Jeg trodde det knapt, at Sverige var kommet lenger i nøytraliseringen enn Norge.  Det var hjemme hos den svenske rockelegenden Ulf Christiansson utenfor Gøteborg i helgen jeg ble gjort oppmerksom på det. Knapt hjemme igjen kommer nyheten om at det kjønnsnøytrale pronomenet «hen» tas inn i det svenske språket og i den neste utgaven av den svenske ordboken Svenska Akademiens Ordlista, allerede denne uka. Sjefredaktøren for ordboka forteller at de har fulgt ordets utvikling over flere år og slått fast at det ikke er noen døgnflue. Flere barnehager og barnebokforfattere har allerede tatt ordet i bruk.

«Hen» henspeiler på at vi i Norden skal være et nøytralt folkeslag. De som ikke er «han» eller «hun» kan få være «hen». Derfor skal det inn i det svenske språket. Ikke alle vil være enig i at «hen» er med å utvikler et nøytralt levesett, men det viderefører i alle fall bølgen om å bli et nøytralt folkeferd.

Vi som bor hos lillebror i vest har hele tida trodd vi var foregangsland i nøytraliseringsbølgen som skyller over Europa. Vi har religionsnøytralitet, kjønnsnøytralitet og sikkert en hel del andre, med flere nøytrale områder som følger. Aldersnøytralitet er i komminga. Før var pensjonsalderen 67 år, men i dag føler friske eldre seg diskriminert av at man er tvunget til å slutte å arbeide. Aldersnøytralitet sier at alder ikke skal være til hinder for å få jobb, og heller ikke være grunn for at du må slutte å jobbe. Du skal kunne gjøre som de gamle cowboyer, stå på til du faller om, selv om det kan bety at unge folk i etableringsfasen vil få problemer med å få jobb. Vi blir jo stadig flere eldre.

Under 2. verdenskrig var Sverige nøytrale, og holdt seg på den måten utenfor krigen mot nazistene. Nøytralitet har sjelden vært et godt varemerke fordi man ikke står for noe, eller velger å stå utenfor noe, som konflikter. Under krigen var det likevel noe positivt med Sveriges nøytralitet. Svenskene tok imot norske forfulgte og jøder som var på rømmen fra nazistene. I Sverige fikk de husly og mange reddet livet. Norske sabotører var blant de som kunne redde livet ved å komme over grensen til Sverige. Jeg hørte sågar i helgen at mot slutten av krigen hadde svenskene begynt å ane krigens slutt, hadde begynt å ta parti og forberedt hjelp til de krigstappede nabolandene. Blant annet hadde det svenske politiet i Gøteborg satt i gang et arbeid med å forberede en politiutdanning for nordmenn, fordi de regnet med at norsk politi var så nazifisert at de ikke selv var i stand til å bygge opp et nytt politisystem. Norge trengte ikke hjelpen, men i en park utenfor Gøteborg står fortsatt dette arbeidet som et symbol på at selv nøytralitet møter motbør når søsken eller gode venner trenger hjelp.

På sett og vis forteller denne historien at det går ikke an å være nøytral. Du kan bestemme deg for å være nøytral. Du kan til og med lage regler som er nøytrale. Men til sist er det hjertet ditt som tar kommandoen, og da hives all nøytralitet på bålet.

Jeg vet også av egen erfaring at nøytralitet ikke alltid er av det gode. I en opprivende skilsmisse velger kanskje en av dine beste venner å forholde seg nøytralt ved å bidra til noe som kan virke provoserende på deg, noe som for deg er ensbetydende med at han tar parti med motparten.

Krenkedebatten som pågår nå er nesten blitt en parodi. Det er knapt en kommune uten en krenkedebatt. Du finner de selv i de minste kommuner, på bygdetunet eller innerst på det vesle kulturhuset bygd opp på tippemidler. Krenkedebatten fikk ny næring når Thomas Seltzer i NRKs program Trygdekontoret gikk litt for langt nylig. Eller kan man egentlig gå for langt? Det er egentlig helt uvesentlig. Folk gjør stort sett som de vil, eller som de tør. Det siste er mest interessant. Når vi ikke lenger tør å mene, da er det over og ut for krenkedebattene og krenking som sådan.

Det viktige er ikke hva vi kan si uten at det skal forbys som krenking, men at ikke krenking i seg selv blir en maktfaktor som pulveriserer samfunnet.

