei av å bruke lønna mi på huslån at jeg sluttet å betale regninger. Jeg ville leve livet i stedet. Og det var nettopp hva mange gjorde på den tida.

I dag lever konkursboet jeg var ansatt i av eiendom, som så mange andre. Eiendom er blitt dagens spekulanter. Eiendom er blitt dagens gullgraving. Eiendom er blitt redningen for rederne, når skipene måtte legge til kai og skrotes.

Vi fikk vår buklanding på 2000-tallet og slikket våre sår. Men noen av oss hadde lært av hva vi gjorde og hadde mer enn nok med å rydde opp etter oss. Det gikk mot bedre tider, med lavere rente, mer i lønningsposen og alle i full jobb. Det blir penger av sånt. Men det blir også høyere levestandard av sånt. Egoismen blir økende. Dessverre merker vi det knapt, i vår travle hverdag.

Noen av de mest følsomme av oss synes det er verre enn noensinne. Det er derfor vi stadig vender tilbake til 70-tallet.

Absolutt alt handler om penger på kortet. Samhold er byttet ut med ord som gevinst. Sirkelen ser ut til å være umulig å bryte fordi vi har rotet oss inn i et system det er umulig å komme ut fra. Jeg hører stadig folk si at vi er blitt avhengig av to inntekter. Har man to inntekter har man god råd, men har man bare en har man dårlig råd. Forskjellene øker stadig, noe som 80.000 fattige barn er en indikasjon på. Det uforståelige er at vi har laget et samfunn som skaper flere tapere. Tidsklemma knekker oss, skaper utbrenthet, skilsmisser og til slutt gjør den oss fattige, både materielt og ikke minst sjelelig. Vi har nok med vårt, både vi som har det godt og vi som sliter.

Det begynner å bli mange år siden jeg brant regninger. Men jeg har aldri kjent angsten sånn på kroppen som i dag. Det er som å balansere på en knivsegg. Jeg har aldri tjent så mye som i dag, men aldri vært så redd for jeg har heller aldri hatt så mange regninger. Ja visst er jeg blitt ansvarlig, men hva hjelper det når samfunnet styrer løpet og ikke en selv lenger, slik det var den gang.

Norge er blitt som Texas. Alt er blitt større. Nærbutikkene er blitt gigantiske matkjeder. Drivstoffet vi får i oss er produsert av ferdigmatgiganter, som kun tenker profitt. Ja, selv kommunene snakker om å slå seg sammen for å bli mer effektive.

NAV som skal hjelpe de utstøtte, de arbeidsledige og de syke er blitt effektivisert til det ineffektive. Man havner i et iskaldt system der i utgangspunktet alle hjelpetiltak som sosialtrygd, arbeidsledighetstrygd og sykepenger skulle være under samme tak. Alt skulle bli så bra. Men monsteret er blitt et monster oss vanlige borgere frykter.

Kampen for å holde seg unna NAV er blitt en kampsak, men er blitt mer vanskelig. Hvis du var uansvarlig på 80-tallet var det om å gjøre å ha et så greit forhold til banken som mulig, for gjelda var nesten alltid til banken. Hvis du er ansvarlig i dag har du en daglig kamp for å forbli det. Du er nemlig omgitt av kreditorer på alle kanter, som om du var en cowboy omringet av indianere på krigsstien.

Vi er blitt aldrende nevrotikere, hele tiden på flukt og i kamp for å holde vår sti ren, for å holde indianerne unna. Vi kjemper en daglig kamp for å overleve, i tidsklemma, med alle slags ferdigaktiviteter for ungene, med alt som koster.

Utsikten fra vinduet ser finere ut enn den er i virkeligheten, i slutten av november.

Samholdet og somlingen fra før i tida er liksom dratt til de evige jaktmarker. Menneskene er blitt en del av et maskineri, av et system som skal fungere. Det skal lønne seg å jobbe. Det må produseres flere barn, så vi får flere arbeidstakere. Nå har vi til og med fått en regjering der de som er syke og ikke kan arbeide skal tvinges ut i arbeid. Alle grenser er utryddet. Eller som Erik Dammann sier i sin nye bok «Verdirevolusjon»; «Resultatet er at vi bindes til et system som forutsetter at alle konkurrerer med alle om mer til seg selv. Et slikt klatresystem gjør det umulig å bli tilfreds, både for individer og bedrifter, fordi det alltid vil være konkurrenter som befinner seg høyere på stigen».

