I år arrangeres Protestfestivalen for 20. gang. Den startet i 2000 under motto «Toleranse som dovenskap». Pur galskap og vilje gjorde at Kai Erland, jeg og nå avdøde Oddlaug Johansen formulerte visjoner og verdier for et nytt tusenår. Vi hadde erfart at utviklingen gikk mot et mer intolerant samfunn, der kun flertallets meninger var akseptert. To år etter kom Erik Bye på banen. «Vi har en stor taushet i dag,» sa han; derfor så han Protestfestivalen som viktig. To år etter det igjen stilte Kris Kristofferson opp for festivalen, fordi «kampen mot apati er en kamp som må bekjempes overalt».

Det er egentlig helt vilt å ha en protestfestival i Kristiansand, hovedstaden i en landsdel der alt skal være så «greit», samtidig som den forsøker å riste seg løs fra stereotyper om den trege sørlendingen og det kristenmørke fastlandet. Da faller det mange tungt for brystet at Protestfestivalen går mot strømmen ved å inkludere kristne stemmer og ha en egen «kristendag» med religiøse tema.

Motstanden lokalt kom allerede første året. I 2008 ble den – slik jeg personlig erfarte det – forvandlet til hatretorikk. Erland og jeg oppfordret kristenfolket til å delta i pågående debatt om ny ekteskapslov. Vi opplevde at de ikke slapp til eller våget å delta. Det så vi som et problem, når samfunnet hyller ytringsfrihet og toleranse. Plutselig gikk vi fra å være «anarkistisk raddiskaos» til å bli «kristenkonservativ suppe». Vi fikk beskjed om at festivalens debatter ikke lenger ville få lokal pressedekning. Vi mistet publikum og fikk redusert offentlig støtte. Men samtidig plasserte Norges største avis VG Protestfestivalen øverst på en liste med anbefalte festivaler, under overskriften «Seks forrykende festivaler som kan gi deg et løft».

Protestfestivalen har i Kristiansand sannsynligvis trangere kår enn hva som ville vært tilfelle flere andre steder. Kulturdirektøren i Kristiansand ser ut til ønske utnulling av økonomisk støtte. Nedtrappingen startet i fjor og fortsatte i år. Med mine finske og nordnorske røtter har jeg blitt farlig sint over denne utviklingen; like sint som Streken, tegnefiguren som dukket opp mellom TV-program på 90-tallet. Den sørlandske delen av mitt ego frykter jeg skal bli så sint at jeg «kommer til å si noe».

For et par år siden ytret Fritt Ord-direktøren tvil om Kristiansand fortjener å huse festivalen, når byen ikke har tatt bedre vare på det unike prosjektet. En tid tenkte jeg på å flytte festivalen til Oslo. Én av dem som reagerte negativt på den tanken, var forsker og nå Nobelkomite-medlem Asle Toje, som hvisket meg i øret at det er jo nettopp her nede Protestfestivalen trengs.

Ja, det er her den trengs! I år markerer Protestfestivalen i Kristiansand 20 år. Vi begynner feiringen med jubileumsfest for 100 gjester i hovedstaden, der de fleste meningsleverandørene bor, og der festivalen har høyere status. Gjestelista er voldsom for beskjedne sørlendinger: Tidligere statsminister, tidligere statsråder, ledende pressefolk, tidligere rusmisbrukere, redaktører, skuespillere, sangere, leger, generalsekretær i Røde Kors, aktivister, prester og prelater; folk som i tjue år har satt farger på Protestfestivalen, nær sagt – i alle regnbuens farger.

«Jag längtar till landet som icke er, ty allting som är, är jag trött att begära», skrev den finlandssvenske forfatteren Edith Södergran, som vi får høre mer om under årets festival. «Landet som icke är», er det landet hun ble født i. For min del er det Kristiansand. Her er jeg født og her skal Protestfestivalen fortsette som et urovarsel.

