Man kan jo spørre seg om det er ekspertene innen kosthold, livsstil, helse og trening som gjør oss syke i dag. Hver dag kan vi lese i en bråte aviser eller se på TV2s morgensending, hvordan vi bør leve for i beste fall for å få leve lenge i landet. I disse dager er palmeolje et hett begrep. Det er mettet fett, som ikke bare ødelegger regnskogene, men det gir oss kreft, fedme og depresjon. Det skal være svært helseskadelig skal vi tro avisene og spesielt Dagbladet. Palmeolje finnes i «nesten alt», fra smør til kjeks, til smågodt og sjokolade. I det siste har enkelte smørprodukter markedsført seg som «fri for palmeolje», bare for å fortelle oss hvor sjeldent det er. I tillegg har vi fått vite at all potetgull og pommes frites produserer det kreftfremkallende stoffet akrylamid. I tillegg inneholder det mye salt. Vårt eget Sørlandschips er intet unntak. Tidligere har vi lest at kunstige søtningsstoffer som aspartam er skadelig. Det kan også gi oss kreft. Det siste er forståelig, fordi det som er kunstig neppe er sunt. I mandagens VG kunne vi lese at bearbeidet kjøtt øker sjansen for en tidlig død. «Spiser du mye bearbeidet kjøtt som bacon, pølser og salami? Kanskje ikke etter å ha lest denne saken», skremmer avisen oss med. Fra før vet vi at nitritt som finnes i pølser, og også i salami, kan gi oss kreft. I følge ernæringsprofessor Birger Svihus er hovedproblemet at vi får i oss for mye salt. Salt også? Men salt finnes jo i alt? Vel, i alle fall der det ikke er sukker. Men la oss se nærmere på dette. Nesten alt vi spiser i dag er bearbeidet, fra fiskekaker til kjøttdeig til nevnte pølser. Vi har kanskje noen minutter på vei hjem fra jobb for å handle noe mat, som er raskt å lage. Vi som har små barn har mer enn nok å ta oss til på ettermiddagen. Den ene skal på fotball, den andre på dans og den tredje på karate. Minstejenta mi på 5 år fikk vite at «lørdagsgodtet» kunne bestå av knuste insekter. Jeg skal love at en mer effektiv måte å få barn til å slutte å spise godteri på tror jeg ikke finnes. Spørsmålet som umiddelbart ligger på tunga er; hva skal vi spise? Hvis vi skal tro de samme ekspertene er rent sukker svært skadelig, og kan føre til både kreft og andre dødbringende sykdommer. Vi kan ikke spise middag fra matvarekjedene, ikke kose oss med snop i helgene og så må vi lete med lys og lykt for å finne noe å ha på brødskivene, som ikke er skadelig. Brødet er det kanskje like lurt å ikke komme inn på, for noe mat må vi jo ha i oss. Brød og vann som de fikk i fengsel i gamle dager, er kanskje løsningen. Det å ikke spise noe som helst, medfører som kjent til sist døden. I følge treningsekspertene må vi trimme minimum 30 minutter hver dag, men skal vi tro de som er mest innom spaltene bør vi bedrive spinning eller annen trening minimum en time hver dag. Tar du en tur på Markens treffer du som regel på minst et treningsstudio daglig, som vil selge årskort. «Vi spiser mer og mer ferdigmat og skjønner ikke hvorfor vi får et folk herjet med bl.a. kreft. Vi syns maten er for dyr, samtidig kaster vi mer mat enn noensinne. Vi har aldri brukt mindre av inntekten vår på mat, likevel vil vi ha billigere mat. Vi vil bare spise fileter. Samtidig klager vi over høye kjøttpriser,» skriver kokk Charlotte Mohn i en kronikk på NRK Ytring. Mohn satt og ventet på hestekjøtt-skandalen, og mener vi må våkne av dvalen. Dagligvarekjedene