Jeg savner bankingen fra verftet. Nå for tida hører jeg bare klapringen fra tastaturer. Vi møtes ikke lenger heller. Kun via skjermer.

Vi er på vei mot avmaktens tidsalder.

Derfor trekker jeg meg tilbake til de gamle westernfilmene, der cowboyene alltid overlever indianerne.

Det er i fortida fremtiden befinner seg. Tror du noe annet er du allerede på villspor.

«Noen meninger er så kontroversielle at knapt noen vil si dem offentlig», sto det i en større sak i avisen Vårt Land. Bakgrunnen er en større undersøkelse gjort av Institutt for Samfunnsforskning, som handlet om ytringsfrihetens kår i Norge.

Norge er et demokrati, men aldri har vi levd i et så ensrettet samfunn. Vi styres av et flertallstyranni, hevder mange. Det er urovekkende.

Protestfestivalen har skiftet status i enkeltes ører fra «blodrød 70-tallsmarxisme» til «mørkeblå kristenkonservativ suppe». Det er fordi festivalen hele tiden forsøker å sette søkelys på tema som til enhver tid er kontroversielle, men også viktige å sette søkelyset på. Et eksempel var da Hells Angels ble invitert for å snakke ut. Et annet da mindretallet i diskusjonen om den nye ekteskapsloven fikk slippe til. I år spurte festivalen bl.a. om Norge egentlig har grunn til å feire grunnlovsjubileet når vi i år overfører ytterligere makt fra norske til europeiske organ (EØS).

Nylig fortalte Hans-Christian Vadseth at Protestfestivalen aldri har vært så motstrøms som nå. Dette bekrefter også Magne Lerø i Vårt Land, når han skriver i sin faste spalte: «Det er ikke rart Svein Inge Olsen strever med å holde Protestfestivalen i Kristiansand flytende i en tid hvor ensrettingen brer om seg og konformitetspresset øker på. Vi trenger flere avvikere, mennesker som lever og tenker annerledes. Det sanne demokrati kjennetegnes ved at det gis levelige vilkår for avvikere, minoriteter og sta protestanter».

Erik Bye så hvor viktig festivalen var da han spilte inn på bånd en gripende tale før han døde, hvor han appellerte strengt til makter og myndigheter om å «holde den gående». Erik var så engasjert at familien ønsket at Protestfestivalen skulle dele ut Erik Byes minnepris. Det har den gjort siden 2005. I år gikk prisen til Dalai Lama og Amal Aden.

Per Fugelli sa i bystyresalen i Kristiansand i fjor at «hvis Svein Inge Olsen trenger penger til Protestfestivalen, så gi han det han trenger». Kameraten hans Steinar Westin, som er fastlege og professor i sosialmedisin, så vel som kjent samfunnsaktivist mot fattigdom, skrev i årets jubileumshefte: «Finnes det noen appellinstans for truede arter i kulturens verden? En rødliste for festivaler som er så spesielle at de knapt noen gang kan gjenskapes om de mister sitt drivstoff? Kan noen fortelle vår tids fyrste, Staten, at den viser lite mot og dårlig dømmekraft hvis den utsetter seg for å kvitte seg med sin narr?» Magne Lerø er inne på noe av det samme: «Protestfestivalen er egentlig verneverdig», skriver han.

Politisk redaktør i Aftenposten Harald Stanghelle, som er stor fan av festivalen, skriver at «Protestfestivalen er vaksinen vi så sårt trenger mot den selvtilfredse likegyldighet».

Selv samfunnsytrere fra andre deler av Norden tar til orde for viktigheten til Nordens verdifestival. De bedyrer at den er enestående i sitt slag, og at den er viktig. Professor i religionspsykologi og forfatter Owe Wikström skriver: «Från nordisk horisont är Protestfestivalen en unik möteplats mellom kultur, musik, samtal, politik og engagerad gemenskap».

Shabana Rehman, Jon Schau og Jahn Teigen har også tatt til orde for at festivalen må få leve. Jahn Teigen og den amerikanske legenden Kris Kristofferson har støttet festivalen økonomisk.

Flere av dagens kontroversielle temaer har religiøst tilsnitt, slår rapporten til Institutt for Samfunnsforskning fast.

• Å kritisere eller sette spørsmål ved evolusjonslæren.
• Å forsvare konservative muslimske praksiser, som omskjæring og tvangsekteskap.
• Å være mot kvinnelige prester.

