Når Mikael Wiehe synger om «den tärande elit» som han vil plassere på et Boeing 747 og fly til Guantanamo på ubegrenset tid, er det de aller rikeste han synger om; ikke den middelklassen han sannsynligvis selv må innrømme at han tilhører.

Vi befinner oss midt i den store samtalen om eliter. Det er den samtalen Trump har blitt president på, den samtalen som har skapt Brexit, den samtalen Resett har fått mange lesere på, den som Sørlandsnyhetene her lokalt har fått mange lesere på, men også den samtalen Senterpartiet scorer stort på, og den som har skapt en skyttergravskrig mellom Dagbladet og Klassekampen.

Klassekampen hevder Eliten er de rike, mens Dagbladet mener, eh… at Klassekampen er en del av Eliten. Svaret gis best av rørleggermester Alf Johansen i Burfjord i Kvænangen som er intervjuet av, ja nettopp, Klassekampen: «Vi har en kjent elite, blant dem ordførere og de med mye penger. Og så har vi en skjult elite som trekker i trådene og får sin vilje i saker som er gode for dem selv og deres oppdragsgivere». Bedre kan det neppe sies.

For noen år siden ble jeg invitert til Kontra, en lukket samling for noen av landets aller rikeste unge arvinger. De fleste var i tjueåra. Formålet for arrangørene – som selv var arvinger – var å få med seg litt samfunnsengasjement i ungdomstiden. For det var jo disse unge som skulle bestemme fremtiden, ble det sagt av arrangøren. Jeg kunne vært pappa til mange av dem. Tilsynelatende var de helt vanlige unge mennesker, en del av dem var ambisiøse. Menneskene på Kontra tilhørte et fremmed miljø jeg ellers ikke hadde tilgang til. Selv måten de snakket på, var annerledes. Det jeg fikk oppleve, har jeg aldri vært i nærheten av å få innsyn i tidligere. Ja, kanskje bortsett fra da jeg nylig fikk billett til nyttårskonserten på Kilden. Forskjellen var at de jeg møtte på Kilden i større grad var fra den eldste generasjonen.

I 2007 gav Susanna Popova ut boken «Överklass», der hun har intervjuet noen fra denne overklassen. En av dem er Jonathan 40+ som forteller: «Du kan bli overklasse på en generasjon. En person kan gjøre klassereisen fra nedre middelklasse eller arbeiderbakgrunn og plutselig befinne seg som leder for en av de største børsforetak i Sverige.

Ifølge Jonathan er det vanskelig å dra grensen mellom middelklasse og overklasse. Den kan være hårfin. Det finnes dessuten en øvre og nedre overklasse og noe tilsvarende i middelklassen. Med andre ord kan både eliten og overklassen være et definisjonsspørsmål. Det er nytt. Før var de – satt på spissen – skipsredere eller embetsfolk. I dag kan de være nesten hvem som helst.

Jeg opplevde «arvingene» som ufarlige: Det samme opplevde jeg med de som minglet i pausen på nyttårskonserten. På det førstnevnte arrangementet var det bare invitert arvinger; ja, og så meg da! Det som var «udefinerbart» på den sistnevnte arenaen, var at der befant det seg minst like mange fra middelklassen som fra overklassen. Det var bare umulig å skille dem fra hverandre.

En venn av meg som arvet litt penger, kjøpte seg et hus for utleie. Han kjøpte et til på lån på huset han hadde kjøpt. Og så ett til. Og deretter ett til. Slik kan man gå fra en tilværelse i middelklassen til å bli en del av fremtidens rikinger. Dette ser ut til å skje med stadig flere. Like fullt tilhører de middelklassen – som en av oss – men tilhører dem av oss som er uten økonomiske bekymringer.

Når Mikael Wiehe synger at «dom som klagar mest på skatterna, är dom som skattar minst» tar han bare bort oppmerksomheten fra den «farlige» middelklassen; de med to inntekter, nedbetalte hus og/eller arv i lomma. De med nettverk.