Jeg bor i en by som regnes som selve hovedstaden i Bibelbeltet og som også har hovedsete for Kardemommeloven. Man skulle tro det var en by i full oppløsning. Kardommeloven har bare en paragraf. «Du skal være snill og grei og for øvrig kan du gjøre som du vil». I Bibelbeltet finnes det en del flere regler bygget ikke minst på Bibelens De 10 bud.

Disse to retningene er på full kollisjonskurs. Det har skapt mistrivsel, uvennskap og konflikter. Det skyldes at de ikke lenger kan leve side om side, men utfordres av hva som er den eneste rette meningen. Nøytralitet og toleranse, to ord som har fått mye skit på vingene de siste årene.

Når Martin Luther King sa det som er blitt et berømt sitat, «Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet», sa han det vi alle vet. Det er bedre å vite om man er for eller mot noe, enn å ikke vite noe som helst. Det er bedre å ta opp kampen, enn å stille seg på sidelinja.  Det å være likegyldig er en opprørende tilstand. Jeg vil heller ta debatten med den som hater meg, forklarer og forteller og sier rett ut hva jeg mener, enn å stå foran et ansikt jeg bare tror ikke kan fordra meg. Det må være en ubehagelig opplevelse. Du kan snakke til hatet, men ikke til likegyldigheten. Ord kan få ting til å snu. Taushet som regel det motsatte.

«Istället for tystnad» er tittelen på en plate av den svenske bluesartisten Rolf Wikström.

«I stället for tystnad som växer mellan oss. I stället for tystnad kunde vi skrika och slåss. Vi kunde sträcka ut våra händer och röra vid varann»

På mange måter oppsummerer det debatten.  Jeg tror alt er bedre enn taushet, men også at alt er bedre enn nøytralitet.

Når krenkedebatten har fått tømt seg ender vi opp med svenske tilstander også i Norge. Vi kan krenke på det meste. Vi kan si det vi vil, men bare det de fleste synes er rett. Krenkedebatten handler stort sett om å bøye grensene for hva som skal være tillatt. Det er en form for nøytralitet. Men du kan ikke bøye grensene for de feil tingene.

Et eksempel. Før helgen sa Møre-biskop Ingeborg Midttømme nei til å ordinere Hanne Marie Pedersen-Eriksen til sokneprest. Årsak: Hun skal inngå ekteskap med kjæresten Sigrunn. Midttønne svarer at Kirkeretten ikke åpner for at hun kan ordinere Pedersen-Eriksen av den grunn. Man skulle jo tro at en biskop som følger reglene gjør det korrekte, men hun har endt opp med å forsvare seg i mediene og har opplevd et voldsomt press. Midttønnes valg om å følge reglene i Den Norske Kirke var ikke godt nok i et nøytralt samfunn. Hun må finne seg i å gi etter for presset, ellers vil det være omtrent håpløst for henne å fortsette i jobben som biskop. På sikt skjønner vi med dette at de som står for noe annet enn flertallet i fremtiden ikke har noen fremtid i Kirken.

Eksemplet gjelder kirken, men kan lett overføres til andre yrker.

Hvis jeg en gang i fremtiden må fylle ut et skjema og velge mellom om jeg er Han, Hun eller Hen, kommer jeg antakelig til å svare Hin(sides) all fornuft.

Jeg vil heller høre hatet ditt, i stedet for tausheten. Jeg vil heller høre hva du egentlig mener, i stedet for nøytralitet. Jeg vil heller se sannheten enn løgnen. Det er nemlig en løgn at vi er nøytrale. Jeg tror ingen er nøytrale innerst inne.

Jeg begynner å forstå hvorfor svenskene er blitt jobbflyktninger i Norge.

På 70-tallet hadde vi en brus som het Pommac. Svenskene har den ennå. Den hadde ikke smaken av bær, ikke av Cola, ikke av Sprite eller noe annet. Pommac var nøytral i smaken. Jeg tok den med hjem til mine barn av nostalgigrunner og fortalte ivrig at denne hadde vi da jeg var barn. Jeg helte oppi, så de fikk smake, men endte opp med å måtte måtte drikke den opp selv fordi de likte den så dårlig at de gjorde grimaser når de smakte.

Jeg kan forstå hvorfor.

I filmen het han Ben McKenna. I virkeligheten James Stewart. I virkeligheten var de norske og to av dem. Doris Day fyller 91 i dag, med mye symbolikk i bagasjen. Forrige uke spilte jeg både Erik Bye og Triztan Vindtorn i mitt radioprogram «Retro», uten tanke på at jeg skulle skrive dette. Kjenningsmelodien «Sentimental Journey» ble spilt inn av Doris Day for 70 år siden. Hun spilte også hovedrollen i «Mannen som Visste For Meget» (1956) sammen med min yndlingsskuespiller James Stewart.

