Kategori Blogg

Livet i et plastkort

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

Det at livet er skjørt er noe alle vet. Brå død eller alvorlig sykdom kan snu livet til en familie på hodet. Man våkner brått av hverdagens rutiner og rystes i grunnvollene. Etterpå kommer sorgen og fortvilelsen og etter det ettertanken og fester seg som en flekk på sinnet, en flekk som forstyrrer synsnerven og kanskje, kanskje går den bort med tid og stunder. Ofte gjør den det. Tiden leger alle sår, som det heter. Vi mennesker er laget sånn. Min sønn på 8 år kom en dag bort og sa at vi er fem sjeler som bor i huset. Sjeler, ja det er hva vi er. Hvis man oppdager livet gjennom et plastkort er ikke så mye annerledes, selv om man skulle tro det. Man oppdager noe som er like skremmende. Her om dagen hadde jeg bestemt meg for å nyte sommersola utenfor huset. Jeg tok med minstejenta og dro til kjøpesenteret på andre siden av byen, slik at resten av den deilige dagen var ledig. På kjøpesenteret får jeg alt jeg trenger og slipper å bruke mer ressurser på middag og alt det andre jeg måtte ha i hus før ettermiddagen. Kjøreturen tar 20-30 minutter, men jeg kjenner matvarebutikken godt og vet hvor det jeg trenger befinner seg. Etter å ha pløyd gjennom hyllene var jeg ferdig med handlerunden. Det tar sin tid, for jeg har gått glipp av det genet som setter opp handlelister. Jeg vet hva jeg mangler når jeg ser det, for å si det sånn. Endelig skulle jeg få kommet meg ut i det fine været. Minstejenta skulle til ei venninne. Sønnen på 8 år var allerede hos noen venner. Etter å ha lagt varene på disken og latt kassadama skanne dem i tur og orden var det bare å finne frem kortet i lomma så var dagen min. Dessverre var ikke kortet i lomma. Jeg hadde rett og slett glemt det hjemme på andre siden av byen. Alt arbeidet mitt var forgjeves, det var bare å forlate alle matvarene og tusle hjem med uløst handel, like tom som da jeg kom. Kassadama hadde lite å stille opp med. Det var da det slo meg, makta i plastkortet. Da myntene og sedlene regjerte hørte vi det klirret i lomma og kjente tyngden av lommeboka i baklomma. Det var en annen tid. Det var ikke så lett å glemme, også fordi man måtte ned å stå i kø i banken for å få ut kontanter. Man visste med andre ord når man var tom, for da var vi nødt til å foreta oss noe. I dag er det lett å glemme. Kortet ligger gjerne sammen med bibliotekkort, busskort, rabattkort og andre kort. Kanskje tar man dem ut av lomma når man slår seg ned i sofaen for kvelden. Jeg kom plutselig til å tenke på alle krisene som kunne oppstått. Du har fylt opp bilen med barn for å kjøre fra Kristiansand til Oslo. Du er på byen en lørdagskveld og er tørst. Du har allerede drukket litt alkohol, så du har ikke bilen med. Du sitter på toget som allerede er reist fra stasjonen når konduktøren dukker opp for å ta betaling. Du haster til byen for handle inn det du trenger til din sønns bursdag samme kveld. En bråte med unger kommer. Når du er kommet til Larvik oppdager du at bilen trenger drikke. Når du har fylt opp bilen med bensin og skal inn for å betale oppdager du at kortet er borte. Hvor er kortet? Hva gjør du? Det er lørdag og bankene er stengt. Du kan kanskje få til en avtale om å sende regning fra bensinstasjonen, men hva med alle de andre stedene du trenger kortet den helgen. Om du ikke kjenner noen må du antakelig snu og vende nesa hjemover igjen. Tilbakeveien blir lang og irriterende. Alt dette kan oppfattes som små kriser, men er egentlig en bagatell mot det som virkelig kan ramme deg. Hva om kortet ikke har dekning, om det er tomt, og om det ikke er noe på vei inn. Hva om det er sperret. Hva gjør du da? I det du går ut fra ditt eget hus begynner taksameteret å rulle. Du får i løpet av kort tid store og alvorlige problemer som følge av det vesle plastkortet i lomma. Banklån, kommunale avgifter, strøm, TV-lisens, billån, og gud vet hva som i tur og orden vil sende inkasso.  I realiteten har du to muligheter. Du kan oppsøke det lokale NAV-kontoret og håpe det beste. Ingen skal sulte i verdens rikeste land. Hvis den er for hard å svelge er kanskje alternativet å grave seg ned. Livet i et plastkort er ingen spøk. Du klarer deg ikke lenge. Det blir som å ligge i respirator fordi du ikke kan puste med egen hjelp, og legene slår av respiratoren. Det er bare å telle nedover. Plastkortet har ikke hjerte, lunger eller hjerne, men jaggu har det mye annet. Eller for å si det på en annen måte. Kontakten mellom kortet og kontoen er livsnødvendig. I verdens rikeste land finnes det faktisk de som hver dag trekker kortet med hjertet i halsen, men enda verre, de som ikke har fått gjeninntatt kontakt mellom kortet og kontoen, fordi sistnevnte er tom. For noen i dette landet er livet et helvete. Alt dette oppdaget jeg fordi jeg hadde glemt plastkortet hjemme.

