Flere og flere får kreft, skriver VG på forsiden av dagens avis. Jeg lot den bli i stativet.

Mange av tilfellene kunne vært gjort noe med, men slik den sykdommen har utartet seg kan en enkel hendelse tidlig i livet være årsaken, eller et langt liv med mye røyking. Redselen for den sykdommen er så til stede i hverdagen at jeg ikke hadde fungert i en «vanlig» jobb.

Ikke en gang de nærmeste vet hvordan frykt påvirker dagene. Det er min lille hemmelighet.

Det blir verre med årene, fordi sannsynligheten for å bli syk blir større jo eldre man blir. Hjemme slukker jeg lyset på badet for å unngå å oppdage noe som kan sette fantasien i sving. Jeg trykker på knappen på toalettet før jeg står opp for å slippe å se noe der nede. Hvis jeg befinner meg i en fase der jeg kjenner symptomer på noe trekker jeg meg inn i meg selv og blir taus som graven. I motsetning til de fleste hypokondere holder jeg meg unna legen, av frykt for at «symptomer» blir til noe farlig. Tida er min beste venn, men tida kan gå veldig langsomt i en herjet periode.

Lege og professor Ingvard Wilhelmsen har fortalt at det meste som skjer av alvorlig sykdom handler om flaks og uflaks og ingenting annet enn det.

Det forteller ikke gårsdagens avis meg. Tvert imot står det at mange av krefttilfellene er selvforskyldt. Men ikke alt selvforskyldt kan man gjøre noe med, og jeg anser heller ikke «flaks og uflaks» til å være noen form for trøst.

Og så er man vokst opp på kjøttdeig og sukker.

Men hva har så kreft med skilsmisser å gjøre? Ingenting! Men fakta er at nesten halvparten av oss skiller seg. Det er omtrent like mange som får kreft. Skilsmisser og kreft følger hverandre som to skygger man helst ikke vil ha i nærheten av seg. Skilsmisser og kreft er begge utfordringer som koster blod, svette og tårer. Begge koster samfunnet dyrt. Mange skiller seg. Mange får kreft. Noen opplever begge deler.

I en vellykket verden som Norge kan vi si at det er alltid en årsak til skilsmisse, selv om den ikke alltid er like opplagt. Forskjellige personligheter som aldri blir enige, krangler om hverdagslige sysler, økonomi, utroskap, tidsklemmer eller den klassiske – at man «gled fra hverandre og skilles som gode venner».

Jeg er av dem som mener skilsmisse svært sjeldent er et alternativ, spesielt ikke der barn er involvert. Symptomene på kreft og skilsmisse ligner ofte på hverandre.

Man ser syk ut og mister vekt.

I likhet med i skilsmisser tror jeg alltid det er en årsak til kreft. Hvis ikke hadde like mange fått det for hundre år siden.

Men som julegaven Kreftforeningen pleier å servere oss hvert år på denne tida sier: Stadig flere får kreft.

Når man lever med angst for sykdom hver eneste dag forstår man fort realitetene, uten at man har noen svar. Det er ganske frustrerende og irriterende.

Det er to ting som har endret seg drastisk de siste årene. Jeg tror at selv om svarene er mer kompliserte enn som så, er det strålingen og maten vi må gjøre noe med.

På 90-tallet begynte faren min å legge vannflasker under sofa og seng, fordi det styrte vannårene bort fra der han befant seg. Det hjalp mot ryggsmerter og andre plager. Det var en periode han nesten var besatt på dette, til tross for at han bodde i blokk fire etasjer over bakken. Min far var en svært sindig og realitetsbevisst mann, så selv om vi lo av han tok vi det alvorlig.

Hva er datidens vannårer mot dagens WIFI, mobiltelefoner og nettstråling? Hva er maten de laget fra bunnen mot dagens ferdigbehandlede kjøttvarer?

Helsedirektoratet slo fast at kjøttdeig, skinke og pølse er like farlig som asbesten vi solgte i løsvekt på Ole Moe i 1986, like farlig som tobakken som ble produsert på Tiedemanns tobakksfabrikk.

