Han er antakelig den beste låtskriveren i live i dag, sa Willie Nelson om Billy Joe Shaver. Hvis livet var fjernsyn, ville Billy Joe antakelig vært på kl 4. på natten, sa Kris Kristofferson en gang. De to sitatene oppsummerer på mange måter livet til den ekstremt kreative og samtidig kontroversielle artisten og låtskriveren Billy Joe Shaver, som 16. august fyller 70 år.

Shaver besøkte Norge og Protestfestivalen i Kristiansand så sent som i fjor, og jeg skriver lett under på at det er et av de mest underlige besøk gjennom festivalens tiårige historie. Jeg hentet selv Billy Joe og følget hans på jernbanestasjonen etter det som må ha vært en formidabel togreise gjennom Norge. Følget kom fra Bergen og togreisen skyldtes uvitenhet om at det gikk fly. ”Sirkus Shaver” som jeg i etterkant har kalt ”fantefølget” fortonet seg som en merkelig historie, som jeg skulle ofret mye for å få oppleve igjen.

Nok om det, Billy Joe og bandet holdt en vannvittig konsert som vil stå til 6 i terningkast. Black-Metal-fans og Harley Davidson-motorsyklister med svære tatoveringer kom bort etter konserten med tårer i øynene. Countrypublikummet som vanligvis hører på Alan Jackson og George Strait var uvanlig oppgira.

Billy Joe Shavers temperament er legendarisk. Men vi opplevde det først etter konserten på grunn av en misforståelse. Jeg tror han tok i bruk hele det amerikanske sortimentet av sverging og banning, før han forsvant opp på hotellrommet. Neste morgen var han beskjeden og flau og kunne ikke få beklaget seg nok.

I fjor ble han arrestert for en skyteepisode utenfor en bar i Texas, angivelig for å ha skutt etter en mann, som slapp unna med skrekken og noen skrammer. Likevel må Shaver møte i retten for episoden, som han hardnakket mener var selvforsvar.

For å si det sånn, dette er høyst sannsynlig ”snille” historier om rabagasten fra Texas. Nære venner har, vet jeg, atskillig mer krutt å komme med.

Låtskriveren Billy Joe Shaver startet sin karriere sent på 60-tallet, men fikk sitt gjennombrudd da Kris Kristofferson betalte den første utgivelsen ”Old Five and Dimers Like Me” i 1973. Albumet ble laget før det, men Kristoffersons plateselskap skal ha holdt tilbake utgivelsen til hans egen plate hadde vært ute en stund. Åpningskuttet ”Black Rose” har en typisk Shaver-linje “The Devil made me do it the first time/The second time I done it on my own.” Anmeldelsene var overveldende positive, men tidspunktet kunne ikke vært verre. Selskapet gikk konkurs like etter utgivelsen.

Han har kjempet seg frem på karrierestigen uten akkurat flaks. Han skulle vært med på det legendariske albumet ”Wanted: The Outlaws”, som endte opp som et av tidenes mest solgte countryalbum der artister som Waylon Jennings, Willie Nelson og Jessi Colter var med, men droppet det. Grunnen skal ha vært at kona Brenda, som han var gift med og skilt fra tre ganger anbefalte han å ikke gjøre det. Senere ble det mye dop, slåssing og trøbbel for Billy Joe, som alltid dukket opp litt for sent til de store tingene. Han deltok blant annet på Honky Tonk Heroes, en slags Highwaymen 2 prosjekt der Waylon, Willie og Kris var de tre andre. Albumet var basert på hans sanger, men ble aldri noen storselger. Det ble derimot Waylon Jennings album med samme navn, som føk til topps på listene i 1973. Nesten samtlige sanger var signert Billy Joe.