tenker bare på å tjene penger. I følge Dag og Tid er det likevel vi forbrukere som har skylda, fordi vi jakter billig mat. I Dag og Tid, skriver elev ved Sogn Jord- og hagebruksskole Siri Halle om hvordan produksjonen av Findus Lasagne har startet før den ender i vår mage. Det er skremmende lesning. Aktører fra 13 land og 28 selskap var innom produksjonen. Men hva gjør vi så? Hvis vi skal følge oppskriften fra ekspertene må vi ha minimum to voksne personer i husholdningen, der den ene må bruke «en stilling» på å lage hjemmelaget mat, samt handle inn ingrediensene. Deretter, når denne personen har hatt sin daglige trim må den passe barn slik at den som har vært på arbeid kan få sin daglige dose mosjon. Men stopp en halv! Koalisjonsregjeringen har i årevis vært enige om «arbeidslinjen». Alle mann i arbeid, og barna i fulltidsbarnehager er det overordnede mål. Dette har ført til mer inntekter, høyere levestandard og ikke minst, de som tjener penger kan sette opp prisene på det meste. Deriblant boliger, hvor prisene styres av etterspørsel (som alt annet). Hvis vi koker ekspertenes råd og regjeringens krav sammen i ei gryte med hjemmelaget suppe får vi vel det svaret at alle familier med barn må importere hushjelp fra Østen? Eller er det meningen at mor skal kjøre seg utbrent eller far skal dø av hjerteinfarkt? Noen som ikke er opptatt av profitt eller tenker på vegne av seg selv bør fortelle oss hvordan vi skal leve sunt samtidig som vi skal få betalt alle regningene. Alt med måte er ofte blitt brukt som løsning, men med dagens fokus på nytelse blir det ofte det ene eller det andre, avhengig av hvor man er i livet. De færreste med småbarn har råd til å gå på restaurant hver dag. I praksis må vi vel sørge for at matvarekjedene lager mat fra bunnen av for oss, selv om det koster oss noe ekstra. Men er det sannsynlig? Det jeg savner aller mest er noen som kan fortelle oss hva som er sannheten, men hvem tror på julenissen når det nærmer seg påske?
Side 101 av 117
The Happiest Days Of Our Lives – en ikke-eksisterende klassereise
Det å vokse opp i landets tettest befolkede vei på 70-tallet var ikke en utfordring men en sann glede, til tross for mobbing, dårlig råd og evig sorg i hjertet. Når Malin Lenita Vik skriver om sin klassereise på 2000-tallet i Oslo, skriver hun om noe som ikke fantes i Kristiansand på 70-tallet, men som preger byen i dag. Historien om Malins reise er kort fortalt historien om en ung jente, oppvokst med en alenemor med dårlig råd. I 2006 havnet hun på Blindern og måtte ta en lengre vei enn de andre.
Moren hennes leste ikke aviser, ikke bøker og fulgte ikke med på nyhetene. Hun hadde gitt opp alt det der, for politikerne var ikke til å stole på likevel. Hun slet med å holde hjulene i gang. «Vi så derimot på Lorenzo Lamas (Renegade hver fredag kveld), onsdagsfilmen på TV-Norge og filmer med Steven Seagal, Arnold Schwarzenegger, Sylvester Stallone og ikke minst Chuck Norris. Vi fulgte med på Glamour og Sunset Beach, leste Se og Hør og dro på campingferie,» skriver Malin i bloggen sin. Hun ante ikke hva Klassekampen, Dagsavisen eller de andre avisene var. Ingen leste i hjemmet, fordi de så ikke vitsen med det.
Jeg har alltid lurt på om det var veldig annerledes å vokse opp i Oslo, fremfor i Kristiansand. Nå som jeg snart er 50 føler jeg meg gammel nok til å dra ut dette kapitlet av livet mitt.
