For noen dager siden kom meldingen om at George Jones har forlatt scenen etter 81 mer eller mindre hardbarka år. For mange er han lite kjent, men for oss som er avhengig av musikk er det en av countrymusikkens giganter som har forlatt oss. «Verden har mistet tidenes største countrysanger», sa Merle Haggard i en uttalelse. Bortgangen får meg til å tenke på Notodden. Hvorfor en countrysangers død får meg til å tenke på bluesbyen Notodden skal jeg komme tilbake til. For tjue år siden, mens jeg jobbet i nærradioen i Mandal, kåret mandalittene hans «He Stopped Lovin Her Today» til tidens countrylåt, foran Bobby Bares «Detroit City». Men mer viktig: På atskillige kåringer gjennom årenes løp er den blitt regnet som tidens tristeste låt. Kort fortalt handler sangen om en som aldri kommer over sin store kjærlighet. Han lukker seg inne i leiligheten med minnene, og kompisene ser han ikke mer. Åra går og en dag slutter han å elske henne. Det er den dagen de bærer han ut av leiligheten. Slike tårevåte sanger var Georges varemerke. Han hadde en inderlighet når han fremførte disse sangene, som om han gråt mens han sang dem. Alle har sine favoritter. Jeg har grått til både «Radio Lover» og «I sleep Just Like A Baby». Felles for sangene han spilte inn var at de handlet om dyp kjærlighetssorg eller alkoholisme, som når han sang «Even the Bad Times Are Good» med sin tredje kone Tammy Wynette. George var alkoholiker og kokainavhengig. I en periode av livet ble han bare kalt «No Show Jones» fordi han ikke dukket opp på egne konserter. Det var hans fjerde kone Nancy som fikk han ut av problemene, om enn med små tilbakeslag.

Tilbake til bluesbyen Notodden. Country og blues går i mange sammenhenger hånd i hånd, men enkelte artister – som Jones – har holdt seg trofast til en av sjangerne. Så hvorfor blander jeg countrymusikkens gentleman inn i bluesbyen? Notodden er en sorg i seg selv. Når du passerer Notodden må du være fokusert på veien fremfor deg for å unngå å bli deprimert. Byen kan minne om diktet den franske forfatteren Jaques Prevert skrev, og som i Lasse Tømtes oversettelse heter «Håpløsheten sitter på en benk». Hvis han vinker deg bort må du se en annen vei, eller gå kjapt forbi, ellers vil du aldri bli den samme igjen. Notodden har dette skumle i seg, som har satt seg som byens sjel. Opprinnelig var byen en åndsfrisk by med storindustri, men i dag står bare bygningsskallene igjen etter Tinfos og Hydro Notodden. De er så vesentlig del av bybildet at du kan ikke la være å legge merke til det. De står der som skjeletter fra 70-tallet. Selv platesjappa til Sauarlia måtte gi tapt. Notodden er en underlig by, Storgata opp og ned eller «Oppover-bakken» som den er blitt kalt på folkemunne. Byen har levd hver eneste strofe i hver eneste countrysang eller blueslåt. I 2006 var det nesten like mange uføretrygdede som ansatte i det private næringslivet. Det er flere tomme butikklokaler på veien opp Storgata. Kommunen har til tider hatt enorme underskudd. Forfatteren Torstein Bugge Høverstad skrev en gang om Notodden:

Denne byen har bare Liv i et mellomrom, før de reiser. / De reiser alltid, de reiser aldri hit, i denne byen / kan du se på gaten at ansikter snart skal flytte. / De skal ta med seg hjernene sine og hendene til andre byer.

Man kan trygt si at Notodden har gjort seg fortjent til å bli Bluesbyen, og således også soundtrack til en hvilken som helst sang av George Jones. Min historie om Notodden er minst fire historier, og de begynner atskillig mer lystigere enn det som er kommet frem hittil. Jeg har vært forelsket på Notodden fire ganger, kanskje flere. Om ikke det er nok. Disse fire gangene er attpåtil de fire historiene som utgjør de fire lengre forhold jeg har hatt så langt i mine så langt femti år på planeten. Og så har jeg bodd på Notodden. Det gjorde jeg der den første historien startet,, og som kjent er det den første store kjærligheten som sitter lengst og dypest i minnet. I 1991-1992 bodde vi tre forskjellige steder i denne forunderlige byen. Tilfeldigheter gjorde at dette året på Notodden også er det eneste året jeg ikke har hatt bil. Vi var med andre ord fastgrodd det året. På Notodden går det tog og av og til en buss. I dag går det av og til tog. Eller som Høverstad skrev i diktet om byen:

Når de går av toget kan de se / kirken og menighetshuset, og lange telefontråder / som binder byen til kartet. Hovedgaten / fører bare ut, tenker de. Togene / stanser ikke lenge.