Ofte snakkes det om «Bibelbeltet», her på Sørlandet. Og ofte i disse dager, er det forbundet med noe negativt. Nå vel, vel vitende om at min egen stigende alder kan gi grobunn for trangsynthet og lite vidsyn, påstår jeg med hele min komplekse natur at det stemmer ikke. Vi lever i en utrivelig tid, slik jeg erfarer det. Egoisme, materialisme, sekularisme – et samfunn uten tro og håp og uten medmennesker, men med oss selv og vårt i sentrum. Jeg har lenge undret meg på hvordan vi kunne ende opp slik.

Helt i starten av påsken – i den ene uken i året der hele kristendommen utspiller seg – fra lidelse og død, til oppstandelse, glede og evig liv – befant jeg meg i det finske svenskspråklige Österbotten. Begrunnelsen for den lange bilturen var begravelsen til en 98 år gammel dame som i sine siste ord uttrykte glede over å komme hjem til himmelen. Under minnesamværet i menighetshuset oppdaget jeg en verden jeg bare husker som barn. Korte konsise prekener, med tro, nei visshet, om at døden er livet og himmelen fremtiden. Uten at man visste hvem disse menneskene var forsto man umiddelbart at dette var ekte saker. Det sto ingen Tesla parkert utenfor kirken, og disse menneskene var ikke med i noen fancy menighet med millionomsetning, og heller ikke i en kirke der man må gjette seg frem til hva de tror på. Ja faktisk tviler jeg på at noen av dem eier en hytte på fjellet de kunne valfartet til i påsken, og det skyldes ikke at de er fattige.

I Norge ville man antakelig sagt at dette var KrFs grunnfjell, som er i ferd med å dø ut. Men jeg er ikke så sikker på det.

Blant de som delte noen ord var ei 85 år gammel misjonsdame som har brukt store deler av livet til å hjelpe andre, enten i form av bønn eller praktisk hjelp.

Dette folket tilhører en minoritet på så mange måter, et finlandssvensk småkårsfolk, folk som har valgt bort et moderne nordisk (overklasse) middelklasseliv, men som lever og ånder i troa på det neste. Jeg med min konstante uro kjente meg både trygg og omsluttet i dette miljøet, selv om jeg antakeligvis ville passet bedre inn i den moderne utgaven den amerikanske pastoren Craig Groeschel skrev om i «kristne ateister – vi som tror på Gud men lever som om han ikke finnes».

«Då den første etterkrigsgenerasjonen nådde skils år og alder, blei vekkingspredikantane ståande som taparar i konkurransen mot ein meir sekularisert og kommersialisert ungdomskultur,» skrev akademikerne Bjørg Seland og Olaf Aagedal i boka «Vekkelsesvind». Jeg er ikke i tvil om at det er tapte verdier i dagens Norge, mer enn tilårskomment liv som er avgjørende for at det kjentes godt ut å være i dette miljøet.

I minnesamværet var det misjonærer og predikanter fra den finske indremisjonen, hvor av en av dem – Ingmar Rönn – skrev i sin bok; «den som vill vara stor anvisas tjänarplatsen».

Disse menneskene er så ydmyke av hjertet at selv på wikipedia var de glemt og ikke nevnt som en del av Nordens bibelbelte.

I boken «Föreställda Finlandssvenskheter» kan vi lese om programleder Eva Kela som setter likhetstegn mellom Österbotten og bibelbeltet. Området knyttes til skyld, skam og fortrengning, ifølge Kela. Lyder det kjent? Mistolkingen mellom det gudfryktige folket og «de andre» er neppe annerledes der, enn her.

I en reportasje med overskriften «Resa till bibelbältet» i det finskspråklige kirkelige magasinet Kotimaa, forteller skribenten om hvordan hun har fått i oppdrag å skrive om det åndelige livet i svenske Österbotten og at hun har lært seg noe nytt:

«Jeg vet at det i Finland finnes et bibelbelte, Bibelbeltet, et område der forretningsliv, politikk og kristendom ikke er fremmede for hverandre. Og at der under den høye himmelen finnes frykt for Herren, men ikke for herrene. Og at i Finland finnes en bit av himmelen.»