På 70-tallet i Kristiansand var det ingen klasseforskjeller, eller gata jeg vokste opp i var så beskyttet i sin egen boble at vi aldri så det eller merket noe til det. Alle fedrene var arbeidsmaur, som regel på en eller annen industribedrift, og mange av dem på Falconbridge eller Kristiansand Mekaniske Verksted. Mange av dem kom fra «Fritza» (Fritz Jenssens gate). På folkemunne ble det sagt at det var de fattige av de fattige i byen som kom fra «Fritza». Det var folk med rusproblemer, alenemødre, uføretrygda og folk med minst et bein innenfor psykiatrien. Eller, i dag ville de nok vært det. Den gang var det meste normalt. Jeg kan ikke huske noen arbeidsledige. Tror knapt de fantes. Jeg kom ikke fra «Fritza», men fra Suldalen. I 1974 var vi omtrent de eneste som vokste opp som skilsmissebarn. Jeg var 11, min bror 9. Sånn sett var vi lenger nede på stigen, enn de som kom fra «Fritza». Hjemme ble det snakket om de som kom fra «Fritza». Nærmere klasseskille kom vi aldri i Kristiansand. Bortsett fra et og annet sladder var alle like. Alle var i samme båt, eller i samme gate. Hvis det var noen som hørte til nederst på stigen var det ikke de fra «Fritza» men vi som kom fra et møblert skilsmissehjem. Når gjengen i gata skulle finne på fantestreker var det oss som ofte ble målet, fordi i huset vårt var det ingen menn som kunne banke dem opp. Når vi var hos pappaen vår var vi et annet sted i byen, først i den såkalte «skilsmisseblokka» på Lund og så i ei av lavblokkene i Vågsbygd. Her var det definitivt ingen forskjell på folk. Det var stille og fredelig, men trangt.
I Kristiansand havnet vi senere i miljøer på alle sider av byen, men opplevde ikke klasseskiller, selv om det på folkemunne ble sagt at sossen holdt til på Gimlekollen. Oppveksten på 70-tallet bar preg av et sosialt og sammensveiset miljø, der til og med de som drev med hasj og oss som levde for fotball var inkludert. Min sorg var skilsmissen til foreldrene mine, ikke klasseskiller. Dårlig råd var aldri noe som skilte oss fra de andre. Mobbing skyltes nok først og fremst en noe beskjeden og sårbar gutt, som unngikk alt som hette slåssing og konflikter. Ofte er det sånn at de sterkeste i flokken fort finner ut hvem som er de svakeste. Det er uavhengig av klasser og miljø. Senere ble mobberne mine beste kompiser. Mer dypt enn det stakk det ikke. Men mye av min oppvekst i Kristiansand på 70-tallet sammenfaller med Malins oppvekst i Oslo på 2000-tallet. Jeg så ikke aviser i hjemmet vårt, bortsett fra Fædrelandsvennen, som jeg tror ofte fikk selv de med dårligst råd til å abonnere på grunn av dødsannonsene. Den oppfatningen fikk jeg senere, som voksen. Jeg hadde knapt hørt om døden før vi gikk inn i 80-tallet. Vi hadde heller ikke bøker, bortsett fra bøkene hos min far som alle var utgitt av Filadelfiaforlaget. Campingturene var blant de beste minnene, og de var det mange av. På sommeren kunne de være til Aalborg, Drangedal eller Sarons Dal og teltet var alltid det samme; oransje og uten vinduer. Skogsturene på søndagene var noe av det andre jeg har gode minner om, selv om ingrediensene alltid var de samme; kakao, Spagetti A La Capri eller pølser. Det var den gang vi laget barkbåter og bygget barhytter i stedet for å spille på playstation. Jeg tviler på at dagens ungdom vil huske den gang de oppnådde rekordantall drepte på et eller annet voldsspill. Det tredje jeg alltid vil ha gode minner til var fotballen på løkka, der alt planteliv var dødt på grunn av forurensningen fra pipa på Falconbridge.
