Mening

Meningen er ungene vi føder fram fra en kvinnes barm
kvinnen man smelter inn i som to sjeler og blir til en ånd.

Men også denne meningen blir borte i dagens mange oppbrudd
i sviktende erkjennelse og i hat, i sorg og tilintetgjøring.

«Man går inn de samme jordene for så å forsøke å fjerne sporene».

Likevel har vi ikke noe valg på veien mot å holde ut og å finne en
mening i det helvetes meningsløse.

Alt vil handle om dette ene:

To bankende hjerter som banker som et eneste stort himmelhjerte
og disse små etterkommere som ligner oss selv og som vi har
forpliktet oss til å forsørge og vise kjærlighet.

Vi ser det i bildene til billedkunstnerne, i sangene til sangerne i
diktene til dikterne, i hjemmene der alle holder på med sitt
inn til de en dag står alene etter oppløsningen med uvitenheten
og fortvilelsen som lyser gjennom dem når vi stirrer gjennom dem
med røntgenblikket.

Så hvorfor kattens lek rundt den varme musa
når den kan dø i leken.

Hvorfor denne ventingen til det rette øyeblikket
når hvert sekund teller når hvert et sekund
er øyeblikket vi eier.

La oss heller bestemme at i det vi møtes
er det bare oss til en av oss forlater
den andre og den andre følger etter.

La oss vandre sammen nedover livet så lenge det varer.
Vi finner ut av alt det andre.

Vi skrider til verket som to tørste sjeler
med hverandres ballast
den andres forskjellighet

Larven som blir til en sommerfugl.
Mennesket på vei mot støv.

Vi som hater å slå ihjel tid

Vi som hater å slå i hjel tid

vi som ikke kan fordra å drepe tid
men leve intenst med champagnebobler
jublende matorgier
yogatimer, Ray Ban-glisende
tannrekker, gullur og rødvinsflekker

Vi som alle vil ta del i kulturtoget
som stanser i nabolaget
dansende med sambarytmer
Alt i en eneste evig flukt
fra dødens hvite venterom
der noen stadig ser på klokka
venter på timen.

Hele livet en lyspatrulje
selv når mørket velter
over oss som tunge steiner
og drar oss til bunns
blander plass med skrapgods.

Vi har mer enn nok med oss selv
når alle utenfor gjerdet er andre
Alt en evig dans rundt gullkalven
jag etter ansiennitet
behovet for etikette.

Alt rakner når du havner midt mellom
blinkende lys ifra politibiler
men en underlig stillhet
sperringer du befinner seg innenfor
en bunt under et hvitt laken

Et åpent vindu i fjerde etasje

Hjemmepåske

Det står skrevet i stjernene

Lett skal det ikke være.
Derfor drikker jeg italiensk rødvin, snakker flytende tabloid og livnærer meg på almisser.
Søndag har aldri vært noen god dag, men nedsenking er verre.
Jeg drikker mer vin fra Toscana og snakker med fortiden.
Den er bare lun og barnslig,
ingen smidige løsninger, eller uforutsette regninger.
For ikke å si at en har levd lenger enn halvveis til gjennomsnittlig levealder.
Det er like etter midnatt, ulvene er ikke begynt å vandre ennå,
Det minste barnet sover med propp.
Tenåringene forsvant ut i natten på hemmelig oppdrag.
Jesus er ikke stått opp fra grava ennå.
Jeg går og går, men kommer aldri til døra.