I alle år har jeg kalt meg sjøl «the walking jogger», men det siste året, ja kanskje de to siste åra, har jeg begynt å løpe. Ettersom jeg ikke kan fordra trender og helst vil gå min egen vei var det tungt å svelge. Men hypokonderen må gjøre det han kan for å beholde helsa ved snart fylte 51. Hvorfor har jeg ikke jogget før? Rett og slett fordi jeg var skremt av alle som stupte på joggeturer. Jeg har en kompis som hater trim. Han er 63, så han beviser på sett og vis at trim ikke er nødvendig. Men så tenker jeg at han bare har særs gode gener. Min far var sprek og løp og gikk fort, men fikk drypp likevel. Kanskje betyr det ingenting. Men likevel, man må gjøre det man kan. I dag er det så trendy å gå på treningssentret, helst med egen personlig trener. Det er poppet opp treningskjeder overalt. Bare i bydelen jeg bor, opptil flere. Jeg kommer på fire, men det er sikkert flere. Jeg kommer aldri til å sette mine bein inn på den kunstige formen for trim som et treningssenter er – trur eg. Jeg liker heller ikke å bli beglodd når jeg trimmer.

Jeg følger med guttungen på 8 når han spiller fotball. Det er faktisk enda gøyere enn å se Start og Sheffield United. I dag er det fotball, og da spiller ofte vi pappaer mot 8-åringene. Vi har selvfølgelig ikke en sjanse. De tar oss på kondisen. På treningene snakker vi mye sammen om fotball og jogging. De unge 40-åringene fortalte at de jogget sammen med 8-åringen, men at de ble fullstendig utkjørt. Det kan ikke være mulig tenkte jeg, med de korte beina. I går tok jeg med meg min 8-åring på løperunden som varer nøyaktig det helsemyndighetene sier vi må trimme, 30 minutter. Jeg må medgi at han hadde ingen problemer med å holde følge, heller tvert om. Nå skal det bli flere turer med 8-åringen fremover. Utgangspunktet for det hele er at dagens barn har en tendens til å mosjonere for lite. Nettbrett er passiviserende, og ofte kan de sitte i timesvis inne og bare spille.

8-åringen hadde fotball i beina fra han var liten. For en fotballinteressert pappa er det selvsagt som en drøm. Han skyter godt, har det som skal til og det er rett og slett kjempegøy å se på, spesielt når han og vennene i Våg spiller turneringer. Utviklingen bare på et år er enorm. Det som bekymrer oss er kondisen til disse guttene som bruker alt for mye tid på nettbrett. Det skal det bli slutt på.

Fra v. Matti (min sønn), Olav, Leon, Jesper og Ola Magnus.

Da jeg var 11 år kom filmen om Fimpen på kino. Den filmen glemte jeg aldri. Om noen måneder kommer den på dvd, og da skal jeg selvsagt samle 8-åringene. Filmen er en svensk film om en 6-åring som kom på det svenske fotballandslaget – for voksne.
Skal 8-åringene bli like gode som Fimpen må de ut å løpe, ikke bare spille fotball to dager i uka.

Det som er synd er at jeg ikke kan høre på musikk når jeg skal løpe med 8-åringen. Jeg simpelthen liker å ha musikk på øret på runden, så kanskje jeg må gå til anskaffelse av en mp3-spiller og lage en egen spilleliste for 8-åringen.

Jeg laget min spilleliste for en stund siden. Vel, en kortversjon. Jeg har mer enn 1000 låter i alle stilarter, men jeg har plukket ut 30 av de som er mest diggbare å løpe til. Deretter satte jeg dem opp mot 16 sanger personlig trener og tidligere TV-journalist Monica Øyen satte sammen. Konklusjonen må være at spillelista til Monica passer sønnen min. Min egen spilleliste passer bare meg. Jeg har bare hørt om en av artistene på Monicas liste. Men her er listene:

Trimmelåter

Johnny Cash – Doing My Time (Heavy Mix)

1. Stephen Bruton – Everything Happens For A Reason
2. AC/DC – Thunderstruck
3. Michael Jackson – Thriller
4. Kajagoogoo – Too Shy
5. Barry White – Let the Music Play (Funkstars Club Deluxe Edit)
6. Ottawan – Hands Up
7. Coolio & Bee Gees – Stayin Alive (Rap Remix)
8. Deep Dish Vs Dire Straits – Money For Nothing
9. Wild Cherry – Play That Funky Music
10. Eurythmics – Missionary Man
11. Falco – Der Kommisar
12. Frankie Goes To Hollywood – Relax (Remix)
13. Grace Jones – Pull Up the Bumper (Larry Levan Garage Mix)
14. Herb Alpert m/ Janet Jackson – Diamonds
15. James Last – Orange Blossom Special
16. John Prine – Quit Hollering At Me
17. Marrs – Pump Up The Volume
18. Kick – Fest Hos Mig (Radio Edit)
19. Kraftwerk – Popcorn
20. Madonna – Hang Up
21. MC Hammer – U Can’t Touch This
22. Rage Against The Machine – Killing In the Name Of
23. Rolling Stones – Harlem Shuffle
24. Status Quo – Hold You Back
25. Rave – Dance Mix – Put Your Hands Up In the Air
26. Barry White & Tina Turner – In Your Wildest Dreams
27. Åge Aleksandersen – Hold Fast Et Sekund
28. Abba – Angel Eyes (Club Mix)
29. Jerusalem – Krigsman

