I nær nitti år sto bestefars gamle amerikakoffert på en låve i Bygland, mens låvesvalene gjorde sitt fornødne på den. Nå er det snart førti år siden bestefar gikk ut av tida. Låvesvalene ble færre og færre på den forlatte låven, til de forsvant helt.

Svenke Bjørgulvsen forlot Norge til fordel for Canada 19. mars 1926. Han kom hjem i 1932 med amerikabåten SS Bergensfjord. Ikke helt ubetydelig for meg, naturlig nok, siden det førte til at min mor og etter hvert jeg ble født. Kofferten ble dermed som en del av en symbiose. Nå er den kommet hjem til Vågsbygd, der den på ny skal få komme til heder og verdighet.

For noen dager siden skulle TV-serien «Det sitter i väggarna» hatt siste sending, men det gikk ikke helt som planlagt. TV-serien hadde hatt sin tid, med godt over 1 million seere hver uke. Alt har sin tid, hevder predikeren – og TV-kanalens sjefer. Nye serier skulle få plass. Men TV-seerne ville det annerledes. SVT gjorde helomvending etter massive reaksjoner og det som er beskrevet som «velformulerte kjærlighetserklæringer». Har du ikke sett serien handler den om at Erika og Rickard reiser hjem til en familie som ønsker å få vite mer om historien til huset der de bor. Erika er ekspert på restaurering av gamle bygg, mens Rickard er historiker.

Serien føyer seg pent inn i rekken av spesielt populære TV-program som appellerer til hjertet, og som i denne tida vi lever i tydeligvis har truffet en tidsånd som samtidig er motstrøms. Eksempler på lignende program her i Norge er «Tore på Sporet», «Datoen», «Hvem Tror Du At Du Er» og «Der Ingen Skulle Tru At Nokon Kunne Bu».

Hva er det i tida som gjør at vi søker oss bakover i en tid når alt annet peker framover? Det kan se ut som pandemien har vært en læreperiode, fordi vi har fått tid til å reflektere og for mange har omformulert livet. Flere har kanskje sett at vi trenger en ny kurs her i denne rike og velfødde delen av verden?

Nylig meldte NRK at koronapandemien har tvunget barnehagene til å jobbe annerledes. Resultatet er mer fornøyde unger og voksne. Men det er nok ikke bare barnehagene som har fått det bedre. Mye tyder på at vi har kommet mer i takt med oss selv under pandemien. På en flyplass, i fjor, snakket jeg med en person som satt og hvilte seg etter en lang flytur. Hun skulle videre, men forklarte at hun alltid måtte vente på sjela etter en lang flytur, før hun kunne dra videre.

Forfatter og forsker ved Svenska Kyrkan Mikael Kurkiala er i sin bok «När Själen Går I Exil» opptatt av at livet ikke bare handler om oss, men også om de som har reist i forveien og de som kommer etter oss. «Å være menneske er å leve i og gjennom relasjoner. Bare gjennom disse relasjoner er jeg begripelig og meningsfull», skriver Kurkiala.

«I vår tid virker både naturen og kulturen i radikal ubalanse,» skrev litteraturviter og filosof Anders Dunker i Samtiden i fjor. Han mener mye av ubalansen skyldes teknologiutviklingen. Men også nyliberalismen har fått skylda.

«I førti år har vi levd og åndet i nyliberalismen. Psykologer snakker om en «nyliberal psyke», som konsekvens av at vi stadig testes, telles og måles», slik Linn Stalsberg beskriver det i boka «Det er Nok Nå. Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur».

Mye har endret seg denne sommeren. Flere tenker annerledes.

Mange av oss har søkt seg ut i naturen.

Et eksempel på et sted som har hatt mye besøk i sommer er plassen Rui ovenfor Dalen i Telemark der de to kortvokste søstrene Gurine og Ingerine Schevenius levde hele sitt liv, til de var passert 90 år. Det spesielle var at de levde som på 1800-tallet, helt til fram de gikk bort på 60-tallet. Bildene fra Rui nå i sommer har blitt delt av mange på sosiale medier.

Et annet fenomen er diktboken til den svenske forfatteren Marit Kapla som skrev om den fraflyttede hjembygda Osebol. Kapla ble hedret med Augustprisen, mens boka ble kåret til årets skjønnlitterære bok i fjor. Den er oversatt til norsk.