Forskerne mener vi kan fanges i noen fastlåste måter å tenke på, og viktige stemmer kan bli usynliggjort. Samfunnsforskerne trekker frem homofilispørsmålet som et område der vi risikerer at mindretallets standpunkter ikke blir hørt.

Men det er ikke bare religiøse spørsmål som skaper harme i dag. Forfatter og blogger Gunnar Tjomlid lister opp tre andre tema.

• Pedofili
• Seksuell lavalder
• Voldtekt

Konsekvensen er at en fryktelig viktig debatt ikke tas. Tjomlid hevder at «hvis du ikke vil drepe og torturere alle overgripere, så har du omtrent ikke rett til å uttale deg».

I England har det de siste ukene pågått en het debatt i media omkring fotballspilleren Ched Evans, som er sluppet ut fra fengsel etter en voldtektsdom. Evans hevder samleiet var frivillig, men dommen ble stående. Han var Sheffield Uniteds viktigste spiller da han ble arrestert. Når klubben nylig gav han lov til å trene med klubben igjen, ble det omtrent lynsjestemning mot klubben, som måtte trekke tilbake treningstillatelsen. Evans på sin side ser ut til å ha fått ødelagt fremtiden, selv om dommen er sonet.

En annen som har fått erfare at man mister sin stemme i samfunnsdebatten hvis man er for kontroversiell, er naboen min Øivind Benestad.

Protestfestivalen skal ta opp viktige tema. Men det blir vanskelig når man er avhengig av at politikere og sponsorer trekker tilbake økonomiske midler fordi temaet som tas opp irriterer eller risikerer et stempel. Protestfestivalen er religiøst og politisk uavhengig.

Mange mener også at det er riktig at festivalen holder hus i Kristiansand, der «alt er så greit», men likevel ikke så greit. Blant dem er forskeren Asle Toje, som mener festivalen ikke må finne på å flytte til Oslo på grunn av manglende støtte i Kristiansand.

Protestfestivalen skal etter planen arrangeres 18.-25. september 2015 for 16. gang, samt minifestival i Oslo like før. Men for at det skal være mulig må hverken politikere eller næringslivsledere skygge banen.

I disse dager er det 100 år siden Mummitrollets mamma Tove Jansson ble født. Det markeres over hele Norden. Mummidalen med alle figurene der var en del av oppveksten til mine barn. Sommeren 2008 besøkte vi Mummidalen i Nålendal utenfor Helsinki. Det var et bevisst reisemål, og ikke bare for mine bittesmå barn.

Jeg filosoferer ofte over livet, over meningen med livet og hvordan man bør leve den tiden vi har fått utdelt. Min fascinasjon for den mystiske Snusmumrikken har gjort denne stille og mytiske skikkelsen til en slags mentor i livet. Han dukket opp av og til fra sine vandringer, med sin rolige og trygge stemme, funderende og gjerne sittende rundt et bål for å fortelle om mer dype sider av livet. På mange måter minnet han meg litt om faren min, i væremåte riktignok. Han reiste aldri bort. .

I går dukket Lisenskontrollen opp på TV der religion og meningen med livet var tema. Helt tilbake fra 60-tallet og frem til i dag hentet de frem debatter og utdrag fra program med dette som tema. På 70-tallet var gjerne filosofene dystre folk som så livet som meningsløst. En av filosofene satt i beste sendetid på den tiden og lurte på hvordan vi mennesker klarer å forholde oss til en virkelighet hvor vi «fødes, korpulerer, avler, eldes, dør og råtner».

I dag er samfunnet helt motsatt. Nå skal vi se det positive i alt, og gjerne gå på selvutviklingskurs, positivitetskurs og bedrive yoga eller mindfulness. Vi skal ikke tenke negativt, og i alle fall ikke dystert som filosofene på 70-tallet gjorde.

Mot slutten av programmet kom de frem til en slags konklusjon. Livet var meningsløst, det var utgangspunktet fra filosofene. Fremover ble det ikke mindre meningsløst når prester og prelater diskuterte og kranglet seg imellom og Vår Herre dukket opp i alle slags varianter. Med tiden endret vi også syn på hva Vår Herre mente om alt mulig.

Etter alle dilemma rundt tro og tvil, rundt religion og mening og alt som hadde endret seg, fant programlederen frem et konsertopptak med Nat King Cole. Der lå og svaret, i stemmen til sangeren, og i verset i sangen om kjærligheten.

