I år har det stått mye i aviser om det å være fattig. 3-barnsmoren som var blitt intervjuet i en avis denne sommeren fikk ikke økonomien til å henge i hop. Hun jobbet deltid, men ville ikke kalle seg noe «sosialtilfelle». I 7-10 dager hver måned har hun ikke en krone på kontoen sin og ligger våken om nettene fordi hun bekymrer seg for hvordan hun skal få mat nok til familien. 1190 euro eller cirka 12.000 kr per måned netto i husstanden er grensen for å havne under fattigdomsgrensen. 3-barnsmoren sto ikke omtalt i en norsk avis, men i finske Vasabladet. Det er urovekkende nok. I Norge er det blitt atskillig verre å få regnestykkene til å gå opp.

«Norge er et høykostland. Her regjerer helt andre kostnadsnivåer. Du kan ikke sammenligne kostnader i Norge med noe annet land i Norden,» sa hun jeg snakket med på Telenor da jeg forsøkte å finne ut hvorfor mobilen slo seg av nett etter kort tid i andre nordiske land. Finnene eller svenskene kan sitte uendelig lenge på nett fra mobilene sine i Norge.

Arbeidslinja har gjort nordmenn avhengig av to inntekter i husstanden for at vi skal klare oss, men hva med alle de som ikke har to gode inntekter og heller ikke kan skaffe dem?

Skatter hjelper lite mot den ulikheten som nå vokser fram i Norge, skrev Ottar Brox i sin spalte i Klassekampen i slutten av september. I hele den moderne verden er en ny klasse under utvikling, det som den britiske samfunnsøkonomen Guy Standing kaller «Prekariatet», som best kan defineres som folk som ikke kan vite om de har noe å kjøpe mat for i neste uke. Prekariatet vokser nå like hurtig som proletariatet under den industrielle revolusjon. Men i motsetning til proletariatet er prekariatet en ufarlig, maktesløs klasse, folk som kanskje kan bli kriminelle, men knapt nok noen trussel mot dem som har ansvaret for fattigdom, utdyper Brox i spalten sin.

Jeg skipper de vanskelige ordene og kaller prekariatet for underklassen. Underklassen er en voksende gruppe i Norge, som samfunnet må ta på alvor. Bortimot 100.000 barn er fattige i Norge nå, men det er foreldrene som er fattige. Fattigdom betyr at man ikke kan ta del i det de andre ungene gjør. Det betyr bl.a. at man ikke kan la barna spille fotball, gå i fornøyelsespark eller ha bursdagsselskap for ungene. Denne fattigdommen skyldes ulikhet, ikke reell fattigdom. Ulikhet er en farlig tilstand som verdens rikeste land må gjøre noe med. Sykepleieren og misjonæren Linda Tånevik som har jobbet i Afrika deltok i Protestfestivalens debatt om ulikhet i Norge. Hun hevdet det var enda verre å være fattig i Norge fordi man blir skviset ut av samfunnet.

Ulikhet kan føre til apati, en livsfarlig tilstand som gjør en større del av befolkningen til tapere i et samfunn, med tidlig død som «gevinst». Jeg nevner dette fordi vi nylig har hatt tabukveld på Protestfestivalen. Blant alle tabuer var Malin Lenita Viks bidrag «I blant hater jeg middelklassen mest av alt» det som fikk mest respons. Ikke så overraskende egentlig, for de fleste av oss tilhører middelklassen. Malin tilhører venstresida og har møtt motstand når hun har snakket om at hennes egen side har like mye skyld i problemet som høyresida.

«Jeg blir irritert på de i middelklassen som kaller fattigfolk og slitere for NAVere og snyltere, når de ikke aner hva de snakker om, når mediene hele tiden snakker om etniske forskjeller når ulikhetene vi ser i stor grad handler om klasseforskjeller. Jeg blir irritert når de vil ha søndagsåpne butikker fordi de vil handle når det passer dem og driter i at enda flere i de lavere klasser mister sin fridag,» forkynte hun.

Mimir Kristjansson i Klassekampen gav i 2011 ut boka som advarer mot de superrike. Direktør i Fritt Ord Knut Olav Åmås har advart mot de nestrikeste. Dessverre er det ingen andre enn Vik som har stilt spørsmål ved den rike og stadig voksende middelklassen.

