Vi som hater å slå ihjel tid

Vi som hater å slå i hjel tid

vi som ikke kan fordra å drepe tid
men leve intenst med champagnebobler
jublende matorgier
yogatimer, Ray Ban-glisende
tannrekker, gullur og rødvinsflekker

Vi som alle vil ta del i kulturtoget
som stanser i nabolaget
dansende med sambarytmer
Alt i en eneste evig flukt
fra dødens hvite venterom
der noen stadig ser på klokka
venter på timen.

Hele livet en lyspatrulje
selv når mørket velter
over oss som tunge steiner
og drar oss til bunns
blander plass med skrapgods.

Vi har mer enn nok med oss selv
når alle utenfor gjerdet er andre
Alt en evig dans rundt gullkalven
jag etter ansiennitet
behovet for etikette.

Alt rakner når du havner midt mellom
blinkende lys ifra politibiler
men en underlig stillhet
sperringer du befinner seg innenfor
en bunt under et hvitt laken

Et åpent vindu i fjerde etasje

Reklamer

Hjemmepåske

Det står skrevet i stjernene

Lett skal det ikke være.
Derfor drikker jeg italiensk rødvin, snakker flytende tabloid og livnærer meg på almisser.
Søndag har aldri vært noen god dag, men nedsenking er verre.
Jeg drikker mer vin fra Toscana og snakker med fortiden.
Den er bare lun og barnslig,
ingen smidige løsninger, eller uforutsette regninger.
For ikke å si at en har levd lenger enn halvveis til gjennomsnittlig levealder.
Det er like etter midnatt, ulvene er ikke begynt å vandre ennå,
Det minste barnet sover med propp.
Tenåringene forsvant ut i natten på hemmelig oppdrag.
Jesus er ikke stått opp fra grava ennå.
Jeg går og går, men kommer aldri til døra.

Skoletime

klassebildet 1976

Jeg spredde avisene utover bordet
som for å legge aviskabal
få den til å gå opp
på bordet ved vinduet
Lesebriller og mobil alltid til
venstre alltid på samme måte
som en slags trygghetssone
før jeg satte blikket på
førti år gamle minner så brått
tilbake på skolen. Fru Mathisen, som
lærte oss å skrive, regne, lese.
Herr Grøntoft som ikke klarte
å lære meg å svømme.

Slik går førti år frem i tid til de sju
aldrende, etterlevninger fra
barndommens Solholmen skole
Hun kommer bort, hilser på, veksler
noen ord. Jeg blir sittende
tidlig på 70-tallet med bare
fremtiden i fanget
skrudd fram og tilbake og så
er man like langt.
Utenfor vinduet en annen
tid, vind og vår
men kjølig som tidas sukk
Alle som ble borte. Alle som kom.
I skallen durer Status Quo
Alt er det det samme.
Ingenting har forandret seg.
«Technicolor Dreams» på kassett
Stemmen til Francis Rossi.
I det 90-år gamle ansiktet
ser man dagene som gikk
tida som stanset opp
som lærte oss alt vi kan
utenom døden.
Jeg hører lyden av en folkevogn
men aner den bare i hjulsporene
ennå varme

Jordmannen

Han er teaterscenen
med sufflør, lydfolk, billettører
og sjauere.
Han har lest «De
Vindskjeve» tusen ganger
Hver dag en kanossagang
for å henge fast
Han har orden i sysakene
luter mot vinden
betaler regninger før forfall

Han er villmannen
i tigerkostyme og milslukeren
i sitt eget svømmestevne
Han er som vinden
som aldri finner frem
tomhylsa som for lengst
er skutt i stykker

Han er du og meg
under all teatersminken
bak alle ordene om
å holde ut, ta seg
sammen og holde
alle avtalene

Han er den utro tjeneren
som alltid holder ord.

Hun er sommer

Så stod hun der
fremfor meg
mens hun sank under
huden, i et pumpende
hjerte, blandet med rød
italiensk vin.
Jeg forsto det var
henne, med alarmen
i øynene til et skadet dyr
Jeg drakk perrongen
frem i åpne ører
I et tog som skal komme
Her står jeg ventende
i vinden, med penklær
kirkeklokkene i det fjerne
lovnader som skal komme
enten jeg våger eller ikke
Hun er den du venter
blant tusener
Jeg er hennes hjerte
Hun er mitt hode
Jeg er målscoreren
Hun er målet
Hun er rommet
Jeg er møblene
Hun er sommer
Jeg er høst
Jeg er døren hun
låser seg inn i
Jeg er alfa. Hun er omega
Vi er elva
som renner ut i
havet