Kategori Blogg

Toleranse i intoleransens tid / Happy 95th birthday!

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

For noen dager siden vakte det mediestorm da det ble kjent at NRK-profil Siv Kristin Sællmann ble anmodet av sin egen distriktssjef, om å ta av det lille korset hun hadde på seg. Vi trenger ikke å spørre om hva reven ville sagt, men vi kan lure på hva 95-årsjubilant Billy Graham ville sagt, om han fikk vite om hva som skjer i de nordiske landene.
Mye har skjedd siden Norge var et kristent land, selv om vi ikke trenger å gå lenger tilbake enn til 90-tallet. Noe skjedde like før årtusenskiftet, og dette «noe» var årsaken til at Protestfestivalen ble stiftet sommeren 2000. Det er alvorlig når man gradvis opplever at et av verdens mest velfungerende demokrati plutselig ikke er demokrati lenger, men kanskje på vei mot et totalitært samfunn. Vi er selvfølgelig glad for at vi lever i et demokrati, men det er en syltynn grense mellom det å være et fritt samfunn, til å ikke kunne ytre seg, stå for det man mener og å tro på noe. Misforståelsen handler om at i et sant demokrati skal man kunne få ha egne meninger uten å bli kneblet. Norge har vært et kristent land lenge, og da forplikter det oss til å ta vare på den arven vi har fått fra våre forfedre. Eller er det slik at vi ikke ønsker det lenger?
Det er lenge siden det har vært en kristen vekkelse i dette landet, og kanskje er det årsaken til at vi er blitt så religionsfiendtlige, og da særlig til vår egen religion, kristendommen. Før Protestfestivalen startet så vi allerede konturene av et mer intolerant samfunn, som merkelig nok var preget av toleranse. Ofte var det de som ropte høyest om toleranse, som innsnevret mest hva folk skulle mene. Biskop emeritus Olav Skjevesland skrev i det første programheftet at «toleranse handler om åpenhet og romslighet. Toleranse kan vitne om sikker forankring i egen identitet. Fordi vi er trygg på egen kultur, innrømmer vi andre deres rett til å ha sin. Toleranse dreier seg om villighet til å gå og stå i dialog med andres oppfatninger- vel og bra, alt sammen», skrev Skjevesland. Men han fortsatte: «Men toleranse er et tvetydig begrep. Å høylytt påberope seg toleranse, kan også være en kamuflasje for intellektuell slapphet: Man setter seg ikke inn i et påtrengende tema i tide, men glir unna tankevekkende utfordringer i ren dovenskap». Det er nettopp dette siste som er blitt en utfordring i dagens sekulære samfunn. NRK er langt fra den eneste synderen her, for dette har vart lenge. Av og til skjer det når deltakere inviteres til festivalen, at de sier nei, fordi noen de «ikke liker» også skal delta. Og skremmende nok; ofte er det de mest «tolerante» som står for disse holdningene. Hva enkeltpersoner gjør, er opp til dem, men for institusjoner, regelverk og samfunnet for øvrig må vi våkne og se hvor dette bærer hen. Skjevesland sa den gang, at «hvor man skulle ha stått opp og tonet flagg, senker man fanen og subber videre i den grå massen». Vi har mange spørsmål vi bør stille oss i disse dager, uavhengig av den vesle saken om korset til Sællmann. Norge er på god vei mot et sekulært samfunn, men vil vi også være et totalitært samfunn? Har vi bevisst valgt å gå bort fra våre forfedres verdier? Eller styres vi rett og slett av en «tidens ånd», hvor vi har en tendens til å gå i flokk?
Påsken 1970 talte Billy Graham på et av sine berømte korstog via storskjerm i flyhangaren på Kjevik. 5000 sørlendinger overvar overføringen. 24. september 1978 samlet 20.000 mennesker seg på Ullevål stadion for å høre Graham. Det er like mange som på en viktig og avgjørende landskamp, eller for den saks skyld cupfinalen. I dag fyller han 95, og kommer til å bli feiret like stort i USA, som sin jevnaldrende Nelson Mandela hadde blitt feiret i Europa, om helsa hadde holdt. Billy Graham har trukket seg tilbake, og lider av Parkinsons, men både han og Mandela er fremdeles blant oss. De nyter begge enorm respekt, med både toleranse og kompromissløshet.  Graham har mottatt den høyeste utmerkelse noen amerikanere har fått, og har vært sjelesørger for de fleste presidenter fra Harry Truman og frem til Barrack Obama. Graham har sagt mye klokt om toleranse; «toleranse er i utgangspunktet et positivt ord, men vi lot det gå for langt. Toleranse innebærer å kompromisse om egen overbevisning, noe som kan føre til at vi glemmer hva vi mener og tror på. Vi er blitt tolerante om alt fra skilsmisse til lovbrudd, og ikke minst tolerante om vantro.». Den største faren er likevel å bli så tolerante at vi blir intolerante. Det er hakket verre.
Protestfestivalen gir rom for å utfolde seg for både humanister og troende. Det er dessverre blitt færre og færre arenaer for det i dag.