Jeg vil påstå at middelklassen er en skummel klasse fordi den har makt og fordi så mange tilhører den. Kåre Willoch nevner i en epost at de som ikke har det vanskelig antakelig har problemer med å ta innover seg realitetene. Middelklassen er dermed selv uvitende. Jeg vil påstå at De superrike som ofte får skylda for ulikhet i større grad tar et samfunnsansvar, og lever dessuten såpass utenfor samfunnet for øvrig at de ikke utgjør noen trussel.

Facebook er blitt nåtidens klageinstans. Forsøker du å nevne utfordringer rundt de stadig økende klasseforskjellene er du på tynn is. Du er blitt en «sutrer». Middelklassen trigger misunnelse ved å legge ut «skrytebilder» fra fjerne himmelstrøk, mens mange av de som leser bare kan drømme om slike opplevelser.

Det er ikke barnet som lever i villastrøket som skaper den farlige ulikheten, men nabogutten. Middelklassen kjøper gjerne en kostbar elbil for å ha gjort sitt for miljøet og fortelle om det til sine venner fra underklassen. De har gjerne bilder av fadderbarn hengende på kjøleskapsdøra for å fortelle andre hvor flinke de er, men unngår å se tiggerne langs veien.

Bompenger er blitt et eksempel på middelklassens makt. Når de mange som utgjør denne klassen ikke protesterer fordi de har råd til det og vil ha bedre veier, får underklassen som må betale det samme enda større problemer. Middelklassen bagatelliserer underklassens problemer med at vi alle klarer oss i dette landet. Det er middelklassen som sitter i kommunestyrene og bestemmer hvordan vi skal ha det, derfor er det alvorlig. De utgjør rett og slett en form for uforskyldt arroganse. Eller som Protestfestivalen sa det i sitt hovedtema i fjor; «Ignorance is the enemy».

Verken de superrike eller de nestrikeste føler behov for å legge sten til byrden til de som ikke har det som dem. Kanskje skyldes det noe så enkelt som at de rikeste holder seg med de rikeste.  Dessuten er det de rikeste som taper på ulikhet. Økende ulikhet har kuttet den økonomiske veksten i Storbritannia, Norge og Finland med bortimot ni prosent. De andre landene følger etter.

Middelklassen som lever blant oss og har fulgt arbeidslinja med to inntekter er de vi må snakke mer om. Mange av dem stemmer høyst sannsynlig Arbeiderpartiet, og ikke Høyre.

Bare i Kristiansand er det på 3 år blitt 50 prosent flere foreldre som trenger sosialhjelp. Det skyldes i større grad en middelklasse fra både høyresida og venstresida i norsk politikk som ikke vet hva de snakker om.

Carl Frederik Prytz som jeg var så heldig å bli kjent med, skrev om «De privilegerte» allerede på 70-tallet:

«Alle disse velmenende
velutdannede kvinner og menn
med sin medfølelse og sin moral
sine interesser og veloppdragne små kjepphester»

Han avsluttet diktet slik:

«Men en dag skal en ulv i fåreklær
sitte foran mikrofonen i Huset
og før noen får stanset ham
spy ut sin illsinte viten
om verden utenfor hagegjerdet
blottet for velvilje så vi skvetter
og tumler opp av lenestolene».

Etter tabukvelden på Protestfestivalen sitter man igjen med en del spørsmål. Her dukket det opp mange tabuer, tema som burde komme oftere frem i lyset. Det gjelder abortspørsmålet, de negative sidene ved å skille seg, frivillig barnløshet, at også kvinner slår, borgerlønn mot fattigdom og det faktum at middelklassen som blir stadig rikere bestemmer utviklingen på samfunnet. Ingenting av dette stjal overskriftene i media. Det gjorde Hege Grostad som tok til orde for prostitusjon som samfunnsgode, eller mer kos som hun ettertrykkelig poengterte. Det er intet nytt under solen at sex selger. Journalister er som oss andre, de pirres av sex. Men fokuset står som et paradoks mot det forskere har kommet frem til.

I dag snakkes det om en aseksuell revolusjon. Det til tross for at det aldri har vært så lett å finne seg en partner. Det å finne noen å ligge med har aldri vært enklere, men flere og også flere yngre trenger potensmiddel for å vekke lysten. Roland Paulsen skriver om dette på svenske DN. På Tinder kan man sortere bort «de uinteressante» eller velge noen ved å sveipe til høyre eller venstre. Ideskaperne bak den norske datingsiden Sukker har blitt millionærer. Det er fullt opp med innbydende profiler på både Match og Møteplassen og utallige andre nettsteder. Nettdating er den nestvanligste måten å finne en partner på.