Osebol handler ikke bare om et utdøende bygdesamfunn, men om hva som er viktig i livet. «Om slekters gang, om å høre stillheten, om å bry seg om barna, om naboen som ble borte, om å ta vare på husene, om fabrikken som ble lagt ned, om dompapen som lyser som epler i de nakne vintertrærne,» slik presenteres den på bokas bakside.

«Når du begynner å leve det livet som betyr noe, vil du ikke lenger bekymre deg om tid og penger», skrev forfatter Gitte Jørgensen i boka Simple Living. Den kom ut for femten år siden, men det er kanskje nå den burde vært gitt ut.

I ei ny bok, «Ensomhetens århundre», skriver den britiske professoren Noreena Hertz at ensomheten definerer vår tid. Hun mener ensomhet er blitt forverret i disse månedene. Få er vel uenig i det, men i nesten alle former for behandling sies det at det blir verre før det blir bedre.

Pandemien har foreløpig satt en stopper for USA-turen, men ikke for å hente ned en rusten amerikakoffert fra låven.

Bestefar Svenke gjorde som så mange andre på den tida, han dro ut etter den store drømmen, men kom til slutt hjem.

I et av diktene i Osebol forteller en ung gutt om hvorfor han kom hjem:

Man kan banke på døra hos andre
uten å ha planlagt et møte

Hvert eneste øyeblikk på jorda teller. Hvert sekund og alt du gjør, for det verste du kan finne på er å slenge bort dyrebar tid. Derfor trengs en ny radikal visjon, hevder den svenske filosofen Martin Hägglund som på kort tid har blitt superstjerne i USA.

Svensken er bare 43 år, er allerede professor ved Yale University og har satt seg som mål å vekke «trosfeller» og «sovende kristne», med sitt budskap om at livet må leves her og nå. Han mener døden er en velsignelse og en nødvendighet for at livet skal bli meningsfullt. Hägglund er ingen Richard Dawkins, selv om de deler troa på ateismen. I stedet er han inspirert av så forskjellige personligheter som Karl Marx, Karl Ove Knausgård og Martin Luther King Jr.

Hägglund brukte seks år på boka «This Life, Secular Faith and Spiritual Freedom», som nå er utgitt på svensk med tittelen «Vårt Enda Liv». Mye tyder på at boka – om mulig – kan få enda større suksess i hans hjemland, ett av verdens mest sekulariserte land. Budskapet er klokkeklart: Det er ikke drømmer om det evige liv, men det endelige og avsluttende livet som gir livet mening. Han gyver løs på vårt rådende økonomiske system, som henger nøye sammen med hva vi velger, og hvor vi må rette fokus. Han mener et nytt økonomisk system er eneste løsning på klimatrusselen. Tankesmien Timbro kaller Hägglunds tanker «maoisme på syre». Det kan se ut som budskapet har fungert fint som dop på amerikanere, som nå går mann av huse for å komme seg inn i svenskens tankeunivers.

Selv mener han oppmerksomheten skyldes tida vi lever i, som han kaller en krisetid. Hans visjon er å bruke tida på å leve livet her og nå. Om det bruker han begrepet «åndelig frihet». Hägglund argumenterer med at religiøs tro, eller troa på en evig himmel, bare skaper problemer for vår åndelige frihet, fordi troa i seg selv gir svar på alle spørsmål når vi legger opp livet for å forberede oss på det neste. Kapitalismen gir samme begrensning som religionen, fordi vår tid er dyrebar og det ligger i kapitalismens natur å hele tiden tenke profitt. Hvis man har det man trenger, må man likevel streve etter å tjene mer for profittens skyld, for den kommer alltid i første rekke. Hägglunds sekulære tro er etter hans syn nødvendig, fordi den medfører overgivelse til dette livet, uten Gud, og uten noe neste liv. Han ønsker ikke å dele oss i religiøse og sekulære mennesker, men i stedet legge vekt på det som forener oss, det som er viktig, det vi hengir oss til, og de felles verdiene vi har.