Nesten død, har han fortalt, fikk han en omvendelse til kristendommen da han løp opp på et fjell for å kaste seg ut i døden. Han fant noe som lignet et alter der oppe og endte opp på kne. Den natten skrev han en av sine mest kjente sanger ”Old Chunk Of Coal”, en sang Johnny Cash skal ha måttet synge hver natt før han la seg, for å få sove. Billy Joe famlet seg videre i sin karriere. Med årene har kroppen hans måtte leve med tapet av 3 fingre, brukket nakke, firedoblet-bypass hjerteoperasjon, en stålplate i nakken og 136 stifter i hodet. Hele tiden har han skrevet noen av de mest innsiktsfulle og hjerteskjærende kjærlighetssangene som noensinne er laget.

”Old Chunk Of Coal” ble tittelen på det neste albumet. Teksten har vært til inspirasjon for lyttere siden den gang. “I’m gonna kneel and pray everyday/Lest I should become vain along the way/I’m just an old chunk of coal now, Lord/But I’m gonna be a diamond someday.” Ikke det at han har blitt myk. “Ragged Old Truck” beskriver hvordan “…this married-up life I’d been livin’ was tryin’ to choke me to death.” Forholdet til Brenda blir beskrevet i flere tekster på det samme albumet, som ‘Fit To Kill and Going Out in Style’ som refererer til Brenda som “the queen of the world.” Paret skilte seg som nevnt flere ganger, og Billy Joe forteller at hun forlot han flere ganger enn han har telt. Likevel, gjennom gode og vonde tider, forble hun hans store kjærlighet og partner. ”De fleste sangene ble skrevet i et desperat forsøk på å komme inn igjen i huset. Eller å forbli i live. Det ene eller det andre. Det er sikkert derfor jeg har skrevet så mange gode sanger, har han forklart.” ”I Couldn’t Be Me Without You” er et typisk eksempel. Hun hadde flyttet ut og han ringte henne klokken 4 om morgenen for å lese et dikt for henne. Hun likte det jeg hadde skrevet, og det ble en sang.”

Billy Joes liv har vært et kaos. Han sa, da jeg intervjuet han for noen år siden, at han håpet å komme til himmelen, men han var ikke sikker for ”min fars onde blod renner gjennom årene”.

Oppveksten var enda verre enn de første årene som voksen. Billy Joe ble født i Corsicana, Texas, den 16. august 1939. Faren Buddy, en blanding av Blackfoot indianer og tysker- var spritsmugler; en såkalt ”moonshine runner” med et voldsomt temperament og med et rykte som bråkmaker. Moren Victory var av Cherokeeindianer og irsk opprinnelse, og hun var sta, i følge Billy Joe.
Paret hadde allerede ei 2 år gammel datter da hun ble gravid med sitt andre barn. Buddy var overbevist at hun hadde vært utro mot han, og etter å ha slått henne nesten i hjel ble hun forlatt ved en vanntank. Da kroppen hennes ble funnet neste dag var det bare antydning til liv i henne. Hun ble gradvis hjulpet tilbake til livet. Full av bitterhet sverget hun at hun ville forlate barnet, hvis det skulle vise seg å bli en gutt. En måned etter at Billy Joe ble født gjorde hun nettopp det. Hun dro til Waco for å arbeide på Honky Tonk-barene. Tanter og onkler hadde lovet å se etter søsteren, men ville ikke ha noe å gjøre med Billy Joe. De hadde allerede bestemt seg for å sende han av sted da bestemoren, som var enke, tok seg av han. Lett var det ikke. I løpet av de første fem årene hadde han elendig helse, med meslinger, difteri og omtrent alt som fantes av sykdommer. Holdt på å dø hver gang.