Knut Olav Åmås skriver i sin bok «Makteliten» at makten i påfallende høy grad er knyttet til nærhet til – og påvirkning og innflytelse på – offentlig sektor og beslutninger i offentlig politikk. Dette skyldes at Norge har en enorm offentlig sektor. Makten er knyttet til formelle og uformelle posisjoner, basert på nettverk som virkelig brukes og utnyttes. Nettverket dyrkes i de formelle, offisielle sammenhengene man går i; så vel som i de uformelle og sosiale sammenhengene: fester, middager, foreninger og andre steder og fora der mennesker møtes.

Overklassen – de rikeste – tilhører selvfølgelig eliten. Men den eliten som skaper forskjeller og bidrar til kløft nedover, er ordførerne, lederne av komiteene, avisredaktørene, byråkratene, og andre vanlige mennesker som setter premissene.

Mikael Wiehe har neppe tenkt tanken, men duoen Knutsen & Ludvigsen som sang for barna, ante ikke den gang hvor beskrivende en av de mest kjære barnesangene er blitt for dagens diskusjon om eliter:

Når det piper i telefonen som en sjøsyk fiolin er det noen som ringer til meg.

Når jeg dreier i telefonen så det piper i din
er det jeg som ringer til deg.

«La oss leve for hverandre. Og ta vare på den tid vi har» synger Gluntan i slageren jeg husker som en landeplage fra den gang jeg var barn. I år (2019) er det femti år siden denne slageren, omgjort fra svensk til norsk av Fredrik Friis og utgitt i 1969 på albumet med samme navn. Min drøm er at de første linjene skal bli motto for det nye året.

I jula som var så vi Netflix-serien «When Calls The Heart» – en serie som i bunn og grunn er «la oss leve for hverandre» omgjort fra teori til praksis. Hos oss ble vi fullstendig revet med av serien, der innbyggerne i den lille western-byen Hope Valley i 1910 nesten kappes om å hjelpe hverandre. Vi klarte ikke å legge serien fra oss før vi – i løpet av få dager – hadde sett alle fire sesongene. Serien er basert på en novelle av den kristne forfatteren Janette Oke

Effekten av hjelpsomheten i dette samfunnet var formidabel. De som kom innom, ble værende. «Bad boys» ble «good boys». Handelen blomstret. Byen vokste. Livet var godt å leve. Det som skjedde, var fascinerende, forførende og drømmende på samme tid. Da serien brått tok slutt. gikk jeg inn i sørgemodus og måtte innse at dette var film, ikke virkelighet. Men er drømmen så naiv at den aldri kan bli virkelighet?

Ikke lang tid før Gluntans slager om å leve for hverandre kom ut, var Elvis Presley preget av oppgitthet og sorg over drapene på Martin Luther King og Robert Kennedy. Han var såret og lei seg over den ondskap og likegyldighet som preget tiden. «If I Can Dream» ble lansert som singel. Drømmene ble forent: «Hvis jeg kan drømme om et bedre land hvor alle mine søsken går hånd i hånd, si meg, hvorfor, hvorfor kan ikke den drømmen bli sann?»

Den finske forfatteren og terapeuten Tommy Hellsten skriver i sin siste bok om dagens nordiske samfunn. Han mener det er oppstått et verditomrom, og at dette vakumet er blitt fylt opp av den eneste verdien som gjenstår, penger. «Vi er alle underkastet denne kulturelle forvrengning, vi lever alle i en uvirkelighet», mener han. Det er egoet som styrer oss. Hellsten skriver at «egoet har vært vår beste venn».

Hope Valley er et drømmesamfunn, egoet er der brutt ned til fordel for nestekjærlighet. Skulle ikke det være mulig?  Kan ikke nesten alle drømmer gå i oppfyllelse.