En av dem Hägglund har studert, er den kristne forfatteren C.S. Lewis. Han bruker Lewis egne uttalelser for å rettferdiggjøre sekulær tro, både kollektivt og individuelt. Når Lewis går igjennom en krise etter å ha mistet sitt livs kjærlighet, mister han ikke troa, men konstaterer at evigheten ikke kan gi han det han så desperat ønsker, nemlig å ha henne ved sin side. Hägglund oppdager at det som gjør livet mest meningsfullt – kjærligheten til den vi deler det med – kan gå tapt, og at den er noe man bare har en begrenset tid. Han anser at evigheten, der det ikke skal være smerte, lidelse, sorg eller død, heller ikke vil gi glede, lidenskap eller noe annet, fordi det er ingenting der å strekke seg mot.

Martin Luther King Jr. var kristen, men Hägglund har brukt pastoren som eksempel på  viktigheten av å erkjenne en sekulær tro. I sin siste tale snakket King om å nå det lovede land, med dobbel betydning, og at han kanskje ikke ville nå dit. Talen var religiøs, ikke sekulær, men i mange religiøse settinger er det menneskelige livet like viktig som en eksisterende Gud. Gjennom praktiseringen av å stå sammen kan mennesker få et nærmere forhold til dette livet. Når King snakker om det nye Jerusalem, er jo det klassisk i kristen tro, men han snakker også om det nye Memphis, som han kanskje ikke vil nå. Han snakker om sosial frihet for alle.

Erkjenner vi at vi er forgjengelige, må vi leve her og nå. Hvis man fjerner muligheten for død, tar man også bort muligheten for liv. Hvis man tar bort muligheten for sorg, tar man også bort muligheten for glede. Sekulær tro tillater en å akseptere død som død og muligheten for at noe kan ta ugjenkallelig slutt. Og fordi noe kan bli borte, er det viktig å være trofast og bry seg om de levende, samtidig som vi hedrer de døde, hevder Martin Hägglund.

Det er forståelig i en tid uten Gud, at Hägglunds bok vekker oppsikt, men ikke alle svenske filosofer ville vært enige. Emanuel Swedenborg (1688-1772) hevdet at livet på den andre siden påminner så mye om jordelivet at mange ikke en gang forstår at de har forlatt den fysiske verden og våknet opp i den åndelige. Flere religiøse ledere og filosofer i USA hevder at et samfunn uten Gud vil forfalle til egoisme, kriminalitet og sosialt kaos. Den amerikanske filosofen Dallas Willard (1935-2013) har sagt at hvis det å være kristen bare handler om å få sine synder tilgitt, slik at vi kommer til himmelen når vi dør, har kristentroa lite å bidra med til livet her på jorda.

Religion er i tilbakegang i Norden som i USA, slik presten Trond Bakkevig skrev i Vårt Land nylig. Mye tyder på at mange av dem som fortsatt tror, trenger å vekkes opp. Derfor blir jeg ikke overrasket, dersom Martin Hägglunds visjon vil få fotfeste også i nordiske land.

Når man lager Nordens eneste verdi- og protestfestival er det for å rette søkelyset mot det som betyr noe, men som alt for sjelden eller aldri blir tatt opp i offentligheten. I hvert fall ikke på den måten Protestfestivalen tar det opp.

Noe av det som står igjen etter årets 21. Protestfestival i det tjuende året er den massive mediedekningen av at et 20-talls feminister demonstrerte og skrev kronikk i Klassekampen og Fædrelandsvennen mot våre (og mine) fem inspirasjonskilder Henrik Wergeland, Jens Bjørneboe, Axel Jensen, Erik Bye og Kris Kristofferson. De var dessverre bare menn.

 «Protestfestivalen sier den ikke er kjønnsbasert. Likevel er dens inspirasjonskilde fem menn. Dette føyer seg inn i rekken av usynliggjøringen av kvinner som samfunnskritikere og likeverdige samfunnsaktører,» skriver de fem kvinnene. Fædrelandsvennens kulturredaktør Karen Kristine Blågestad følger opp og uttrykker seg alltid privat når hun skriver om Protestfestivalen, slik hun også gjør i kommentaren hun hadde på trykk 18. sept. «Det er lite som tyder på at Svein Inge Olsen er veldig opptatt av likestilling», skriver hun i en harselerende kommentar, uten at jeg blir krenket, heller beæret. I mandagens utgave av Agderposten ble jeg på lederplass definert som «kontrære Olsen», og ble – etter å ha googlet – stolt av det.