Bestemoren døde da Billy Joe var 12 år, og uten andre alternativer, ble han sendt for å bo sammen med moren og hennes nye mann i Waco. Det gikk ikke bra.
”Vi kom ikke så godt overens, min stefar og jeg, så jeg var borte det meste av tiden. Jeg dro til jernbanen eller til motorveien. De brydde seg ikke heller, om jeg var borte eller ikke. Egentlig hadde de mindre problemer når jeg ikke var der. Jeg haiket til Arizona. Jeg reiste. Dette var i den tiden man kunne haike dit man ville. Det var enkelt, og det var mange hyggelige folk der ute. Jeg plukket appelsiner, arbeidet på servicestasjoner og liknende. Jeg har gjort det meste du kan tenke deg frem til den dagen jeg fylte 17. Jeg gikk inn i marinen, for dette var noe man kunne gjøre fra den dagen man fylte 17”.
”Det var også den dagen jeg krysset spor med et av mine musikalske forbilder, Elvis Presley. Han var på vei til L.A. og satt på flyet før mitt. Det var to fly og jeg skulle egentlig vært på hans fly. Vi ble trent og da måtte vi opp i fly. Det var fire av oss på flyet og han endte opp på det andre. ”Men det var min bursdag og det betydde mye for meg å komme meg inn på flyet hans. Jeg beundret han virkelig, det gjorde jeg. Folkene på flyet sa han var det greieste karen du kunne tenke deg. Han ga bort alt han hadde med seg til flyvertinner og personale, og så ga de bort smykker og liknende. Rett og slett en god gutt”.
Noen år senere skulle Elvis komme til å spille inn en av Billy Joes sanger. Men på dette tidspunktet var bare det å komme i nærheten av Kongen av Rock’ n Roll mer enn nok.
For å nevne det. Elvis døde på Billy Joes 38-års dag i 1977.

Billy Joe Shavers neste øyeblikk, som kan minne om suksess, var senere i 70-åra, da Bobby Bare fikk for seg å spille inn flere av sangene hans.

I den tiden Billy Joe kom til Nashville var han stordranker. Til tross for festingen glemte han aldri sin fortid og gjorde det til en vane å lese i bibelen hver dag. ”Min far hadde forlatt meg før jeg ble født, så Gud var min far. Jeg var ærlig med han; dette gikk tilbake til før jeg begynte på søndagsskolen, har han fortalt.

Bobby Bare og Shaver møttes ved flere anledninger. ”Bobby og jeg kom sammen, og tok oss noen drinker. Vi ble ganske pussa og fant ut at vi ville skrive, og det forundret meg ikke om vi ville ende opp med å skrive religiøse sanger. Jeg sa; dette er bare blasfemisk. Men han sa; Nei. Han sa; denne ånden og den ånden, er ganske lik på en måte.

Det at Bobby Bare brukte sangene hans ble en opptur, men privat kranglet de to stadig vekk.

De senere årene har han hatt mye konserter, og gitt ut mange album. . Etter å ha vært mer eller mindre avvent i mange år opplevde han sin største tragedie på slutten av 90-tallet. I løpet av et år gravla han både kona, sønnen, mora og svigermoren. Brenda fikk diagnosen kreft i 1996. Da giftet de seg for tredje gang. Billy Joe tok seg av henne til hun døde sommeren 1999. Han mener at han bare kunne elske en person, og årene etter Brendas død har på sett og vis vist det. Han giftet seg for noen år siden – og skilte seg to ganger, med samme kvinne. Det var masse sympati og lignende involvert her, og det varte ikke. Jeg tror ikke jeg evner å elske noen slik jeg gjorde første gang,” har han sagt.

Tapet av sønnen var enda verre. Eddy Shaver var Billy Joes eneste barn og en av Amerikas fremste gitarister. Han var opplært av Duane Allman i Allman brothers og spilte gitar slik ingen andre gjorde det. Eddy hadde nettopp giftet seg da han tok en overdose heroin nyttårsaften til 2001. I kjølvannet av tragedien fikk han infarkt som satte han ut av spill for en stund.

Jeg var så heldig å få høre dem sammen en gang. Min største musikalske opplevelse var å høre Shaver (far og sønn) på legendariske Exit-In i Nashville i 1999. Plakaten for konserten rev jeg ned fra en vegg og henger nå over flatskjermen, signert Billy Joe.

De senere årene har vært de mest produktive i Billy Joes liv. Han måtte stable et nytt band på bena, men har skrevet sanger og gitt ut album hele tiden.