Historien om Woody, TC og en fan (2011)

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

Fotball var livet. Livet var fotball. Om noen dager starter den engelske fotballsesongen, men det blir uten meg foran skjermen. La oss begynne bakerst. Hva er det med barndommen som gjør at den sitter bomfast fremdeles. Og hva er det med alt som begynner på bokstaven S, bortsett fra at det er første bokstaven i navnet mitt. Vi vet at psykologene som oftest lirker seg tilbake til barndommen når de skal løse et problem eller flere. Barndommen og ikke minst ungdommen var en hellig tid som aldri vil vende tilbake, men med et barnslig sinn er man der litt likevel. Jeg parkerte likegodt på 70-tallet og ble der i min ildrøde VW Variant 1969-modell, selv om den for lengst er tilintetgjort hos Bjarne. Psykologene finner sikkert en diagnose på det også, som de gjør med alt annet.
Når man er vokst opp i smogen fra Falconbridge blir man herdet. Røykskyen tok livet av alt som fantes av vekster i Norges tettest befolkede vei på den tiden, men da klassen hadde opptelling for klassefest tretti år etter fant vi ut at vi var så å si alle mann alle. Jeg hadde mine S-holdepunkt på 70-tallet har jeg forstått i etterkant, men det er tilfeldig. Skøyteløperne var de fire S-ene Storholt, Stensen, Stenshjemmet og Sjøbrend. Særlig Storholt. Musikken som dundret ut av Pioneer-anlegget var av Status Quo, Smokie og Suzi Quatro. Aller helligst var fotballen. Heldigvis hadde begge mine lag Start og Sheffield United en god tid på 70-tallet. Jeg kan ikke si at det samme er tilfelle i dag.

Sist Sheffield United rykket ned fulgte Start etter. I år gikk Sheffield United ned til 3. divisjon på grunn av ren og skjær stormannsgalskap – trodde jeg. Neil Warnock som var trener i 2009 rykket nesten opp til Premier League, men bare nesten. Han røk ut og en ny trener sendte likegodt klubben ned til 3. divisjon (League One). I dag har stålbyen Sheffield, en by på størrelse med Oslo begge sine lag på 3. nivå. l-onceablade135-710207_478x359

Sheffield er Englands 5. største by, slik Kristiansand er Norges 5. største. Flaut, skammelig og vondt selvsagt, men fakta. I følge den store helten på 70-tallet Tony Currie, som nå er sportslig leder i klubben var Warnock en omdiskutert trener, så det var flere grunner til at han ble byttet ut. Vi er jo ikke ukjent med lignende fenomen i Kristiansand. Men vi burde lært at det er de omdiskuterte friskusene som presterer.

Fotball har alltid vært det viktigste av alt det uviktige og da blir det ikke så lite viktig. I Reidar Martinsens bok Engelsk Fotball for Sesongen 1975/76 omtales Tony Currie – eller TC som han ble kalt – som en av de store midtbanespillerne i England. (”Myggen” er en passende sammenligning).
017_tony_currie (1)Bramall Lane som er Sheffield Uniteds hjemmebane er verdens eldste fotballarena av større format, opprinnelig bygget for Cricket i 1855. På en tegning i museet på Bramall Lane er rekordkampen i 1969 tegnet, der ca. 100.000 var innenfor gjerdene. Tippekampene derfra på 70-tallet bringer frem tårer i et par fotballøyne. På banen regjerte Alan Woodward (Woody) og TC. For temmelig nøyaktig førti år siden toppet de det som nå heter Premier League. Min ambisjon var å bli som Woody, som hadde Storbritannias hardeste skuddbein. Han kunne skyte mål fra cornerflagget eller fra midtbanen. Hvis keeperen sto i veien ble det mål likevel. Han flyttet bare keeperen over streken. Enkelte hevder Peter Lorimer fra Leeds hadde det hardeste skuddet, men han kom ikke i nærheten av Woody. Woody forble Sheffield Uniteds toppscorer til dags dato med 158 mål fordelt på hele 536 kamper for klubben, før han gjorde som mange andre på den tiden, blant annet Pele. Han avsluttet karrieren i USA for Tulsa Roughnecks sammen med Pele.
Karsten6
Starts legendariske trener Karsten Johannessen, som sto bak gullaget i 1978 og 1980. I 2014 er han blitt 89 år.