Monica Øiens liste

1.The Girl and the Robot (Spencer & Hill Remix) 6:08    Röyksopp

1. Gigi Barocco vs. Ice MC – Think about the way (Spencer & Hill)    3:19
2. R.I.O. – Serenade (Radio Edit) HQ!    3:36
3. GIVE ME A SIGN (DJ ANTOINE VS MAD MARK REMIX) – REMADY FEAT. MANU-L    4:28
4. Stromae – Alors On Danse    3:55
5. Locnville – Sun In My Pocket (Official Music Video)    3:32
6. Dynamite    3:24    Taio Cruz
7. 1Cooler Than Me (Single Mix)    3:36
8. Laurent Wolf – Walk The Line    3:23
9. David Guetta feat Kid Cudi – Memories (Official videoclip)    3:29
10. Swanky Tunes – No More Fear (Klass Remix)    6:19
11. East Clubbers – Sextasy    3:43
12. Chris Decay – Hold Tight (Radio Edit)    3:07
13. Yolanda Be Cool & DCUP – We No Speak Americano    4:36
14. David Guetta feat. Cozi – Baby When The Light    3:33
15. Coldest Winter    2:44    Kanye West    808s & Heartbreak    Hip-Hop/Rap

«You can run on for a long time, run on for a long time.
But sooner or later God’ll cut you down»

Linjen er hentet fra refrenget i en gammel blueslåt.  Tom Jones, Moby, Nina Hagen, Elvis Presley, Odetta og ikke minst Johnny Cash har spilt den inn. Sikkert flere. Teksten boret seg inn i kroppen min, vel og merke i versjonen til mannen i svart. Jeg synes den enkle linjen inneholder hele livet, og ikke minst inn i vår tid. Teksten ble skrevet under 2. verdenskrig. I utgangspunktet handler den om at uansett hvor mye du forsøker, så slipper du ikke unna dommen. Det var kanskje ment som en gospel, men den kan synges like gripende av ateister. Hva er det vi driver med i dette vesle landet langt mot nord i verden? Jo, vi løper. Vi haster. Vi holder på med vårt. Aldri har vi vel levd i ei så usolidarisk tid som nå her i verdens rikeste land. Alle skal dra på jobb, barna skal sendes på oppbevaring, maten skal være halvferdig kjøpt og normal mosjon har vi fått treningssentre til å lage ferdig for oss, til og med for noen med personlig trener. Vi løper. Vi forter oss. Vi har det travelt – til vi en dag ligger der død og begravet. Vi tror vi kan stikke av, eller så er det sånn at alt vi gjør er egentlig bare en flukt fra døden. Det siste kan man forstå. Vi er jo fullstendig hjelpeløse. Vi er født inn her fordi foreldrene våre ønsket det, og må dra igjen mot vår vilje. Vi har ikke noe som helst vi skulle sagt sjøl. Så tenker man da at da bør vi i det minste få bestemme over tiden vi er på jorden, men nei da. Vi er bundet til samfunnsutviklingen, til levestandarden, til barn, partner, jobb, plikter og fakturaer som dyttes ned i postkassa vår hver eneste måned. Alt må ordnes. Alt må betales. Så hvordan holder vi ut?

Det er en gåte. Men en forklaring er det banale svaret om at vi har ikke noe valg. Vi kan jo ikke stikke av. Vi er bundet her på hender og føtter, med de plikter som hører med når man har fått et personnummer. Hva skjer om du ikke gidder? Forfatteren Claus Beck-Nielsen forlot en dag sitt hjem, sin kone og sine barn og gikk ut på gaten som Claus Nielsen, en mann uten personnummer. Boka hans heter «Claus Beck-Nielsen (1963-2001) En biografi». Han forsøkte å få noen svar. Et menneske kommer til verden med den skjebnen vi har. Hvem er han? Plutselig en dag er han borte. Claus gikk ut på gata uten eiendeler, og med «hukommelsessvikt». Han var en fremmed, og tilhørte ikke verden lenger. Det var en happening, men jeg mener å huske at også kona var borte når han kom tilbake. Ja, for han kom tilbake som Das Beckwerk. Han lever i beste velgående i Københavns gater, men prosjektet hans viste at en mann uten personnummer er en tragedie.

Vi har egentlig en grusom skjebne, fordi vi kan tenke. Dyr og mennesker kan ikke sammenlignes. Vi kjenner vår skjebne, og vet hvor det bærer hen. Men vi vet ingenting om hva som skjer etterpå. Vi kan løpe så mye vi vil, flykte så mye vi orker, men en dag klippes vi ned, brått og brutalt eller sakte og pinende. Jeg synes teksten på sangen og særlig med Johnny Cash sin «Moses-røst» røsker opp all flukt, all dritt vi styrer med og plasserer oss i tenkeboksen med tanker som; Hvem er vi? Hva gjør vi her? Hvor skal vi? Ofte kan det føre til en ransakelse av vårt indre, som igjen kan gi oss et mer meningsfylt liv mens vi fortsatt er på jorden. Tida kan oppfattes som den går fortere og fortere jo eldre vi blir, fordi vi gjør mer og mer det samme hele tiden. Vi merker ikke tida som går, bortsett fra at den går alt for fort. Jeg gidder ikke dagens trendy selvrealiseringskurs og optimistiske livsholdning. Når den brutale realismen sniker seg inn, er vi helt inn til beinet. Da er det alt det nære som er vesentlig, og tid til å tenke over de store spørsmålene.

«God’s Gonna Cut You down» rommer hele livet – helt inntil beinet.