Jeg kommer tilbake til mennene som visste for meget.

Da jeg kunne
bruke krykker
tok de armene

Så hva gjør man. Hva gjør man når deadline plutselig kommer krypende ut av nervene i form av Statens lange arm formet som gravemaskintenner som graver og graver opp hus og mennesker fra røttene, begraver dem levende døde.

Når var det Norge gikk til helvete? når var det butta og hvor har det blitt av alle gutta Lars? Gutta er blitt rike nå, rike nå, med solkrem på

Jeg kjenner djevler som har det godt. Engler som har det vondt. Og alle oss som forsøker å holde ut.

For å befeste tidspunktet da apatien falt som en soppbombe over landet må vi hente frem to døde diktere, strø om oss med papirbøker på påskeberget, tidfeste, tidfeste når de endret kurs, når ordene endret karakter og når pendelen snudde.

Han ene begynte i 1960 mens Gerhardsen styrte, når Doris Day sang og James Stewart spilte inn filmer. Han andre under Borten ti år senere i en revolusjonær tid, en protesttid, da Doris Day fortsatt sang, laget «The Doris Day Show» og da James Stewart fortsatt lagde filmer. Alt var såre godt, alt var harmoni og leven, alt var som det skulle være. Det skulle gå mange år, men noe gikk galt for tjuefem år siden, i 1990, da vi slikket i oss olje som tørste elefanter fra et musehull. Vi slikket og slikket og drakk og drakk i bøtter og spann og byttet ut olja med mynter og stål, børs og katedral, velfødde mager og store hus. Oppadgående ble nedadgående kurve i takt med at vi ble feitere og feitere av olje og smør, av silke og overfladiske tilstander, oppgulp og rap, til rappernes protester.

Vi har mer enn nok med oss sjøl, så kom ikke drassende på alle andre. Pigg av, stikk av og hold kjeft du som ikke gjør annet enn å syte. Vi er middelklassen som skvulper i takt med bølgene fra båt nummer to, skvaldrer og tørster i rødvinsglasset, med de verkende liggende tause på Lit de Parade. Vi vil ikke ha lidende undersåtter under oss, parasitter som henger over oss eller sjalusi hengende nedover lafteveggene.

Alt dette så de to ulike som ville bekjempe ulikhet med nebb og klør, med alt det de hadde, med hele sin sjel og alt sitt fokus. De så hatet komme, de så misunnelsen sige nordover som ei tåke og merket den dørgende stillheten fra apatiens ekle klister. Jeg satt sammen med dem over gravølet, hørte ordene, advarslene, registrerte skjelvingen fra Richters skala i det fjerne, fra fremtiden, som sto klar for å ta imot det som var i ferd med å skje. Jeg hørte og jeg så, aldri hadde jeg sett eller hørt et kraftigere tordenvær. Det gnistret og strømmen gikk. De talte til forsamlinger, Dagsrevyen, festivaler, puber og kafeer med hvert sitt fokus, hver sin ånd. Hvem skal vi lytte til nå? Sa Levi Henriksen da den ene av dem dro av sted på et fly oppover. Hvorfor? sa vi, gråtende, da han andre dro buldrende fem år senere.

Erik Bye og Triztan Vindtorn med all deres ulikhet, mot ulikhet, mot apati og den store larmende tausheten. Vi merket det hos eldstemann allerede i 1994, hos sistemann fire år senere. Noe alvorlig var i ferd med å skje. Fortsatt var Doris Day og James Stewart blant oss.  Jorda var i ferd med å forlate oss, mer enn at de to poetene var i ferd med å forlate jorda. Det siste ville de ikke snakke om. Det var uvesentlig. Inntil da hadde de holdt på med andre ting, men fra da av var alt forandret. Fokus var endret. Fokus var peilet inn.

«To passasjerer på samme fly,
med overvektig bagasje.
Den ene er kremmer i krutt og bly
den andre i bønn og bandasje»

«Langt nord i livet» så han noe. I «Drømmefangeren» så han noe.