George Jones City

Svein Inge Olsen 1 kommentar

 

For noen dager siden kom meldingen om at George Jones har forlatt scenen etter 81 mer eller mindre hardbarka år. For mange er han lite kjent, men for oss som er avhengig av musikk er det en av countrymusikkens giganter som har forlatt oss. «Verden har mistet tidenes største countrysanger», sa Merle Haggard i en uttalelse. Bortgangen får meg til å tenke på Notodden. Hvorfor en countrysangers død får meg til å tenke på bluesbyen Notodden skal jeg komme tilbake til. For tjue år siden, mens jeg jobbet i nærradioen i Mandal, kåret mandalittene hans «He Stopped Lovin Her Today» til tidens countrylåt, foran Bobby Bares «Detroit City». Men mer viktig: På atskillige kåringer gjennom årenes løp er den blitt regnet som tidens tristeste låt. Kort fortalt handler sangen om en som aldri kommer over sin store kjærlighet. Han lukker seg inne i leiligheten med minnene, og kompisene ser han ikke mer. Åra går og en dag slutter han å elske henne. Det er den dagen de bærer han ut av leiligheten. Slike tårevåte sanger var Georges varemerke. Han hadde en inderlighet når han fremførte disse sangene, som om han gråt mens han sang dem. Alle har sine favoritter. Jeg har grått til både «Radio Lover» og «I sleep Just Like A Baby». Felles for sangene han spilte inn var at de handlet om dyp kjærlighetssorg eller alkoholisme, som når han sang «Even the Bad Times Are Good» med sin tredje kone Tammy Wynette. George var alkoholiker og kokainavhengig. I en periode av livet ble han bare kalt «No Show Jones» fordi han ikke dukket opp på egne konserter. Det var hans fjerde kone Nancy som fikk han ut av problemene, om enn med små tilbakeslag.

Tilbake til bluesbyen Notodden. Country og blues går i mange sammenhenger hånd i hånd, men enkelte artister – som Jones – har holdt seg trofast til en av sjangerne. Så hvorfor blander jeg countrymusikkens gentleman inn i bluesbyen? Notodden er en sorg i seg selv. Når du passerer Notodden må du være fokusert på veien fremfor deg for å unngå å bli deprimert. Byen kan minne om diktet den franske forfatteren Jaques Prevert skrev, og som i Lasse Tømtes oversettelse heter «Håpløsheten sitter på en benk». Hvis han vinker deg bort må du se en annen vei, eller gå kjapt forbi, ellers vil du aldri bli den samme igjen. Notodden har dette skumle i seg, som har satt seg som byens sjel. Opprinnelig var byen en åndsfrisk by med storindustri, men i dag står bare bygningsskallene igjen etter Tinfos og Hydro Notodden. De er så vesentlig del av bybildet at du kan ikke la være å legge merke til det. De står der som skjeletter fra 70-tallet. Selv platesjappa til Sauarlia måtte gi tapt. Notodden er en underlig by, Storgata opp og ned eller «Oppover-bakken» som den er blitt kalt på folkemunne. Byen har levd hver eneste strofe i hver eneste countrysang eller blueslåt. I 2006 var det nesten like mange uføretrygdede som ansatte i det private næringslivet. Det er flere tomme butikklokaler på veien opp Storgata. Kommunen har til tider hatt enorme underskudd. Forfatteren Torstein Bugge Høverstad skrev en gang om Notodden:

Denne byen har bare Liv i et mellomrom, før de reiser. / De reiser alltid, de reiser aldri hit, i denne byen / kan du se på gaten at ansikter snart skal flytte. / De skal ta med seg hjernene sine og hendene til andre byer.