I Kristiansand havnet vi senere i miljøer på alle sider av byen, men opplevde ikke klasseskiller, selv om det på folkemunne ble sagt at sossen holdt til på Gimlekollen. Oppveksten på 70-tallet bar preg av et sosialt og sammensveiset miljø, der til og med de som drev med hasj og oss som levde for fotball var inkludert. Min sorg var skilsmissen til foreldrene mine, ikke klasseskiller. Dårlig råd var aldri noe som skilte oss fra de andre. Mobbing skyltes nok først og fremst en noe beskjeden og sårbar gutt, som unngikk alt som hette slåssing og konflikter. Ofte er det sånn at de sterkeste i flokken fort finner ut hvem som er de svakeste. Det er uavhengig av klasser og miljø. Senere ble mobberne mine beste kompiser. Mer dypt enn det stakk det ikke. Men mye av min oppvekst i Kristiansand på 70-tallet sammenfaller med Malins oppvekst i Oslo på 2000-tallet. Jeg så ikke aviser i hjemmet vårt, bortsett fra Fædrelandsvennen, som jeg tror ofte fikk selv de med dårligst råd til å abonnere på grunn av dødsannonsene. Den oppfatningen fikk jeg senere, som voksen. Jeg hadde knapt hørt om døden før vi gikk inn i 80-tallet. Vi hadde heller ikke bøker, bortsett fra bøkene hos min far som alle var utgitt av Filadelfiaforlaget. Campingturene var blant de beste minnene, og de var det mange av. På sommeren kunne de være til Aalborg, Drangedal eller Sarons Dal og teltet var alltid det samme; oransje og uten vinduer. Skogsturene på søndagene var noe av det andre jeg har gode minner om, selv om ingrediensene alltid var de samme; kakao, Spagetti A La Capri eller pølser. Det var den gang vi laget barkbåter og bygget barhytter i stedet for å spille på playstation. Jeg tviler på at dagens ungdom vil huske den gang de oppnådde rekordantall drepte på et eller annet voldsspill. Det tredje jeg alltid vil ha gode minner til var fotballen på løkka, der alt planteliv var dødt på grunn av forurensningen fra pipa på Falconbridge.
Jeg vet at Kristiansand var et fantastisk sted å vokse opp. Ingen tilhørte noen klasse og alle ble sett på som like (selv om vi var skilsmissebarn). Kristendommen var lite til stede i gata jeg vokste opp i, selv om den var det andre steder i byen. Kanskje det er her vi finner antydning til klasseskille? Kanskje var røverne på Tinnheia ikke oppvokst med Bibelen på nattbordet? Man visste jo om det, og kanskje spesielt vi få som kom fra et såkalt kristent hjem. Vi som gikk på «guttis» gjorde det enten vi var barn av sveisere, sjømenn eller uføretrygda. En var postmann, en var reklametegner men de fleste gikk på jobb på en av de to store bedriftene på den tiden.
Det var først på 80-tallet vekkelsen nådde gata. De som ble med i den var også på tvers av hvilke hjem de kom fra. Felles for alle var at vi kom fra hjem med fargesprakende tapet, gjerne med blomster, striper eller rundinger og nesten alltid med brunt eller oransje som utgangspunkt. Oransje må ha vært 70-tallets farge. Inni blokkleilighetene lå røyken som ei tåke under taket og lukta var slik den var i hjem der de som bodde der hadde røykt rullings i en årrekke.
I 1980 da jeg dro til Grimstad for å gå på handelsskole opplevde jeg for aller første gang det som kan minne om en klassereise. Det var en klassereise, men ikke slik Vik beskrev sin. Det var en såkalt kristen skole jeg fikk penger for å gå på. Vi fikk ekstra stipend når vi kom fra oppløste hjem, og det gjorde det mulig for foreldrene mine og sende meg til Drottningborg. Der havnet jeg på rom med sønnen til byens pølsemaker. På mange av de andre rommene bodde også ungdommer med en annen bakgrunn enn min. Man merket det veldig fort, med klærne de ankom i som var dyrere enn mine, stereoanlegg med en lyd jeg aldri hadde hørt maken til og foreldre som kom på besøk i Mercedes.