«Og nå knekker jeg velstandsarmen din med et fuktig smell»

I 1997 forlot den originale «Mannen Som Visste For Meget» jorda. Vi er på vei mot deadline. Vi hørte hva de sa de to, Erik Bye og Triztan Vindtorn var begge venner av Protestfestivalen. Eldstemann, en studie i å bry seg. Vi fikk det med oss. Han så der andre tiet. Han prekte der andre tompratet. Han likte ikke det han fortalte. Yngstemann, en studie i å bry seg. Lønnsomhetssamfunnet. Apatien. Forbrukersamfunnet. Rikdommen for bare rikdommens skyld. Han ødslet sjokoladepengene under debatten i 2001, forsøkte å fortelle med levende bilder. Han skrev det han kalte paraplydikt,

12. september 2006:

I praksis viser bildet seg opp ned med en ny ramme av apati
de fleste observerer at kartet ikke stemmer med landskapet
vi opplever en tingsrettethet et snobberi og behov for luksus
og personlig selvhevdelsestrang som aldri tidligere i historien ..
likeledes en kynisme mot alle som er eller har det annerledes
som med sterke virkemidler vil ha utviklingen på rett spor igjen
og med fredelige virkemidler for eksempel saklig diskusjon
selv om ordene både er klare og sanne med definerte mål ..

Han avsluttet:

vi må bry oss inntil de aktivum som er verdt å kjempe for bestemmer bildet
å gjenskape drøm og visjoner må skje på våre premisser og ikke markedets!

1. August 2002:

Det finnes en stor taushet. Befolkningen er omtrent likegyldige eller har gitt opp.

Erik og Triztan, de modige som så at noe var i ferd med å endre seg til det verre. Det var ikke bare aldrende visdom, men noe som råtnet fra innsida. Noe som ikke var innafor.

I Oslo Øst er det slik at visse steder synker levealderen for hvert busstopp innover. Ulikhetens pris er taklekkasjer, punkterte dekk, muggent brød, tidlig død. Norge i dag er et sammenbrudd brutt sammen av forskjeller, der til slutt bare Overklassen – ironisk nok – kan redde Underklassen fra Middelklassens mektige likegyldighet og makt. Staten kan vi ikke stole på. Politikerne er allerede del av problemet.

Eller som Kåre Willoch sa det i et brev til Protestfestivalen:

«Og oppmerksomheten konsentreres så meget om de problemer som til enhver tid interesserer flest mest, at mindre grupper lett kan bli skadelidende. I vår tid har det medvirket til at mange med forsørgelsesansvar for barn blir overbelastet og fattige, uten at de ansvarlige vet nok om hva som skjer, eller foretrekker å se bort fra det».

Middelklassen har skylda med hvert sitt Sheraton slott. Klar i toppen og værer profitt til larmen av knuste knokler.

Ghettoene kommer. Bølgeblikk på den ene sida. Utskåret stein på den andre. Restemat på den ene sida. Matsøppel på den andre. Tesla på den ene sida. Apostelens hester på den andre. Mobbing. Mistrivsel på den andre sida.

Fattig er ikke så ille når alle står sammen.

Ulikhet er alltid noen.

«Gonna take a sentimental journey
gonna set my heart at ease»

Påsken er en reminder for døden. Det er nemlig det påsken handler om. Død. Og oppstandelse. Noen av oss tenker mest på det første.

Hver gang jeg går gjennom byen tenker jeg på alle de som ikke går gjennom byen lenger. De som er blitt borte, for aldri mer å vende tilbake. Jeg ser for meg hun med sykkelen, han med veska over skulderen og alle krøllene. Jeg ser han som alle kjente, hun som var en mor, hun som hadde små barn og han som var periodedranker, men alltid klarte å skjøtte jobben sin, til han gikk av for alderen.

Hver gang jeg går gjennom gatene og ser mennesker passere, er det noen som aldri passerer lenger. Jeg passerer kirkegården hver dag over den buede broa på vei inn til sentrum. Vinden blåser i blant og det er kanskje surt og kaldt ute. Uavhengig av været er ser jeg de svartkledde komme ut fra det vesle kapellet, med den hvite kista mellom seg, og et gravfølge som følger etter. Alt skjer på samme måte. Graverne graver opp gravene. Noen dager er det flere hull enn andre dager. Gressmatter legges skånsomt over jordhaugene for liksom å skjule det som kan bli synlig. Til sist er gravfølget ved jordhaugen og kista senkes ned i det svarte hullet.

Hver dag gjør jeg det jeg kan for ikke å bli påminnet. Jeg hopper over sidene i Dagbladet som forteller om symptomer. Jeg ser aldri ned i doskåla når jeg er på toalettet, men lukker lokket bak meg før jeg drar i snora. Hver dag tenker jeg på de som er borte, de jeg savner. Hver gang jeg går over broa tenker jeg på de som ligger under broa under jorda og heldigvis klarer jeg etter en stund å fortrenge de verste bildene som flimrer foran meg.