Jeg tilhørte stamgjestene på gamle ærverdige Kristiansand Stadion og var til stede på de avgjørende kampene mot seriegull i både i 1978 og 1980. Jeg hadde nok kjøpt billetter i dag også hvis det var der Start spilte hjemmekampene. Når man ikke kan vandre til den andre siden når lagene bytter side og i tillegg kan få mulighet til å se hver kamp tar jeg heller plass i godstolen Min forkjærlighet for briljante vinger gjorde at jeg gjennom årenes løp har forgudet Startspillere som Svein Mathisen, Jan Sigurd Ervik, Stefan Bärlin og nå Espen Børufsen. Jeg ble og blir fortsatt illsint hvis treneren tok noen av dem av banen. Legendariske Karsten Johannessen gjorde det sjeldent, men så er han den eneste som har fått gull med klubben. Det er på vingen det kan skje noe, ikke i smørja på midten. Noen spillere er bare typiske vinger og de bør ha klippekort på ethvert lag. Woody var en typisk ving og regnes av mange som den beste spilleren som bare nesten kom på landslaget. Tilfeldigheter var årsak. Men hovedårsak var nok at han var en typisk ving. TC derimot spilte en god del kamper, spesielt i tiden han var i Leeds. Woody og TC var Sheffield Uniteds uerstattelige radarpar.

Nå er sommeren snart over, og for min del har det vært en vond sommer. For noen uker siden da alt var på det svarteste og gullungene var på ferie med sin mor fant jeg ut at å bruke en helg til å oppfylle en førti år gammel drøm kunne bli livberging. Vi har alle våre drømmer, enten det er å gå Besseggen, sykle til Skagen, vakle inn på Chelsea Hotel i New York eller skrive bok. I førti år har jeg drømt om å komme til Bramall Lane, et sted for meg like idyllisk som Maldivene eller Toscana. Jeg tror ikke folk med mye penger som kan oppfylle alle sine drømmer i løpet av et år er noe rikere enn når det skjer litt etter litt, når man trenger det som mest. Man trenger noe å lengte mot i dette skjøre og til tider nådeløse livet. For å gi et lite innblikk i hvor stort dette var: Jeg har flyskrekk og har aldri reist alene til utlandet noensinne. Bare tanken har låst seg. Bakgrunnen var denne. Det dumpet ned et brev i eposten fra klubbens hjemmeside. TC skulle ha omvisning på Bramall Lane – en såkalt Tour with Legends. Jeg fikk med andre ord slått flere fluer i en smekk. Plutselig satt jeg der, i flyet høyt hevet over landet, furet værbitt over vannet. Jeg skulle få treffe selveste TC (61) og få en spesialomvisning på selveste Bramall Lane.

I England oppdaget jeg en religion som er ukjent for folk flest her til lands. Den heter fotball. Utenfor stadion var det en egen minnelund for fans og tidligere spillere. Mursteinene i muren inn til banen bar navn til avdøde fans – det var en egen Woody vegg – og TC vegg. Utenfor stadion sto den gamle storspilleren Joe Shaw (1928-2007) i bronse og like bortenfor sto statuen av den tidligere spilleren, milliardæren og direktøren Derek Dooley (1929-2008). Dooley omtales som en av stålbyens store sønner. TC kommer imot meg og tar meg i hånda. Han er iført klubbens karakteristiske treningsdress. «Er det du som er fra Norge?,» spør han. Jeg nikker. TC ligner på onkel H og blir dermed fort menneskeliggjort. Han er både jovial og sympatisk med et brennende fotballhjerte. Han parkerer bikkja i bilen og åpner opp dørene for oss fire som var med denne dagen. Det første jeg måtte spørre om var Woody. TC virker nedbrutt når han forteller om alle storrøykerne klubben har fostret. En av dem var Woody, som siden Tulsa-oppholdet hadde blitt værende i USA. TC forteller at Woody knapt kan gå uten pustemaske. Helsa er veldig dårlig. På en nyopprettet fanside på Facebook holder 64-åringen fansen og folka på stampuben George’s Pub orientert om tilstanden. Et sted skriver han med stolthet om førti dager og førti netter uten alkohol og tjue uten tobakk. Woody var og er fremdeles en gladgutt. woody