Kjærligheten er nemlig meningen med livet, var konklusjonen. Det var om å gjøre å bli elsket av noen og å kunne elske tilbake. Det var lykken, det var meningen. En del av oss, som sikkert hadde andre meninger enn programlederen vil også gjerne trekke inn et åndelig perspektiv. Men likevel, et poeng har han dog: I en verden som vår, med en skjebne som vår, må vi være til stede som best vi kan, og i det perspektivet står kjærligheten til et annet menneske helt sentralt. Det handler om tilhørighet, menneskelig sett, selv om vi kan føle tilhørighet åndelig sett til høyere makter. Vi vil leve godt, leve lenge i landet og føle på trygghet og stabilitet. Det gjør vi best i tospann med et annet menneske.

Dette har jeg snakket med mange om, og ikke alle er enige, naturlig nok. Mennesket har like mange meninger som vi er mennesker. Kjærligheten utelukker ikke det å kunne trives alene. Men hvis man må leve alene under tvang uten mål og mening og over lengre tid, blir det vanskelig. Noen lever alene alltid, og hevder de har et godt liv. Det er vel et av livets fenomen. Men sett i levealder lever de som lever i tospann lenger enn de som lever uten noen. I dyreverden dør jo dyrene uten nærhet. Det har vel sine årsaker. Kanskje er det også sånn med oss, det tar bare litt lenger tid.

I det åndelige perspektivet har jeg opp gjennom årene sett mange dypt kristne mennesker som har ramlet langt vekk fra sin tro når for eksempel kona eller mannen har forlatt dem. Det viser vel kanskje at et åndelig perspektiv i en fysisk verden ikke er så enkelt. Stedet man ofte møter alle disse sammensatte «skjebnene» er puben. Men ikke alle går på byen for å finne noen å bli elsket av og å elske.

I alt dette, hvorfor fascineres jeg av Snusmumrikken som stadig reiser ut på sine vandringer alene?

Jeg tror kanskje vi ser forbi det ensomme og ser bare friheten. Hank Williams «I’m so lonesome i could cry» passer ikke inn i Snusmumrikkens liv.

Men fantasifiguren trenger ikke kjærligheten. Han klarer seg med friheten. Drømmene lever også sitt eget liv, på kryss og tvers av alt. Filosofenes tenkemåte har vært veldig likt den amerikanske cowboyforfatteren Nick Tosches sine tanker, da han beskrev den amerikanske cowboyen slik:

«De blir født, vokser opp, gifter seg, roter litt rundt og så dør de».

Snusmumrikken finnes i fantasien, men vi har også latt oss fascinere av f.eks. Lars Monsen sine vandringer. Alt har sin tid. Det er en tid for å elske, en tid for å tenke, en tid for stillhet. Uten det ene vil neppe det andre eller tredje fungere optimalt.

Jansson selv levde i ikke alene men i et lesbisk forhold til sin Tuulikki i hele 45 år. Vi ser kjærlighetsfilmer i hopetall og trekkes mot alt som knytter oss til et annet menneske. I tillegg har vi begjæret, som den sterkeste driften vi bærer på. Snusmumrikken tror jeg symboliserer drømmer og frihet, og i det kan vi lengte.

Friheten er menneskets motsetning, som William Blake har beskrevet så mange ganger. Vi er vandrende motsetninger og vi slåss mot disse to hele tiden, lengselen etter å tilhøre et annet menneske, og friheten til å være oss selv. Det totale vanvidd å begi seg inn på disse to arenaene samtidig. Men akk så ustyrlig nødvendig.

Tilfeldighetene vil ha det til at samtidig som jeg skriver denne bloggen ligger en bok på nattbordet mitt. Den heter «Dikt om frihet og kjærlighet» av Jaques Prevert.

I vårt savn og vår lidelse over mangel på tilhørighet og kraftfullt begjær, søker vi gjerne til stillheten i den tause ensomme friheten – den totale motsetning.  Deretter fortsetter vi å plage oss med meningen med livet, mens vi kjemper en daglig kamp mellom tilhørighet og frihet.

Du vil ha den sprø kombinasjonen av plikt og tvang, bundet opp mot din egen frihetstrang.

Forstå det den som kan.

Jeg tror imidlertid Snusmumrikken selv var inne på svaret. «Man kan aldri bli ordentlig fri om man beundrer noen for mye. Det vet jeg,» sa han.

Vel, da velger jeg ufriheten, og beundrer likevel Snusmumrikken. Jeg er jo bare et sammensatt menneske.