Det skjærer meg i sjelen å lese forsiden av Fædrelandsvennen 23.11. om 3052 fattige barn i Kristiansand. Men finnes det egentlig fattige barn? Finnes det ikke bare fattige foreldre? Uansett, tallene overrasker meg ikke. Jeg tror heller mørketallene er store. For hvem vil være fattig? Hvor mange vil ikke fornekte det faktum at de sliter med å få hverdagen til å henge sammen?

Jeg har dog erfart at det ikke alltid er økonomien alene som skaper den verste fattigdommen. Det er like mye vår levemåte i dag som skaper det farlige utenforskapet. Med fare for å gjenta meg selv, dette er viktig. Da jeg vokste opp på Tinnheia på 1960- og 70-tallet i det som en stund var Norges tettest befolkede vei, var vi flere hundre barn og unge som grodde opp tett sammen. Gata vår lå på en fjelltopp med tre stjerneblokker omgitt av rekkehus som dannet en slags mur rundt oss. Fra lufta kunne det nesten se ut som en festning. I dag kan man tenke at fattigdommen var stor i den tiden da vi ikke eide så mye som i dag, og da det nesten bare var fedrene som gikk på jobb. Men når sant skal sies, husker jeg tilbake på denne perioden som den beste i mitt snart 60-årige liv. Det var fortsatt en god tid, også da vår lille familie i 1974 ble en minoritet i majoriteten. Da min mor skilte seg fra min far, fikk vi en hverdag der ingen i vårt hus gikk på jobb. Likevel klarte vi å bli boende der, og jeg kan aldri huske at vi ikke hadde mat på bordet eller led noen annen nød. Aktiviteter var stort sett gratis, kontingenten for å spille fotball som miniputt i Start betalte vel min far. Barn og unge var en sammensveiset gjeng, der jeg ikke kan huske at noen eide særlig mer enn andre. Vi sto sammen og lånte av hverandre. Feriene ble enten tilbrakt hjemme eller på landet hos besteforeldre. Noen hadde vært i Syden, men de var unntak.

Denne tiden gir meg kun gode assosiasjoner, til tross for at mobbing og andre dårlige sider ved samfunnet fantes også den gang. På 1990-tallet var forskjellene blitt større, og utgiftene flere. Som arbeidsledig var man automatisk fattig. Da jeg ble skilt i 2012 gikk jeg på ett døgn fra å tilhøre middelklassen med to inntekter til å være avhengig av sosialhjelp. En periode ble alle mentale ressurser – til tross for jobb – brukt til å tenke ut hvordan jeg skulle skaffe penger til mat og regninger. I dag kjenner jeg folk som bor trangt og smått og som ikke får seg en skikkelig bolig, fordi man kun har én vanlig inntekt å leve på. Har man ingen jobb, er det enda verre. Men jeg kjenner også mennesker som befinner seg i en helt annen sfære, der pengestrømmen er overveldende; der neste steg handler om å kjøpe millionhytte, Tesla eller investering i eiendom. Slike forskjeller opplevde jeg aldri som barn.

Det er ikke uten grunn at Protestfestivalen har satt ulikhet og fattigdom på dagsorden hvert eneste år de siste årene. Mantraet til skiftende regjeringer har vært arbeidslinja, arbeidslinja, arbeidslinja; uten at man har villet se konsekvensene av denne politikken. Veien kan være kort fra middelklassen med to fete lønninger til en situasjon der fattigdommen tar kvelertak på livet. 1.4 millioner nordmenn lever alene i dag. Det er lett å resonnere seg fram til at mange av dem ikke har ei inntekt som tilsvarer «to inntekter», og at mange av dem har små barn eller tenåringer som koster mye. Tannregulering alene hadde jeg aldri klart å finansiere med kun én inntekt. Det jeg fant ut da jeg ble skilt, før jeg ble gift på nytt, var at utgiftene er stort sett de samme, om man er én eller to voksne i husholdningen. Arbeidslinja har i sum ført til at økonomien for de vellykkede familier har beveget seg fra å ha det bra til å ha det overveldende bra. Og mange glemmer fort at de en gang ikke hadde god råd. De kan leve og velte seg i dagens nye luksustilværelse og tro andre gjør det samme.