Helsa vår ligger i hendene på RIMI-Hagen, Reitan og et par andre kjøttbaroner. Hvis noen tror at disse er opptatt av vår helse i nevneverdig grad minner jeg om Arthur Schopenhauers ord:

«Rikdom ligner sjøvann: Jo mer man drikker av det, desto tørstere blir man»

Nå gjelder dette oss alle, inkludert politikerne. Dermed er den onde sirkelen satt. Det er svært vanskelig å forhindre kjedene fra å fortsette sin ville ferd mot å lage mer kostnadseffektiv usunn mat som er billigst mulig og mest mulig salgbar til oss forbrukere.

Det er svært vanskelig for en politikerhorde som vil ha mest mulig inn til statskassa å forhindre at kjedene får det som de vil.

Enda mer umulig å stoppe regelen om arbeidslinja slik at ingen av oss har hverken tid eller råd til å lage sin egen økologiske mat.

Helsedirektoratets skremmeskudd treffer blink. Men å be folk spise mindre kjøtt og ferdigbehandlet mat er det samme som å be oss slutte å spise. Man dør vel uansett. Det er bare å se på hva matvanene har vært de siste femti årene.

Noen slipper unna, men færre og færre sier VG. De som overlever blir eldre, fordi legevitenskapen er kommet lengre enn for hundre år siden.

Jeg for min del foretrekker skilsmisse.

Når man blir skilt, kan man alltids gifte seg på nytt.

I går fikk jeg beskjed fra skolen om å skrive under på et papir hvis ungene skulle delta i julegudstjeneste og juletregang. Det er godt jeg ikke er lærer og måtte skrive dette, for da hadde jeg fått sparken.

Skal unntakene få lov å bestemme utviklingen? Hvis årsaken er hensynet til andre religioner, har man egentlig spurt våre nye landsmenn om de vil vi skal nøytralisere oss? Ville ikke vi måtte leve med deres tradisjoner om vi flyttet til deres land? Lever vi ikke i et land med sterke tradisjoner fra vi var født? Jeg finner ikke lappen hvor jeg skal signere for datteren min, noe som betyr at jeg må si ifra på skolen hvis hun skal delta. Selvsagt skal hun delta, men å gi beskjed krever en aktiv handling for noe som har vært selvsagt hele livet. Da er det lett å glemme.

Snart er det slutt på tradisjonelle julesanger. Snart er det slutt på alle de tradisjoner som faktisk er årsaken til at vi feirer jul i Norge.

I virkelig gamle dager pleide vanlige familier å lese juleevangeliet høyt på julaften. Deretter var det gang rundt juletreet mens de sang tradisjonelle julesanger som «Jeg er så glad hver julekveld, for da ble Jesus født». I litt gamle dager, fra tiden jeg vokste opp på 60- og 70-tallet, var julen fortsatt forbundet med Jesu fødsel. Kirkene var fulle på julaften, hele skolen hadde juleavslutning i kirkene og i romjulen var mange av oss med på menighetenes juletrefester, selv om vi ikke gikk i kirken til vanlig. Det var mange pakistanere i Norge på den tiden, men de som evt. ba om fritak sa sikkert ifra til læreren om det.

Noe begynte å bevege seg i en annen retning rundt årtusenskiftet. Det skjedde gradvis, men likevel ganske brutalt for mange. Før vi arrangerte den første Protestfestivalen ble plutselig meningsklimaet endret. Man fikk ikke lenger lov å mene det man alltid hadde ment. Det var bare begynnelsen.

Plutselig blir det problematisk med kristne symboler i et land som har vært kristent siden Olav Den Helliges tid.

I dag pakker vi ned kors og kristne symboler på samme måte som vi pakker ned juletingene når julen er over. Forskjellen er at disse viktige symbolene neppe blir pakket opp igjen. Det er mye som er endret bare på noen få tiår. I Arendal nekter kommunen religiøs bruk av høyttalere. De ønsker ikke at religiøst innhold skal forkynnes i Arendal sentrum. Nå kan det skje en helomvending i Arendal fordi mange reagerer, men tegnene i tiden er tydelige. Når NRK nektet Siv Kristin Sællmann å ha kors rundt halsen som nyhetsoppleser var det en videreføring av den sekulariseringen som skyller over Norden i denne tid. Tegnene er tydelig også i skolen, der kristendom er byttet ut med religion, der man må skrive under på om barna får delta i julegudstjenester eller gå rundt juletreet og synge julesanger.