Temaet tilgivelse kommer opp med jevne mellomrom hos Shaver. Han har funnet ut at han har fått mye mer enn han har fortjent. ”Du vet jeg forsøker hver dag. Jeg prøver å være som Jesus. Gud, det sliter meg ut. Men jeg vil gjerne være som han, og kan ikke begripe hvordan han klarte det. Jeg kan ikke forstå det. I denne verden? Kan du forstå det? Det eneste som hjelper meg noe er at noen av de største synderne er helgener. Han nevner Paulus, som gikk fra å bekjempe kristne til å lede menigheten. ”Og jeg forstår at det ikke er umulig for en person som meg, som har vært en stor, stor synder å kunne bli et godt menneske.” Mot det målet finnes det mange muligheter. Han har til og med tilgitt Bobby Bare. ”Yeah, jeg har hatt noen runder med Bobby. Men du vet, alt i alt, det er ingen jeg ikke liker. Jeg er glad i alle; det er bare ting de gjør som jeg av og til ikke liker. Jeg kan komme over det, det er ikke all verden. Det er bare meningsløst uansett.
”Jeg ønsker bare å skrive en god sang, og jeg vet at disse dagene må jeg være her, så hvorfor i all verden skal jeg lage styr.
Disse linjene sa han i et intervju med et religiøst magasin i hjemlandet for en stund siden.

Det siste albumet så langt er ”Everybodys Brother”, der han blant har med duett med Kris Kristofferson og en duett fra noen år siden med Johnny Cash. Dokumentarfilmen ”A Portrait of Billy Joe” er blitt laget av kona til skuespilleren Robert Duvall.

Nå fyller han 70 år, som den eneste i live i familien. Han som trodde han ville dø først av alle.

Rebellen, artisten, låtskriveren, skuespilleren og vi kan kanskje også føye til predikanten, har levd et liv de færreste kan vise til, på godt og vondt og mest det siste. Shaver tror Gud har et spesielt oppdrag for han helt fra fødselen. ”Jeg tror Gud ville jeg skulle leve. Han ønsket at jeg skulle fortelle min historie. Han reddet meg, og jeg er evig takknemlig. Jeg vet hvem som reddet meg, og vil alltid gjøre det. Og jeg tror det er derfor Gud elsket meg så høyt, for han betyr så mye for meg,” fortalte han i et intervju.

På 70-årsdagen finner jeg frem platene hans og tenker på noen linjer av Kris Kristofferson:

He’s a poet, he’s a picker, he’s a prophet, he’s a pusherHe’s a pilgrim and a preacher and a problem when he’s stonedHe’s a walking contradiction, partly truth and partly fictionTaking every wrong direction on his lonely way back home

.

Juli er noe herk. I alle fall for en hypokonder. Når resten av familien vil ta det med ro hjemme, er jeg nesten ikke til stede. Jeg er riktig nok fysisk til stede, men ikke mentalt.
I min lille verden er jeg hele tiden på flukt fra små slemme menn som står på skuldrene mine og visker og tisker meg inn i øret. De viskende stemmene kjenner svakhetene og vet hvordan de skal få meg redd. Jeg leser om de utroligste kreftformer, om Steinar Lems sykdomsforløp og dødsannonsene jeg ikke burde lese. Vanligvis tar det to-tre uker fra jeg leser noe til symptomene kommer. Det er heller ikke sånn at jeg tenker veldig på sykdommer akkurat når det skjer, det kan faktisk være at jeg trodde jeg hadde glemt det. Små slemme menn glemmer ikke, og derfor er de noen ganger så lure at de ikke påminner meg, bare visker til mine indre organer. Først kommer symptomene, så uroen og til slutt den bitende angsten. Men for en hypokonder med legeskrekk er det bare begynnelsen på marerittet, som er ille nok for en selv, men minst like ille for omgivelsene. Her må man ta tida til hjelp. Det kan gå et år før jeg innser at jeg ikke feiler noe særlig. Resten av familien vil nyte juli, med late dager, lek og sol på kroppen. Jeg vil helst arbeide for å få fred fra de små slemme menn på skuldrene mine.

I juli er det nesten ingen som arbeider. Det betyr at det er bare søndager i juli og søndager er det verste jeg vet.