Den nye regjeringen har snakket mye om at nå er det «vanlige» folks tur. Man kan forundre seg over hvem som regnes som vanlige folk. I avisa Nationen spør Eva Nordlund om ikke uføre er «vanlige» folk. Bakgrunnen er at Ap/Sp-regjeringa «tyner uføretrygdede for å spare skarve 250 millioner kroner i statsbudsjettet». Nordlund kaller det både uverdig og usmakelig. Men slik har det vært lenge. Det skal lønne seg å jobbe, det skal ikke lønne seg å bli ufør eller gammel. Det skal heller ikke lønne seg å være skilt eller singel.

Grådighet er en av menneskets dødssynder, som vi har en hang til å tiltrekkes mot. Det burde være en kjerneoppgave for demokratiet å for balanse ut effektene av grådigheten. Når ordfører Jan Oddvar Skisland – som gikk til valg for å lette hverdagen for de fattige – går i bresjen for flere bommer, er det nok et eksempel på at de fleste kun ser sin egen virkelighet. Bilen er viktig for mange, også blant de fattige, ikke minst for å hindre utenforskap.

Jeg kan ikke for det. Jeg tenker ofte tilbake på hvordan vi klarte oss på 1970-tallet, selv som skilsmissebarn i en tid da «ingen» skilte seg. Utenforskap var et fremmedord. Den finske forfatteren Maria Österaker har skrevet ei bok som heter «Jobba mindre. Lev mer.» Kanskje bør vi lytte til hennes budskap?

Jeg har for lengst sluttet å bry meg med at man ikke skal skrive fordelaktig om konservative kristne. Vi må slutte å kalle bibeltro kristne for fundamentalister, det sømmer seg ikke, selv i et sekulært samfunn.

I en ny bok tar den danske sognepresten Katrine Winkel Holm til orde for at prester som står for klassisk teologi må bli mer tydelige. Hun er en av redaktørene i en bok som også tar for seg arvesynden, dom og fysisk oppstandelse. Holm mener alt dette er blitt så fremmed i dag at vi trenger å bli minnet på det.

Hun mener kirken lider av berøringsangst når det gjelder noen av kristendommens kjernebegreper. Oppstandelsen er blitt en symbolsk abstraksjon mer enn en fysisk virkelighet, mener hun. Det mest oppsiktsvekkende er at mange i kirken ikke lenger mener at Gud er allmektig. Men hvis Gud ikke har makten, hvem har den da, undrer den danske sognepresten.

Det ligger noe logisk i dette, jo mindre man gir seg hen til noe, jo mindre bryr man seg om det, eller tror på det, og jo mer utvannet blir det. Holm kaller det «fortynningsteologi». Likevel har vi fått en debatt her i landet rundt den store kristne samlingen «The Send» som finner sted på Telenor arena i juni neste år, og der arrangørene har oppfordret alle de unge til å gå «all in». «The Send» erklærer kamp mot likegyldighet og passivitet. Protestene og motstanden – også fra kristne – har vært overraskende og det er hevdet det både er usunt og farlig å gå «all in».

Men danskene tør, der andre tier. I en annen ny dansk bok med den finurlige tittelen «Gud kysser uden samtykke», tar presten Poul Joachim Stender et kraftig oppgjør med feighet og politisk korrekthet i det han kaller «politisk ukorrekte opprop». Det handler om kirken, der han mener vi har temmet Gud og gjort han om til en harmløs skikkelse, formet etter vårt eget ønske. «Hvis man sammenligner prekener for årtier siden med prekener i dag, vil man se et stort fall i, hvor mange ganger Guds navn, Jesus, nevnes. Til gjengjeld er det blomstret opp ord som kjærlighet, nestekjærlighet, grønn kirke og toleranse,» skriver han. «Vi lager snille, underholdende, reflekterende essays om vår samtid, og alt sammen fordi vi er redde for at folk blir støtt av ord som Gud, Sønn og Helligånd.» Her i Norge er det er ikke så lenge siden radioandakten – som nylig fikk Petter Dass-prisen – fikk fortjent kritikk for å ha alt for mange morgenandakter uten at Gud eller Jesus blir nevnt.