Ting har ikke forandret seg mye på Notodden, men jeg trekker fortsatt mot Notodden i blant. Det gjelder særlig første helga i august. Det er en kreativ og smertefull reise, som ikke bare meg men også mange av verdens største bluesartister har gjort. Charlie Musselwhite hadde med seg munnspillet. Tony Joe White kom med sin swamp boogie fra bomullsmarkene i Mississippi. Buddy Guy fortalte oss «She Got the Devil in her». Vi var veldig enige. På den måten ble vi enige med byen, uansett hvilken grunn vi hadde for å havne der. Vi hadde alltid en historie, om savn og alt for mange halvlitere for å døyve lidelsen. På den tida jeg bodde der spilte jeg George Jones på radioen i bluesbyen, for å forsøke å nå gjennom til de blå. Jeg satt i en gammel NRK-buss utenfor Tuven-senteret hver dag. R.L. Burnside nådde aldri byen, men det er ikke umulig at Bad Luck City handlet om Notodden likevel. Da Kåre Virud og Lars Saabye Christensen messet ut «Dette er blues for en av de dagene», så bestilte vi bare en ny halvliter på Bellmann eller på Arno for å varme et slitent hjerte brettet sammen av savn. Trøst i motvind har alltid fungert, for de fleste som ikke sverger til optimismen. Det var da jeg bodde i byen jeg oppdaget Notodden Bluesfestival, som da var i sin spede begynnelse. Min tredje historie startet på Notodden bluesfestival midt i et av gitarriffene til Stephen Bruton på grendehuset. Den historien varte riktignok bare et år, men likevel. Sånn er det. Min andre og fjerde historie tilbrakte et par døgn i et fjelltelt på en gressplen på Hydro Notodden, for anledningen omgjort til Blues Camp. Det er ikke til å komme fra at det er noe eget med å være forelsket på Notodden, der bluesen henger som tett tåke over Heddalsvatnet. Men som alt annet i dette menneskelivet er det alltid en begynnelse og alltid en slutt. Det er derfor det er håp for Notodden som George Jones City. Det er bare å trø på seg cowboybootsene, sjekke kontoen, skli inn på Bellmann og finne frem «She Thinks I Still Care» på jukeboksen, så er vi i gang igjen.
Rest in Peace, George.