Til tross for dette kan det virke som seksualiteten ser ut til å lide, skriver Paulsen. Ifølge United Minds har antallet ligg pr. innbygger aldri vært så lavt siden hippiesommeren 1967. Dette gjaldt Sverige, men trenden gjelder for hele verden. Nå diskuteres utbredelsen av «desire disorders» (lav sexlyst) og hva som er årsaken til at menn under 40 år ser ut til å få større problemer med impotens. Viagra setter stadig nye rekorder, og særlig blant yngre mennesker. Mange ser ut til å ha mistet lysten, i jungelen av potensielle partnere.

Har dette «kjøttmarkedet» forstyrret seksuallysten? Bibelen kan se ut til å gå seirende ut av verdispørsmålet ved å fremheve ekteskapet «til døden skiller dere ad» som den beste måten å dele et samliv på.

Det står i så fall i grell kontrast til behovet for kos, slik Hege Grostad tok til orde for på festivalens tabukveld og slik media valgte å fremheve dette som det fremste tabu fordi folk var «stillest» da hun formidlet sitt budskap. Jeg overhørte en samtale etterpå om dette, der det fremkom at stillheten nok heller skyldtes en slags flauhet hos publikum.

Man kan se kos og sex adskilt slik vi gjorde på Protestfestivalen i fjor da vi for første gang i Norge presenterte den nye europeiske trenden «cuddle party» som går ut på at fremmede mennesker legger seg i «bunker» og tar på hverandre uten at det foregår noe seksuelt. Det er rett og slett bare behovet for nærhet, det å bli strøket på, som blir tilfredsstilt. I intervjuer forteller de som har prøvd cuddle party om større selvtillit, bedre humør, bedre psykisk og fysisk helse osv.

Stadig flere lever alene, enten over lengre tid eller i perioder. Behovet for kos burde således være høyaktuelt. I dyrenes verden vet man at mange dyr dør uten nærhet. Vi vet at mennesker trenger nærhet for å ha det godt og at de som lever alene statistisk dør tidligere.

Kan det tenkes at det enorme fokuset på sex, prestasjoner og attraktivitet gjør at mange mister lysten og gleden og ramler av lasset? Kan det være årsak til at en økende trend med aseksualitet?

Roland Paulsen nevner den franske forfatteren Michel Houellebecq som forklarer hvordan nettdating kunne se ut på begynnelsen av 90-tallet. «165 58K 90 TP» var en typisk måte å innlede en samtale på for en kvinne. Det første tallet sto for lengden, det andre for vekt og det tredje for brystmålet. En kvinnelig dater kunne få tallet «20/8» fra en mann. Det første tallet sto for erigert lengde. Det andre for bredde. «Antakelig en smule overdrevet», repliserte Houellebecq. Forfatteren diskuterte muligheten for å brenne en CD-skive der verdensbefolkningen var delt opp i disse målene, som en summering av det viktigste for menneskeheten. Bildet ville på den ene siden vist den seksuelle konkurransen og på den andre siden depresjonen den ville føre til, som seksualitetens hoffnarr.

Forfatterens kritikk retter seg først og fremst mot 68-generasjonens «seksuelle revolusjon». Det som psykoanalytiker Wilhelm Reich og Herbert Marcuse hadde forestilt seg som en vei mot sosialismen, ved å bryte med den borgerlige moralen og sinnets oppvåkning, ble i stedet startskuddet for en narsissistisk æra der seksualiteten ble et smøremiddel for kapitalismen. Konkurransetenkningen som tidligere var begrenset til økonomien spredde seg til den intime sfære. Pornoindustrien eksploderte, prostitusjonen økte. Seksualmoralen ble slik at man fikk plusspoeng for å ligge med flere, minuspoeng for kvinner. Skjønnhet, ungdom og makt tok over, ifølge Houellebecq.

Sekstiåtterne må ha bommet på sine intensjoner. Den seksuelle revolusjonen førte til friere abortlover, tillatt homoseksualitet, friere samtale og i det hele tatt det man i dag kaller et friere samfunn. Alt dette er nok i tråd med sekstiåtternes intensjoner, men ikke konkurransen, kapitalismen og alt det andre som har fått større fokus.