Men jeg og Monarken (en moped) overlevde fint denne klassereisen. Ja, faktisk var den lærerik og morsom. Til tross for denne reisen merket jeg aldri at det var noen forskjell mellom Kong Salomo og Jørgen Hattemaker, og godt var det. Vi spilte Pink Floyd så høyt at naboene trodde det var et helikopter utenfor, når den låta ble skrudd opp på monsterhøyttalerne. Og den ble skrudd opp. Alltid. Utrolig nok når jeg husker dette spesielt i dag er det at låta het «The Happiest Days Of Our Lives». Det var virkelig de lykkeligste dagene i våre liv, hele denne tiårsperioden.
Hvis det var noe som denne klassereisen gjorde med meg, så var det at fotballen ble mer borte fra livet mitt. Jeg tror jeg må ha vært den eneste som interesserte meg for fotball. De andre dro på hytta på Hovden, med førsteklasses slalomutstyr. Jeg dro hjem til løkka for å spille fotball.
Knapt hjemme igjen fra Grimstad ventet lagerjobb og senere militæret. Og så var det slutt. Helt slutt. Klassereisen min var slutt, og jeg merket den knapt.
De senere årene har jeg gjort alt vi ikke vokste opp med. Jeg leser og hører på musikk, og er lite på campingturer, men forsøker stadig. Vi er som de fleste i dag alt for lite ute i naturen i forhold til det vi var som barn.
Jeg har fortsatt alle turmarsjmedaljene i en skuff i kjelleren. Jeg har bilder av fotballheltene på veggen og det oransje teltet har jeg ikke klart å kaste.
De lykkeligste dagene i livet vårt støver ned, men minnene gjør at man holder ut i motgang. De gjør at mine barn får en bra oppvekst, fordi jeg hadde en bra oppvekst, klassereise eller ikke. Jeg leser alle de avisene Malin og oss andre nederst på stigen aldri hadde hørt om. Jeg har til og med vært i fly over Atlanteren. Jeg er glad jeg aldri dro på Blindern på 80-tallet, da hadde livet mitt vært helt annerledes enn det er i dag. Soss eller freak?
Freak!
Fra en mørkemann til en annen
Først var vi røde. Så ble vi blå. Mørkeblå. Det var det dere hevdet, enkelte av dere fra kulturlivet, enkelte fra politikken, enkelte fra media og enkelte andre. Evig eies kun et dårlig rykte, sang Henning Kvitnes. I følge Dagbladets politiske kommentator er Protestfestivalen en ”fordekt kristenfestival”. Hun har advart potensielle deltakere mot oss på twitter. Men hun er fra Oslo. Hun kjenner ikke til historien. Hun kjenner ikke oss. Noen av dere tror dere kjenner oss. Da vi startet opp i 2000 var det med ildrøde støttespillere som Vigdis Hjorth og Jon Michelet. Da vi hadde vokst til det dobbelte et par år senere sto Tron Øgrim og Aslak Sira Myhre på deltakerlista. Anarkisten Triztan Vindtorn var med hele veien. ”Den siste bohem” Laurie Grundt var festivalkunstner et år. Til dere som tror vi har skiftet retning: Vi endret oss aldri! Vi står fast på å være en protestfestival. Samfunnet har endret seg. Samfunnet har skiftet radikalt kurs siden årtusenskiftet. Gradvis og nådeløst. Protestfestivalen endret seg ikke. Det dårlige ryktet vi har fått i kulturradikale kretser kan vi leve med. Det er ikke raddiser, anarkister og gamle kommunister som provoserer i dag. Det er kristenkonservative og konservative. Den eneste venstreorienterte jeg kan komme på som klarer å provosere i dag heter Johan Galtung, ellers er det tomt. Helt tomt. De konservative, ja til og med kristenkonservative som vi slipper til sammen med de andre, skal være med. Det er sånn vi utvider forståelsen av hverandre. Vi er alle mennesker. Alle er i samme båt.