«Deilig er jorden» er i ferd med å bli tabu. Det er flaut for de nordiske landene der Sverige har gått lengst av alle i den såkalte nøytraliseringen.

Nøytraliseringen har skylt innover de nordiske landene som en tsunami, og tatt med seg det meste av kristendommens tradisjoner. Det er slik det oppfattes av mange.

Det er liten tvil om at det foregår en avkristning, selv om man hardnakket hevder det er tull. Mye av avkristningen må kirken ta skylda for. Mye strid rundt homofile prester, ansettelser av samboende og større teologiske uenigheter som har kommet til overflaten har nok vært med å skape avstand til kirken for mange.

Det er mye som er galt rundt utviklingen. Mens andre religioner blir møtt på en helt annen måte skal de kristne tradisjonene pakkes inn og gjemmes på loftet.

Ytringsfriheten er truet. Det er etniske nordmenn som står bak utviklingen. Det er et enda større tankekors.

Før nyttår i fjor skrev jeg i min blogg at Klassekampen i 2015 kommer til å skrive mer om religion. Det fant avisa såpass morsomt at de satte utsagnet på trykk i avisen. Nå ruller året mot slutten og avisa har skrevet mye om religion og ikke minst om kristendommen. Det har gjort dem godt. Avisa som før var regnet som venstresidas avis er blitt den avisa som i størst grad fronter tabuer og det politisk ukorrekte. Det er også den avisa som har størst opplagsøkning i landet.

I motsatt tilfelle kan man studere liberale Dagbladet, som først og fremst har blitt kritisert for å være for politisk korrekt, bl.a. nylig i diskusjonen rundt Hege Storhaug. Dagbladet er den avisen som mister flest lesere.

Langt fra bare motstanderne av kristendommen er blitt aktivister for det sekulære samfunn. I like stor grad er det de mer passive medlemmer av statskirken. Samtidig har de mer aktive i større grad blitt nødt til å si ifra. Mest interessant er det at mange ikke-troende og de som ikke har interessert seg så mye for religion nå reagerer. Tradisjoner betyr mye for veldig mange, uansett hva de tror på.

I januar er det klart for nye fellesmøter i Domkirken i Kristiansand. Hvor sterkt sekulariseringen har påvirket samfunnet får vi en pekepinn på da. Normalt trekker fellesmøtene mye folk, men jeg blir ikke overrasket hvis fellesmøtene i januar setter nye rekorder, til tross for at årets hovedtaler ikke er blant de mest kjente.

Sten Sørensen og Lasse Rosten skrev et avisinnlegg i flere aviser nylig der de spør om det finnes noe som er nøytralt. Det er et viktig spørsmål.

Human Etisk Forbund har utvilsomt sin agenda. Uansett hvordan vi vrir og vender på det er ikke-tro også en tro. «Jeg tror ikke på noe» kan kanskje ikke defineres som en religion men er like fullt en tro slik jeg ser det.

Hva er så nøytralt? Ønsker man å lage et nøytralt eller sekulært samfunn er ikke veien å gå å ta bort det vi kan kalle våre røtter og identitet. Veien å gå er å la tradisjonene bestå, men gi fritak for de som ikke ønsker å ta del i dette.

Røtter og identitet er selve grunnkjernen i det å være menneske.

Et oppbrudd etterlater alltid spor etter de som dro. Det vi forlater eller som forlater oss vil fortsette å prege oss, enten det gjelder mennesker som har stått oss nær, eller verdier de eller samfunnet vi har tatt del i har gitt oss. Vi kan aldri helt forlate vår fortid.

Identitet er viktig, uansett hvilken religion man tilhører.

Jeg var en gang redaktør for en diktbok om røtter og identiet. Der skrev jeg i forbindelse med utgivelsen at det å bryte opp fra sine røtter betyr flere løse familiebånd. Dette fører til at menneskene blir mer rastløse, får sterkere tomhets- og ensomhetsfølelse. Dette kan igjen gi utløp i økende kriminalitet, økt forbruk av stimuli og mer stress som uttrykk for et større idetitets-tap.