Man kan trygt si at Notodden har gjort seg fortjent til å bli Bluesbyen, og således også soundtrack til en hvilken som helst sang av George Jones. Min historie om Notodden er minst fire historier, og de begynner atskillig mer lystigere enn det som er kommet frem hittil. Jeg har vært forelsket på Notodden fire ganger, kanskje flere. Om ikke det er nok. Disse fire gangene er attpåtil de fire historiene som utgjør de fire lengre forhold jeg har hatt så langt i mine så langt femti år på planeten. Og så har jeg bodd på Notodden. Det gjorde jeg der den første historien startet,, og som kjent er det den første store kjærligheten som sitter lengst og dypest i minnet. I 1991-1992 bodde vi tre forskjellige steder i denne forunderlige byen. Tilfeldigheter gjorde at dette året på Notodden også er det eneste året jeg ikke har hatt bil. Vi var med andre ord fastgrodd det året. På Notodden går det tog og av og til en buss. I dag går det av og til tog. Eller som Høverstad skrev i diktet om byen:

Når de går av toget kan de se / kirken og menighetshuset, og lange telefontråder / som binder byen til kartet. Hovedgaten / fører bare ut, tenker de. Togene / stanser ikke lenge.

Ting har ikke forandret seg mye på Notodden, men jeg trekker fortsatt mot Notodden i blant. Det gjelder særlig første helga i august. Det er en kreativ og smertefull reise, som ikke bare meg men også mange av verdens største bluesartister har gjort. Charlie Musselwhite hadde med seg munnspillet. Tony Joe White kom med sin swamp boogie fra bomullsmarkene i Mississippi. Buddy Guy fortalte oss «She Got the Devil in her». Vi var veldig enige. På den måten ble vi enige med byen, uansett hvilken grunn vi hadde for å havne der. Vi hadde alltid en historie, om savn og alt for mange halvlitere for å døyve lidelsen. På den tida jeg bodde der spilte jeg George Jones på radioen i bluesbyen, for å forsøke å nå gjennom til de blå. Jeg satt i en gammel NRK-buss utenfor Tuven-senteret hver dag. R.L. Burnside nådde aldri byen, men det er ikke umulig at Bad Luck City handlet om Notodden likevel. Da Kåre Virud og Lars Saabye Christensen messet ut «Dette er blues for en av de dagene», så bestilte vi bare en ny halvliter på Bellmann eller på Arno for å varme et slitent hjerte brettet sammen av savn. Trøst i motvind har alltid fungert, for de fleste som ikke sverger til optimismen. Det var da jeg bodde i byen jeg oppdaget Notodden Bluesfestival, som da var i sin spede begynnelse. Min tredje historie startet på Notodden bluesfestival midt i et av gitarriffene til Stephen Bruton på grendehuset. Den historien varte riktignok bare et år, men likevel. Sånn er det. Min andre og fjerde historie tilbrakte et par døgn i et fjelltelt på en gressplen på Hydro Notodden, for anledningen omgjort til Blues Camp. Det er ikke til å komme fra at det er noe eget med å være forelsket på Notodden, der bluesen henger som tett tåke over Heddalsvatnet. Men som alt annet i dette menneskelivet er det alltid en begynnelse og alltid en slutt. Det er derfor det er håp for Notodden som George Jones City. Det er bare å trø på seg cowboybootsene, sjekke kontoen, skli inn på Bellmann og finne frem «She Thinks I Still Care» på jukeboksen, så er vi i gang igjen.
Rest in Peace, George.

Agder teater – En kulturarena for livsmestring!