Ny skribent i Aftenposten Bjørn Stærk skrev et essay som vakte oppmerksomhet nå like før jul. Essayet het: ”Den skjulte minoriteten – De kristenkonservative”. Han var en av dem, men sluttet. Han skrev dette om den ”andre siden”, de politisk korrekte, de liberale eller flertallet: ”Du skal akseptere homofili, trekke på skuldrene av abort, applaudere innvandring, ikke røyke, drikke med måte, være miljøbevisst, spise sunt, ikke betale for sex, ikke spille nettpoker, ikke feste hele natta, men ikke være alt for religiøs heller. Kast hijaben, vær sexy – med måte. Og del nå for all del fødselspermisjon, husarbeid og barnepass likt mellom deg selv og ektefellen. Listen er lang, og vokser,” skrev Stærk. Han setter ord på helhetsbildet. Hva som er kjennetegnet på en liberal majoritet. Meninger som krasjer med dette blir minoritet. Eller som skribent og tidligere redaktør i Aftenbladet Sven Egil Omdal sa da han gjestet Protestfestivalen: Minoritetene i dag er husmødre som lager syltetøy fra bunnen og avholdsfolk. Vi føyer til kristenkonservative. Et år satte den danske professor og ateist Helmuth Nyborg publikumsrekord på Protestfestivalen ved å hevde at kristne var dummere enn ateister. Han ville nok samlet nesten like mye publikummere i dag, men neppe vakt like mye oppsikt. Når finansmannen Jan Haudemann-Jensen sa at han ikke trillet barnevogn, fikk han kjeft. Stærk forklarer hva som skjer: ”At bak flertallets ønske om å tvinge sine verdier på mindretallet, ligger tanken om at den beste måten forskjellige mennesker kan leve sammen på, er at de slutter å være forskjellige. En verden uten de andre. Det er ikke sikkert du hører denne undertonen i det du selv sier, men de gjør det. De hører den klart og tydelig, og de skjelver, skriver Stærk. I kulturradikale kretser er vi som setter sammen programmet til festivalen mørkemenn. Jeg er en mørkemann. Jeg innrømmer det gjerne. Konservative meninger har like mye livets rett som liberale meninger. Akkurat nå er det de konservative som er på defensiven, og slik utviklingen er kommer neppe sekulariseringen og liberaliseringen av samfunnet til å stanse før den siste konservative stemme er detonert. Alt styres av en bitteliten elite som påvirker utviklingen. Den du er en del av. Du kommer kanskje fra akademia, kanskje fra media, fra politikken eller fra kultureliten. Alt som smaker av motstand skal bort. Fordi vi har satt fingeren på det, men også fordi den vesle festivalen vår utgjør en trussel mot sånn du har bestemt at alt skal være. I Kristiansand går man mot strømmen. Stortingsrepresentant for SV Alf Holmelid er bekymret fordi kristenkonservative nå tar styring i byen. Det kan godt være at Holmelids bekymring stemmer, men andre stemmer ville bli bekymret om det var sosialistisk styre i byen. Den alvorlige trusselen er når noen stemmer blir hetset med eller latterliggjort. Protestfestivalens rolle er å være en motvekt til flertallet, enten det gjelder religion, helse, filosofiske spørsmål eller andre viktige tema. Hvis du reagerer med avsky fordi vi gjør jobben vår, er det ikke vi som er mørkemenn men du. Du har selvfølgelig også din fulle rett til å kalle meg mørkemann. Kan vi ikke bare si det sånn, fra en mørkemann til en annen?