Lisbeth Mikaelsson skrev for ti år siden om det finske bibelbeltet, og om sammenhengen mellom religion og region, der hun sammenlignet med Norge der to regioner konstrueres som særlig religiøse, både utenfra og innenfra. Hun tenker selvsagt på Sørlandet og Vestlandet. Mikaelsson skriver at det interessante med dette fenomenet er at de områdene som regnes som spesielt religiøse ikke befinner seg i landets geografiske sentrum men heller i det som betraktes som periferien. Ord som går igjen er konservativt og umoderne.

Dette er ord vi har hørt før på Sørlandet, ikke sant? Panikken for å være annerledes. Akademiske miljøer og gjerne også media eller en bedrevitende kulturelite har jo gjort det til en vane å fortelle landsdelen hvor skapet skal stå. Sant nok var det en flik av det gamle pietistiske Sørlandet jeg fant igjen der oppe i Mummidalen, men alt for gudfryktige til å sette i en konservativ bås. Jeg kan f.eks. ikke se for meg at noen av disse er for dødsstraff eller synes Donald Trump er grei. Riktignok skal man nok lete lenge etter å finne ei flaske Koskenkorva i dette miljøet, et mer vanlig syn er at flyktninger frekventerer bedehusene. Hjelpsomheten er stor, vidsynet er stort og det henger sammen med et kritisk syn på rikdom, noe som også har gitt dem rykte som fattige.

I en overfladisk tid der livet stort sett leves på sosiale medier, med Mammon som denne verdens Herre, og med utenforskap og ulikhet som en del av hverdagen, er det kanskje dette ekte flere av oss lengter etter, på samme måte som at det i dag er en gryende trend for stillhet og retreatbevegelser.

«Frihet er bare et annet ord for å ikke ha mer å miste,» lyder ett av verdens mest berømte sitater. Det er hentet fra sangen «Me And Bobby McGee», skrevet av Kris Kristofferson og nylig avdøde Fred Foster. Først når du ikke har noen du må ta hensyn til eller har ansvar for, er du fritatt fra plikter – og dermed fri. Uten ansvar for andre, har vi kun ansvar for egen person, men også det medfører ansvar.

Frihet er et nøkkelord, særlig i den vestlige verden. I Norge har vi siden 16. oktober 2013 vært styrt av et regjeringsparti som sier det er særlig opptatt av frihet, ikke minst den enkeltes frihet til å velge. «Personlig frihet» er et begrep som brukes i partiets formålsparagraf. Høyre vil f.eks. ha valgfrihet i omsorgen. Man skal kunne velge om man vil benytte offentlige omsorgstjenester eller vil benytte private tilbud. Samarbeidspartneren FrP prøver å profilere seg som enda mer frihetsfokusert enn storebror Høyre.

Et annet område som omhandler frihet er kvinnens selvsagte rett til å bestemme over egen kropp. Dette fikk vi nylig erfare, da aborttema ble avgjørende i det politiske retningsvalget for Kristelig Folkeparti. Vi har også, særlig de ti siste årene, fulgt utviklingen omkring retten til å elske hvem man vil, uavhengig av partnerens kjønn. Bedrifter er flagget ut fordi bedriftene selv, også de statlige, skal ha frihet til å velge sine eiere. Det førte bl.a. til at Freia ble amerikansk, og at Sørlandsbanen fikk britiske eiere. Og snakker vi først om frihet, kommer vi ikke utenom ytringsfrihet, det kanskje mest betydningsfulle ordet i Vesten i dag.

Henrik Wergeland (1808-1845) er blitt personifisert som et symbol for frihet i Norge. Han skrev tidlig om ytringsfrihet: «Naturen hader, stærk og fri, al Tvang. Nei Presse, løft din stærke Arm! Befri Alverden i din Harm fra Tvang». Han stilte selv spørsmålet: «Hvor trives noget Godt og Skjønt og Stort i Tvang?».