Hvor mange man får ligge med avgjøres av valutaene (økonomi, kulturell og sosial kapital) men først og fremst hva sosiologen Catherine Hakim kaller «erotisk kapital» (forenklet: seksuelt attraktivt utseende).

Menn går mer etter utseende enn kvinner, selv om det kan virke som det er i ferd med å utjevne seg. Likevel er det sånn at kvinner gjerne søker jevngamle menn, selv om min gamle bekjente Helen North (Grethe Nordgård) tar til orde for eldre kvinner som liker yngre menn i boka «A Diary of a Norwegian Cougar». Menn vil helst ha mye yngre kvinner, selv om de kanskje må medberegne å få et ekstra kull med unger i moden alder.  Kvinnene skal være attraktive og unge, gjerne så unge som i 20-åra uansett alder på mennene.

«De skäms över att ha ett förhållande med oss som är lite kraftiga», fortalte en kvinne. «Men man duger att ha till sex.»

Når man ser alt dette i lyset forstår man kanskje litt av den nye oppdagelsen, at mange har fått problemer med manglende seksuell lyst. Det får meg til å tenke på en linje i en av Kris Kristofferson sine sanger.

Låta «Burden of Freedom» ble fremført av Julie Gibb på årets Protestfestival. Her synger Kris:
«Hjelp meg å bære byrden av frihet. Og gi meg mot til å være den jeg kan være».

Media bør revurdere fokus fremover. Sex er i ferd med å bli et slitt begrep. Tabu er noe av det Øyvind Kleiveland og Morten Dahle Stærk snakket om. Tabu er sex og samboerskap som synd, og at man ikke skal bryte ekteskapet, uansett.

Byrden av frihet kan bli blytungt. I et samfunn der stadig flere lever alene, kan det se ut som vi trenger i større grad å bry oss, mer verdifokus, mer kos og mindre sex.

Kanskje får man lyst på mer sex.

Nå er det tretti år siden denne tragiske hendelsen. Han var en bekjent, og skulle ut i sin første jobb. Egentlig skulle han begynt mandagen, men de ringte og ba han komme lørdagen i stedet. Akkurat den dagen skjedde det en ulykke akkurat der han arbeidet. Det ble skjebnesvangert. Vi snakker ofte om skjebnen når slike hendelser oppstår, men også når det skjer positive hendelser som man nesten ikke kan tro er tilfeldige. Det gjelder for eksempel han som ikke hadde planer om å levere inn noen Lotto-kupong fordi han aldri tippet, men så gjorde han det den dagen likevel og ble 2 millioner rikere. Overlege i psykiatri Øyvind Ekeberg uttalte nylig i et intervju som handler om flyskrekk følgende: «Vi pleier å si at sannsynligheten for å dø i forbindelse med en flytur er lik null, pluss skjebnen».
John Greens bestselgende ungdomsbok på norsk hetende «Faen ta skjebnen» handler om en 16-åring med kreftdiagnose. Vi liker ikke skjebnen. Den er uforutsigbar og grusom, hvis vi tenker på de negative sidene. Men det er også positiv skjebne.

Om skjebne står det på Wikipedia at «skjebne eller lagnad refererer til en forutbestemt rekke av hendelser. Det kan være å forstå som en forutbestemt fremtid, enten det er generelt eller for et enkeltindivid. Skjebne er en sammenheng eller et konsept som baserer seg på en tro eller en overbevisning om at det er en bestemt naturlig orden i universet»

Jeg har vært opphengt i skjebne siden ulykken som tok livet av min bekjente. Skjebnen skremmer meg, utfordrer meg og lager kluss i planene mine. Plutselig snur jeg i forhold til planer jeg har fordi jeg er redd for skjebnen. Det finnes så mange eksempler på at skjebnen faktisk finnes, og at det er en mening med alt som skjer. Når det gjelder fly f.eks. har jeg hørt at hele Kongefamilien aldri flyr samlet i samme fly. De vet at flyulykker er så sjelden at sjansen for at noe skal skje er lik null, men så er det dette med skjebnen da, som man ikke er herre over.