Flere av de tilstedeværende på Bramall Lane er tydelig beveget når TC forteller om hvor nært de sto hverandre og ikke minst når han forteller at Woody er den desidert beste spilleren han har spilt sammen med. Jo da, de var et uslåelig par, innrømmer han. TC er tydelig forbanna på tobakken, som har tatt knekken på så mange av vennene hans. Deretter snur han seg mot meg for å lære meg uttalen av forsvarsspilleren Eddie Colquhoun som jeg har spurt om. Eddie bor fortsatt like utenfor Sheffield, forteller han. 66-åringen var landslagsmann for Skottland i sin tid. Han var den første som løp hjem fra kampene fordi han måtte på jobb. TC liker ikke at jeg uttaler navnet hans feil så han har bestemt seg for å lære meg opp. ”Du forlater ikke Bramall Lane før jeg har lært deg det,” sier han med et smil. Han uttales ”Kålehuun”. «Kålkuhoun,» forsøker jeg meg. Til slutt sitter det. En annen av Sheffield Uniteds legender er norsk og heter Jan Åge Fjørtoft, men han fantes det ikke spor av i museet som ligger i huset Bramall Lane.

Woody har selvfølgelig et eget kontor oppkalt etter seg, det samme har TC. I 1976 ble TC solgt til Leeds. Han hadde da spilt 313 kamper for klubben og scoret 54 mål. Woody dro til USA i 1979, samme året TC dro videre fra Leeds til QPR. TC ble landslagsspiller for England. I 1988 ble han hentet hjem til Sheffield United som sportslig leder og den posisjonen har han ennå. Han omtales bare som Mr. Sheffield United. Hjertet hans ble igjen i klubben han vendte tilbake til. Woody og TC bringer frem minnene om et hjemlig radarpar ofte omtalt som Svein og Trond. Nå frykter jeg det skal gå med Start, som det gjorde sist, at de følger Sheffield United nedover.

Vel hjemme igjen kan jeg ennå lukke øynene og se utsikten foran meg, når TC åpner opp dørene til banen på vidt gap og jeg trør mine første små skritt ut på selveste Bramall Lane. Nærmere himmelen kommer man vel ikke i levende live. 6. august spiller Sheffield United sin første seriekamp borte mot Oldham. Jeg er glad jeg ikke er der. League One blir for vondt. Men alt som ellers var vondt og vanskelig stoppet opp i de to dagene i Sheffield. Det er vel på den måten et menneske lader opp batteriene for nye runder i ringen, enten motstanderen heter skilsmisse, rusproblem, sykdom, tap av jobb, terrorisme eller bare jag etter tomhet.

 

Ps. Alle fotballklubber har sin nasjonalhymne. ”Greasy Chip Butty Song,” er Sheffield United sin. Eller ”Annie’s Song” med John Denver, som originalen heter.