Nå som vi er i adventstiden, vet vi at protestene mot julegudstjeneste kommer, for det er alltid noen som blir krenket. Da mine barn skulle konfirmere seg kristelig var det plutselig et diskusjonstema, fordi knapt noen av deres venner skulle det. Mange tenåringer av i dag har knapt hørt om Jesus, og vet ikke hvem de ikke tror på.

Poul Joachim Stender skriver at Bibelen og salmeboken vrimler av militante ord, så hvorfor ruller vi oss da inn i en usann virkelighet om at det ikke er en kamp å være kristen?

«Kristendommen har to sider,» skriver Stender. «Ja, den bløte evangeliske side. Guds kjærlighet strømmer ned i oss, og så slipper kjærligheten løs til de vi møter. Vi blir gode og kjærlige mennesker, fordi vi er gode og har en god Gud. Vi elsker hverandre, fordi Gud elsker oss. Men kristendommen er også å følge hans vilje og derfor sier han også, omvend dere. Vi må oppføre oss som kristne, be og omvende oss.

Av alt som er tabu, politisk ukorrekt eller ufordelaktig å snakke om i dag skiller den konservative kristne troa seg fra det meste, fordi det ellers ofte handler om konsekvenser det får i dette livet. I dette tilfellet er det om etterlivet, der man kan gå fortapt for et liv i himmelen, når man tror på den. Det forunderlige er at der flere og flere kristne tier, både innenfor kirka og i frimenigheter, er det ofte ateister og homofile som tar kampen for dem.

I dag har det blitt like umulig å stå fram som konservativ kristen som det var å stå fram som homofil på 70-tallet. Kim Friele som døde nylig, fortalte for en del år siden på Protestfestivalen om det å være homofil i en tid da homofili var forbudt.  Neste år er det 50 år siden forbudet ble opphevet. I dag har den historien mange likhetstrekk med hva konservative kristne opplever i dag.

For snart ti år siden skrev spaltisten og ateisten Bjørn Stærk i Aftenposten et essay med overskriften «Den skjulte minoriteten – konservative kristne i Norge». En annen ateist, Lars Gule, har også vært en forkjemper for det han kaller «vid toleranse».

Jens Kihl, nylig tilsatt som redaktør i Bergens Tidende uttalte til avisa da han fikk jobben at han ville kjempe for nynorsk og konservative kristne. «Eg har ikkje tenkt å rive ned samfunnet sjølv om eg er homo», sa han til avisa.  

Direktør i Fritt Ord, Knut Olav Åmås, også han homofil, har vært en varm forkjemper for de konservative kristnes rett til å ytre seg. Bl.a. har Åmås vært bekymret for at arbeidsgivere unngår religiøse søkere, og er en tilhenger av å få fram kristne i debattene, både de liberale og de konservative.

Men fra kirke og menigheter er det forholdsvis stille, de snakker ikke lenger om synd eller fortapelse.

Det er feigheten som holder liv i de fleste av oss, skrev dikteren Hans Børli. Mon tro om de konservative kristne er enig i det, i dette tilfellet?

Jeg har en venn som har bodd i Østen i mange år. Man kan kanskje si at han lever i landflyktighet. Hovedbegrunnelsen kan kanskje formuleres slik: I Vesten lever vi i for stor grad under meritokratiets tyranni. Det har vi gjort i flere tiår. Vil man overleve, bør man følge meritokratiets spilleregler. Et meritokrati er politiske eller andre sosiale systemer hvor makt og autoritet er fordelt blant medlemmene etter evner og ferdigheter. Et gjennomført meritokratisk system vil være en styreform hvor de som har myndighet til å fatte kollektive avgjørelser, er rekruttert på bakgrunn av slike egenskaper; ikke fordi de vinner valg, slik det skal være i et demokrati.

Lokalt i Agder kan konflikter de siste årene ses i et slikt perspektiv. Det gjelder bl.a. kunstsilo, utbygginger og kommunesammenslåinger. Man kan se dem som eksempler på at viktige avgjørelser tas «over hodet på folk», fordi den styrende eliten vet best hva som er til det beste for alle.