Dette tør jeg egentlig ikke si høyt. Når man bor på Sørlandet kan ”små slemme menn på skuldrene” fort assosieres som demoner som må fjernes med bønn. For meg er det usikkerheten som har tatt plass bak øret, ingenting annet. Hva hvis? Tenk om? Det kan jo være? Svarene som viskes er alltid det verst tenkelige. Etter at jeg var med på et TV-program om temaet fikk jeg telefon fra ei dame som mente at det var bare å følge Jesus, så var frykten borte. Det var absolutt ingenting å frykte. Jeg svarte at de skal ned i jorda de som tror på Gud også, så det så. Dette handler ikke om evigheten.

Nå er det meningen jeg skal ut å fly nordover med mine to sønner. Jeg tør vanligvis ikke fly, i alle fall ikke uten øl eller vin og gjerne begge deler innabords. Men når jeg reiser alene med barna er det utelukket. Derfor har jeg ennå ikke hatt mot til å bestille flyreisen som skal skje en gang i neste uke. Prisen stiger og snart er flyet gått, og nå er det kommet så langt at madammen spør meg om hun bare skal bestille når jeg ikke vet det. Men sier jeg ja til det vet jeg det jo.
Når jeg er hjemme i juli arbeider jeg, for det er mer enn nok å gjøre, men resten av familien forlanger fri. Jeg forsøker å si at den eneste måten vi kan ta ferie på er å reise bort. Bortreist på ukjente steder er det så mye inntrykk at uroen fordunster en stakket stund. Jeg har evnen til å se det store i det lille, fange opp detaljer i det uvesentlige og blir veldig eksotisk på ferie. Vi har ikke veldig god råd og derfor må vi som oftest være hjemme, og når vi først kan reise bør vi gjøre det med bil. Nå kan vi ikke kjøre bil og da sitter vi der med en flyreise som ikke er bestilt og en hjemmetilværelse som er noe herk.

Sommeren er agurktid i avisene. Da kan man lese om ekstra mange sykdommer. Svineinfluensa for eksempel. Man bør ikke reise utenlands, for da kan man bli smittet av den nye influensaen. Nylig hørte jeg at Svineinfluensa er laget på laboratoriet til amerikanske leger for å få ned befolkningstilveksten. De svakeste ledd skal ut. Er jeg blant dem? Jeg leser meg til at astmatikere er blant de sårbare, og skjønner fort at jeg er i kategorien. Min mor ringte nylig og bekreftet det med Svineinfluensa og amerikanske leger og tilføyet at de hadde sagt det samme på helsekostbutikken. Det nytter heller ikke med Tamiflu har jeg hørt, for det skal være farligere enn selve influensaen. Jeg bør visst gjøre som henne, og ta handlerunden på kjøpesenteret tidlig om morgenen før det er så mye folk.

I det hele tatt har tilværelsen blitt ganske innskrenket, men noe positivt kommer det ut av det. Jeg går tur nesten hver morgen for å ikke få hjerteinfarkt og jeg kjøper stort sett økologisk mat. Jeg røyker ikke og drikker moderate mengder alkohol.

Stort sett er det ganske slitsomt å ha det sånn som jeg har det. Etter at jeg for noen år siden så en film om Eva Cassidy som fikk kreft i hoften og døde hadde jeg et par år problemer med å sitte på en stol på grunn av smerter. Etter at jeg leste om symptomer på prostatakreft måtte jeg en stund veldig ofte på do. Det var veldig plagsomt til tider. Etter at jeg leste om tarmkreft har jeg sluttet å kikke ned i toalettet. På den måten blir jo tilværelsen stadig mindre, selv om Ingvar Wilhelmsen på Hypokonderklinikken har sagt at kreft ikke er smittsomt. Jeg vet jo at han har rett, men kroppen vet det ikke uansett hvor mye jeg forteller det. Wilhelmsen har også sagt at jeg bruker alt for mye tid på å uroe meg for noe jeg ikke kan gjøre noe med likevel. Ja så, sier han det, tenker jeg da. Og så fortsetter jeg ubemerket med å uroe meg for det ene eller det andre.