Alle mennesker er født på samme vis, av en mor og med en far. Alle skal en dag forlate livet, høyst sannsynlig motvillig, og uten å vite noe om et eventuelt liv etterpå. Vi skal leve her og nå. Vi kan håpe og be, eller godta at det ikke er noe mer; men kun de døde vet. Alt levende er i samme bås. Hvorfor tar vi oss ikke da bedre av hverandre, støtter hverandre og bidrar til et bedre samfunn? I stedet spør vi om honoraret eller lønna. Vi prioriteter egoet, slik vi alltid har gjort.

Et samfunn som kun er basert på penger, med økende ulikheter, er kaldt og farlig samfunn. Det preges av misunnelse, mistrivsel, likegyldighet og urettferdighet. I ytterste konsekvens kan det resultere i vold og krig,

I året som var, har forskjellene økt enda litt mer. Verdens åtte rikeste menn eier like mye som halvparten av jordas befolkning. Det er blitt flere fattige barn, også i Norge.

En venn av meg, som var i full jobb, måtte skille seg fra kona for å overleve. Hver for seg kunne de få hjelp, men ikke sammen. Huset var tvangssolgt, de hadde barn og så for seg et liv på gata.  Jeg vet om andre som ble tvunget ut av landet, da de ble kastet på gata i sin fødeby Kristiansand. Jeg er helt sikker på at de som har minst og er mest ensomme, blir enda mer isolerte av kravet om å skulle leve for bare 6000 kroner i måneden. Det største problemet er ikke skattelette for de rikeste, men at de aller svakeste ikke får nødvendig hjelp når de trenger det, fordi godt betalte politikere frykter det ikke blir lønnsomt nok å jobbe. Arbeidslinja kan være nådeløs mot dem som faller utenfor eller bare har en inntekt. I stedet for å ta hverandre i hendene har vi konstruert en ordning som ikke gir rom for feil, utilstrekkelighet eller at noen faller utenfor systemet.

Jeg har ingenting imot kunstsilo eller andre spenstige prosjekt. Men burde vi ikke først sørge for at alle har det «greit» i denne byen? Og hvorfor krangler vi om prisen på bompenger i stedet for å hjelpe folk med bomregninga?

Jeg har en naiv drøm om at en dag vil denne nasjonen stå opp og leve ut den sanne og samme mening, i Kristiansand som i Hope Valley, at vi vil stå sammen som selvstendige individ, i troa på at alle har de samme rettighetene, at alle har rett og mulighet til de samme godene, at vi alle er mennesker. For vi er alle kommet hit på samme måte, med vår styrke og kraft, med vår omtanke for hverandre, men også med feil og mangler, og med våre svakheter.

Jeg har en drøm om at mine tre barn en dag vil få bo og leve i en nasjon hvor ingen av dem skal anses som mindre verdifulle ut fra hva de gjør, hvor mye de eier, hva de tror på; men at de skal verdsettes som de unike og forskjellige mennesker de er. Jeg har en drøm om at ingen i dette landet skal anses som fattige eller annenrangsborgere; og at ingen skal få mer verdighet utfra hvor mye som står på kontoen, hvordan de kler seg, hvordan de ter seg, eller hva de mener.

Dette er mitt håp for det nye året. Det er for meg frihet. Fjern alt som lager skiller mellom oss og som skiller barn i fattige hjem fra barn i middelklassehjem; det være seg bommer, murer eller lover. La oss få ha troa vår i fred. Det er mitt håp, at politikere – i vår by, på Stortinget og i regjering – skal slutte å snakke stygt om hverandre og i stedet bygge hverandre opp, støtte hverandre og bidra til at alle får det like godt den tiden vi er her på denne jorden.

Tove Lie – blomsterbarnet i norsk lyrikk – skrev i en prolog til et fredsmøte 15.12. 1977:

 Det angår deg at lyset skinner,
det angår deg at mennesker lever,
at ingen kveler ilden i hjertene.