Jeg hater døden. «Den Jævla døden» er egentlig tittelen på en bok, det er derfor jeg banner. Boken er skrevet av den svenske forfatteren, psykologen og TV-programlederen Anna Lindman. Da jeg kom over boka ble jeg sittende og fundere over tittelen. Syntes den var så passende til tross for det upassende, så fabelaktig, hvis man kan bruke et så oppløftende ord på noe så fælt.

Jeg bestemte meg for å få fatt i forfatteren. Mens jeg skriver til henne ramler det ned et fly i alpene. I løpet av minutter er 150 menneskeliv gått tapt. Flyet fra Germanwings er blant de sikreste flytypene, men nå er det pulverisert. De største flydelene er på størrelse med en laptop. Noen hardhudede franskmenn har sett området som nå er et katastrofeområde og de klarer ikke beskrive synet som møter dem. Jeg klarer ikke la være å tenke på det.

En gammel blueslåt svirrer i ørene. Reverend Gary Davis har laget den. Ramblin Jack Elliott synger. «Death Don’t Have No Mercy» handler om døden, om at den dukker opp uventet og plukker med seg de du er glad i, en etter en.

Jeg ser for meg disse menneskene før det smalt. Den tyske skoleklassen som hadde opplevd drømmeturen. Familien på tre generasjoner på vei hjem. Operasangerne som hadde vært på jobb i Barcelona. Hun med mann og barn.

Alle sammen hadde det så greit og ante fred og ingen fare. I løpet av noen minutter var alt over. Det er det vi kan kalle overdose død, så voldsomt at de små hjernene våre ikke en gang klarer å ta det innover oss.

Likevel setter vi oss på fly uten å la oss affisere. Vi går videre, fordi vi må. Jeg også. Snart skal jeg ut å fly, hvis jeg tør.

Hvorfor dukket døden opp for å spolere livet? Igjennom kristendommen har man blitt fortalt at den dukket opp etter syndefallet. Eva spiste av det eplet hun ikke skulle spise. Hun hørte på den falne engelen. Adam, som alltid hadde gjort det Eva sa, fulgte selvfølgelig opp. Brått var døden en del av livet. Den jævla døden, den som ødelegger livet.

Budskapet til Anna Lindman er at vi kan like gjerne prate om det, for alle skal ned i det svarte hullet før eller siden. Boka hennes er ikke helt ulik bøkene til Ingvard Wilhelmsen. Han driver landets eneste hypokonderklinikk. Wilhelmsen forteller at mange har et sånt forhold til døden at det ødelegger livet.

Ja da, jeg rekker opp hånda. Jeg er der.

Mange kunstnere lever med døden hver dag, gjennom dikt, sanger, malerier. Men de med vanlige jobber skal helst ikke tenke på annet enn jobben sin, som oftest noe helt annet, som å kjøre varer fra et sted til et annet. Hvordan klarer vi å leve uten å tenke på det som vil skje? Hvordan klarer vi å leve, som om den ikke finnes? Så mange spørsmål, så få svar. Man kan ikke kontrollere døden, så du kan like gjerne la være å bekymre deg, sier Ingvard Wilhelmsen. Han utøver det som heter kognitiv terapi. Eller sagt på mer forklarlig måte, det å ikke tenke på det du tenker på.

Wilhelmsen liker Konge-holdningen. Kong Harald stoler på legene. Han bekymrer seg ikke. Jeg foretrekker sheriffholdningen. Sheriff og revolvermann Wyatt Earp (1848-1929) hadde mistet sin gravide kone og store kjærlighet i livet i tyfus. Livet hans ramlet fullstendig sammen. Han drakk og slåss og ble buret inn. Det gikk bare nedoverbakke med den berømte revolvermannen. Pappaen hans kjøpte han ut av fengslet og gav han klar beskjed: Vi har alle mistet noen. Du kan ikke gjøre noe med det. Du må ta deg sammen. Du må bare gå videre. Hele tiden videre.

Det hjalp. Wyatt Earp kom seg videre. Han fikk et langt liv.

Sheriffholdningen gjelder ikke bare møtet med døden. Det gjelder samlivsbrudd, sykdom, bankerott eller hva det måtte være.