Jeg kunne nevne en rekke hendelser i livet mitt som tilsier at skjebnen faktisk eksisterer. Hadde jeg nevnt bare noen av disse hendelsene, tror jeg du hadde trodd meg. Men de er for private til å dele i offentligheten.

Det jeg vet er at livet er meget kort, muligheten til å få noe ut av det er begrenset og tilfeldigheter eller skjebne kan spille en stor rolle. Den amerikanske forfatteren Nick Tosches sa en gang om den amerikanske cowboyen; «han blir født, vokser opp, gifter seg, roter litt rundt og så dør han». Slik er det vel med de fleste av oss.

Hvis skjebnen finnes er det et stort og rungende spørsmål vi kan stille oss. Kan vi forandre skjebnen? Kan vi endre på den skjebnen som ser ut til å være oss gitt? Det blir også ren gjetning. Vi vet ikke en gang hvor skjebnen fører oss. Det jeg vet er at livet mitt har gått i bølgedaler. Etter noen svært magre år kommer noen rike år. Deretter snur det, før det igjen kommer noen gode år. Jeg forundres over at dette alltid skjer, at det som er på vei mot stupet alltid ser ut til å ordne seg til sist. Er det tilfeldig, eller er det skjebnen?

I det siste har tankene mine dreid seg mye om skjebnen igjen. Jeg er på vei opp etter tunge år, men jeg er blitt eldre. Skjebnen har festet grepet. Jeg klarer ikke helt å glede meg over det gode som skjer fordi jeg hele tiden tenker at nå kommer det til å skje noe kjipt.

Nylig besøkte jeg Bergen og professor Ingvard Wilhelmsen som driver Hypokonderklinikken. Han gav meg en lekse hjem til Kristiansand. Skjebnen finnes ikke. Den er oppspinn. Nyt livet. Gled deg. Lev.

Jeg har virkelig prøvd å ta det til meg, men opp i alt dette leser jeg om så mange «skjebner» og lurer også på hvorfor jeg kaller det skjebner. Det trenger ikke være en skjebne når noen en kjenner blir alvorlig syk. Det kan faktisk være som professoren sier, tilfeldigheter. Det aller meste som skjer er tilfeldigheter. Men jeg argumenterer mot professoren. Det var neppe tilfeldig at Titanic som ikke kunne synke sank. Det var neppe tilfeldig at jeg som ikke drakk alkohol eller gikk på byen gjorde nettopp det 17. mai 1990, og der traff den første store kjærligheten, som også gav meg mitt første barn. Det var neppe tilfeldig at noen jeg kjenner tilfeldigvis viste sin føflekk til legen da hun fulgte med da venninna skulle ta bort en ufarlig.

Men hvis det er slik at det aller meste som skjer er tilfeldigheter, har vi da noen grunn til å tro at det finnes en Gud som styrer det meste, eller er hele livet bare en rekke med tilfeldigheter, påbegynt i det store smellet en gang for lenge siden?

Jeg er ikke den eneste som har fundert på skjebnen. Karl Ove Knausgård f.eks., har skrevet om skjebnen, men kommer ingen vei han heller.

Jeg er dog ikke uenig med «Knaus» om at vi er uforanderlige, at «den vesentlige delen av vår karakter står fast fra den dagen vii blir født til den dagen vi dør, og at alle forestillinger om forandring og forbedring bare er små justeringer vi gjør for å kunne fungere i det sosiale, altså ut fra hensynet til andre».

Når vi er uforanderlige eller holder stø kurs er det lett å tenke at det er tilfeldighetene eller skjebnen som styrer vår fremtid. Skummelt, ikke sant? Vi snakker altså om uvissheten, den farligste tilstanden et menneske kan leve i, men også den mest normale. Vi tikker mot døden, ubarmhjertig og nådeløst som i den gamle låta til Reverend Gary Davis, «Death Don’t Have No Mercy».

Vi kommer aldri til å finne ut om alt er tilfeldig eller styrt av skjebnen, før vi altså ligger der i det hinsidige.

Jeg snakket om dette til min beste venn her forleden. Han syntes ikke det var noe trøstende at professoren sa at alt var tilfeldigheter. Jeg var enig med han i det. Men en ting har professoren rett i. Vi må nyte livet, glede oss og leve.

Oss uforanderlige holder stø kurs mot forliset. Vi kan bare gjøre som de gjorde på Titanic,

Danse hele veien.