 Jeg ser ikke bort ifra at det er vi (og jeg) som her er blitt usynliggjort, og ikke de fem kvinnene. Etter tjue år med Protestfestivalen har jeg avfunnet meg med at det er vanskelig å få spalteplass i Klassekampen, mens i Fædrelandsvennen er det kronikkene jeg har skrevet som har utlignet pressedekningen. Men at feministene i et vips fikk to helsider i begge aviser tilegner jeg ikke minst at politiske sluggere som Ann Kristin Olsen og Kari Henriksen var blant de fem undertegnerne. Og så var det jo temaet da, feminisme, som jo er i skuddet.

Men stemmer det at Protestfestivalen er «patriarkalsk og dypt kvinnediskriminerende»? Protestfestivalen har 40 prosent kvinner i panelene, og blant publikum har vi helt klart flest kvinner. Et nytt råd består utelukkende av kvinner. Dessverre er jeg mann.

Hvor mange av de fem kvinnene har hørt om den alt for glemte lyrikeren Tove Lie (1942-2000), som vi med god hjelp av Jan Erik Vold under årets festival forsøkte å få mer frem i søkelyset? Hvor var feministene da de fire kvinnene Veronica Orderud, Liviren Bratterud, Else Mari Hagen og Tania Michelet snakket åpent og sterkt om livet og om vanskelig oppvekst? Hvor mange av dere hørte den finlandssvenske redaktøren Sofia Torvalds fortelle om et liv med angst?

«Å protestere mot en protest er i seg selv krevende – nærmest selvmotsigende», skriver Agderposten på lederplass 21.9. «Men å protestere mot en Protestfestival og grunnleggerens høyst private inspirasjonskilder, er som bokseslag i skodda», fortsetter avisen. Når både festivalen og jeg blir sett på som kontrær, må vi se på det som en hedersbetegnelse i en tid der normalen er å følge flokken. 

Hvor var feministene og Klassekampen da vi tok opp den alvorlige situasjonen med arbeidsledighet og konkurser i kjølvannet av koronaen, eller da vi debatterte det faktum at 10-12 prosent av befolkningen i «verdens rikeste land» er fattige? Deriblant mange barn. Hvor var feministene da vi samtalte om borgerlønn og meningen med livet? Hvor var feministene når vi spurte om vi må avskaffe kapitalismen for å redde demokratiet?

Hvor var de da vi stilte spørsmålet om menneskeheten vil utrydde seg selv. Er det klimakrise, virus eller atomkrig som til syvende og sist vil utslette oss? De kom heller ikke da vi inviterte til ti foredrag om ti bud anno 2020, der bud 2 med appell av Tonje Gjevjon ble formulert slik;

Du skal være tolerant mot alle som mener det samme som deg! Eller bud 3: Du skal alltid jage i flokk og melde fra til flokkledelsen dersom noen har avvikende meninger, med appell av Helje Kringlebotn Sødal.

 I stedet var feministene opptatt av det jeg vil kalle brettekanter i skapet, av at jeg og festivalen hadde fem menn som inspiratorer.

For å sitere John Stuart Mill allerede i 1848, som jo også Bjørn Vassnes gjorde i Klassekampen 30.7 i år: «Det er neppe mulig å overvurdere verdien av, i dagens begredelige tilstand, å plassere mennesker som er ulik dem selv og med tankemåter og handlinger som de ikke er familiære med».

Jeg kan berolige de fem stolte feminister, ingen som er involvert i Protestfestivalen er kvinnefiendtlige. Tvert imot.

Og for å sitere forfatter Reidar Mosland i den nye boka «Et varsel om uro», som omhandler festivalens 20-årige historie:

«Protestfestivalen er et laboratorium for dialog. Den har tviholdt på sin åpenhet i fysiske debatter, og har hatt en motsatt utvikling av det stadig snevrere debattmiljøet på sosiale medier. For med disse møteplassene på internettet har det vel aldri noen gang vært så lett å få sagt sin mening – raskt. Problemet er hvem man snakker til, hvem som lytter og hvilken virkning budskapet får?»