Wilhelmsen forklarte det på denne måten: «Homocide=drap. Suicide= drepe seg selv. Decide= drepe tvil. Vi må drepe tvilen. Bli sheriff eller Konge i livet og ta avgjørelser selv om vi tviler.

Flyulykker og andre store ulykker og katastrofer minner oss på nødvendigheten av å leve mens vi gjør det. Flyulykker er så brutalt at vi kan ikke unngå å tenke på det der og da. Derfor setter det fokus. Vi blir påminnet.

Men vi er alle forskjellige og håndterer denne skjebnen på forskjellige måter. Anna Lindman stilte flere spørsmål da hun skrev boken. Hva skjer om du tar din frykt på alvor? Hva skjer om du tar deg tid til å høre på dem som vet hvordan det er når døden nærmer seg? Tenk om døden blir mindre fæl om man slutter å fortrenge den, slutter å leve som om den ikke finnes? Tenk om det går an å akseptere døden som en del av livet?

Anna Lindman lurer ikke meg. Jeg har prøvd alt det hun foreslår, men det funket ikke på meg. Det kan funke på deg. Jeg bare kjente alle de dødelige sykdommene inntok kroppen og har aldri vært så redd noen gang.

Tenkt kreft er verre enn ekte kreft, fordi fantasien har ingen grenser. Mange overlever ekte kreft, sa Wilhelmsen.

Jeg fungerte ikke med å gå inn i det, men valgte en annen utvei som funket for meg.

Jeg trodde man skulle gå inn i det, lese seg opp, våge å trø inn i det, på samme måte som man må ut å fly for å kurere flyskrekk.

Men vi er alle forskjellige. Mine rømninger for å fungere er andres veier inn i det smertefulle.

Det er ti år siden jeg begynte å prate om det. Ti år siden jeg kom ut av skapet. Noe har jeg møtt uten å rømme.

Det mest interessante spørsmålet Anna Lindman spør er dette: Hvordan orker vi egentlig å elske, bygge relasjoner, lære oss fransk, spare til pensjonen, tapetsere og gå til jobben hver dag når vi når som helst kan dø?

Jeg fikk det samme spørsmålet da jeg deltok i TV2-dokumentaren Hypokondere i 2007. Kvinnen som tok kontakt var deprimert. Hun hadde så mange drømmer, det var så mye hun ville og det var ting hun virkelig hadde lyst å sette i gang. Men det var liksom ingen vits, for livet gikk så fort at hun ville knapt kommet skikkelig i gang før det var over.

Du som håndterer alt dette, du som klarer å leve med det uforutsigbare, det er deg vi beundrer. Men vi som sliter med det uforutsigbare vet også at uforutsigbarheten er vår styrke. Dessuten vil sånne som meg ha det uforutsigbare. Derfor tar vi ikke blodprøven andre ville tatt. Vi tar tida til hjelp. Vil ikke vite.

Vi vet hverken når eller hvordan. Det er den fordelen vi har.

For et år siden var jeg i en tung begravelse. Alle begravelser er tunge, men denne var ekstra tung. En gammel venn hadde levd hardt med rus gjennom mange år. De siste to åra hadde han vært rusfri og hadde mange planer. Det var så godt å se at det gikk så godt. Han var fremdeles en ung mann. Men så får han plutselig en dødsdom. Ikke på grunn av rus, men på grunn av sigaretten. Det skulle ikke være mulig. I løpet av noen uker er han borte. Han som hadde puttet i seg så mye dødelig rus, dør på grunn av alle sigarettene han rullet seg.

Bøker om døden vil jeg helst ikke ha i hus, men en av våre kjære skuespillere gav meg ei slik bok, før han selv forsvant inn i den langsomme døden. Han visste jeg var hypokonder. Vi hadde diskutert emnet flere ganger. «Vennskap i Evighet», skrev han som hilsen. Med strek under Evighet. I dag leser jeg det som en siste hilsen.

I boken fantes det mest vennligsinnede diktet jeg har lest om døden. Det er skrevet av Hans Børli:

Døden er ikke slik:
En knokkelmann
som kveler ditt siste, ville skrik
med heslig hand.

Døden er ikke angst og ljå
og djevlekrav,
ikke måneskygger
rundt ei ribbet grav.

Nei, døden er fjell
som løfter sin svale snø
over vegen du drar.
Der skal du stå den siste kveld,
og se i skjær av solfalls-eld
hvor vakkert livet var.

 

Sånn! Det hjalp! Ut med den jævla døden. Inn med snø, sol og regn, barneføtter og latter.

Inn med livet.