Jeg liker ikke VGs helsespalter eller det forgjengelige mennesket. Jeg har store problemer med å bevege meg inne på et sykehus, og får ubehag i begravelser.
I denne uken skal jeg i begravelse til min egen tante. Da blir jeg nok en gang påminnet om livets forgjengelighet.

Den beste måten å vandre ut av livet på må være som fjellklatrer på Mount Everest. Da er du Konge og et fyrtårn som folk kan guide seg etter, til evig tid. Det er blitt sagt at de står der som statuer på veien opp, de som aldri nådde ned igjen.

Men så var det dette med klimaendringene. Juli er nok den farligste måneden også for de som er statuer på Mount Everest.

”Kampen utkjempes langs fire hovedakser; kultur, utdanning, utenriks og justis”, skrev Asle Toje i en artikkel som først sto på trykk på nettet og senere i Dagbladet. Det dreier seg altså om en kulturkamp som nå er i emning. For å forstå hva det dreier seg om må man se verden fra konservative øyne, og da er det ikke vanskelig å se at kulturradikalere, eller sosialister om man vil kalle dem det, sakte men sikkert gjennom årenes løp har skapt en endring i tankesettet hos folk, som også har hatt innvirkning på lover og måter å se verdier på. I den senere tid har begrepet toleranse vært brukt som et hendig våpen for å fjerne de siste rester av motstand, for å få det som man vil. Intet spesielt galt med det, enten man opererer i liberale, konservative, anarkistiske eller andre farvann dreier alt seg om å få gjennom det man sterkt mener er rett. Det spesielle med Asle Tojes innspill er at han går løs på det fremste tankegodset, kanskje de siste femti åra. Helt siden Gerhardsen har kulturradikale meninger brøytet seg frem og tatt over som en vedtatt sannhet i stadig flere fora. Dette handler først og fremst om kultureliten mot de konservative, gamle verdier mot ny verditenkning. Disse sannhetene har inntatt skolen, der pedagogikken de senere årene er snudd på hodet, og vedtatt som sannhet. Det samme gjelder tanken om at alle barn bør i barnehage og at det skal være full likestilling. Tankesettet har inntatt utenrikspolitikken der man skal være mot Israel og for Palestina. Nyanser har liten appell. Dette gjelder i høyeste grad kultur, og kulturpersoner har ofte vært de som har frontet kulturradikale meninger, kanskje ikke så rart når man vet at SV mer enn noe politisk parti er et parti for kulturelite og grasrota i kulturlivet. Toje skriver bl.a. at ”de kulturradikale hadde lite til overs for folk flests tradisjonstro og verdier. Resultatet var en nådeløs kamp mot hva som ble stemplet som ”tradisjonelle” og ”grumsete” meninger. Men når det gjelder innvandrerkulturer skal de bevares. Ja til hijab og koranskoler,” skrev Toje i Dagbladet 22. juni. Debatten førte til en serie med artikler i Klassekampen og også på nettsamfunnet Twitter foregår diskusjoner som er helt tydelige i dette bildet.
Nå skal 68’erne til pers. De har herset lenge nok med meningene våre, er noe av det Toje og flere forsøker å si. Da Nina Karin Monsen fikk Fritt Ords pris fikk vi se et nytt eksempel på kulturkampen, som nå er satt i gang. Alt tyder på at Toje og andre har rett i at det er en kulturkamp på gang. Monsens meninger har vært og er ekstreme for mange, og for kort tid siden ville det vært et regelrett selvmord som meningsytrer å si en del av det hun har uttalt. Men ting har snudd og hun fikk støtte. Nylig holdt religionshistoriker Hanne Nabintu Herland et innlegg for KrF der hun tok til kraftig motmæle mot et kvinnesamfunn hun mente undertrykte mannen. Hun ønsket mannen på banen igjen. Han var regelrett satt på sidelinjen. Det er klart at man provoserer ved å si at ”kvinner er selv ofte skyld i at forholdene går dunken. Vi er ikke flinke nok til å tilfredsstille mennenes seksuelle behov. Kvinner hadde vært lurere om de brukte sex som middel til konfliktløsning. Hopp i senga, så ordner det seg, sto det på trykk. Det som likevel var mest oppsiktsvekkende, kanskje særlig for venstresida, var all den støtten hun mottok etter å ha uttalt dette både på dette møtet og på nettprat hos Dagbladet.