Livet er uforutsigbart på nesten alle plan. Det å ha med seg tradisjoner, røtter og det vi husker som noe godt og trygt fra barndommen er med og former oss videre i livet.

Forfatteren Olav Mosdøl skrev i sitt mest kjente dikt:

«Røter
treng
ein ungdom
for å opne
blomen mot ljoset.

Rotfeste
treng
eit menneske
for å bere
bører i motvind»

I forbindelse med utgivelsen av boken «Marco – ildsjel og forbilde» hørte jeg Marco Elsafadi snakke varmt om sin barndom og sine foreldre på en måte som beveget mange. Han er selv vokst opp i en annen kultur og religion enn vår, men har på grunn av verdiene videreført fra sine foreldre fått en så god voksentid at han bruker den til å hjelpe andre unge som sliter i samfunnet. Han har bl.a. engasjert seg sterkt i barnevernsproblematikken.

Jeg vokste opp med «fadervår», julesalmer og kristendomsundervisning på skolen. Det har vært godt for meg, uavhengig av hva jeg måtte tro i dag.

«Nøytralt» er for meg noe grått og ullent. «Nøytralt» er å ikke kunne ta stilling, ikke mene noe. «Nøytralt» er usikkerhet, utrygghet.

Sverige er blitt sett på som det land i Europa som har gått lengst i sekularisering og nøytralitet.
Samme land var nøytralt under 2. verdenskrig, men det var «utenpå». Få land var til så stor hjelp for nordmenn under krigen som Sverige.

Det finnes ikke noe nøytralt

Bare unnvikenhet.

De neste dagene kommer media til å være spekket med stoff fra klimaforhandlingene i Paris. Det er det dette skal handle om.

Desember ruller mot jul mens verden går ufortrødent videre. Om noen dager kastes ballen rundt i forbindelse med håndball-VM. Kjøpefesten Black Friday forrige fredag gav salgsrekorder, men ellers går livet som det pleier.

De færreste av oss vanlige dødelige bryr oss om klimaforhandlingene, men hvorfor skulle vi. Det er som med alt annet i samfunnet, det handler om penger.

Erik Dammann har i mer enn 40 år vært blant Norges mest iherdige kritikere til samfunnsutviklingen. «Vi går utfor stupet,» sa han da han mottok Erik Byes minnepris på Protestfestivalen i 2010.

Før jul i fjor skrev DNs kommentator en rapport fra klimaforhandlingene i Lima der han formidlet hvordan Bolivias president Evo Morales ble sett på «som en full onkel de helst hadde sett ikke kom i år». Men Morales var ikke full, bare fokusert på å avskaffe kapitalismen. Han omtalte flere av de tilstedeværende for å være både tyver og løgnere. «De stjeler vår fremtid,» sa han om de rike landene i verden. Lengst nord i verden sitter vi, og om vår egen miljøvernminister fra Høyre var representert i Lima er jeg rimelig sikker på hun vred seg i stolen. Morales sa nemlig noe viktig da han prekte utover sin tilmålte tid. «Fellesskap er viktig. Kapitalismen er døden,» tordnet han.

Han fortsetter kampen mot kapitalismen også på Cop21 Paris, klimaforhandlingene som nå er i full gang i Frankrikes hovedstad. «Moder jord er farlig nær enden, og kapitalismen har skylda,» uttalte han til pressen i forbindelse med årets forhandlinger.

Morales mener nemlig at vi ikke løser klimaproblemet med mange millioner. Vi må få slutt på systemet, sa han i fjor. Han preker makta midt imot, Morales, og har fått skryt for å ha fått sitt eget land på rett kjøl. «Fra han overtok i 2006 har denne bondepresidenten som ledet kokabøndene, gitt Bolivia et bedre og stødig statsstyre. Helse og utdanning når frem til nesten alle. Statens økonomi er ryddig. Rikdommene er omfordelt og fattigdommen merkbart mindre. Og framfor alt er urfolkene, flertallet av innbyggerne, for første gang på et halvt årtusen fullverdige deltakere i samfunnet og statsstyret», skrev Dagbladet.