sheffu

Livet i et plastkort

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

Det at livet er skjørt er noe alle vet. Brå død eller alvorlig sykdom kan snu livet til en familie på hodet. Man våkner brått av hverdagens rutiner og rystes i grunnvollene. Etterpå kommer sorgen og fortvilelsen og etter det ettertanken og fester seg som en flekk på sinnet, en flekk som forstyrrer synsnerven og kanskje, kanskje går den bort med tid og stunder. Ofte gjør den det. Tiden leger alle sår, som det heter. Vi mennesker er laget sånn. Min sønn på 8 år kom en dag bort og sa at vi er fem sjeler som bor i huset. Sjeler, ja det er hva vi er. Hvis man oppdager livet gjennom et plastkort er ikke så mye annerledes, selv om man skulle tro det. Man oppdager noe som er like skremmende. Her om dagen hadde jeg bestemt meg for å nyte sommersola utenfor huset. Jeg tok med minstejenta og dro til kjøpesenteret på andre siden av byen, slik at resten av den deilige dagen var ledig. På kjøpesenteret får jeg alt jeg trenger og slipper å bruke mer ressurser på middag og alt det andre jeg måtte ha i hus før ettermiddagen. Kjøreturen tar 20-30 minutter, men jeg kjenner matvarebutikken godt og vet hvor det jeg trenger befinner seg. Etter å ha pløyd gjennom hyllene var jeg ferdig med handlerunden. Det tar sin tid, for jeg har gått glipp av det genet som setter opp handlelister. Jeg vet hva jeg mangler når jeg ser det, for å si det sånn. Endelig skulle jeg få kommet meg ut i det fine været. Minstejenta skulle til ei venninne. Sønnen på 8 år var allerede hos noen venner. Etter å ha lagt varene på disken og latt kassadama skanne dem i tur og orden var det bare å finne frem kortet i lomma så var dagen min. Dessverre var ikke kortet i lomma. Jeg hadde rett og slett glemt det hjemme på andre siden av byen. Alt arbeidet mitt var forgjeves, det var bare å forlate alle matvarene og tusle hjem med uløst handel, like tom som da jeg kom. Kassadama hadde lite å stille opp med. Det var da det slo meg, makta i plastkortet. Da myntene og sedlene regjerte hørte vi det klirret i lomma og kjente tyngden av lommeboka i baklomma. Det var en annen tid. Det var ikke så lett å glemme, også fordi man måtte ned å stå i kø i banken for å få ut kontanter. Man visste med andre ord når man var tom, for da var vi nødt til å foreta oss noe. I dag er det lett å glemme. Kortet ligger gjerne sammen med bibliotekkort, busskort, rabattkort og andre kort. Kanskje tar man dem ut av lomma når man slår seg ned i sofaen for kvelden. Jeg kom plutselig til å tenke på alle krisene som kunne oppstått. Du har fylt opp bilen med barn for å kjøre fra Kristiansand til Oslo. Du er på byen en lørdagskveld og er tørst. Du har allerede drukket litt alkohol, så du har ikke bilen med. Du sitter på toget som allerede er reist fra stasjonen når konduktøren dukker opp for å ta betaling. Du haster til byen for handle inn det du trenger til din sønns bursdag samme kveld. En bråte med unger kommer. Når du er kommet til Larvik oppdager du at bilen trenger drikke. Når du har fylt opp bilen med bensin og skal inn for å betale oppdager du at kortet er borte. Hvor er kortet? Hva gjør du? Det er lørdag og bankene er stengt. Du kan kanskje få til en avtale om å sende regning fra bensinstasjonen, men hva med alle de andre stedene du trenger kortet den helgen. Om du ikke kjenner noen må du antakelig snu og vende nesa hjemover igjen. Tilbakeveien blir lang og irriterende. Alt dette kan oppfattes som små kriser, men er egentlig en bagatell mot det som virkelig kan ramme deg. Hva om kortet ikke har dekning, om det er tomt, og om det ikke er noe på vei inn. Hva om det er sperret. Hva gjør du da? I det du går ut fra ditt eget hus begynner taksameteret å rulle. Du får i løpet av kort tid store og alvorlige problemer som følge av det vesle plastkortet i lomma. Banklån, kommunale avgifter, strøm, TV-lisens, billån, og gud vet hva som i tur og orden vil sende inkasso.  I realiteten har du to muligheter. Du kan oppsøke det lokale NAV-kontoret og håpe det beste. Ingen skal sulte i verdens rikeste land. Hvis den er for hard å svelge er kanskje alternativet å grave seg ned. Livet i et plastkort er ingen spøk. Du klarer deg ikke lenge. Det blir som å ligge i respirator fordi du ikke kan puste med egen hjelp, og legene slår av respiratoren. Det er bare å telle nedover. Plastkortet har ikke hjerte, lunger eller hjerne, men jaggu har det mye annet. Eller for å si det på en annen måte. Kontakten mellom kortet og kontoen er livsnødvendig. I verdens rikeste land finnes det faktisk de som hver dag trekker kortet med hjertet i halsen, men enda verre, de som ikke har fått gjeninntatt kontakt mellom kortet og kontoen, fordi sistnevnte er tom. For noen i dette landet er livet et helvete. Alt dette oppdaget jeg fordi jeg hadde glemt plastkortet hjemme.