Asle Toje stiller også spørsmål ved om det virkelig er bra med en asylpolitikk som gir mange titalls millioner mennesker rett til opphold i Norge, var det klokt å legge ned forsvaret, var det bra med så mye pedagogisk fiksfakseri i skolen. Kulturradikalerne tok så komplett over samfunnet og det er derfor jeg snakker om kulturkamp ikke kulturreform. Folk liker ikke å bli umyndiggjort, nå kjemper de tilbake. Vi har sett det lenge i kommentarene på nett, der folk gir uttrykk for meninger som har blitt utestengt fra det gode selskap. Sa Toje.

Selv vi utenfor, som følger med i en mengde aviser hver dag, på fjernsyn, på nettsamfunn og i samfunnet for øvrig kan ikke unngå å legge merke til at det er i ferd med å skje noe. Det er ikke nytt det som sies, for i politiske partier på høyresida og i andre konservative kretser har dette blitt sagt før. Det nye er at Toje, Herland og en del andre ikke vil snakke om politisk retning eller konservativt ståsted, de er upolitiske (i alle fall offentlig) og har dermed mer gjennomslagskraft enn andre som har en mer tydelig agenda. Flere stemmer, ofte yngre, har meldt seg på i diskusjonen, som NUPI-forskeren Henrik Thune, forfatter Aslak Nore, forfatter Magnus Marsdal og forfatter Simen Tveitereid,
På Twitter har Dagbladets Marie Simonsen og Prosaredaktør Karianne Bjellås Gilje hatt en lengre diskusjon som kan settes inn i sammenhengen.

Kulturradikalerne blant disse ser ut til å ha oppdaget at noe er på gang. Det setter opp intensiteten på debatten. Nå før stortingsvalget i september snakkes det for første gang om en regjering der Fremskrittspartiet er med, uten at man møter det med latter. I debatten om barnehager har det vært flere innlegg i det siste der mødrene selv tar til orde for at det må være akseptabelt å være hjemme med de små, fremfor å arbeide full tid. Det er til og med blitt stuerent å mene at full likestilling ikke er det beste. Lærere og barnehagelærere skriver debattinnlegg om at barn ikke bør være i barnehagen før de er fylt både 1 og 2 år. I etterdønningene etter finanskrisen (som fremdeles mange sliter med) har blant annet Hanne Nabintu Herland sagt at hele finanskrisen skyldes en verdikrise. Litt på siden – men dog i samme landskap – skrev Knut Nærum for en tid siden en sak i sin spalte i Dagbladet om grensesprenging. ”Vi lever i en tid med grensesprenging, som er lett å forveksle med suksess. Kanskje fordi oppmerksomhet fører til bedre betalt arbeid, som kan minne om suksess. Det ligger i samfunnets struktur å belønne kunstnere som bryter samfunnets tabuer, skrev Nærum. Vi bryter grenser seksuelt, religiøst, økonomisk og kunstnerisk, men blir vi noe rikere mennesker for det? Er det helt greit, eller kan vi ikke leve med denne utviklingen?”. Knut Nærum, som politisk hører til ytterst til venstre på venstresida kommer her med tanker som mange på høyresida vil nikke anerkjennende til. Han tar opp dette uten å møte motbør fordi det er i ferd med å skje ting også her.

Får vi en kulturkamp nå kan den ha innvirkning på valget. Frustrasjon kan fort føre til et valg man ikke hadde sett for seg for bare kort tid tilbake.

Mange av aktørene i denne kulturkampen stiller opp på Protestfestivalen uken før valget. Det kan bli interessant å se hvor mange innspill som kommer frem før vi når så langt.