 

Jeg vet at vi er mange som har grudd oss til den dagen Karsten Johannessen ville forlate oss. Han gikk jo mot de 100, så det kunne jo skje når som helst. Men hva var det som gjorde at Karsten berørte så mange mennesker?

Hver gang jeg traff Karsten i byen begynte jeg å gråte. Det vil si jeg ble så rørt at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake.

Hver gang jeg traff Karsten i byen begynte jeg å gråte. Det vil si jeg ble så rørt at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake. Han må ha merket det, for han hilste og spesielt den dagen jeg tok mot til meg for å få han med på Protestfestivalen.

Jeg tuller ikke, men blant de hundrevis av kjendiser og samfunnsstøtter som har deltatt i årenes løp var han den jeg var mest kry av å ha fått med på laget. Han skulle delta i debatten med den lange tittelen: «Er du inspirerende eller irriterende? Er du dominerende eller inkluderende? Trenger det moderne mennesket å gjenoppdage gammel kunnskap for å bevare seg selv? Må det moderne samfunnet gjenoppta gammel innsikt for å ivareta mennesket?». Jeg tenkte at få mennesker kan si så mye om det som Karsten, som klarte å ta seriegull med Start to ganger med så mange forskjellige personlighetstyper på laget. Karsten var i 80-åra da, men besto med glans.

På 1980-tallet var jeg så heldig å få intervjue Karsten mange ganger som ansvarlig for Sportsidiot-1 på Radio 1 hver mandag kveld. Hver gang Trond Jensen og jeg fikk intervjue Karsten etter Start-kampene var det ekstra stas, da var det julekveld nede i den mørke kjelleren på Arbeideren. Svaret på hvorfor jeg ble så glad i Karsten og så rørt hver gang jeg støtte på han ligger enda lenger tilbake i tid.

Tidlig på 1970-tallet meldte noen av oss fra Tinnheia seg inn i Start og dro på treninger i den gamle ridehallen på Lund. Jeg var miniputtspiller men oppdaget en ny verden av ubeskrivelig glede som skulle bli en livbøye inn i voksenlivet. Jeg var bekymret og «skadeskutt» skilsmissebarn da Start tok sitt første seriegull i 1978, og var selvfølgelig på den avgjørende kampen. Vi jublet hemningsløst og livet ble plutselig bare godt å leve. Og det er allerede her Karsten kommer inn i bildet. All uro, angst og bekymringer forsvant som dugg for solen. Når man som ung redd gutt opplevde Karsten var det som mørket ble til lys. Det som var vanskelig var som skrelt bort da Karsten entret banen med «gutta» sine.

Jeg kan ennå høre stemmen til Karsten på kav kristiansandsdialekt, latteren, humøret og all energien som spredde seg ut til tusenvis av fans over hele Sørlandet. Vi angriper i stim, pleide han å si og innførte et helt nytt begrep i norsk fotball, makrellfotballen. Den ble født og forsvant med Karsten, selv om alle sørlendinger drømmer om at den i likhet med Jesus skal gjenoppstå.

Personligheten hans var det avgjørende, og det er neppe uten grunn at han til dags dato er den eneste som har klart å føre Start til seriegull, attpåtil to ganger.

Livet ble godt å leve og fotballen ble en venn i nøden, takket være Norges mest originale og suverene trener. Han kunne jo ikke engelsk, men tenk om han hadde overtatt Manchester United.

Karsten ble i de senere årene stående for meg som en motpol til den sørgelige utviklingen om at alle skal tenke likt og mene likt. Han var så forfriskende og gikk sine egne veier i verdens mest populære idrett, men også ellers. Politisk valgte han også et parti som gikk sine egne veier.

I de dager «Matta» døde tok jeg til orde for å få han og Karsten opp på sokkel utenfor Sør Arena til Karstens 90-årsdag. Det gikk ikke, men i dag mener jeg ikke det samme. Statuen burde selvfølgelig stå på torvet.