Egentlig skulle jeg skrive en sak om Cultiva denne uka, men så dukket det opp en 75-årsdag. Det er sånt som skjer i livet også, ikke bare på papiret. Hva jeg skulle mene om bråket i Cultiva får dermed vente. Det jeg ikke skulle skrive var nok en sak om musikk, siden jeg nylig har skrevet om både Patti Smith og Bob Dylan. Men så dukket den altså opp, den 75-årsdagen og alltid dukker sånne dager opp plutselig. Tiden går jo så fort. Dermed kommer minnene om den tiden som gjør at jeg må skrive om denne 75-årsdagen.

Heretter skal det bli personlig, skrev Marte Michelet i Dagbladet. Det skal det her også. Det var sommeren 1998 og spesielt høsten samme året. Jeg satt innelåst på et toalett og skalv av nerver og angst. Jeg var skråsikker på at jeg skulle dø. Jeg hadde så mange forskjellige varianter av kreft i hodet mitt at det jo var umulig å overleve. Jeg sov ikke den natten. Jeg hadde spyttet blod og kunne bare glemme søvn. I stedet satte jeg meg i bilen for å kjøre rundt på måfå. I bilen får jeg fred, der er jeg meg selv og der kan jeg flykte fra det meste. Jeg kan til og med få meg til å synge i bilen. Jeg kjørte rundt til morgenen og fant meg selv stående utenfor legekontoret til dr. Frank Andersen i Søgne. Jeg aner ikke hvordan jeg havnet der, for jeg tør jo ikke gå til lege, med mindre det handler om papir og prat. Legen kom og jeg fikk slippe inn den morgenen straks han kom på jobb. Han slo fort fast at jeg hadde bronkitt og hadde fått rift i halsen av hosten. Det var altså ikke verre enn det. Hvis det er mulig å forlate et legekontor i skyene så gjorde jeg det den morgenen. Det ble en ny tid og nye tanker. Livet skulle leves annerledes.

Dette året var helsvart, men det skulle bli verre. Min far var blitt syk og min eneste trøst var at det ikke var kreft. Det var to år siden forholdet til min første store kjærlighet var over, men likevel var jeg ikke over henne. Når det tar slutt med din første store kjærlighet er livet i bunn og grunn slutt, selv om alle sier at det går bedre etter hvert. Vi hadde diskutert heftig hvem av gubbene i Highwayman som var størst etter konserten i Oslo Spektrum 6. april 1992, men var enig om at valget sto mellom Johnny Cash og Kris Kristofferson. Noen år senere satt jeg der med minnene, med CD-platene og med sorgen, men også med en redsel for det som måtte komme. Jeg kom hjem fra legekontoret og koblet meg opp på nettet, for det var mitt første år på nett med verden. Omkring meg lå musikken spredd utover gulvet. Nesten alle platene kom fra samme mann. Sangene som ble spydd ut av et billig anlegg handlet om å ha det så kjipt at man bare håpet ho du ennå ikke hadde møtt skulle være der for å hjelpe deg gjennom natta. De handlet om søndagsmorgener du ikke har barnet ditt, men duften av kjøttkaker er så intens at du kjenner det stikker av sult et sted under skjorta. Du får med deg verset om de glade som leker med ungene på lekeplassen, mens du vandrer gatelangs bak mørke solbriller. Eller som det blir sagt i en av sangene: jeg var født en ensom sanger og er dømt til å dø som en. Men jeg må stilne hungeren i min sjel; og om jeg ikke eier penger vil jeg likevel ikke dø av skam, for ingen vil noen gang få vite.

Når du stirrer på bildet på coveret ser du en mann med furer som sideveiene du aldri har kjørt. De milde små havblå øynene uten øyenbryn var som to pissehull i snøen. I tillegg til tekstene om sex og samlivsbrudd dyrket han friheten i sangene sine. Frihet er jo bare et annet ord for å ikke ha noe igjen å miste. Og da er det kanskje ikke så rart, at jeg måtte skrive om en 75-årsdag langt borte på Hawaii, mens vi sitter her og venter på den gode varmen midt i juni i sommerbyen Kristiansand. De beste vennene er de som er der når man trenger dem, de andre er i beste fall bare bekjentskaper. Det å ha disse sangene, mens du ligger og funderer på alt som gikk galt, er selve livsnerven, som er bundet sammen av det faktum at du ikke er alene. Noen har vært der før deg. Derfor skraper du borti livet du trodde var bortreist på ubestemt tid. Det er alltid håp i hengende snøre, særlig når makrellen er kommet til Sørlandet. Det er alltid et håp. Det finnes alltid løsninger og veier for å gå videre.

Kris Kristofferson sang seg gjennom helvete, gang på gang, måned etter måned og år etter år. Og i den nerven har du svaret på hvorfor en artist kan være så mye mer enn en gammel sliter, med blod på fingrene. De som vil hevde det dreier seg om heltestatus og avgudsdyrkelse vet ikke hva de snakker om. Det handler om vennskap, på et dypere plan, selv om jeg på det tidspunktet ikke hadde møtt vedkommende. Ingenting er bedre enn besøk inn i stua når du slettes ikke føler for å ut på byen. Kristiansand om høsten er som en middels stor amerikansk kirkegård, bare dobbelt så dau, sa tidligere politimester Rynning Tønnesen. Har du i tillegg mistet livsgnisten og troa er det bare å surre seg inn i et teppe med kakao i koppen og sanger av mannen som omtrent på denne tiden kan feire 75 år på planeten. Amerikanerne ligger jo litt etter oss i tid. Når din feiring begynner har vår akkurat blitt avsluttet, selv om datoen er den samme.

Jeg timet det hele perfekt, da jeg 22. juni 2005 ikledde meg den rette t-skjorten for å dra til fødeklinikken. Jeg fant kjærligheten igjen etter fem magre år. Min neste sønn ble født på bursdagen og bare noen måneder senere dumpet et håndsydd teppe av typen quilt som pakke i posten, signert ”uncle Kris”, som var stolt over at gutten kom til på hans bursdag. Samtidig sørget han for at en fattig familie et sted i verden kunne nyte et luksusmåltid gitt av et nyfødt guttebarn langt borte. Nå er det min tur. Gratulerer med dagen Kris Kristofferson – og for at du løftet meg gjennom de lange nettene. Nå viser du meg i tillegg at det går an å overleve, mot alle odds. Måtte du leve lenge. Hipp Hipp Hurra!