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

Det nærmer seg åpningen av Kilden. Mye er sagt og kritisert rundt dette nye enorme kulturhuset, men fakta er at med åpningen blir andre bygg i byen til overs. Jeg ønsker å slå et slag for Agder teater som et kunstnersenter for psykisk helse. I Oslo bygges det i disse dager et hus tilrettelagt for folk med psykiske lidelser. Huset i Oslo bygges helt sentralt der ting skjer og meningen er at det skal være åpent for omverdenen. Bygget skal ikke være en behandlende institusjon, men et møtested med kreativitet, nettverk og mestring. Det vil bli teaterforestillinger, konserter, kunst og kafeteria.
Mitt poeng er at mange med en eller annen form for kunstnerisk sjel sliter med en eller annen psykisk lidelse. I de mest tragiske tilfellene har flere av dem endt med å ta sitt eget liv. Eksempler på det siste er Jens Bjørneboe, Nils Yttri, Tor Ulven og Tor Jonsson. Mange kunstnere sliter med en form for livsangst, mer enn dødsangst. Vi kan gjerne spørre oss om kreative mennesker har fått psykiske lidelser eller om det er mennesker som sliter med livet som blir kreative. Uansett hva vi måtte mene om det er kunstnere med et mørkt sinn overrepresentert blant de som er blitt store kunstnere. I sanger eller i bilder handler det ofte om savn, sorg, lidelse eller død. Edvard Munch og Johnny Cash er bare to eksempler på dette.
For omtrent ti år siden arrangerte jeg støttekonsert for nå avdøde Kenneth Sivertsen på Smuget i Oslo. Mange store kunstnere var til stede og noen delte av sine egne erfaringer, som visesangeren Stein Ove Berg som bare et år senere døde på tragisk vis. Han fortalte åpent om hvordan han slet med å takle livet. Arbeiderpartiveteranen Reiulf Steen sa noe veldig viktig da han holdt innledningstale på Smuget. Han snakket om fornemmelsesfinhet. Kunstnere har en fornemmelsesfinhet som vi andre ikke har, hevdet han. Kunstnerne blir mer følsomme overfor alt som foregår, ikke minst det tragiske. Kunstnere lever et vanskeligere liv enn vi som er A4, i større eller mindre grad, mente han. Reiulf mente samfunnet hadde et ansvar overfor de som har denne finheten fordi ”de forteller oss alt det vi andre ikke får med oss”. Derfor trenger vi kunstneren, sa Reiulf.
Hvis Agder teater blir et kunstnerisk senter for mental helse i stedet for å ende opp som et kommersielt boligbygg vil det kunne føre til en lang rekke positive effekter. Agder bunner levekårsundersøkelser hvor det blant annet er mer psykiske lidelser enn for øvrig i landet. Kunstnerne som ikke klarer eller ønsker å innrette seg i det mange vil kalle et normalt arbeidsliv vil få en arena der kunsten deres blir sett og hørt. Dette vil være nyttig for begge parter. Nylig skrev billedkunstner ”Gry” i Klassekampen om sin frustrasjon overfor NAV, som ikke er tilpasset frie yrker. ”Gry” kunne selvsagt tatt en ”vanlig” jobb men ikke alle vil det eller takler det. Reiulf Steen tar kunstneren og kunstnersjelen på alvor.
Hvis Agder teater skulle bli en slik arena vil publikum få et sted med lavere terskel og det jeg mener er et mer spenstig og friere kulturuttrykk, enten det handler om musikk, litteratur, teater eller kunst. Publikum vil kunne få en helt annerledes opplevelse enn i Kilden, men opplevelsene vil også ha likhetstrekk. Den største forskjellen er at i Kilden er det ledelsen som setter opp et program. I Agder teater vil kunstnersjelene selv sette premissene.
Huset bør ikke bare være et sted for kunstnere men også de som betegner seg kunstnersjel og dem finnes det mange av i byen. De faller ofte utenfor alt. Vi skal heller ikke se bort i fra at Agder teater i et sånt lys vil bety ekstra inntekter til en hardt arbeidende type mennesker som sliter med å klare seg, fordi de ikke passer inn i NAVs støpeskje.
Hvis Agder teater skulle bli et slikt hus er det utrolig viktig at det ikke flagges med sitt ”syke” utgangspunkt. Mental Helse og Rådet for Psykisk Helse bør naturlig nok være en del av prosjektet, men i mindre grad. Dette bør være kunstnernes hus først og fremst. Det som foregår i huset må i størst mulig grad normaliseres.
I løpet av livet får annenhver nordmann en psykisk lidelse. Derfor er det viktig at dette normaliseres. Huset bør være et kunstnerisk senter, et teaterhus og en konsertarena på linje med Kilden, Kick, Haandverkeren og Samsen. Forskjellen bør ligge i lavere billettpriser og en lavere terskel for å slippe til.

Huset vil bli en sentral og antakelig livsnødvendig kulturarena og et friskt tilskudd til kulturlivet i Kristiansand.
Professor Ingvard Wilhelmsen på Hypokonderklinikken i Bergen sa en gang at det finnes to typer mennesker. De som stort sett lever uten de store bekymringer, og de som stadig fylles opp med dem. Kjennetegnet på første kategori er at de legger problemer bak seg.
La oss få et sted i Kristiansand for de som ikke klarer å legge bekymringer bak seg. Da vil de som klarer å legge bekymringer bak seg lettere makte å gjøre det, for som Hans Børli sa det i et av sine dikt: Å være menneske er en sykdom. Helbredelse er umulig, men all vår streben består i å finne et smertestillende middel.