Jeg er så ensom at jeg kunne gråte,” sang Hank Williams. Ensom og alkoholisert sovnet han inn i baksetet av sin egen bil 1. nyttårsdag 1953, bare 29 år gammel. I ”Men With Broken Hearts” sang han noen strofer som var minst like ulykkelige. ”Du vil møte folk som meg langs livets landevei. Med tunge skritt og nakken bøyd og blikk som skammer seg. Som lever på det som har vært, med sorg i hvert bukk og hvert nikk. Et liv uten lys, det er alt som bys folka med knuste blikk.” (oversatt av Håvard Rem). Det er ikke alt for mange år siden rock, blues og country ble betegnet som djevelens musikkformer. Men nå har vi vel funnet ut at det kan like gjerne handle om måter å beseire den onde på eller i alle fall holde han på avstand. Det er ikke lettfattelige sukkersøte gutteband eller syngende Madonnaer som skriver seg inn i historiebøkene. Det er de tunge musikkens poeter. De banker den rå virkeligheten inn i tekstene og sprer dem sjøl ut over oss andre. De er Singer / Songwriters og bærer sine nerver utenpå huden. De slåss daglig med sine demoner eller ”udyret inne i seg”, som Johnny Cash kaller det. ”Jeg har en mørk side av meg. Og jeg synger mye fra den mørke siden. Mange undertrykker den, men jeg vil være ærlig,” medgir han. Cash har fortalt at han aldri har bremset, men alltid gått linen helt ut. Samtidig har den mørke siden en motsats; Gud. Cash snakker om ”udyret” som noe som har vært der hele tiden. Han husker endatil da han drepte sin første slange. Av og til leker han med den og slipper den ut, men det er farlig. Det er en demon som kalles bedrag, har han fortalt. Bob Dylan er dystrere enn det dystre i sitt nyere album ”Time Out Of Mind”, men også i de gamle sangene kommer smerten og kampen mellom det gode og det onde fram: ”Mama, take this badge of me. I can’t use it anymore. It’s getting dark, too dark for me to see. I feel like i’m knockin’ om heavens door.” Kris Kristofferson føler seg allerede tapt. Det er ”udyret” som snakker: ”Shake hands with the devil, don’t be frightened i won’t hurt you. I don’t won’t your silver and your gold. I’m not after anything that you don’t want to give me. I just want your body and your soul.” Selv Bruce Springsteen forsøker å slippe unna: ”The highway’s jammed with broken heroes. On a last chance power drive. Everybody’s out on the run tonight. But there’s no place left to hide”. (fra Born To Run). Ulf Lundell synger: ”Snart var jag ute på dom verkligt öde slätterna där ingen överlever, där ingen kan bo.” Kenneth Sivertsen har fortalt om sin lange kamp med ”udyret” og synger i sporet ”Riff” at ”satan speler jævlege riff i hovet mitt på Jesus sine gitarer.” Han synger at han er fristet av både pistol, stup, dop og store hav. Er vi først havnet så langt nede i kjelleren kan vi også ta med noen strofer fra en klassiker som ble skrevet i 1922: ”Some of these days i’m goin’ crazy. Buy me a shootgun shoot my baby. It ain’t’nobody’s’business if i do. If i should take a notion to go right down and jump in the ocean. It ain’t nobody’s business if i do”. Og stort lystigere er ikke Leonard Cohen: ”Alle sammen vet at pesten kommer. Alle sammen vet at den sprer seg kjapt. Alle sammen vet den nakne mann og kvinne var et vakkert bilde som gikk tapt”. (Til norsk av Håvard Rem). Da multikunstneren Kenneth Sivertsen satt nervøs og full i et festlokale i Agder, kom Kari Bremnes forbi døra hans. Kenneth skvatt til redd og blottlagt, for han visste hun hadde lest hans indre mørke. Han visste at to indre ”udyr” møttes. Kari synger: ”Dagen er sløret du ikkje kan trekke til side. Du kan ikkje komme igjennom og ikkje forbi det. Og ingen kan låne dæ hjelp til å rive det ned. Og du har ikkje lenger sikt i den dagen du vandre. Og du kan ikkje kaste det store gardinet a. Du er fremmed i dagen og dagen kan ingen forandre.” Hemmeligheten ligger kanskje i å oppdage noe. Som i Kristoffersons ”Golden Idol”: ”til your broken body’s bleeding on an altar made of stone and you’ve sacrified your soul to please a world that’s sick and wrong.” Singer / Songwriters har en egen evne til å skrive ut smerten på følsomme strenger. Hun er 47 år, blond og frisk som en skandinavisk sommer. Slik så hun i alle fall ut, den svenske blues-jenta og singer / songwriter Louise Hoffsten. Men Louise synger blues utfra slik blues kan oversettes, av vemod og sorg. Historien om den svenske blues-jenta er en historie om livet og døden. For tre år siden ble det konstatert at hun hadde MS, som jo er en dødelig sykdom. Hun har også vært gjennom en skilsmisse. ”Jeg har snakket med døden,” sier hun, mens hun i sin hule i Stockholm antagelig lytter til sine forbilder Howlin Wolf, Muddy Waters, Jimi Hendrix og Monica Zetterlund. I 1998 ga hun ut ”Blues” både som plate og bok. Det handler om hennes møte med mørket, og hvert kapittel i boka bærer tittellen til en kjent blueslåt. 12 kapitler som blueskjennere vil forstå seg på. Og plata spekket med blues. Det sies at hun legger ned verdens djevelskap i musikken sin. Det handler om angst, depresjon og galskap.  Mange trodde ikke det ville komme, men i 1999 verket hun fram sitt niende album som fikk tittellen ”Beautiful, But Why?” En av sangene heter ”Too Happy For The Blues”, men hun lyver. Det skal være mørkeblå blues hele veien. Og om sykdommen sier hun bare: ”Jeg har lært meg å leve med faenskapet”. Louise har hatt sine runder med Gud, som hun nå hviler seg mot. Hun mener vi bør ta vare på våre liv. Kreativitet har en helbredende kraft sier hun. Dermed ender vi opp ved William Blake (1757-1827), den engelske visjonære mystiker, dikter og billedkunstner. Han ble kalt motsetningenes dikter og frihetens dikter. Kreativitet kommer oftest fra den mørke siden i menneskesinnet, sa han. Vaklingen mellom Gud og djevel hører med på den reisen. Ut av ”alt er greit” skapet kommer de syngende apostler. Singer / Songwriters som Dylan, Cohen, Cash, Kristofferson, Springsteen, Lundell, Sivertsen, Hoffsten og mange flere. De vil overleve også etter sin død. De varsler nye tider og det kan ikke sies klarere enn i Kristoffersons Blake-inspirerte tekst ”Condemned To Live” som fritt kan oversettes slik: ”Du er dømt til å måtte forlate samfunnets kongeriker der de forblindede lever, og til å gå ned den pinefulle veien du forsøker å legge bak deg . Glem narrene som selger sjela si for trygghet og levebrød. Du er dømt til å leve, forlat de levende døde.” Til sist kan vi bare stille spørsmålet: Men hvis kreativitet  går hånd i hånd med smerte og ondskap. Hvor kjedelig ville verden blitt om Eva ikke hadde blitt fristet i Edens hage.