Det er med andre ord ingen grunn til å se på Morales som en «full onkel». Men for verdens toppledere, deriblant statsminister Erna Solberg, handler klimaforhandlingene først og fremst om å vise seg frem og ikke minst mingle med hverandre.

I den sammenheng hadde de nok helst sett at Evo Morales ikke forstyrret selskapet.

Når man ser på samfunnsutviklingen både lokalt, nasjonalt og internasjonalt er det et tragikomisk skue vi er vitne til. Det handler om penger. Det handler alltid om penger. Selvsagt gjør det det.

Derfor er det pinlig å se hvem som vil bli avbildet med hvem de neste dagene.

Offisielt handler det om å møtes for å finne løsninger på problemer, men uoffisielt er det nok først og fremst for å bygge allianser i den evige runddansen for å bygge allianser, i tilknytning til penger. De få som faktisk vil noe mer enn prat – som Morales –  blir sett på som urokråker, plageånder eller hva enn man velger å kalle dem.

Men litt rettferdighet skal vi gi de andre. De skal ha honnør for å ville gå den rette veien.

Noe må vi begynne med.  Et steg er bedre enn stillstand.

Problemet er at sirkelen er umulig å bryte. Få utenom Morales ønsker bruddet med kapitalismen. Man er låst fast som det heter og jeg vet litt hva jeg snakker om. Jeg driver en Protestfestival mot apati og likegyldighet og «mot den ensporede markedstenkningen», men er helt avhengig av de samme kapitalistene for å overleve.

Jeg innser at det er på toppene omveltingen må begynne. Det er på bunnen, nede hos oss andre dødelige at vi må følge utviklingen for å klare oss.

Klimaalibiet er når rikingen forhandler om store utbygginger, store penger, før han setter seg i sin klimavennlige Tesla og glir lydløst hjem for kvelden.

Kikker du bak fasaden, bak de fancy dressene, Teslaen, ja da ser du hvor landet ligger. Det handler om å følge i sporene til de mest vellykkede. Det handler om vekst og inntjening.

Neste gang du ser gravemaskinene sanere et hus i din by vet du at det antakelig ikke handler om fornying, men renspikka kapitalisme. Neste gang du ser køene av folk som handler julegaver vet du at det ikke handler om å være storsinna, men om å kunne kjøpe mest. Neste gang du leser om en sak fra klimaforhandlingene i Paris vet du at det handler om nettverksbygging, eller det vi på godt norsk kaller investering. Det handler også om gamle venner som møtes en gang i året.

Men hvis kapitalismen er døden, hva er så livet?

Den sosialistiske tankegangen om å «dele godene» og si nei til kapitalisme har heller ikke fungert. Vi ser ikke ut til å slippe unna de tre farlige ingrediensene makt, sex og penger. Det hjelper ikke så mye å ville det rette, når man hele tiden gjør det som er feil.

Heldigvis finnes det kapitalister som faktisk gjør noe, selv om de ikke er i flertall. Det gir håp.

Jeg tror vi må være dette bevisst: Klimaforhandlingene handler utad om klima, men innad vel så mye om millioner av kroner. Skal vi ville endringer for klimaet må vi også endre den økonomiske tenkemåten.

Protestfestivalen har ikke satt klima på dagsorden på flere år, rett og slett fordi det vil ruinere oss. Det er et tungt tema. Man ser de varme vintrene og blir bekymret, men så kommer plutselig en iskald vinter med store snømengder og alt er glemt.

Klimaspørsmål interesserer ikke folk, det er forståelig. Når ikke verdens statsledere evner å se verdien eller bli enige om tiltak som virker, hvordan skal vi kunne gjøre noe.

Når Erna Solberg nå har inntatt Paris har hun med seg mye penger å bidra med, men hjelper det? Jeg tviler. Man må endre hele samfunnsstrukturen.

Ofte handler løsningen om å sette opp prisen på noe som bare rammer de svakeste. Det er dårlig klimapolitikk. Og irriterer dessuten mer enn det engasjerer.

Vi må sette oss mål vi kan gjennomføre. Vi må score de målene vi setter oss fore.

Uten å tenke nytt er jeg er redd vi må nøye oss med å stole på håndballjentene.

De scorer i alle fall.