Når jeg nevner dette, er det ikke fordi jeg plutselig har oppdaget gleden ved frihet, men fordi jeg lenge har grublet på et fenomen som også var omtalt i Aftenposten for en stund siden: Kan man få for mye frihet? Har frihet sider som ikke bare er et gode? Den saken jeg leste, handlet om det gamle Øst-Tyskland. DDR-nostalgi er et kjent begrep i Tyskland. Det handler om den nostalgiske interessen for livet og hverdagskulturen i DDR, spesielt blant tidligere østtyske borgere. «Det var enkle tider; du ble fortalt hva du skulle gjøre, du visste hvor grensene gikk, og folk hadde arbeid. Noen mennesker liker ideen med et sterkt regime som sier hva, når og hvordan du skal gjøre ting,» forklarte Trabant-utleier Daniel Wojahn om DDR-tiden.

DDR ble grunnlagt for 70 år siden – den 7. oktober 1949 – i den delen av Tyskland som Sovjet annekterte etter 2. verdenskrig. DDR var en totalitær stat. Berlin-muren ble reist i 1961 og ble i den kalde krigen et symbol for skillet mellom øst og vest. I år er det tretti år siden muren falt, og like etter falt de andre kommunistiske regimene i Europa. Murens fall ble bl.a. feiret med en konsert av Leonard Bernstein julaften 1989. Best husker noen av oss at Roger Waters fremførte Pink Floyds album «The Wall» på Postdamer Platz 21. juli 1990.

I dag har det underlige skjedd at varer fra DDR-perioden er blitt etterspurte. Sandmännchen (Jon Blund) er blitt et symbol for «det fine» med den tida. Han selges nå som figur på turistkontorene og går unna som varmt hvetebrød. For noen år siden så jeg dokumentaren «Jon Blund – en sosialistisk supermann» av Jannicke Systad Jacobsen. Den har jeg siden aldri klart å glemme på grunn av den spesielle stemningen rundt historien.

Den serbiske satirikeren og journalisten Vlada Bulatovic-Vib sa en gang at «absolutt frihet er det samme som meningsløshet, for mennesket er bare menneske i kraft av sine tallrike avhengighetsforhold». Kris Kristofferson – som jeg siterte i starten – har flere sanger om frihet. En av dem, som er skrevet for cirka femti år siden, har et refreng som begynner slik: «Gud, hjelp meg å bære frihetens byrde. Og gi meg kraft til å være den jeg er.»

Før gikk vi på barrikadene for frihetens skyld, i dag gjør vi det for fritidas skyld. Frihet har blitt en selvfølge, med alle dens valgmuligheter og utfordringer. Har vi tatt for mye Møllers tran og bevilget oss for mye frihet? Kan det forklare både nostalgien i DDR og at det tidligere marxist-leninistiske partiet her i landet – Rødt – seiler på en medvindbølge før valget i september?

Kris Kristoffersen skrev «Me And Bobby McGee» i en vond periode i livet. Han var fri; ja, men var også bakbundet.  Friheten har sin pris. Psykologistudent Ingrid Tande Ditlefsen skrev for noen år siden en kronikk om at dagens unge antakelig har mer frihet enn noen tidligere generasjoner. Er dette et ubetinget gode, eller kan friheten være en byrde, undret hun. I sin oppsummering kom hun til at med valgmulighetene er det lett å gjøre feil, og at det er en av frihetens fallgruver. Har økende frihet en bakside; der faktorer som ulikhet, urett, grådighet og intoleranse får friere spillerom? Man kan si mye om det gamle DDR, men de sosiale og økonomiske forskjellene mellom folk flest var beskjedne.

Woodrow Wilson, som var amerikansk president i årene 1913 til 1921, hevdet at frihetens historie er motsigelsens historie. Høstens kommunevalg kan tegne til å bli et «frihetsvalg». Men vil resultatet bli som frihetselskerne forventer?