I nær nitti år sto bestefars gamle amerikakoffert på en låve i Bygland, mens låvesvalene gjorde sitt fornødne på den. Nå er det snart førti år siden bestefar gikk ut av tida. Låvesvalene ble færre og færre på den forlatte låven, til de forsvant helt.

Svenke Bjørgulvsen forlot Norge til fordel for Canada 19. mars 1926. Han kom hjem i 1932 med amerikabåten SS Bergensfjord. Ikke helt ubetydelig for meg, naturlig nok, siden det førte til at min mor og etter hvert jeg ble født. Kofferten ble dermed som en del av en symbiose. Nå er den kommet hjem til Vågsbygd, der den på ny skal få komme til heder og verdighet.

For noen dager siden skulle TV-serien «Det sitter i väggarna» hatt siste sending, men det gikk ikke helt som planlagt. TV-serien hadde hatt sin tid, med godt over 1 million seere hver uke. Alt har sin tid, hevder predikeren – og TV-kanalens sjefer. Nye serier skulle få plass. Men TV-seerne ville det annerledes. SVT gjorde helomvending etter massive reaksjoner og det som er beskrevet som «velformulerte kjærlighetserklæringer». Har du ikke sett serien handler den om at Erika og Rickard reiser hjem til en familie som ønsker å få vite mer om historien til huset der de bor. Erika er ekspert på restaurering av gamle bygg, mens Rickard er historiker.

Serien føyer seg pent inn i rekken av spesielt populære TV-program som appellerer til hjertet, og som i denne tida vi lever i tydeligvis har truffet en tidsånd som samtidig er motstrøms. Eksempler på lignende program her i Norge er «Tore på Sporet», «Datoen», «Hvem Tror Du At Du Er» og «Der Ingen Skulle Tru At Nokon Kunne Bu».

Hva er det i tida som gjør at vi søker oss bakover i en tid når alt annet peker framover? Det kan se ut som pandemien har vært en læreperiode, fordi vi har fått tid til å reflektere og for mange har omformulert livet. Flere har kanskje sett at vi trenger en ny kurs her i denne rike og velfødde delen av verden?

Nylig meldte NRK at koronapandemien har tvunget barnehagene til å jobbe annerledes. Resultatet er mer fornøyde unger og voksne. Men det er nok ikke bare barnehagene som har fått det bedre. Mye tyder på at vi har kommet mer i takt med oss selv under pandemien. På en flyplass, i fjor, snakket jeg med en person som satt og hvilte seg etter en lang flytur. Hun skulle videre, men forklarte at hun alltid måtte vente på sjela etter en lang flytur, før hun kunne dra videre.

Forfatter og forsker ved Svenska Kyrkan Mikael Kurkiala er i sin bok «När Själen Går I Exil» opptatt av at livet ikke bare handler om oss, men også om de som har reist i forveien og de som kommer etter oss. «Å være menneske er å leve i og gjennom relasjoner. Bare gjennom disse relasjoner er jeg begripelig og meningsfull», skriver Kurkiala.

«I vår tid virker både naturen og kulturen i radikal ubalanse,» skrev litteraturviter og filosof Anders Dunker i Samtiden i fjor. Han mener mye av ubalansen skyldes teknologiutviklingen. Men også nyliberalismen har fått skylda.

«I førti år har vi levd og åndet i nyliberalismen. Psykologer snakker om en «nyliberal psyke», som konsekvens av at vi stadig testes, telles og måles», slik Linn Stalsberg beskriver det i boka «Det er Nok Nå. Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur».

Mye har endret seg denne sommeren. Flere tenker annerledes.

Mange av oss har søkt seg ut i naturen.

Et eksempel på et sted som har hatt mye besøk i sommer er plassen Rui ovenfor Dalen i Telemark der de to kortvokste søstrene Gurine og Ingerine Schevenius levde hele sitt liv, til de var passert 90 år. Det spesielle var at de levde som på 1800-tallet, helt til fram de gikk bort på 60-tallet. Bildene fra Rui nå i sommer har blitt delt av mange på sosiale medier.

Et annet fenomen er diktboken til den svenske forfatteren Marit Kapla som skrev om den fraflyttede hjembygda Osebol. Kapla ble hedret med Augustprisen, mens boka ble kåret til årets skjønnlitterære bok i fjor. Den er oversatt til norsk.

Osebol handler ikke bare om et utdøende bygdesamfunn, men om hva som er viktig i livet. «Om slekters gang, om å høre stillheten, om å bry seg om barna, om naboen som ble borte, om å ta vare på husene, om fabrikken som ble lagt ned, om dompapen som lyser som epler i de nakne vintertrærne,» slik presenteres den på bokas bakside.

«Når du begynner å leve det livet som betyr noe, vil du ikke lenger bekymre deg om tid og penger», skrev forfatter Gitte Jørgensen i boka Simple Living. Den kom ut for femten år siden, men det er kanskje nå den burde vært gitt ut.

I ei ny bok, «Ensomhetens århundre», skriver den britiske professoren Noreena Hertz at ensomheten definerer vår tid. Hun mener ensomhet er blitt forverret i disse månedene. Få er vel uenig i det, men i nesten alle former for behandling sies det at det blir verre før det blir bedre.

Pandemien har foreløpig satt en stopper for USA-turen, men ikke for å hente ned en rusten amerikakoffert fra låven.

Bestefar Svenke gjorde som så mange andre på den tida, han dro ut etter den store drømmen, men kom til slutt hjem.

I et av diktene i Osebol forteller en ung gutt om hvorfor han kom hjem:

Man kan banke på døra hos andre
uten å ha planlagt et møte