Frihet, talent og gevinst er mantra i meritokratiet. Thatcher og Reagans konservative nyliberalisme ble over hele verden etterfulgt også av sosialdemokratiske politikere som aksepterte slik tankegang. Forskjellen var, at de ville sikre at markedet opererte under rettmessige forhold. Og alle borgere – uansett rase, etnisitet, kjønn eller seksuell orientering – skulle kunne konkurrere på like fot om den fortjenesten markedet kan gi. Etter flere tiår med dette systemet, har det satt dype spor. Baksida er at jo mer vi blir vår egen lykkes smed, jo mindre bryr vi oss om andre. Hvis min lykke skyldes meg selv, må andres fiasko være deres feil. Et meritokrati er dypt urettferdig, selv om det ikke presenterer seg slik.

Det arbeidssystemet vi har i dag, her i Norge kjent som «arbeidslinja», krever full jobb for alle voksne. Det skal lønne seg å jobbe. Du må ha talent for å innrette deg etter systemet, og det er omtrent obligatorisk krav om utdannelse for å få jobb. Dette innebærer at de fleste som ikke har talent for «vanlig» jobb, som ikke ønsker det, eller ikke har hellet med seg til å erverve seg god inntekt, faller utenfor og må streve for å oppnå fullverdig liv i ett av verdens dyreste land.

Michael J. Sandel regnes som en av verdens mest innflytelsesrike nålevende filosofer. I sin nye bok «Meritokratiets tyranni» sier Sandel at de på toppen gjerne vil tro at deres suksess er moralsk berettiget. I et meritokratisk samfunn betyr det at vinnerne mener deres suksess skyldes talent og hardt arbeid. Kanskje er det derfor ledere uten skam og motstand tar imot millioner i lønn, sluttpakker og andre bonuser, som vanlige folk knapt tør drømme om?

Vi lever i en tid som er farlig for demokratiet. Faren vises i voksende fremmedhat og stigende støtte til autokratiske skikkelser som tester grensene for de demokratiske normer. Like alarmerende mener Sandel det er at mainstreampartier og -politikere viser svært liten forståelse for den utilfredshet som skaper uro i den politiske verden overalt på kloden. Vreden mot eliten de siste årene kommer av voksende ulikhet, men slutter ikke der. Globaliseringens tidsalder har mildt sagt fordelt gevinstene ujevnt.

Et perfekt meritokrati fjerner enhver ide om gave eller Guds nåde, den begrenser vår evne til å se at vi deler skjebne med hverandre. Den gir lite plass til solidaritet, når det som teller er talent og lykkens tilfeldigheter. Derfor mener Sandel at meritokrati er en form for tyranni. Men meritokratiet kan også påvirkes av kristnes forestillinger om at vi gjennom hardt arbeid og tro har oppnådd Guds anerkjennelse. Den sekulære utgaven av dette blir løfte om individuell frihet. Vår skjebne er i våre egne hender. Sandel siterer den amerikanske filosofen John Rawls, som i «Theory of Justice» (1971) stilte spørsmål om et system med full likestilling, som kompenserte for klasseforskjeller, ville bli et rettferdig samfunn. Svaret ble nei, for hvis folk konkurrerte på helt like vilkår, ville de med størst talent uansett komme seirende ut, og forskjeller i talent er like tilfeldige som klasseforskjeller.

Meritokrati er ikke et nytt fenomen, skriver Sandel. Allerede i 1958 gav den britiske sosiologen Michael Young ut boka «The Rise of the Meritocracy», hvor han spurte hva som ville skje hvis klasseskillene en dag ble overvunnet, slik at alle hadde lik mulighet til å stige til topps takket være sine meritter. Et samfunn som belønner meritter, er også tiltrukket av ambisjoner. Tanken er at vår skjebne ligger i egne hender, at den ikke skyldes krefter vi ikke selv har kontroll over, men alt er opp til oss selv. Vi er ikke ofre for tilfeldigheter, men er herrer over vår skjebne, og det står oss fritt å stige høyt til topps.

Kanskje var det reaksjoner mot dette «tyranniet» som førte til tidenes valg for «protestpartiet» Senterpartiet? Ikke overraskende har partiet – nå i regjering – åpnet for å splitte opp det nye tvangssammenslåtte fylket Troms og Finnmark. Mer oppsiktsvekkende er det at ordfører i Kristiansand Jan Oddvar Skisland nærmest på egen hånd har gått mot seg selv og sine egne og vil ha folkeavstemming om Søgne igjen skal bli egen kommune, fordi protestene er så sterke. Dette er dårlig nytt for meritokratiet, men lover godt for demokratiet.